Den nye kalde krigen

Den nye kalde krigen

. 8 min read

Arne Bård Dalhaug

Generalløytnant (P). Tidligere avdelingssjef FD IV, sjef Forsvarsstaben, Norges representant i NATOs Militærkomité, Commandant NATO Defense College.

I desember 1861 sa president Abraham Lincoln, litt fritt oversatt, at det tankegodset som var tilpasset en roligere tid ikke lenger var adekvat til å håndtere de voldsomme stormene som nå blåste over landet. Lincolns ord beskriver veldig treffende den sinnsstemningen som har vært fremherskende i Vesten, og store deler av verden for øvrig, etter at Vladimir Putin igjen angrep Ukraina og satte i gang en storkrig på det europeiske kontinent.

Budskapet fra den russiske presidenten er at han måtte treffe tiltak for å ivareta landets sikkerhet. Putins forståelse av hva som skulle til for å øke Russlands sikkerhet har aldri vært så helt lett å forstå. Likevel, frem til 24. februar var det mulig å se en viss logikk i det han foretok seg, riktignok en forvridd logikk, men et tankesett det var mulig å følge. Frem til da hadde Putin tross alt vært en forsiktig spiller som med kløkt hadde anvendt militærmakten tilpasset sine politiske ambisjoner.

Ukrainsk medlemskap i EU og NATO lå i beste fall lysår frem i tid. Antallet amerikanske styrker i Europa hadde aldri vært lavere og europeerne var generelt uvillig til å buke penger på sine militære styrker. Også amerikanske atomvåpen var svært fåtallige. Enhver nøktern analyse over de siste to tiårene årene måtte konkludere med at Putin har utvist betydelig strategisk innsikt. På tross av hans åpenbare aggressive adferd over de siste 20 årene klarte ikke Vesten å samle seg mot Russland.

Den russiske presidenten ble sett på som en tross alt rasjonell leder av en militær stormakt, og en som det var mulig å opprettholde et «forretningsmessig» forhold til. Dette på tross av at han var ansvarlig for krig og ulovlige okkupasjoner i Europa og grove brudd på menneskerettighetene både i Russland og andre steder.

Selv Putins helt uakseptable kravdokument fra 17. desember i fjor ble tatt alvorlig og i USA/NATOs tilsvar var det mange forslag til reelle forhandlingsløsninger som faktisk ville gitt Russland betydelig større sikkerhet, dog innenfor rammen av den europeiske sikkerhetsarkitekturen som eksisterte frem til 24. februar. Ingen NATO-land med felles grense mot Russland har blitt medlem siden 2004, og uansett har Russland en grense mot NATO på bare 6% av den totale lengden. I tillegg var det i den europeiske politiske eliten og blant sikkerhetspolitiske eksperter en betydelig forståelse for Russlands ønske om å holde Ukraina, Moldova og Georgia utenfor NATO/EU. I Europas kollektive bevissthet var det ikke mulig å mane frem tanken om en storkrig på kontinentet. Man levde i troen på at Russland nok var en «urokråke», men at landet likevel kunne være en partner innenfor sikkerhetsarkitekturen som kom ut av Helsingfors-prosessene. Det eneste som kunne endre denne svært fordelaktige situasjonen for Russland var akkurat det Vladimir Putin nå gjorde, starte en storkrig i Europa.

Europeerne innså plutselig at kontinentet likevel ikke var vaksinert mot nok en ny storkrig og de dramatiske påfølgende konsekvenser. Tankene fra Helsingfors-prosessene, som bygget på at Russland var en partner i den europeiske sikkerhetsarkitekturen, er nå utdatert og landet er igjen blitt både en hovedtrussel mot og en fiende av de frie, liberale og demokratiske stater i verden. Fordømmelsen av Russland i FNs hovedforsamling var da også veldig tydelig. Lett omskrevet kan man si at NATOs rolle nå er å holde Russland «nede og unna» og USA «inne». NATO har igjen fått «frontlinjestater» fra Norge i nord gjennom Baltikum og Polen og ned til Svartehavet.  Hviterussland er å regne som Russland. En todeling av verden er blitt mer tydelig, mellom demokratiske land og autoritære/diktaturer og i Europa er innflytelsessfærene i realiteten tilbake. I tillegg er det også verdt merke seg at støtten til vestlig sanksjoner og politikk er noe blandet i Midtøsten. Det samme gjelder i Asia og i Latin-Amerika. Dette bildet minner ellers en god del om de forholdene som rådet under Den forrige kalde krigen.

Uansett endelig utfall av angrepet på Ukraina vil Russland for årtier fremover forbli en paria og oppfattes som en fiende, selv om et nytt regime skulle oppstå, demokratisk eller ikke. Ingen kan ha tillit til Russland, og den nye sikkerhetsorden vil måtte bære preg av det. En ny periode med mye mer konfrontasjon enn samarbeid står nok for døren og mye vil være gjenkjennbart fra Den gamle kalde krigens verktøykasse.

Ser vi oss først om globalt er det all grunn til å forvente at FNs sikkerhetsråd vil forbli irrelevant. Både Russland og Kina har vetorett og det betyr i praksis at i forhold til de sentrale sikkerhetsutfordringer i vår tid vil FN forbli maktesløs, mye slik det var under den forrige kalde krigen.

Internasjonale investorer har allerede tatt inn over seg at geopolitikken igjen er tilbake etter å ha spilt en beskjeden rolle i denne settingen de siste tre tiårene. En todeling av verdensøkonomien langs politiske konfliktlinjer er også noe en igjen ser konturene av. En spisset formulering er at det vi nå ser utfolde seg i den økonomiske sfæren er den gamle geopolitikkens tilbakekomst og triumf over hele den fundamentale tenkningen rundt internasjonale finanser over de siste 30 årene. Tanken om en optimalisert og effektiv global økonomi som kan levere alt man trenger «just in time» er skikkelig skadeskutt. Også i Norge vil nok de fleste skjønne at tiden er inne for styrke egen matproduksjon og at landet trenger beredskapslagre av mange forskjellige varer. Dette betyr også for oss at økonomisk optimalisering vil bli moderert av en kald geopolitikk i all overskuelig fremtid. Denne utviklingen kommer til å bety noe for oss alle, og gjør det allerede. Prisene stiger og hver enkelt av oss vil ikke bli kompensert fullt ut for dette.

Asia var selvsagt av viktighet også under Den forrige kalde krigen, men noe er veldig annerledes i dag. Kinas andel av verdens GDP var i 1960 4% og nå 16-17%. Til sammenligning hadde USA i 1960 40% av verdens GDP, i dag ca. 20%. Beijing utgjør i dag sett fra Washington den største trusselen mot amerikanske interesser. Selv om Kina nok har blandete følelser hva angår Russlands krig mot Ukraina ser de det som en fordel at USA er opptatt langt borte.

Det er mange som har sagt at USA igjen skal spille «Kina-kortet» slik president Nixon og Henry Kissinger gjorde i 1972, dvs. igjen trekke Kina i vestlig retning. Den første innvendingen er at dette har USA og Vesten allerede forsøkt å gjøre i minst 20 år mens Kina hele tiden har blitt mer autoritært og aggressivt. Den historiske parallellen til 1972 er også lite overbevisende. Det var en genistrek av duoen Nixon/Kissinger, men grunnen var beredt av den lange ideologiske striden mellom kommunistkjempene som kulminerte i en 7 måneders lang krig dem imellom i 1969 langs Ussuri-eleven i Mandsjuria. Kina samarbeider i dag mye nærmere med Russland enn de to kommunistdiktaturene noen gang gjorde. Russland stoler så vidt mye på Kina at de trekker styrker ut fra grenseområdene og sender disse til Europa. Det hadde Kreml ikke gjort i 1969.

USA har igjen tatt en lederrolle i NATO og ytterligere amerikanske styrker er overført til Europa. Det er bred enighet om at USA har stått støtt i stormen, og alle er glade for det. Imidlertid er det viktig å se bortenfor det umiddelbare, og det bildet som kommer frem er at Europa må regne med å bære langt mer av kostnadene for sin egen sikkerhet enn i perioden 1945-1991. Kinas vekst og USAs reduserte økonomisk makt betinger dette. Tiden da USA hadde nesten 400 000 soldater fast stasjonert i Tyskland alene kommer ikke tilbake. USA vil holde tropper i Europa, og dette kan nok fluktuere noe avhengig at hvem som er president, men megatrenden er at uansett må europeerne selv legge mye mer penger på bordet. Det vil primært være europeiske styrker som grupperes i frontlinjestatene.

Det er nesten absurd å igjen måtte skrive om atomvåpen, men den russiske presidenten har selv valgt å bringe dette på banen. Når det gjelder de strategiske kjernefysiske styrkene er det omtrent paritet mellom Russland og USA, 14-1500 stridshoder hver. Den store forskjellen er på det man litt løselig kan kalle taktisk nivå, og ikke omfattet av noen avtaler. Her har Russland en betydelig overvekt, ca. 2000 stridshoder. USA skal totalt ha 230 slike stridshoder hvorav rundt 100 er i Europa. Disse er flyleverte og denne flyflåten er ikke den mest moderne. F-35 vil trolige endre på dette, men er ikke enda sertifisert til å bære kjernevåpen. Den russiske overlegenheten av slike taktiske våpen har ikke vært ansett som en utfordring, men er nå plutselig blitt en stor bekymring. Som under Den forrige kalde krigen, NATOs kjernefysiske plangruppe vil nok få travle dager i lang tid fremover.

Norske politikere har etter hvert kommet på banen etter en del innledende tåketale. Det er nå bare å legge til grunn at forholdet til Russland er blitt varig mye dårligere, spørsmålet er egentlig bare hvor ille vil det bli og på hvilken måte? Forsvarskommisjonen har fått noen vektige innspill fra den russiske presidenten. Forsvarsbudsjettet må opp og det raskt, se til Tyskland. To prosent av GDP er plutselig et absolutt bunnmål, ikke noe regjeringen bør strekke seg etter i en fjern fremtid. Under den kalde krigen lå forsvarsbudsjettet i perioder på over tre prosent og Norge gikk ikke konkurs av den grunn. Siden Vladimir Putin igjen velger å bringe atomvåpen inn i forholdet til Vesten vil viktigheten av Kolahalvøya øke og dermed vil det generelle spenningsnivået i norske nærområder gå opp. En annen mulig utvikling som kan forsterke spenningen er hvis Norge skulle øke produksjonen av olje og gass for å kompensere for russisk bortfall. Hvis våre allierte ber om dette er det vanskelig å se at ikke Norge skulle måtte gjøre en kraftanstrengelse for å få dette til.

Ukraina har vist viktigheten av at en eventuell krig ikke tapes umiddelbart slik at det internasjonale samfunnet rekker å mobilisere. Selv om Norge er NATO-medlem, er nok ikke den lærdommen uten betydning. Det er også helt åpenbart at Norge trenger å få på plass avansert langtrekkende luftvern, egne langtrekkende missiler og også en solid evne til å sette fiendens tilsvarende ut av spill før de når frem. Kort sagt, Forsvaret trenger mer penger raskt. Sterkt forenklet kan man si at Forsvaret nå trenger en plan for umiddelbar styrking av kampevnen, i denne sammenhengen ett til to år. Videre må det bygges opp en mer langsiktig struktur tilpasset det enkle faktum at en storkrig igjen er blitt mulig i Europa. Forsvarssjefens fagmilitære anbefaling fra 2019 er et godt sted å begynne. Den mest ambisiøse og slagkraftige strukturen, som selvsagt var politisk utenkelig frem til 24. februar, fremstår plutselig som litt puslete. Forsvarets ambisjon nå må være at skulle Russland utfordre norske interesser ved bruk av militærmakt, skal våre egne styrker raskt kunne etablere en brutal og entydig krigssituasjon og tillegg kunne holde denne gående over tid. Ukraina har vist oss veien: krigen må ikke tapes umiddelbart.

Oppsummert, på mange måter er den kalde krigens strategi med containment tilbake, USA/NATO bruker igjen militære, økonomiske og diplomatiske virkemidler til å demme opp for Russlands aggressive adferd. Sentralt i dette står igjen avskrekking gjennom militær makt, inkludert kjernevåpen. Strenge sanksjoner er innført og det arbeides febrilsk med å redusere de europeiske økonomienes avhengighet av russisk gass. Amerikansk og vestlig diplomati er nå rettet inn mot å isolere Russland og redusere landets innflytelse i internasjonale organisasjoner og generelt holde pariastatusen Kreml har i andres øyne ved like.

Bortenfor frontlinjestatene på kontinentet er det tre land hvis fremtidig posisjon ikke er endelig avklart; Ukraina, Moldova og Georgia. Hvordan Ukraina ender opp er særlig uklart, men også de to andre landene er trolig kilder til konflikt i den post-sovjetiske delen av Europa. Begge landene er i dag ganske demokratiske og ønsker seg ut av Russlands favntak. Vil NATO/EU fortsette sin nåværende politikk, vil landene erklære seg nøytrale, eller vil de nå igjen bli trukket inn i russisk innflytelsessfære? Det kan være verdt å minne om at både Ukraina og Georgia ble lovet NATO-medlemskap i 2008. Historisk har slike uavklarte forhold vært kilder til konflikter og krig. Vi får følge nøye med.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.