En overskrift i dagspressen, senere gjengitt i Forsvarets Forum, har skapt reaksjoner. Forsvarsdepartementet åpner for at vedlikehold av militære fly kan utføres av private og sivile aktører. Denne gangen er det Norges nye overvåkningsfly P-8A som aktualiserer debatten om hvorvidt Forsvaret skal vedlikeholde eget materiell.
Men konseptet er verken nytt eller spesielt oppsiktsvekkende. Sivile aktører har utført tyngre vedlikehold på Luftforsvarets fly og helikoptre i flere tiår. Det som derimot er annerledes denne gang, er hvordan det begrunnes. I 2022 er det nemlig ikke økonomien, eller at Forsvaret skal trekke egne styrker frem i den spisse enden, som er forklaringen. Fra departementet snakkes det nå om at det er samarbeid med sivile, og spesielt strategiske partnere, som gir best nasjonal beredskap! I tillegg påpekes det at Luftforsvaret har for liten kapasitet til å ivareta eget brukervedlikehold.
Strategisk samarbeid
Flere hevder at den egentlige årsaken til økt bortsetting av vedlikeholdet er kritisk mangel på flyteknikere. Ettersom teknikermangelen utgjør en mulig trussel mot Luftforsvarets operative evne, velger man å løse bemanningskrisen gjennom et såkalt strategisk samarbeid med sivil industripartner.
Flere sivile aktører selger vedlikeholdstjenester til Luftforsvaret. Én av disse tilbyr nå også tekniske instruktører til Luftforsvarets flytekniske grunnutdanning gjennom en nylig inngått avtale med Luftforsvaret. I all hovedsak er det tidligere ansatte ved Luftforsvarets skolesenter på Kjevik som, gjennom et nyetablert bemanningsbyrå, tilbyr undervisningstjenester på vegne av tredjepart.
Situasjonsbildet uendret i 30 år
Ifølge en artikkel i Teknisk Ukeblad (2021) påpeker sjefen for Luftforsvaret at forsvarsgrenen er midt i sin største modernisering og omstilling noensinne, med en lang rekke nye plattformer som skal innføres parallelt og som gir nye behov for vedlikeholdskapasitet. Dette minner mye om ordlyden i Luftforsvarets utredning om teknisk utdanning fra 2013:
«Den pågående omstillingen av Luftforsvaret blir av mange betegnet som den største siden opprettelsen av forsvarsgrenen. En drastisk reduksjon av baser, hvor blant annet tre tidligere hovedflystasjoner skal reduseres til én, har allerede ført til tap av personell og kompetanse. (…)»
«Forsvarsgrenen står midt i en prosess hvor innkjøp, innfasing og utvikling av drifts- og vedlikeholdskonsept for fremtidens våpenplattformer har hovedfokus. Investeringer som gjøres i dette tiåret skal være Luftforsvarets bærende strukturer langt inn i dette århundret. Det anskaffes nye transportfly, nye kystvakthelikopter, nye kampfly og nye redningshelikopter samt opprettes en ny kapasitet med fregatthelikopter. Alle disse investeringene gjennomføres parallelt med omstillingen, og under en forventning om at forsvarsgrenen evner å opprettholde kravene til beredskap for tjeneste i inn- og utland».
Sjefen for Luftforsvaret bekreftet i intervjuet med Teknisk Ukeblad i 2021 at Luftforsvaret har marginalt med teknikere til å understøtte dagens operasjonsmønster og beredskap. For å sikre et fremtidig behov skisserte hun et behov for 40 nye lærlinger årlig, og kanskje enda flere i de nærmeste årene for å øke volumet. I tillegg ble det vist til at det er en aldersbølge på gang, der flere nærmer seg pensjonsalder.
Kanskje det ikke er lærlinger som er svaret på utfordringen. For å sikre en bærekraftig bemanning har organisasjonen behov for kompetansen flytekniker. En lærling bruker to år på læretiden, og står fritt til å slutte etter mottatt fagbrev. Erfarne teknikere må tas ut av produksjon for å veilede samt drive opplæring av disse. At Luftforsvaret trenger lærlinger blir som å si at et sykehus trenger medisinstudenter for å bøte på den kritiske legemangelen.
Problemet og alle løsningene: Utdanne eller satse på å beholde?
Men tilbake til kjernen av problemet: Er det mangel på flyteknikere i Luftforsvaret? Ikke bare er det vanskelig å enes om tiltakene, men det virker også å være uenighet om man egentlig har et problem. I 2010 gikk daværende sjef 332 skvadronen ut i media og uttrykte bekymring for teknikermangelen. Noen år senere, i 2016, valgte forsvarssjef Haakon Bruun-Hansen å advare mot teknikermangelen. Som svar på generalens bekymring besluttet regjeringen å legge ned Forsvarets egen flytekniske grunnutdanning. Bruun-Hansen var igjen bekymret for manglende konsekvensvurderinger av det politiske vedtaket, samt et overoptimistisk innsparingspotensial innen utdanning. I dag ser vi at admiralen fikk rett i sine bekymringer.
Alle deler ikke bildet som har vært tegnet fra Forsvaret. I et intervju med NRK i 2020 avviste tidligere forsvarsminister, Frank Bakke-Jensen (H), at det var mangel på flyteknikere. Dette kan kanskje forklare hvorfor beslutningen om nedleggelse ble tatt. I et ferskt debattinnlegg fremholder personellsjefen i Luftforsvaret at behovet for flyteknisk kompetanse er stort også i årene fremover.
I tre tiår har Luftforsvaret advart mot mangelen på flyteknikere. I like mange år har man forsøkt å analysere problemet, utvikle tiltak, forsøkt å tilpasse seg nye og endrede styringssignaler fra politisk nivå, for så å vende tilbake til utgangspunktet. På midten av 90-tallet ble personellsituasjonen i forsvarsgrenen betegnet ved to ord: «Teknikermangel» og «flygerkrise». For å bøte på flygerkrisen, ble det primært fokusert på å beholde dem som allerede var utdannet og hadde fullført plikttjenesten. Dette ble blant annet gjort gjennom gode økonomiske ordninger og forutsigbare karriere- og tjenesteplaner. Løsningen på førstnevnte, ble å øke produksjonen i bunn. Det er noe fascinerende å være vitne til at man kommer frem til helt ulik medisinering for noe som fremstår som lik diagnose.
Analysene og utredningenes tiår
I 2014 gjennomførte Luftforsvarets ledelse, med støtte fra konsulentselskapet Sopra Steria, en kompetanseanalyse av teknisk bransje. Kompetanseanalysen avdekket en meget høy underbemanning av flyteknikere frem mot 2025. Dette tallet var basert på analyser hvor man tok utgangspunkt i gjeldende aldersstruktur, samt at forventet tilfeldig avgang ble holdt på samme nivå som gjennom forrige tiår. Arbeidsgruppens sluttrapport listet en rekke anbefalinger med tiltak som fikk bred tilslutning hos Generalinspektøren for Luftforsvaret. Beslutning om operasjonalisering og iverksetting av tiltakene ble tatt i stabsmøtet samme år.
Fra arbeidsgruppens anbefaling er det verdt å se nærmere på følgende tiltak:
- Årlig tilførsel økes gjennom re-rekruttering av teknisk personell som har sluttet i Forsvaret
- Iverksette en bred tiltakspakke for å redusere tilfeldig avgang
- Utvikle en bærekraftig bemanningsstrategi for Luftforsvarets tekniske bransje
Luftforsvarets første bemanningsstrategi for teknisk bransje ble utgitt i desember 2016. Strategien viste til nøyaktig de samme utfordringene som man snakket om på 90-tallet, og som vi fremdeles snakker om i 2022: Høyt aldersgjennomsnitt, høy turnover og utfordringer med å beholde yngre flyteknikere. Konkret ble det besluttet at tiltak for å beholde eksisterende teknikere, samt å satse på økt re-rekruttering, var mest kostnadseffektivt for å sikre en bærekraftig bemanning. En utelukkende satsing på rekruttering gjennom nyutdanning er tidkrevende, kostbart og beheftet med stor usikkerhet ettersom mange slutter etter endt utdanning. Halvannet år senere ble bemanningsstrategien trukket tilbake under løfter om nyutgivelse innen utgangen av 2018. Den er ennå ikke utgitt.
En artikkel i Klassekampen fra 2020 viser til at Riksrevisjonen gjennomførte en gradert undersøkelse i 2018 – 2019 hvor blant annet teknikermangelen ble adressert. «Ikke bare mangler Forsvaret flyteknikere, men sliter også med å rekruttere nye og holde på dem de har.» I samme artikkel siteres lederen av Norges offisers- og spesialistforbund (NOF), Torbjørn Bongo. Han påpeker at Forsvaret har mulighet til å utnytte krisen i sivil luftfart det siste året, samt at Luftforsvaret burde ha brukt muligheten til å finne langsiktige løsninger. Han opplever at arbeidet ikke er påbegynt. Det er fristende å kaste et blikk på den skrinlagte bemanningsstrategien fra 2016. Den som la opp til å rekruttere ferdige teknikere fra sivil luftfart, gjerne gjennom å re-rekruttere tidligere militært personell.
Årsverksstyring og nyutdanning
På vårparten i 2016 var situasjonen den at Luftforsvaret ikke hadde nok årsverk til å ansette nyutdannede og autoriserte flyteknikere. Ved 139 luftving på Bardufoss alene stod hele 14 flyteknikere uten jobbtilbud etter endt plikttjeneste. Dette var personell av nøyaktig samme kategori og kvalitet som man til samme tid betegnet som kritisk å skaffe til veie og beholde. Som et ekstraordinært tiltak i perioden, skrudde man opp utdanningsvolumet. I 2013 ble det tatt opp en ekstra klasse som skulle utdannes til helikopterteknikere. Tre år etter står teknikere fra samme årskull i kø for å utklarere da det verken finnes lønnshjemler eller et tilbud om fast jobb. Flere av dem ønsket seg en videre karriere i Luftforsvaret. Dette var personell som luftvingen hadde brukt over to år på å lære opp, og som endelig var autorisert og klar for verdiskapning. Situasjonen ved 139 luftving var ikke unik.
Til tross for utfordringer med å tilsette personellet, fortsatte utdanningen for fullt. Samme året som man vinket farvel til teknikere med to års erfaring, stod det 46 nyutdannede sersjanter klare til å starte på opplæringsperioden. Avdelingene ropte varsko om at dette var flere enn de maktet å ivareta på forsvarlig vis. Noe av forklaringen var at personellet som kunne drevet opplæring befant seg i utklareringskøen. Luftforsvaret fortsatte å utdanne mot et måltall inn i fremtiden, samtidig som det ikke var avstemt mot dagens opplæringskapasitet og tilgjengelige årsverk.
Utdanningen legges ned, og gjenoppstår
Etter at Luftforsvaret la ned sin egen flytekniske grunnutdanning har man satset utelukkende på opplæring av lærlinger rett fra videregående skole. Troen på at den flytekniske kompetansen kan skaffes rett fra det sivile skolesystemet er ikke ny. Den samme begrunnelsen ble benyttet på 90-tallet og medførte nedleggelse av Luftforsvarets tekniske fagskole i 1997. En viktig årsak til at teknisk fagskole ble nedlagt var at Forsvaret i større grad skulle rekruttere fra de videregående skolene. Utdanningen ble godt markedsført hvor både lederutdanning, allmennfaglig påbygning, fagutdanning, praksis og fagbrev var hovedingrediensene. Etter kort tid viste det seg at omleggingen førte med seg en rekke utfordringer: Elevene fra yrkesfag møtte til opptak, men svært mange falt fra etter stryk på ulike opptaksprøver i tillegg til svake faglige prestasjoner fra skolen. Luftforsvaret måtte finne en alternativ rekrutteringskilde til teknisk bransje, primært for å supplere elevene fra yrkesfag, og gjenopptok rekruttering til tekniske fag blant elever med generell studiekompetanse. EASA-utdanningen i Luftforsvaret ble innført i 2006 og Luftforsvarets tekniske skole ble godkjent iht. EASA Part 147 samme år (EASA – European Aviation Safety Agency er et EU-byrå som arbeider for å opprettholde og kontrollere sikkerhet i luftfarten, herunder vedlikehold og utdannelse). Regjeringen valgte så å legge ned den flytekniske grunnutdanningen i 2017. I 2020 gjenoppstår grunnutdanningen i de samme lokalene på Kjevik, men nå med «eksterne» instruktører levert fra sivil industri.
Hvor vil dette ende?
Det har ikke manglet på advarsler, analyser, tiltaksplaner, utredninger og anbefalinger. Derimot synes det å ha vært fravær av en langsiktig strategi, av stillingshjemler, en plan og en beslutning som ivaretar forsvarsgrenens behov.
Luftforsvaret hevder nå at de trenger 60 nye flyteknikere hvert år. Når vi befinner oss i 2022 så kan det synes som om tiden har rent ut. Det strategiske samarbeidet med sivil partner gjenstår kanskje som det eneste realistiske alternativet innen tidsrammen. At flyteknikere er en knapp ressurs, er en sannhet med modifikasjoner. Tidligere flyteknikere som ikke fikk fast jobb i Luftforsvaret har kanskje dratt til annen industri eller fått jobb innen sivil luftfart. Mange vendte aldri tilbake til Luftforsvaret. Ikke fordi de ikke ville, men fordi de aldri ble spurt. Nå ser det ut til at vår strategiske partner står klar til å ansette på helt andre vilkår enn hva Luftforsvaret kan tilby. Luftforsvaret kan deretter velge å kjøpe tjenestene tilbake fra denne.
Når militære behov møter politiske og bedriftsøkonomisk interesser, er det kun én ting som er garantert: Det blir dyrt! Om den operative evnen faktisk styrkes? Det vil tiden vise.
Artikkelen ble først publisert i Luftled 22-1
Foto: Forsvaret
