You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Er A2/AD et nytt konsept som erstatter bastionsforsvaret?

Er A2/AD et nytt konsept som erstatter bastionsforsvaret?

. 17 min read

Er A2/AD bare et moderne begrep på prinsippene bak bastionsforsvarskonseptet der sjønektelse og sjøkontroll står sentralt, eller er A2/AD noe som representerer helt nye konsekvenser for den norske marinen?

1. mars 2018 presenterte president Putin flere nye våpen i sin tale til Den Føderale Forsamlingen i Kreml (Marcus, 2019). Ett av disse våpnene, det hypersoniske missilet Avangard, hevdes å kunne omgå alle vestlige motmidler og like før inngangen til 2020 hevdet Russland at Avangard var satt inn i operativ bruk. Omtrent halvannet år etter Putins tale ble INF-avtalen[1] mellom USA og Russland, som regulerer bruk av mellomdistanse raketter og kryssermissiler, opphevet. USA trakk seg ut av denne avtalen hovedsakelig grunnet implementeringen av et nytt russisk landbasert kryssermissil 9M729[2] som USA hevder har en rekkevidde på over 500 km (Pompeo, 2019).

Nye langtrekkende våpen er bare en del av det omfattende moderniseringsprogrammet Russland igangsatte rundt 2008 (Zysk, 2018, s. 2). Langtrekkende presisjonsvåpen i Kalibr-familien blir stadig innført på nye kampfartøyer og ubåter, der landmålsversjonen SS-N-30[3], er skutt fra patruljefartøy, fregatter og konvensjonelle ubåter inn i Syria fra henholdsvis det Kaspiske hav og det østlige Middelhavet. Russlands støtte til Bashar al-Assad i Syria har gitt Russland en unik testarena for sitt moderniseringsprogram. I tillegg oppgraderes kystforsvarsmissilbatterier og luftvernsystemer rundt flere av de russiske basene, inkludert Russlands eneste utenlandsbase Tartus, Syria. Trenden er klar; rekkevidden på de russiske missilene er økt, noe som øker russisk evne til å nekte motstandere å operere i deres nærområder.

Systemer som faller inn under begrepet nektelse blir i dag ofte omtalt som «anti access, area denial» (A2/AD) som på norsk kan oversettes til tilgangsnekting og områdenekting. Som begrep mangler A2/AD en klar definisjon og det finnes flere tolkninger av hva A2/AD innebærer (Guillaume  Lasconjarias & Marrone, 2016, s. 3). Konseptet kan ses på som et mer moderne begrep av det Mahan kalte en «festningsflåte» hvor målet primært er å nekte en overlegen fiende manøverrom og evne til å få effekt av deres overlegne flåte, samtidig som man i størst mulig grad opprettholder sin egen slagkraft (Mahan, 1911). Med «festningsflåten» som metode var relevansen av å kontrollere havområder langt utenfor kysten mindre (Angstrøm & Widén, 2005, s. 239). Med dagens nye langtrekkende våpen vil den logiske slutningen være at også havområder langt utenfor kysten kan rammes i større grad og at skillet mellom kyst og hav har blitt mindre.

Satt i den russiske Nordflåtens kontekst, kan det stilles spørsmål med hvorvidt A2/AD bare er et moderne begrep på det tradisjonelle bastionsforsvaret, der ambisjonen er sjøkontroll i Barentshavet og samtidig nekte adgang til tilstøtende havområder. Dette essayet søker å besvare nettopp dette gjennom følgende problemstilling:

Kan såkalt russisk A2/AD forstås som et nytt russisk konsept som erstatter Nordflåtens bastionsforsvarskonsept og hvilke nye utfordringer gir dette i så fall for den norske marinen?

På grunn av Norges geostrategiske posisjon og regjeringens uttalte politikk om at Norge skal være NATO i nord, er det naturlig å avgrense problemstillingen til den russiske Nordflåten. Videre vil essayet avgrenses til de russiske kapasitetene innen A2/AD som kan utgjøre en trussel mot marinen og dens oppgaver.

Essayet vil kort redegjøre for den norske marinens oppgaver i krig, A2/AD som begrep og Nordflåtens bastionsforsvarskonsept. Deretter drøftes det hvorvidt A2/AD i sjødomenet representerer en endring i hvordan Nordflåten beskytter sin andreslagsevne.

Marinens rolle i Forsvaret

Grunnlaget for bruk av norsk sjømakt har utgangspunkt i de ni oppgavene Forsvaret er pålagt å løse i konfliktspekteret fred, krise og krig. Sentralt i sjømaktteorien står begrepene maktprojeksjon, sjøkontroll og sjønektelse (Forsvarsstaben, 2015, s. 40-42). Norge er en maritim nasjon, men samtidig en småstat med en begrenset forsvarsevne. Dette er premissgiver for to forhold dersom Norge skulle være truet; for det første at Norge ikke kan forsvare seg mot militær aggresjon alene og dermed er avhengig av støtte fra NATO; og for det andre at Norge må bidra i å sikre maritime kommunikasjonslinjer for allierte forsterkningsstyrker. Med disse premissene, koblet med Norges geostrategiske posisjon, vil virkemidlene sjøkontroll og sjønektelse være av avgjørende betydning.

Sjøkontroll

Sjøkontroll er et virkemiddel som gjør det mulig med en grad av risiko, å fremføre makt hvor og når vi måtte ønske det. Risiko knyttes til spenningsfeltet mellom nytten av en handling og konsekvenser for sannsynlige tap. (Strømmen, 2019, s. 11). Sjøkontroll er altså ikke permanent, men avgrenset i tid. Samtidig er sjøkontroll ikke fullstendig, men avgrenset i rom da det ikke er mulig å oppnå full kontroll under, over, og på havoverflaten. Dersom en motstander har evne til å bestride vår bruk av havområder for et spesielt formål vil vi bare ha begrenset eller midlertidig sjøkontroll (Forsvarsstaben, 2015, s. 65). Et eksempel på begrenset grad av sjøkontroll vil være dersom vi ikke har kontroll på fiendtlige ubåter i vårt operasjonsområde, eller om vi skulle identifisere kun én fiendtlig sjømine i vårt område. Vår handlefrihet og dermed sjøkontroll vil i så fall være svekket, selv om vi skulle ha full kontroll på havoverflaten og i luftrommet.

Sjønektelse

Sjønektelse er virkemidler for å kunne nekte en motstander å bruke et havområde, uten at vi nødvendigvis selv er i stand til å kontrollere det. Disse virkemidlene kan eksempelvis være antiubåtoperasjoner eller antioverflateoperasjoner, enten enkeltvis eller kombinert. Er trusselen fiendtlige ubåter og man evner å lokalisere og eventuelt bekjempe disse fra å bruke våre havområder, har sjønektelse lykkes. Ambisjonen er med andre ord lavere enn for sjøkontroll (Forsvarsstaben, 2015, s. 67). I likhet med sjøkontroll er også sjønektelse avgrenset i tid og rom. Sjønektelse som virkemiddel oppnås kun når en mostander avstår fra å bruke et havområde når motstanderen selv ønsker det. Dersom en motstander med ambisjoner om maktprojeksjon utfordrer oss i et område har vi ikke lenger sjønektelse, men en kamp om sjøkontroll (Strømmen, 2019, s. 11).

Meget forenklet kan vi dermed si at sjønektelse handler om å hindre en motstander tilgang til et område, mens sjøkontroll handler om å ha kontroll på, over og under havoverflaten for å muliggjøre egen handlefrihet. En slik forståelse har forvekslende likhetstrekk med de henholdsvis ofte omtalte engelske begrepene «anti-access» og «area-denial».

Hva er Anti-Access og Area Denial (A2/AD)

Ettersom A2/AD mangler en klar definisjon kan det være nyttig å se på prinsippene bak begrepet. Sam Tangredi hevder at prinsippene bak A2/AD er veldig gamle og at de er fremgangsmåter som har blitt brukt gjennom hele militærhistorien. Det å nekte en motstander tilgang til et område er et naturlig mål for enhver forsvarer, men at den nåværende bruken av begrepet A2/AD innebærer en strategisk tilnærming til det å kunne forsvare seg mot en militært overlegen motstander. Målet med A2/AD er derfor å hindre en overlegen motstander å nærme seg og operere med full styrke innenfor et område som ønskes beskyttet (Tangredi, 2013, s. 1-2).

Et historisk godt eksempel er det tyrkiske forsvaret i Dardanellene mot den fransk-britiske flåten som skulle innta Konstantinopel[4]i 1915. Dardanellene var beskyttet av flere minelinjer, fort og langtrekkende artilleri, noe som medførte at det fransk-britiske angrepet mislyktes. Den tyrkiske strategien var her altså å senke motstanderen før han kunne nærme seg (Guillaume  Lasconjarias & Marrone, 2016, s. 3). Noe av de samme prinsippene finner vi igjen i det russiske bastionsforsvarskonseptet.

Bastionsforsvarskonseptet utvikles under den kalde krigen

Den russiske marinens rolle var frem til 50-tallet en kystmarine som i hovedsak skulle støtte landstyrkene. Dette endret seg på 60-tallet da Sovjetunionen igangsatte en kraftig styrkeoppbygging av en havgående marine med ambisjon om global maktprojeksjon. På denne tiden hadde Sovjetunionen allerede en stor flåte av angrepsubåter som grunnet begrenset våpenrekkevidde ofte opererte langs kysten av USA, noe som gjorde dem svært sårbare for deteksjon. Det var først på begynnelsen av 70-tallet at Sovjetunionen fikk ubåter med interkontinentale missiler, altså strategiske ubåter. Det var allikevel ikke før på slutten av 80-tallet at det skjedde et skifte; fra å operere strategiske ubåter langs USAs østkyst til å operere disse i beskyttelse av iskanten i Arktis. Dette førte også til et skifte i rollen til Nordflåtens marine som nå fikk i hovedoppgave – støttet av Nordflåtens luft- og landstyrker – å sikre overlevelsen til de strategiske ubåtene. Dette innebar en ambisjon om sjøkontroll i Barentshavet og en ambisjon om at Nordflåten skulle være i stand til å hindre tilgang til Barentshavet gjennom sjønektelse ned til havområdene mellom Grønland, Island og UK – omtalt som GIUK-gapet[5]. Sjønektelse innebar blant annet å forhindre amerikanske forsterkningsstyrker og hangarskipsgrupper tilgang til Europa. Ved en eventuell storkrig ville Sovjetunionen ikke ha tilstrekkelig med angrepsubåter for å senke amerikanske forsterkningsstyrker til Europa, men disse ubåtene ville uansett tvinge NATO til å sette ressurser på å beskytte de maritime kommunikasjonslinjene mellom de to kontinentene (Mikkola, 2019, s. 4; Tamnes, 2016, s. 10-11). Sjønektelse i det nordlige Atlanterhavet kan derfor ses på som en måte å etablere en første forsvarslinje for å hindre en motstanders mulighet til å nærme seg et område som ønskes beskyttet – her forstått som Barentshavet. Prinsippene konseptet bygges på er derfor ikke helt ulikt det den tyrkiske strategien i 1915.

Hva er bastionsforsvaret i dag

Russlands selvhevdende positur og stormaktsambisjoner og en fornyet russisk selvtillit muliggjort gjennom en militær kapabilitetsutvikling, har spesielt siden 2014 fått fornyet oppmerksomhet i NATO. Diskursen omhandler russisk teknologi i form av nye langtrekkende presisjonsvåpen og diskusjoner om et gjenoppstått «Sovjetunionen» med aggressive hensikter mot Europa – med et gjenreist bastionsforsvarskonsept som spesielt utfordrer Norges sikkerhet. Men er bastionsforsvaret gjenoppstått eller har konseptet vært i bruk helt siden den kalde krigen?

Utviklingen etter den kalde krigens slutt

Etter den kalde krigens slutt hadde ikke NATO lenger en tydelig motstander. Sovjetunionens militære styrker ble kraftig redusert og Nordflåtens mange kampfartøy og ubåter ble lagt i opplag og «råtnet på rot».

Men det var ikke bare den tidligere motstanderen som ble kraftig redusert, men også flere europeiske mariner mistet noe av sin tradisjonelle relevans. For Norges del forsvant behovet for et invasjonsforsvar noe som kom til utrykk gjennom nedleggelse av blant annet kystforsvarsfort og mineleggingskapasiteten. Ved å gå fra en bipolar verden med USA og Sovjetunionen som supermakter, var verden nå blitt unipolar, der USA som eneste supermakt i stor grad satte agenda for NATO. NATOs fokus ble dreid «out of area[6]» og med humanitære og fredsopprettende operasjoner ble europeiske marinestyrker innrettet mot ekspedisjonære operasjoner langt fra egne farvann. Dette medførte behov for å bygge og videreføre større marinefartøy på bekostning av mindre marinefartøy. For mange land ble dette en kostnadsdrivende faktor (Stöhs, 2018, s. 185, 194)

Samtidig som Norge, på lik linje med flere NATO-land, var fokusert på internasjonale operasjoner og i mindre grad var opptatt med forsvar hjemme, strevde Russland med å bygge ned, reformere og deretter gjenoppbygge sine militære styrker. President Putins overtakelse av makten i 1999 representerte et skifte og en ny giv for å gjenoppbygge russisk stolthet. Målet var å gjenreise Russland som en stormakt og som en balanse mot USAs verdensherredømme.

Med Russlands krigføring i Georgia i august 2008, ble NATOs fokus sakte dreid mot NATOs egne nærområder. Det var imidlertid den russiske annekteringen av Krim som skulle bli det viktige vendepunktet (Hilde, 2019). Russland hadde noe overraskende brakt tilbake det tradisjonelle stormaktsperspektivet i internasjonal politikk (Raitasalo, 2017). Uheldigvis hadde de fleste europeiske NATO-land gjennom to tiår med internasjonale operasjoner tapt mange av sine kapabiliteter for nasjonalt territorial-forsvar, mens Russland på den andre siden jevnt og trutt hadde fokusert på gjenoppbygging. Mens NATO-Europa hadde drevet spesialisering mot internasjonale operasjoner og spisset kapasiteter mot slike oppdrag, satset Russland på våpenutvikling og oppbygging av sine militære styrker. At NATO nå noe overraskende ble stilt overfor et Russland med stormaktsambisjoner krevde nye forklaringer (Raitasalo, 2017).

3K60 BAL (SS-C-6 Sennight)

Er A2/AD et nytt begrep på bastionsforsvaret?

Før vi kan vurdere hvorvidt A2/AD er et konsept som kan benyttes på Russland, er det nødvendig å se på opprinnelsen av begrepet og bakgrunnen for at begrepet har blitt stadig mer brukt i dagligtale, artikler og dokumenter. Det er nemlig flere artikler som omtaler russisk A2/AD, men er dette et russisk konsept? Mye importeres fra USA, også militære begreper, konsepter, doktriner og taktikker. Trolig har også begrepet A2/AD opprinnelse fra USA og trolig var det den enorme militære utviklingen i Kina som gjorde at A2/AD ble et påtrengende begrep. Mulig var det et begrep som kunne brukes som en forklaring på den russiske styrke-oppbyggingen.

AD/AD blir et populært begrep

Gjennom amerikansk maktprojeksjon til andre deler av verden, med et identifisert behov for å beskytte oversjøiske baser for sine ekspedisjonære styrker, uttalte viseforsvarsminister Paul Wolfowitz under en høring i Senatet i 2003 (Krepinevich, Watts & Work, 2003, s. ii):

«US forces depend on vulnerable foreign bases to operate—creating incentives for adversaries to develop “access denial” capabilities to keep us out of their neighborhoods (...) ».

Det er mulig begrepet A2/AD blir født her. Andre mener A2/AD som begrep ble unnfanget etter Gulf-krigen i 1991 der kinesiske eksperter ble oppmerksom på den amerikanske evnen til å projisere makt inn i krigsteateret med liten risiko for å påtreffe fiendtlig motstand. Videre, at dette dannet grunnlaget for at Kina utviklet og tok i bruk landbaserte langtrekkende våpen som kunne true amerikanske baser så langt ut som til Guam (Guillaume  Lasconjarias & Marrone, 2016, s. 4).

Når Russland gjennom teknologisk utvikling og modernisering av sine militære styrker i økende grad tar i bruk langtrekkende våpen kan man meget forenklet sette samme merkelapp på Russland som på Kina.

Hvordan forstå A2/AD i dag?

Det finnes mange artikler som omtaler russisk A2/AD som «nektelsesbobler» og som gjerne blir illustrert med store sirkler som representerer våpenrekkevidder. Det snakkes også om A2/AD som en strategi eller et konsept, mens andre omtaler A2/AD som kapabiliteter, altså at A2/AD er nye typer våpen muliggjort med ny teknologi. Spørsmålet er om vi skal forstå A2/AD som teknologi, strategi eller konsept, eller kun som «nektelsesbobler» tegnet som sirkler i et kart? Som diskursen om A2/AD tydelig viser, har begrepet ulik mening utfra hvem som uttaler seg. Så skaper dette klarhet eller bidrar denne debatten kun til forvirring?

A2/AD som «nektelsesbobler»

Den vanligste formen for å fremstille A2/AD er også den enkleste. Slike fremstillinger illustreres ofte som overlappende fareområder som dekker store deler av det europeiske kontinentet og havområder, der et mye brukt bidrag er presentert i et interaktivt kart[7].

Men Sovjetunionen og Russland har alltid benyttet seg av våpensystemer og radarsystemer utplassert i et lagdelt forsvar for å beskytte sine kritiske kapabiliteter. Rekkevidden på slike våpen har økt med den teknologiske utviklingen, der eksempelvis kystforsvarsmissiler som SSC-3 er erstattet med blant annet SSC-5 og luftvernmissilsystemer som SA-20 er erstattet med SA-21 (Guillaume Lasconjarias & Nagy, 2017). De såkalte «nektelsesboblene» har dermed økt i utstrekning og vil kunne se skremmende ut når de plottes i kart.

Slike grafiske fremstillinger viser vanligvis den maksimale rekkevidde av systemene. Når SA-21 fremstilles med en anslått rekkevidde på 400 km er det derfor ikke den effektive, men den maksimale anslåtte rekkevidden som vises. En svensk FOI-rapport påpeker at rekkevidden for SA-21 mot fly og kryssermissiler i lav høyde kan være så kort som 20-35 km (Dalsjö, Berglund & Jonsson, 2019, s. 29). Dette er bare én av svakhetene ved slike fremstillinger. Den viktigste svakheten er imidlertid rekkevidden på de sensorene som muliggjør i det hele tatt å skaffe måldata. Radarhorisont vil være begrensning her. Russland benytter derfor ofte radarer montert på høye teleskopmaster samt kombinasjon av ulike radarer i nettverk for å kunne se mål på lenger avstand. Allikevel vil oppdagelsesavstanden være mye kortere enn missilenes maksimale rekkevidde (Kofman, 2020a).

Et annet forhold er at disse «nektelsesboblene» ikke er ugjennomtrengelige. For det første kan det være tilstrekkelig å forstyrre eller angripe motstanderens evne til å levere våpen, m.a.o. motstanderes «kill-chain[8]». Kort fortalt handler dette om inngripen i motstanderens kjede av sensorer som deler informasjon om målet fra det oppdages til stridshodet treffer (Hagt & Durnin, 2009). Dersom man kan hindre motstanderen i å fatte måldata – ved å ta ut sensorer som eksempelvis AWACS[9], så vil missilsystemene naturlig nok ha begrenset evne til å kunne ta ut mål. For det andre er ikke «nektelsesbobler» bestående av kystforsvarsmissiler og luftvern effektive mot ubåter. (Kofman, 2019).

Å forstå A2/AD som russiske «nektelsesbobler» blir derfor å overdrive russiske kapabiliteter. Når vi gjør slike vurderinger tjener det paradoksalt nok kun til å styrke det russiske narrative ved å gjøre russiske våpen farligere enn det de i virkeligheten er. A2/AD kan derfor ikke forstås som «nektelsesbobler».

A2/AD som strategi eller konsept?

Diskusjoner om A2/AD og Russland har over tid utviklet seg til å omhandle en russisk doktrine eller strategi for krigføring som ikke eksisterer. Russland har verken noen strategi eller konsept for A2/AD hevder Michael Kofman (Kofman, 2019), men han mener den russiske strategien fortsatt handler om skadebegrensning gjennom et lagvis forsvar og gjennom forkjøpsangrep med langtrekkende presisjonsvåpen (Kofman, 2020b).

Andre hevder at A2/AD har blitt en populær militær strategi som Russland nå har tatt i bruk (Erdogan, 2018). En mer nyansert tilnærming til Russland og A2/AD er trolig at A2/AD spiller en sentral rolle i den russiske militærstrategien og at det heller bør ses på som en taktikk for forsvar av landet. Bakgrunnen for denne tilnærmingen er at Russland ser på NATO og USA som den aggressive part som ved hjelp av A2/AD må avskrekkes (Nielsen, 2019).

Dersom A2/AD ikke er et russisk konsept eller en strategi, men noe som er importert fra Kina eller en merkelapp brukt av NATO og USA, så er det kanskje fornuftig å anse A2/AD som en sum av kapabiliteter.

A2/AD som kapabiliteter og kapasiteter

Det som kanskje er den mest hensiktsmessige måten å bruke begrepet A2/AD på er å omtale det som kapabiliteter gjennom en rekke kapasiteter for å kunne nekte en mostander tilgang til og handlefrihet i et område.

Nordflåtens A2/AD kapasiteter skal utmatte en angriper gjennom gradvise tap for på sikt å hindre den overlegne motstanderen å kunne ta ut deres strategiske tyngdepunkt – de strategiske ubåtene. Med andre ord er A2/AD kapasiteter som inngår i bastionsforsvarskonseptet. (Espevik & Strømmen, 2017, s. 27)

Det er allikevel en fare ved å fokusere for sterkt på russiske kapasiteter. Ofte overser man hvordan motstanderen tenker å bruke disse kapasitetene i en skarp situasjon. Der man derfor burde fokusere på nye strategier, ender man ofte opp i å vurdere anskaffelse av nye våpen for å kontre disse truslene (Kofman, 2019).

Kystforsvar handler om å beskytte kyststrøk og viktige innseilingsleder, akkurat som under det tyrkiske angrepet mot den fransk-britiske flåten i Dardanellene. Men fordi russiske missiler og radarer har blitt bedre, så har det lagdelte kystforsvaret blitt en A2/AD-kapabilitet som innvirker på evnen til sjønektelse (Kofman, 2020b).

Hvilken betydning har A2/AD for den norske marinen?

Russland har ifølge Viseadmiral James Foggo III bygget opp en teknologisk avansert og godt trent ubåtstyrke som kan utfordre NATO i det nordlige Atlanterhavet (Foggo III & Fritz, 2016). Bastionsforsvaret er fortsatt gyldig og russiske ubåter – selv om antallet er kraftig redusert sammenlignet med den kalde krigen – vil fortsatt tvinge NATO til å beskytte sine SLOC’er (Tamnes, 2016, s. 11). Med andre ord er russisk evne til sjønektelse fortsatt gyldig sett opp mot hvor store NATO-styrker en enkelt russisk ubåt i Norskehavet kan binde opp.

Men russiske ubåter er ikke nye kapasiteter og har dermed lite med den pågående debatten om russisk A2/AD å gjøre. Det som er nytt er økte kapabiliteter i form av meget stillegående multirolleubåter og hvor disse er bevæpnet med langtrekkende konvensjonelle eller nukleære presisjonsvåpen, hovedsakelig SEVERODVINSK-klassen med SS-N-30 landmål kryssermissiler og SS-N-27 sjømålsmissiler. Denne ubåtklassen vil trolig bare med sin tilstedeværelse kunne true NATO-operasjoner i Norskehavet og binde opp mange NATO-kapasiteter. Selv om målet til disse ubåtene ikke skulle være å senke NATO-fartøyer, men heller kunne ta ut kritisk infrastruktur på land, vil antiubåtoperasjoner uansett være påkrevet. For den norske marinen vil derfor evne til å bidra i antiubåtoperasjoner fortsatt være av stor betydning.

Det som representerer nye utfordringer for marinen er at fartøy er mer enn tidligere utsatt til kai. Et motargument til dette er at russiske fly har hatt evne til å senke fartøy til kai, men ved at svært stillegående russiske ubåter med landmålsmissiler kan operere udetektert i kort avstand fra marinebaser er varslingstiden nå potensielt svært kort.

Selv om det argumenteres for at luftvern og kystforsvarsmissilene på Kola har mindre effektiv rekkevidde enn det som populært illustreres i kart i enkelte artikler, er allikevel våpnene forbedrede versjoner med lengre rekkevidde. På den annen side – dersom begrenset rekkevidde skal legges til grunn – vil sjøkontroll i Barentshavet potensielt kreve russisk bruk av deler av norsk territorium for luftvern og kystforsvarsmissiler. For den norske marinen vil dette blant annet innebære å utnytte egen geografi og benytte indre farvann for å minske effekten av slike russiske landbaserte våpen (Espevik & Strømmen, 2017, s. 27).

Oppsummering

A2/AD har blitt et moteord i forsvarsdiskursen, selv om prinsippene som brukes om A2/AD har vært i bruk i flere hundre år. A2/AD er ikke et konsept som bør brukes på Russlands nye kapabiliteter, men heller som en samlebetegnelse på våpen som brukes for å kunne drive sjønektelse og sjøkontroll. At teknologien utvikler seg i et høyt tempo og at et mer selvhevdende Russland besitter våpen med høy presisjon og lang rekkevidde, bør ses på som en evolusjon og ikke som noe nytt. Nordflåten øver bastionsforsvaret i dag, men har grunnet den teknologiske utviklingen bedre evne til å drive sjøkontroll nær sine baseområder med flere og mer kapable landbaserte våpen. I tillegg er fortsatt sjønektelse sentralt i bastionsforsvaret, hvor russiske ubåter og langtrekkende bombefly øver på å levere våpen mot sjømål i Norskehavet. Selv med et fåtall russiske ubåter er disse fortsatt i stand til å binde opp store NATO-styrker. Den viktigste endringen siden den kalde krigen er allikevel en økt evne til å påvirke situasjonen på land gjennom maktprojeksjon, ved å kunne true med å angripe marinestyrker og annen viktig infrastruktur på store avstander. Bastionsforsvarskonseptet er fortsatt levende, men nå med nye og forbedrede våpensystemer som øker evnen til å drive sjønektelse og sjøkontroll. Å benytte A2/AD som begrep på russiske kapasiteter bidrar ikke til å øke forståelsen av russisk evne til å beskytte sin andreslagsevne. Nye russiske kapabiliteter i form av våpen med økt rekkevidde og presisjon, samt svært stillegående ubåter med evne til å levere våpen mot landmål, vil i liten grad påvirke marinens oppgaver. Allikevel vil antiubåtoperasjoner og evnen til å operere marinens fartøy innaskjærs være en viktig del av den norske marinens oppgaveportefølje.


Foto: Sjøforsvaret med photoex i Altafjorden, i forbindele med øvelsen Joint Viking (Petter Brenni Gulbrandsen / Forsvaret)


[1] INF-avtalen: Intermediate-range Nuclear Forces treaty

[2] 9M729 har NATO-kode SSC-8

[3] SS-N-30 med NATO-kallenavn SAGARIS

[4]Konstantinopel er i dag Istanbul

[5]GIUK-gapet er området mellom Grønland, Island og UK

[6] Out-of-area defineres iht Oxford dictionary som: (of a military operation) conducted away from the place of origin or expected place of action of the force concerned.

[7] Det interaktive kartet er utarbeidet av Centre for Strategic & International Studies (CSIS): https://missilethreat.csis.org/russia-nato-a2ad-environment/

[8]«Kill-chain» er det engelske begrepet på fasene i et målengasjement: detektere, identifisere, følge mål, vurdere mål, engasjere og evaluere effekt. Det finnes flere definisjoner på hva som inngår i en kill-chain (Caffall & Michael, 2003)

[9] AWACS (Airborne Warning And Control System) brukes hovedsakelig om fly med evne til overvåkning av store områder


REFERANSER

Angstrøm, J. & Widén, J. (2005). Militärteorins grunder (1. utg.). Stockholm: Försvarsmakten.

Caffall, D. S. & Michael, J. B. (2003). Developing Highly Predictable System Behavior in Real-Time Battle-Management Software.

Dalsjö, R., Berglund, C. & Jonsson, M. (2019). Bursting the Bubble? Russian A2/AD in the Baltic Sea Region: Capabilities, Countermeasures, and Implications.

Erdogan, A. (2018). Russian A2AD Strategy and Its Implications for NATO. Horizon Insights, 1, 20-29. https://doi.org/10.31175/hi.2018.02.02

Espevik, R. & Strømmen, T. I. (2017). Sjømakt og sjømilitær utdanning. I.

Foggo III, J. & Fritz, A. (2016). The fourth battle of the Atlantic. Proceedings Magazine, 142(6).

Forsvarsstaben. (2015). Forsvarets doktrine for maritime operasjoner. Bergen: Sjøforsvarsstaben.

Hagt, E. & Durnin, M. (2009). China’s antiship ballistic missile: Developments and missing links. Naval War College Review, 62(4), 87-115.

Hilde, P. S. (2019). Forsvar vår dyd, men kom oss ikke for nær. Norge og det militære samarbeidet i NATO. Internasjonal Politikk, 77(1), 60-70.

Kofman, M. (2019, 5. september 2019). It’s Time to Talk About A2/AD: Rethinking the Russian Military Challenge. Hentet fra https://warontherocks.com/2019/09/its-time-to-talk-about-a2-ad-rethinking-the-russian-military-challenge/

Kofman, M. (2020a, 25. januar 2020). Russian A2/AD: It is not overrated, just poorly understood. Hentet fra https://russianmilitaryanalysis.wordpress.com/2020/01/25/russian-a2-ad-it-is-not-overrated-just-poorly-understood/

Kofman, M. (2020b, 29. januar 2020). Russian Maritime "A2/AD": Strengths and weaknesses. Hentet fra https://russianmilitaryanalysis.wordpress.com/tag/a2-ad/

Krepinevich, A. F., Watts, B. D. & Work, R. O. (2003). Meeting the anti-access and area denial challenge Center for Strategic and Budgetary Assessments Washington, DC.

Lasconjarias, G. & Marrone, A. (2016). How to Respond to Anti-Access/Area Denial (A2/AD)?

Towards a NATO Counter-A2/AD Strategy (NDC Conference Report). Research Division - NATO Defense College.

Lasconjarias, G. & Nagy, T. A. (2017). NATO Adaptation and A2/AD: Beyond the Military Implications Globsec Policy Institute.

Mahan, A. T. (1911). Naval strategy US Marine Corps.

Marcus, J. (2019, 27. desember). Russia deploys Avangard hypersonic missile system. Hentet fra https://www.bbc.com/news/world-europe-50927648

Mikkola, H. (2019). The Geostrategic Arctic. Hard Security in the High North. Finnish Institute of International Affairs (FIIA) Briefing Paper, 259, 1-8.

Nielsen, A. P. (2019). Russia’s A2/AD strategy is a myth. MAST-Northern Coast conference.

Pompeo, M. (2019). U.S. Withdrawal from the INF Treaty on August 2, 2019. Hentet fra https://www.state.gov/u-s-withdrawal-from-the-inf-treaty-on-august-2-2019/

Raitasalo, J. (2017). It is time to burst the western A2/AD bubble. The Royal Swedish Academy of War Sciences blog. Hentet fra http://kkrva.se/it-is-time-to-burst-the-western-a2ad-bubble/

Strømmen, T.-I. (2019). Sjøforsvaret mot 2040 - Eit forslag til framtidig styrkestruktur for Sjøforsvaret (2/19). Bergen: Sjøkrigsskolen.

Stöhs, J. (2018). The decline of European naval forces: Challenges to sea power in an age of fiscal austerity and political uncertaintyNaval Institute Press.

Tamnes, R. (2016). I. The Significance of the North Atlantic and the Norwegian Contribution. Whitehall Papers, 87(1), 8-31.

Tangredi, S. (2013). Anti-access warfare: countering anti-access and area-denial strategies Naval Institute Press.

Zysk, K. (2018). Russlands militærstrategi i endring. Implikasjoner for Nordflåten, nordområdene og Norges strategiske veivalg.



Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.