You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Den ujevne dialogen mellom norsk militærstrategi og taktikk

Den ujevne dialogen mellom norsk militærstrategi og taktikk

. 9 min read

Selv om artikkelen til professor Janne Haaland Matlary fra 7. november har fått  kritikk, så synes jeg den er bra. Det beste er at artikkelen først og fremst handler om hvordan norsk militærstrategi blir til i internasjonale operasjoner. Hvorav én uttalelse er særlig bemerkelsesverdig: Hun hevder at militærstrategien bør svare på «Kan vi oppnå det vi trenger å oppnå i en krig?». Videre skriver hun at svaret finnes på politisk-strategisk nivå. Men etter min beskjedne forståelse, finnes kun deler av svaret her. For å gi et fullgodt svar kan man ikke utelukkende å bruke politikk, men også ta høyde for forholdet mellom militærstrategi og taktikk. Da snakker jeg ikke om taktisk-nivå eller stridsteknikk, men taktikk som «læren om bruk av militære styrker i strid».

Det snodige er at Matlary understreker viktigheten av norske styrkers erfaringer og kunnskap, men unnlater å bruke begrepet taktikk når hun nevner militære oppgaver som opptrening av lokale styrker og mentorering. Det viser at hun ikke neglisjerer taktikk som irrelevant eller uinteressant å diskutere. Mellom linjene leser jeg derfor at hun egentlig sier at «Politikerne må kunne få ærlige råd om taktikk fra de militære». Men dette budskapet blir uklart når taktikk blandes upresist inn i dialogen om militærstrategi på politisk-strategisk nivå.

Sannheten er at delelinjen mellom taktikk og militærstrategi primært er teoretisk (Friedman, 2017). Men skillet er viktig for å belyse de militæres rolle i militærstrategien. Kort sagt, militærstrategien baserer seg på taktikk. Med effekter fra diverse stridsmidler kan taktikk påvirke militærstrategien både positivt og negativt. Militærstrategien sin oppgave er derfor å fortelle hva stridsmidlene kan – eller ikke kan – gjøre. Men taktikk er alltid situasjonsavhengig. Den vurderes derfor best av de som vet hva som kreves. Mange viktige bidrag til militærstrategien finnes dermed hos de militære.

Å si at Forsvaret har noen av svarene, er ikke det samme som å si at taktikk skal styre norsk militærstrategi. At norske offiserer bør være autonome og ha vetorett på militære avgjørelser er det få i Forsvaret som mener i dag. Fenomenet jeg referer til, og som jeg mener mangler i Matlary sin artikkel, er det som Eliot Cohen (2003) kaller "Den ujevne dialog".  Cohen sier at samspillet mellom politiske- og militære ledere må være åpent og ærlig, men likevel alltid hvile på en utvetydig autoritet fra den politiske ledelsen. For Forsvaret bør dette være uproblematisk, fordi de er basert på hierarki. Det er derfor ingen grunn til å tro at soldater ikke skulle kunne forholde seg til føringer fra politikere. Men det betyr ikke at de militære er ukritiske nikkedukker. Kun at det ikke er tvil om Forsvarets underordning til sivil kontroll.

Jeg tror Forsvaret kan skylde seg selv for at taktikk blir utelatt i debatten om internasjonale operasjoner. Stortinget er ikke akkurat fullt av tidligere offiserer med krigserfaring. Selv om politikerne forstår hensikten med internasjonale operasjoner og hvorfor det er viktig, så er det på ingen måte synonymt med å vite nøyaktig hva stridsmidlene kan gjøre i praksis. Mangelen på forståelse gjør at taktikk kan fremstå som uforutsigbart for politikere. Det er en viktig erkjennelse i diskusjonen om norsk militærstrategi. Som yrkesmilitære er vi derfor profesjonelt forpliktet til å sette oss inn i grunnleggende premisser for politikk, og gjøre alt vi kan for å hjelpe politikerne med taktikk. Det for å gjøre dem bedre i stand til å forstå hva taktiske effekter betyr for hva politikken ønsker å oppnå.

Dessverre er taktikk et fagfelt som læres best gjennom skarpe operative erfaringer fra reel krig. Dette er det dessverre mange av Forsvarets ledere som ikke har. I verste fall står vi i fare for at artikuleringen av militærstrategi blir misforstått som en diskusjon blant nybegynnere. Heldigvis kan mye læres gjennom realistisk trening og øving.  Å studere tidligere operasjoner gir også god forståelse for militære utfordringer. Her er de militære ofte bedre skolert enn politikerne.

Ujevn dialog i praksis

Et velkjent eksempel på at taktikk bidrar til vellykket militærstrategi ser man fra Joint Special Operations Command (JSOC) i Irak-krigen. I 2003 var fienden dårligere trent og hadde færre ressurser enn JSOC, men fienden hadde en stor fordel – de jobbet desentralisert. Mye grunnet økt kompleksitet og uforutsigbarhet i operasjonsmiljøet ga JSOC sin opprinnelige plan lite måloppnåelse (Naylor, 2015). I begynnelsen var fienden derfor hurtigere og mer fleksible enn JSOC. Midtveis i krigen innså de derfor at militærstrategien var feil. Ved hjelp av tillit og enhetlig hensikt – på tvers av kommandonivåene – endret de militærstrategi. Resultatet ble at JSOC raskt ble i stand til å bekjempe fienden (McChrystal et al, 2015).

Omtrent på samme tid opplevde de norske spesialstyrkene (SOF) tilsvarende fenomen – men da i mindre skala – i Sør-Afghanistan. Her var militærstrategien primært basert på alliansesolidaritet, men statsbygging, forholdet til USA og krigen mot terror var også viktig (Godal, 2016). Til det sistnevnte var SOF særlig godt egnet. De ble derfor raskt innlemmet i «Operation Enduring Freedom» (OEF) hvor deres vinter- og høyfjellserfaring ble oppfattet som viktig nisjekompetanse. I OEF og mange andre tilfeller har slik spesialkompetanse bidratt til at Norge har ivaretatt sine internasjonale forpliktelser, vist solidaritet med andre land og bidratt til byrdefordeling (Regjeringen, 2020).

Men til tross for operativ suksess, har detaljer fra de norske OEF-oppdragene lenge vært skjermet. Det er derfor vanskelig å vite hva spesialstyrkenes taktikk faktisk bidro med i den vellykkede militærstrategien som beskrives av Afghanistanutvalget (Godal, 2016). I dag er heldigvis noen av oppdragene fra 2005-2006 gjengitt i detalj av en rekke forfattere (Gangdal & Gjestvang (2013), Widerøe & Aass (2013), Melien (2014), Bjerkelund & Drange, (2020)). Oppdragene beskrives best som etterretningsdrevet spesiell rekognosering (SR), som resulterte i en rekke mer eller mindre intenderte positive effekter for Norge. I dag kan de studeres for å forstå moderne militære utfordringer, og hvilken rolle taktikk har i utarbeidelsen av norsk militærstrategi.

I 2005 kan det hele sies å ha begynt da SOF ble tatt i bakhold like utenfor byen Musa Qaleh i Helmand provins. Bakholdet ble et brutalt varsel om at planen ikke passet virkeligheten. Spesialsoldatene endret derfor modus operandi umiddelbart. Beslutningstakerne hjemme i Norge skjønte raskt hvem som hadde best situasjonsforståelse. De ga derfor sjefene på bakken frihet til å justere planen. I de påfølgende tre månedene utmanøvrerte og slåss nordmennene mot en kontinuerlig bølge av stadig mer utspekulerte Taliban-krigere (Bjerkelund & Drange, (2020).

Overraskelsesmomentet ble ekstra stort siden slike omfattende angrep var uvanlig før 2005. Men det hindret ikke nordmennene i å utnytte oppdukkende muligheter i selv de mørkeste situasjoner. For å ha overtaket måtte strikken strekkes til det ble ukomfortabelt – så enda litt til. Da operasjonen var over hadde de gjennomgått flere titalls stridskontakter. Mye av suksessgrunnlaget kan sies å være spesialsoldatenes felles bevissthet rundt risiko og egne kapasiteter. Hvorpå det var gevinstpotensialet i øyeblikket som styrte valg av handlemåte. Dette kombinert med djervhet gjorde dem ettertraktede blant allierte og fryktet av fienden.

Den norske taktikken var basert på et enkelt, men viktig konsept: Man må vite når fienden er sterk, og ha evne til å slå ham når han er svak. Det krever tempo og tilpasningsdyktighet på alle nivåer. SOF ble enige om at innsatsen skulle trekkes fremover – ved hjelp av etterretninger og initiativ – istedenfor å bli dyttet bakfra av utdaterte planer. I 2005 var SOF gjennomsyret av dette tankesettet. Det var derfor ingen som vurderte å kun heise flagget, holde seg innenfor gjerdet, for så å dra hjem igjen. Sjefene i Norge forventet at spesialsoldatene aktivt søkte etter fiendens svakheter. De ga dem derfor myndighet til å ta viktige avgjørelser på kort varsel. Når spesialsoldatene innså at de hadde truffet et svakt punkt kunne de raskt utnytte situasjonen. Det belyser viktigheten av at overordnede og underordnede er lojale mot hverandre. SOF sjefene var lojale oppover ved å følge militærstrategiens intensjon, samtidig som de var lojale nedover ved å ta vare på personellet. Det gjaldt på alle nivåer. Dersom kommandokjeden mangler denne typen gjensidig lojalitet, må man virkelig vurdere hvor Norge deployerer sine militære styrker.

Operativ suksess var bare én del av grunnen til at SOF hadde særlig militærstrategisk betydning i 2005. De var også i stand til å bygge varige relasjoner med amerikanske spesialstyrker, norsk etterretning og ikke minst de lokale sikkerhetsstyrkene. SOF har lenge visst at relasjonskompetanse er helt avgjørende i deres yrkesutøvelse. Det er spesialsoldatene som greier dette som avgjør graden av suksess SOF har i internasjonale operasjoner. Her handler relasjonsbygging ofte om å være åpen for informasjonsdeling og taktisk samvirke med relevante våpenbrødre.

Det kan høres ut som en selvfølge, men er det ikke. Den gode spesialsoldaten må ikke bare fungere i strid, men han/hun må rett og slett like folk. Spesialsoldaten må gå inn i operasjonsområdet med et oppriktig ønske om å bygge en sterk og god relasjon med våre allierte samarbeidspartnere. Dette er kanskje hovedgrunnen til at Norge ofte får maksimalt utbytte av SOF bidrag i internasjonale operasjoner. Det er derfor helt på sin plass å si at relasjonskompetanse er det som skiller de gode spesialsoldatene fra de middelmådige. Det er den som utgjør mye av forskjellen. Noen får det til – noen får det ikke til. Mye av grunnen til at SOF sin innsats ble verdsatt av USA og NATO (Godal, 2016) kan sies å ikke bare bero på deres djervhet i strid, men også deres evne til å bygge varige og gode relasjoner.

Selv om det er 15 år siden operasjonen i Sør-Afghanistan er det mye viktig militærstrategi-lærdom å hente fra OEF-oppdragene. Primært fordi det finnes grunnleggende koblinger mellom trusselbildet i 2005 og truslene vi ser i dag. Det er eksempelvis ikke vanskelig å forestille seg lignende SOF-oppdrag i fremtiden, men da med en annen motstander. Den kanskje viktigste lærdommen er hvordan operasjonsmiljøet i Sør-Afghanistan var annerledes enn hva man er vant med i Kabul anno 2020. Overgangen har vært glidende og mye av personellet er naturligvis utskiftet. Dette gjør nyansene i utfordringene lettere å overse. I dagens trefninger ser man at stridssituasjoner ofte starter med improviserte bomber etterfulgt av et angrepslag med håndvåpen og selvmordsvester (Latifi & Hossaini (2020), Noorzai, Mohammad & Sadat (2020)). Slike angrep er brutale, men blir ikke opprettholdt over lang tid. Hovedsakelig fordi fienden vet at kamper mot NATO-støttede sikkerhetsstyrker oftest blir kortvarige. På lang sikt kan dette påvirke våre militærstrategiske holdninger til planlegging og gjennomføring av SOF-oppdrag. I verste fall reduseres vår institusjonelle kunnskap om taktikk, og hva den kan bidra med i fremtidens norske militærstrategi.

Avslutningsvis kan man si at mange av ressursene man er blitt vant med i dag – god tilgang på overvåking og etterretninger, bra sambandssystemer og konstant tilgang på luftressurser – ikke var tilfelle i Sør-Afghanistan. Dette kombinert med vanskelig terreng førte til at Taliban jevnet ut mange av nordmennenes teknologiske fordeler. Kampen ble tilnærmet likestilt.  Hvordan den utfordringen ble løst er en viktig lærdom, mye fordi tilsvarende situasjon ikke er utenkelig i fremtidens møte med både statlige- og ikke-statlige trusselaktører.

Konklusjon

Det er særlig to ting som er viktig å hente fra det professor Matlary sier om norsk militærstrategi i internasjonale operasjoner. For det første handler militærstrategi om mer enn kun militære utfordringer. Hvorpå Matlary primært setter søkelys på dialogen opp mot øverste kommandonivå. Det er klart at politikere gjør en rekke beregninger som de militære ikke har forutsetninger til å forstå. Men militærstrategi handler ikke utelukkende bare om politikk. Forståelse for taktikk er minst like viktig. Taktikk er vanligvis noe politikere kan lite om. Militærstrategi er derfor avhengig av at politikerne mottar ærlige råd fra de militære. Uklarheten i Matlary sin tekst kunne med fordel vært løst ved å henvise til «Den ujevne dialog» (Cohen, 2003). Da hadde kommandonivåenes rolle vært tydeligere, og det hadde vært lettere å forstå – hvem som bør bidra med hva – når militærstrategi artikuleres.

Som eksempel på norsk militærstrategi i internasjonale operasjoner brukte jeg SOF sin deployering til Sør-Afghanistan i 2005. Her ble spesialsoldatene gitt mye frihet, men de ble ikke overlatt til seg selv. Politisk nivå fulgte med på operasjonen og spurte mange spørsmål, men de ga aldri ordrer. Mye tyder på at foruten rask og tydelig kommunikasjon med beslutningstakerne hjemme i Norge, kunne ikke SOF ha løst oppdraget like tilfredsstillende. Den gode og ujevne dialogen førte til en militærstrategi hvor avgjørelser om taktikk, stridsteknikk og prosedyrer ble gjort av lederne på bakken. OEF-oppdragene er derfor et godt eksempel hvorfor den ujevne dialog kombinert med lojalitet er utslagsgivende i artikuleringen av vellykket militærstrategi.


Foto: Norske spesialsoldater sitter av fra helikopter i Afghanistan under Operasjon Enduring Freedom (Forsvaret)


Referanser

Bjerkelund, K., & Drange, M. (2020). Marinejeger: en norsk spesialsoldat forteller. Kagge forlag.

Cohen, E. A. (2003). Supreme command: soldiers, statesmen, and leadership in wartime. Anchor Books.

Freedman, L. (2019). Ukraine and the Art of Strategy: Oxford University Press

Friedman, B. A. (2017). On Tactics - A theory of victory in battle. Annapolis, Maryland:

Naval Institute Press.

Gangdal, J., & Gjestvang, B. (2013). Trond Bolle: alles helt - min mann (p.258, pl.). Kagge.

Godal, B. T. (2016). En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014: utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016: Vol. NOU 2016:8 (p. 213). Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Informasjonsforvaltning.

Latifi, Hossaini (2020) Shocked students say Kabul University attack blow to peace. Aljazeera https://www.aljazeera.com/news/2020/11/3/afghan-attack-follow-up

McChrystal, S. A., Collins, T., Silverman, D., & Fussel, C. (2015). Team of teams: New rules of engagement for a complex world (p. 290). Penguin.

Melien, T. J. (2014). Våre hemmelige soldater: norske spesialstyrker: D. 2: Den kalde krigen: Vol. D. 2 (p. 236). Spartacus.

Naylor, S. (2015). Relentless strike: the secret history of joint special operations command (pp. xiii, 560). St. Martin's Press.

Regjeringen (2020), Norske spesialstyrker - fra hemmelige til ettertraktede. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/norske-spesialstyrker---fra-hemmelige-til-ettertraktede/id2502858/

Roshan Noorzai, Niala Mohammad, Haqmal Sadat (2020) It Was Horrific:' Afghan Mother Speaks Out About Maternity Ward Attack. https://www.voanews.com/extremism-watch/it-was-horrific-afghan-mother-speaks-out-about-maternity-ward-attack

Widerøe, R. J., & Aass, H. P. (2013). Krigshelten: historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle (p. 361 , pl.). Gyldendal.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.