You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Er vi lenger i krig? Noen tanker om krigens etikk i vår tid

Er vi lenger i krig? Noen tanker om krigens etikk i vår tid

. 4 min read

Krig i vår tid

I gode, gamle dager var det liten tvil om man var i krig eller ikke. I Romerriket ble for eksempel krig erklært om partene ikke klarte å løse tvistemålet på en fredelig måte og etter en viss tid. De stridende gjorde opp på slagmarken, og når en av partene hadde lidd så store tap av han måtte overgi seg, var krigen over, og man kunne vende tilbake til det normale livet igjen. Det var med andre ord et relativt klart skille mellom krig og fred.

I dag er situasjonen en annen. Dagens konfliktbilde, preget av internasjonal terrorisme, hybride trusler, cyberangrep og politiske påvirkning, utfordrer dette skillet. Ikke bare er bruk av militære maktmidler utenfor rammen av krig blitt normalisert de senere årene, de truslene vi også står overfor er ofte sammensatte og tvetydige, ved at de opererer utenfor våre tradisjonelle forestillinger om krig som voldelig sammenstøt. Det har altså blitt stadig vanskeligere i vår tid å trekke et klart skille mellom krig og fred.

Dette utfordrer også vår tenkning om krigens etikk. På hvilken måte kan for eksempel et etisk rammeverk som rettferdig krig-tradisjonen, tydelig forankret i en tradisjonell forståelse av krig, veilede oss i møte med de konfliktsituasjonene vi står overfor i dag?

Rettferdig krig-tradisjonen

En grunnleggende forutsetning i rettferdig krig-tradisjonen er nemlig at vi må kunne skille klart mellom når vi er i krig og når vi ikke er det. Det har med at krig er en situasjon hvor stater, og personer som handler på vegne disse statene, som soldater, har tillatelse til å utføre handlinger som ellers ikke er tillatt, som å påføre andre mennesker skade og ta liv.

Rettferdig krig-tradisjonen tegner derfor opp hvilke prinsipper som må være oppfylt om det skal rettferdiggjøres etisk å gå til krig (legitim autoritet, rett grunn, rett intensjon, proporsjonalitet, rimelig håp om å lykkes og krig som siste utvei), og hvilke etiske prinsipper som gjelder for å regulere selve krigføringen og begrense unødvendig skade (diskriminering og proporsjonalitet).

At krig lar seg skille fra fred som en normaltilstand er altså et helt sentralt element i rettferdig krig-tradisjonen. Men hvis det er slik at dette skillet mellom krig og fred er i ferd med å utviskes fordi vi ikke lenger står overfor krig i tradisjonell forstand, har ikke da rettferdig krig-tradisjonen utspilt sin rolle? Er det ikke på tide å utvikle et nytt etisk rammeverk som står mer i stil til de utfordringene vi i dag står overfor?

Jeg mener svaret på det er nei. Rettferdig krig-tradisjonen har alltid måttet forholde seg til at krig i sin karakter er foranderlig. Nye konflikttyper, krigføringsmetoder og våpenteknologi har alltid reist etiske problemstillinger og utfordringer som har gjort det nødvendig å tilpasse og utvikle rettferdig krig-tradisjonens tenkning videre.

Hjelp fra en gammel teolog

En nøkkel til å forstå hvordan rettferdig krig-tradisjonen fortsatt kan være relevant, også i møte med de utfordringene og oppgavene vi står overfor i dag, kan vi finne hos teologen Thomas Aquinas på 1200-tallet. Thomas Aquinas regnes ikke bare som en av historiens viktigste og mest innflytelsesrike teologer, han var også en sentral bidragsyter til å systematisere og utvikle den etiske tenkningen som vi i dag kjenner som rettferdig krig-tradisjonen.

Det interessante i denne sammenhengen, er at når Thomas Aquinas i sitt store verk Summa Theologica skiver om rettferdig krig-tradisjon, så avgrenser han den ikke til situasjoner som kun handler om krig i tradisjonell forstand. Han bruker faktisk rettferdig krig-tradisjonens tenkning og kriterier på en rekke moralske problemstillinger, som for eksempel lydighet mot autoriteter, individers og staters rett til selvforsvar, i tillegg til krig.

Ifølge Thomas Aquinas kan altså rettferdig krig-tradisjonens tenkning anvendes i enhver situasjon hvor vi tvinges til å handle på måter som, under normale omstendigheter, ville vært ansett som umoralsk eller ulovlig. I krig dreier det seg gjerne om å påføre andre skade eller ta liv, men det er ingen grunn til at dette ikke også kan omfatte annen type skade eller andre former for overtredelser.

Det kan vel så gjerne dreie seg om å frata andre mennesker deres sivile rettigheter, konfiskere eiendom, begrense bevegelsesfrihet, hente ut privat informasjon, eller invadere andres privatliv gjennom overvåkning. Alle disse handlingene innebærer overtredelser som vi vanligvis anser som ikke tillatte, men som under visse omstendigheter likevel kan rettferdiggjøres etisk.

Rettferdig krig-tradisjonen legger til grunn at slike handlinger bare kan rettferdiggjøres etisk om det foreligger moralsk gode grunner for å gjøre det, at det gjøres med rett intensjon, at det autoriseres av en instans som har legitimitet til å godkjenne at de normale reglene tilsidesettes, at konsekvensene av overtredelsen står i et proporsjonalt forhold til hva som står på spill, og at det ikke finnes andre måter å løse situasjonen på som kan ha en like god sjanse for å lykkes og som resulterer i mindre skade.

Så selv om rettferdig krig-tradisjonen, som også navnet tilsier, historisk sett har vært rettet mot det vi kan kalle tradisjonell krigføring, så representerer den et etisk rammeverk som ikke er begrense til det. Den kan, ifølge Thomas Aquinas, også gi oss veiledning om hva som er etisk ansvarlig måte å handle på i situasjoner som befinner seg i gråsonen mellom krig og fred, og som vi altså i stadig større grad stå overfor i vår tid.

Gjenbruk og videreutvikling

Skulle vi forkastet den lange historiske tenkningen som rettferdig krig-tradisjonen representerer til fordel for en tenkning som mer direkte svarer på dagens militære utfordringer, er det ikke sikkert at det vi hadde funnet på hadde vært så mye bedre. Sannsynligvis ville vi utviklet et ganske likt sett med kriterier.

Kriteriene om rett grunn, rett intensjon, legitim autoritet, proporsjonalitet, rimelig håp om å lykkes og siste utvei, er kriterier vi i det minste ville vurdert om vi skulle brutt med de normale reglene som ellers gjelder i samfunnet, og særlig hvis det ville påført andre skade eller medført overtredelse av deres sivile rettigheter.

Vi ville også hatt behov for kriterier for å hjelpe oss til å bestemme hvordan vi skulle gjennomført handlingen på en etisk ansvarlig måte, både for å begrense skaden så mye som mulig for den som blir direkte rammet av handlingen, men også for å begrense eventuell unødvendig følgeskade på uskyldige. Det er dette rettferdig krig-tradisjonen allerede gir oss, og som Thomas Aquinas minner oss om. Og så er det opp til oss å utvikle denne tenkningen videre.


Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.