Du må mute! Digital makkertjeneste

Du må mute! Digital makkertjeneste

. 8 minutter å lese

Coronapandemien har tvunget oss inn i det. Nå er det snart 2 år siden de aller fleste fikk et tett og nært bekjentskap med Teams, Zoom, Skype eller andre tilsvarende virtuelle og digitale møterom. Fortsatt er det vanskelig for oss å følge et par standard prosedyrer, slik som å mute egen mikrofon. Eller å skru av sitt eget kamera for å lette på båndbreddeproblematikken hvis forbindelsen er skurrete eller dårlig. «Ser du sliden?» er noe vi alle har måttet respondere på. Det er tilnærmet høytid hvis alt går på skinner uten at det blir kluss med skjermer, briefer og om alle deltakerne har ankommet i det virtuelle møterommet. Mer humring i egen ende blir det når den ellers selvsikre møtelederen avkles med ren og skjær PICNIC (problem in chair – not in computer). Og spør om råd fra S/G/A/N/J-6, systemingeniøren, eller yngste gissel rundt bordet som instinktivt kobler at både kabler og skjerminnstillinger må harmonere. Så skal det sies at vi i Forsvaret ikke akkurat er spesialt godt vant til de mest moderne, sømløse og intuitive samhandlingssystemer. Helt enkelt som Apple Airplay er det ikke.

Til forskjell kan vi håndtere den datamaskinen vi har i lomma noe bedre. Til og med vi som husker at Berlinmuren falt, kan håndtere en slik sak. Vi bruker den også hver dag, både til frokosten og som siste sjekk av omgivelsene før hodet treffer puta. Tjenestene er mange, og flere av de har vi stor nytte av. Man kan til og med få et usminket inntrykk av hva både statsoverhoder og Ola Forståsegpåer mener fra sin device. Videoer på Youtube kan på sin side bidra til læring av både internasjonal politikk og hvordan man som egenerklært «handywoman» skal kunne bytte både feller på langrennsskiene og bremseskiver på bilen. Hashtagene er mange, og det er nærmest et eget fagområde å komme på relevante knagger for å få oppmerksomhet. Denne artikkelen omhandler på en annen side et felt jeg ikke kan mye om, men som jeg ser på som et stort mulighetsrom for å modernisere og effektivisere Forsvaret. Jeg håper å vekke leserens kreative sans (og muligens entusiasme) fremfor å bringe frem velargumentert analyse om et problemsett, basert på triangulering av fakta.

Visualisering har nylig vært tematisert på en glimrende måte her på Stratagem av Eldar Hagen (2022) og hans modernisering av Hauges velkjente skisser. Sverre Diesens (2022) utmerkede og velfortjente tilbakemelding til Eldars tekst, kontekst og tegninger kunne ikke passet bedre. At Eldar også er en utrolig fin fyr og offiser av hel ved, skal heller ikke være usagt. Og hans evne til å visualisere, det være seg å få frem poenger visuelt og enkelt – på en lettfattelig måte for oss som betrakter dette – er forbilledlig. For å utvikle Hauges og Eldar Hagens egenskaper videre, er det kanskje verdt å fremheve en digital versjon av det samme tankesettet.

Å kunne bruke smarttelefon eller tilsvarende til digital læring i Forsvaret, kan bidra til å både forbedre læringen, visualisere situasjoner og gjøre kunnskap tilgjengelig. Ikke minst kan det benyttes som forberedelser til de som skal utdannes – på det de faktisk skal lære om i tjenesten. Av den grunn kan tidsbruken være mer effektiv og fokusert på kjernen i læringsmålene, og læringsutbyttet kan potensielt bli enda bedre. Elevene, i det følgende eksemplifisert med rekrutter, kan forså mer av hvordan og hvorfor fremfor hva. Dette er den ideen som Hærens skole for rekrutt og fagutdanning (HSRF) ved Hærens Våpenskole har operasjonalisert i disse dager. Som en erkjennelse av at endring og nytekning har egenverdi, og at læringskulturen må stå i stil til de som skal ta til seg læring. Tanken er å digitalisere Forsvarets rekruttutdanning (FRU) slik at hele Forsvaret etter hvert skal kunne dra nytte av en digital makker. Som er gjenkjennbar og endrer seg i takt med nivået på utdanningen, og som kan videreutvikles til spesialisering, befalsutdanning og offisersutdanning på sikt.

Figur 1: Et innblikk i den digitale visuelle profilen, utformet av Lars Martinsen og Anders Zahl Pedersen på oppdrag fra HVS HSRF

Jeg husker godt at det var karakterbyggende å drille adskillelse og sammensetting med personlig våpen med kalde fingre i pulsvanter på oppstillingsplass midtvinters. Det er imidlertid ikke akkurat da man kanskje har best forutsetninger for å lære seg verken virkemåte og best practice. Ei heller innføring i våpenregler og våpenhåndtering for den sakens skyld. Man ble målt på tid, og det var det som på mange måter telte. Med initiativet knyttet til FPVS’ «min side» har HSRF søkt å tilpasse seg det personellet som skal formes og utdannes i et kort tidsintervall fra sivil til soldat. Planen er at de unge håpefulle skal ha tilgang til en liten digital utdanningspakke, og en digital makker som forbereder dem på enkelte basisferdigheter. De kan aksessere denne informasjonen fra sin egen smarttelefon. Som de uansett tilbringer mye tid med i sin sosiale kontakt med omverdenen, mailkontoen, banken, venner og familie. HSRF, i samarbeid med FPVS, tilgjengeliggjør på en slik måte en del informasjon både før og under rekruttperioden som kan gjøre selve utdanningen kvalitativt bedre.

Figur 2: Den digitale makker i 3D med detaljerte detaljer på skrue- og lommenivå

Den digitale makkeren kan visualisere og sette rekrutten inn i problemsett som kan stimulere til refleksjon. Slike forberedelser og etterarbeid kan skape mer tid til kvalitativt bedre fysisk opplæring, og praktisk læring på det som faktisk er sentralt å lære direkte fra instruktør til soldat. Og potensielt kan sikkerheten ivaretas bedre enn før, eksempelvis ved at noe av teorien kan bearbeides og reflekteres på forhånd. Med standpunktprøver, progresjonsprøver og digital visualisering av både våpen, folkerettslige problemstillinger eller opptreden på vakt. Grundige leksjoner kan vise hvordan siktemidler fungerer, tips og triks til siktejustering, og at et godt avtrekk ikke nødvendigvis er det samme som å nappe så hardt du kan i bøylen.

Figur 3: Utsnitt fra videoanimasjon av virkemåte HK416 med detaljert oversikt over hva som faktisk skjer (HVS HSRF)

I et moderniseringsperspektiv er det fristende å bygge videre på en slik form for utvikling. I dagens samfunn er vi vant til å laste ned tjenester og applikasjoner vi har behov for. Nekter du å laste ned Ruters app hvis du er hyppig bruker av kollektivtilbudet i Oslo, har du en utfordring. Er du i en vestlig storby som New York er det det et mangedoblet drosjetilbud hvis du laster ned appen Über. Selv om CD-samlingen din er verdt en årslønn, er det et litt annet bibliotek som kan aksesseres med Spotify eller tilsvarende strømmetjenester. Allikevel er vi fortsatt litt vel glad i de gamle hyllemeterne med gammel nostalgi i Forsvaret. Selv om filstrukturene lever godt, er alskens Sharepointsider og et anarki av samarbeidsrom det vi deler informasjon på. Det er ikke computern det er noe galt med, men vi som sitter i stolen over den klarer ikke å utnytte den godt nok. Løsningen er ikke bare å ansette en information manager heller, selv om det for noen avdelinger letter på trykket av henvendelser hos den EDB-kyndige og assisterende S-6. Et tips på veien er å la sambandspersonellet fokusere på at avdelingen er online og at systemene fungerer, og at den enkelte bruker heller trener og øver mer på hvordan applikasjonene fungerer selv. Og bruke mer tid på hvordan informasjonen deles her hos oss.

Fra programvare til maskinvare, som utkrystalliserer seg som ett av mange hindringer som kan sette kjepper i hjulene på en slik digital reise som HSRF og FPVS har startet. Må de ferske soldatene slutte å ha med seg sin egen telefon, og bør de ikke ha utlevert telefon fra Forsvaret når de forventes og nærmest pålegges å være på de digitale flatene? Skal smarttelefon være en del av personlig utrustning, på lik linje som ullsokker og feltstøvler? Som også kan benyttes i mer operativ kontekst med både beslutningsstøttetjenester, sikker chat, navigasjon og digitale kart? Hvor lenge varer en telefon, og er ikke det svært dyrt? Slike spørsmål kommer, men de bør ikke dempe det utviklende læringsmiljøet! Her bør det fokuseres på mulighetene fremfor alle begrensninger, for da drepes både initiativ og endringslyst på få sekunder. Tilliten bør gis til de som kan dette, og skal bruke dette. Kanskje det er innafor å tilby den digitale makker til soldatens egen maskinvare som en applikasjon? De kommer fra et skolemiljø eller studentmiljø hvor all digital kommunikasjon utveksles på tilsvarende måte. Det er potensielt ikke totalt sjanseløst å hevde at det bør satses mer på digital utvikling, for å nettopp effektivisere og digitalisere Forsvaret. Slik kan både HSRF og resten av Forsvaret vinne mye verdifull tid på å gjøre våre vernepliktige og ansatte bedre.

Figur 4: Et eksempel fra digitalisert leksjoner i fremrykning, med UD 17–2 Soldaten i felt: Fremrykningsmåter (s.23) og Håndbok for fotlaget: 5.6.7.3 Enkeltmann (s.46) som referanser.

En annen hindring er nettopp at digitalisering og IKT-utvikling naturligvis koster. Digital samhandling krever investeringer og oppdateringer. Investeringsprogrammet MIME kan virke høytsvevende og rettet mot operativ og kampnær IKT. For å få de operative kapasitetene til å være på ett moderne og sømløst nettverk. Militær anvendelse av skytjenester (MAST) er ikke akkurat lett å skissere over en øl i øltimen. Men at MAST kan effektivisere mye av virksomheten levner liten tvil, selv om det ligger et lite stykke fremover i tid. Det er imidlertid lite handlingsrom i dag for sjefer til å iverksette lokale digitaliseringstiltak. Når da modernisering og effektivisering blir feiltolket som rene kutt i et allerede stramt budsjett, er det heller ikke rom for å gå kreativt til verks på driftsbudsjettet. For skal man investere, eller søke om midler til brukerdefinert utvikling for økt digitalisering, tar det så lang tid at initiativet forvitres og momentet svinner hen. Allikevel er det muligens ikke irrasjonelt å hevde at det finnes et stort potensial knyttet til hvordan vi gjør ting her hos oss. Kulturen er vanedannende, og digitalisering er og blir både komplekst, tidkrevende og vanskelig. Gjør man dette, eller i det minste forsøker å starte i det små, er det på den annen side rom for å modernisere en rekke forhold som vi på mange måter tar for gitt. Det er selvsagt mye enklere å holde på som før, og bare kutte litt i noen lite betydningsfulle kostnader i den store sammenhengen.

Forsvarets ansatte er på generelt grunnlag altfor kritiske til egne samhandlingstjenester, og vi bryr oss muligens altfor lite om dem. Vi godtar at ting er vesentlig mindre brukervennlig enn det som er mulig. Å fylle ut reiseregning er ikke akkurat intuitivt, selv om det har blitt vesentlig bedre med skarp trening over mange år. Vi løser også mange oppdrag selv om forutsetningene ikke er til stede, men flere av dem kunne kanskje blitt løst vesentlig mer effektivt støttet av moderne (og brukervennlig) informasjonsteknologi. Samtidig brukes det ikke akkurat mange kalorier på å lære de verktøyene vi er utstyrt med å kjenne. Derfor er det lite overskudd til å bidra med videreutvikling av de for fremtidig økning av ytelse og effekt. Det har vi nemlig ikke tid til. HSRF gjør imidlertid et heroisk forsøk som de egentlig ikke har forutsetninger til å gjennomføre, og har deltidsansatt en digital innholdsprodusent på 20%. Det utvises på mange måter en digital form for jegerånd, og det skal bli spennende å følge med på hvilken effekt dette har på soldatene som nå snart har en digital makker i lomma. Og skulle det knyttes en emneknagg eller hashtag til det ovenstående ville jeg ha vurdert #digitalforsvaret


Referanser