Tittelen på artikkelen er en variant av tittelen på Tormod Heier sin siste bok «Et farligere Norge?».[1] Forfatteren svar er at Norge er farlig både for befolkningen som styresmaktene skal beskytte, vår store nabo Russland og vår viktigste allierte USA. Boken er omtalt, referert til, brukt og muligens misbrukt i den offentlige debatten og fortjener derved en gjennomgang. Dette forsterkes når en leser bokens omslag hvor forlaget promoterer boken overfor studenter og til og med til bruk i nasjonal risikovurdering. Boken behandler komplekse forhold, noe som fordrer forenkling, men det fører til at enkelte fremstillinger blir noe generisk og vanskelig å forholde seg til. Dette vil bli behandlet senere i artikkelen. Boken fremstår som en debattbok mer enn en lærebok.
Tenker alle likt?
Forskjellige nasjoner har forskjellige syn på verden og forskjellige rasjonalitet som ofte fører til forskjellig tenkning rundt krig og fred.[2] Heier reflekterer ikke dette synet i boken, heller det motsatte hvor de som vurderer trusselen fremstilles å tenke likt (se for eksempel s.22). Dette grenser til reduksjonisme, og det er derfor nødvendig å utdype forskjellene.
Dima Adamsky skriver at rasjonalitet er hverken objektiv eller universell, og at rasjonell oppførsel er kulturelt betinget. Aktørene formulerer sine preferanser ikke etter en universal effektlogikk, men i henhold til deres egne normer, verdier og selvbilde.[3] Dermed ble alt mer komplisert.
Kognitive psykologer og antropologer kobler holistisk tenkning med samfunn hvor den dominerende sosiale orden er kollektivistisk og analytisk tenkning med samfunn til som regnes som individualistiske. Videre kobles holistisk-dialektisk kognitive stil med deduktiv tenkning (fra det generelle til det spesielle) og logisk-analytisk med induktiv tenkning (fra det spesielle til det generelle). Anglo-saksisk tenkning er hovedsakelig induktiv, mens Latin-Amerika, Østen og Russland domineres av deduktiv tenkning. Forskere som tenker forskjellig løser samme problem forskjellig. [4] Heier sin bok er et eksempel på induktiv tenkning.
Amerikansk tenkning
Det amerikanske samfunnet er individualistisk og teknisk orientert. Den dominerende retning innen amerikansk tenkning er logisk-analytisk hvor fokus er på det enkelte objekt adskilt fra konteksten. Tenkningen er også påvirket av objektiv realitet og kausalitet. Det fører til at det er en tendens til å sette sammen data i lineare årsak-effekt-kjeder for å komme frem til den objektive essensen.[5] Punktlighet er en dyd.[6] Adamsky skriver at «det er en tendens til reduksjonistiske metoder i problemløsning for å minimere komplikasjoner skapt av kultur, tid og avstand».[7] Adamsky skriver videre at «amerikansk etnosentrisme produserer et fenomen som kalles speilbiling («mirror imagining») hvor beslutningstakere eller analytikere projiserer egne tankeprosesser eller verdisystem på subjektet under vurdering».[8]
Russisk tenkning
Russland er et kollektivistisk samfunn hvor holistisk-dialektisk tenkning dominerer. Tid er syklisk og ikke punktlig, hvor folk lever og opererer i flere tidsrammer samtidig. Tålmodighet er dyden, ikke punktlighet. Russisk strategisk mentalitet kan utvise både et underlegenhets- og overlegenhetskompleks samtidig. Derved kan svært aggressive militære strategier kombineres med fredfulle målsetninger. Det er en tendens til deklarasjonskunnskap fremfor utøvelse. Det er også en oppfatning av at alle problemer og saker henger sammen i et syntetisk system. Det fører til et krav om at vitenskap operer flerfaglig. Dette igjen fører til en evne til å se det store bilde, noe som også påvirker teoriskapning og militær planlegging.[9] Det er en kulturell toleranse for tap av menneskeliv.[10] Russisk måte å tenke på kan på den ene side oppdage fenomen tidligere enn en amerikansk tenkning kan, noe som Dima Adamsky viser i boken. På den andre siden kan det føre til at de ser sammenhenger som ikke er der.
Russiske vurderinger
Russland nytter styrkekorrelasjonen som utgangspunkt for vurderinger som fører frem til strategi overfor en potensiell motpart. Her nyttes en direkte oversettelse av «correlation of forces» i stedet for det norske uttrykket «styrkeforholdet». Styrkekorrelasjon gjør det mulig å avgjøre graden av overlegenhet av en styrke over en annen. Styrkekorrelasjonsarbeidet foregår på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå i de forskjellige sektorer. Styrkekorrelasjonen vurderer politiske, økonomiske, vitenskapelige, tekniske, militære, ideologiske, demografiske, psykologiske og intellektuell kapasitet mellom sjefene på begge sider. Hensikten er å avdekke intensjoner, planer, kapabiliteter, konsepter og metoder. For å holde strategien oppdatert er dette et fortløpende arbeid.[11] Russisk militarisering av Arktis startet lenge før USMC landet første gang på Værnes og var pr 2015 i stand til å true og avskrekke enhver inntrenger.[12] Russland vurderer mindre makter som vedheng til stormaktene og ser det som lite sannsynlig at mindre makter handler på egenhånd (se neste pkt om utvidet avskrekking).
Dette er arbeidsmetodikk og tenkemåte som stemmer dårlig med lineare årsak-effekt-kjeder, eller også enkle kost-nytte vurderinger idet vurderingene er komplekse og påvirket av kultur.
Avskrekking
Avskrekking - historisk
Historisk har ledere søkt å få motstandere til å avstå fra å angripe ved forskjellige metoder, ved at et angrep fremstår som for kostbart (vart du skjemt no?). Temaet er omfattende, men kan kort forklares ved at man avskrekker fiender/motstandere og beroliger egen befolkning og allierte.[13] Den som var mest relevant for Norge under den kalde krigen var avskrekking ved nektelse hvor kost-nytte effekten er direkte koblet, men den kan føre til en rustningsspiral. Avskrekking ved avstraffelse er kost-nytte effekten frakoblet fordi motstanderen kan gjengjelde og det er usikkert hvor mye partene tåler av gjensidig avstraffelse. Metoden regnes derfor som ustabil. Utvidet avskrekking er spesielt aktuelt for Norge idet vi blir assistert av USA i å avskrekke Russland, men også denne metoden har store usikkerhetsmomenter. Som del av en utvidet avskrekking vil det være vanskelig for Norge å agere alene og iverksette avstraffelse idet USA er part i avskrekkingen. Det siste er tvangsdiplomati («compellence») hvor den ene parten opptrer aktivt overfor den andre i motsetning til nektelse hvor effekten kan oppnås passivt.[14] Det vestlige synet på avskrekking er også forskjellig fra det sovjetiske/russiske. Avskrekking kan være flere ting, men oppfattes som en militærstrategi i Vesten.[15] Sovjet/Russland ser på avskrekking som en tilstandog avskrekking foregår som policy og er ikke del av militærdoktrinen.[16] Strategisk paritet og gjensidig avskrekking skapte etter hvert en ikke-truende situasjon og stabilitet i Europa under den kalde krigen. [17] Sikkerhetstenkning i Sovjet under Gorbatsjov hadde elementer av at sikkerhet for en stat ikke kunne oppnås på bekostning av sikkerhet til en annen stat.[18] I dagens situasjon er dette ikke synlig og null-sums spillet tilsier at Russlands sikkerhet oppnås på bekostning av nabolandenes sikkerhet. Da Sovjet ble avviklet og det hverken var en intensjon eller kapasitet til militær selvtekt overfor nabolandene, ble de selvpålagte restriksjonene naturlig nok avviklet både i Norge og Finland. Men små randstater bør tenke seg godt om før de bryter stormaktens røde linjer. Norge avstår fra å delta i NATOs rakettforsvar, noe som bør sees på som resultat av en realpolitisk avveining i forhold til denne russiske røde linjen gitt i Militærdoktrinen av 2014.[19]
Bokens fremstilling av avskrekking
Heier fremmer en rekke særnorske fremstillinger, som godt kunne ha vært utfordret av forfatteren. Fantes det egentlig en nordisk balanse og en særnordisk/norsk/sovjetisk felles sikkerhet? Er det mulig å berolige motstanderen også?
Heier nevner en rekke sovjetiske noter som bakgrunn for norske selvpålagte bindinger som fremstår som beroligende tiltak overfor Sovjet. En annen måte å tolke dette på er at Norge ble utsatt for tvangsdiplomati («compellence») og tilpasset seg de sovjetiske kravene på en måte som ikke ble oppfattet som ettergivenhet. Deretter ble dette rasjonalisert som selvpålagte bindinger. Når Holst refereres på «..en antatt fellesinteresse av å forhindre en utvikling som kunne øke spenningen på Europas nordflanke» (s.189), så er det vanskelig å finne belegg for denne tenkningen andre steder enn i Norge. Utsagnet om at den norske befolkning ikke vil få mer sikkerhet uten at også Russland ville få mer sikkerhet bli hengende i luften idet, denne tenkningen også må være reflektert i Russland for å være reell, og det er det få tegn til.
Heier ser ut til å mene at norsk avskrekking beveger seg i retning avskrekking ved avstraffelse (s.82). Men hva har vi å avstraffe med, og har vi en befolkning og et Sivilforsvar som står imot gjengjeldelsen? Hvis Forsvaret har dreid i den retningen, hvor er debatten rundt noe som uten tvil vil ramme det sivile samfunn, ikke bare de militære styrkene? Og vil ikke en slik strategi kunne føre til den lille norske militære styrkens utslettelse?
Heier mener at norsk avskrekking er ineffektiv. Det er en oppfatning som kan deles idet hvordan og mot hva det skal avskrekkes, ikke synes å være godt nok gjennomtenkt innen Totalforsvaret. Det militære midlet er for svakt og totalforsvarets midler må videreutvikles. Men idet russisk strategi alltid er motstanderspesifikk og situasjonsbetinget rettet mot svake punkter, så bør man være forsiktig med fastlåste løsninger på hvor anslag kan komme. Det er ikke sikkert det blir primært ikke-militært i den grad som Heier beskriver.[20] Russerne prodder og ser hvor langt de kan gå før det kommer motreaksjoner mot deres fremstøt.
Hvordan havnet vi i denne situasjonen?
Fremstillingen av transformasjonen fra mobiliseringsforsvaret til innsatsforsvaret er interessant lesning. Men den mangler etter min mening et par aspekter. Det ene er beskrivelsen av den militære teknoutopi (Revolusjonen i Militære Affærer – RMA) som var en del av transformasjonen. Man skulle kunne forsvare mer med mindre militær innsats. Dette kan fremstilles ved kombinasjonen luftmakt – spesialstyrker – Nord-alliansen som USA brukte under krigen mot Taliban høsten 2001 i Afghanistan. Da dette fremtidige idealbildet migrerte til norsk fremstilling i diverse artikler i bl. a. Norsk militært tidsskrift, så forsvant betydningen av «Nord-Alliansen», og fremstillingen inneholdt kun luftmakt og spesialstyrker. Rett overført så ville «Nord-Alliansen» vært det norske landforsvaret. Politikerne ble med andre ord solgt en teknoutopi som nå viser seg i all sin begrensning.
Det andre aspektet er tenkning rundt krigs anvendelighet som middel. Heier filosoferer over manglende bekymring for den russiske sikkerhetsutfordring hos myndighetene (s.46). Han har også med at det en periode var fremstilt som usannsynlig at det ville bli brukt militærmakt mellom stater i Europa. Det varte fremt til Russlands krig med Georgia i 2008. Mange snakket om Russland som en venn, men ingen spurte Russland om hverken bruk av militærmakt eller vennskap. Dette kan sees på som etnosentrisme og speilbilding av egne post-moderne oppfatninger om krig på russerne. Regjerings toppledelse viser ingen tegn til å inkludere krig som en mulighet. Beklageligvis så bidrar også Heier til dette ved synspunktet om at krig ikke er aktuelt på grunn av økonomisk avhengighet. En avhengighet som for øvrig mangler fotnoter i boken. Regjeringen synes å behandle forsvar på lik linje med barnehager.
Norge beveger seg vekk fra USA og inn i den Europeiske forsvarsmessig tannløse verden. Det kan stilles spørsmål ved hvor god alliert Norge er når vi ikke ruster opp for å ta mer ansvar for vårt eget forsvar, og derved gjør situasjonen mindre farlig for Norge. Hvor mange ganger kan statsministeren «sparke» en tynnskinnet amerikansk president på skinnleggen før det får konsekvenser?
Forfatteren har også med et interessant og lite påaktet punkt om tillit. Tillit skapes, mistes og misbrukes her til lands. Det fremmede makter kan gjøre er å forsøke å utnytte splid og misnøye vi selv har skapt. Beklageligvis ser det ut som myndighetene er de som generer det meste av spliden som materialiserer seg i bompengemisnøye, vindmøllemotstand, Acer-motstand, upopulære fylkessammenslåinger og det siste er det nye EU-togdirektiv.
Integrering i Europas forente stater med Tyskland som førerstat vil ikke gi mer sikkerhet for Norge. [21] Den siste dimensjonen er dessverre ikke med i boken.
Avslutning
Boken inneholder mange interessante fakta og argumentasjonskjeder, men kan til tider bli noe generisk, og dermed mindre troverdig. Amerikanske generalers oppfatning av det sivil-militære kommandoforholdet er vanskelig å overføre på en politisert integrert strategisk ledelse i Norge. Tanken på at Forsvarssjefen skulle initiere en eskalasjon på egenhånd, ei si anbefale en slik en med utsyn til å miste hele den norske hæren i løpet av kort til, virker noe usannsynlig. Det samme gjelder at Forsvaret på egenhånd starter med å skyte missiler inn i Russland. Dette er lite troverdig, og svekker boken troverdighet som strategisk vurdering av fremtidens muligheter/utfordringer.
Den politiske ledelses manglende tro på at krig er et anvendelig middel fører til at den helst ser den militære delen av avskrekking utført av amerikanske styrker, i tråd med gjeldende «out-sourcings-ideologi». Men manglende bevilgningsvilje fører til enda farligere situasjoner enn «huskaniner» på Skjold. Norge har ved vår sikkerhetspolitikk som i dag preges av utenlandsoperasjoner, nedrustning og «out-sourcing» av viktige militære egenskaper til norsk industri og avskrekking til USA, skapt en situasjon som er farlig for Norge. Blir russerne bekymret for sin kjernefysiske gjengjeldelseskapasitet kan det føre til at vi blir mer utsatt for militære operasjoner, selv om Norges forsvar ikke er noen reell trussel mor Russland. Vi klarer ikke å avskrekke potensielle motstandere, eller berolige befolkningen eller våre allierte med det forsvaret vi pr i dag har. Den beste vei ut av uføre er å ruste opp i henhold til Forsvarssjefens anbefalte forslag i det nylig fremlagte råd. Avslutningen på Heiers bok kunne også vært noe mer konstruktiv i stedet for å fokusere på hvor farlig vi har blitt. Muligheten for å gjenskape lavspenningsrommet fra den kalde krigen i forhold til et revisjonistisk Russland er antagelig en mulighet som er tapt.
Bokens svakeste side er at med unntak av noen få sitater kommer ikke russerne til orde med sin egen stemme og sine synspunkter. De tenker annerledes enn oss, og de må komme til orde. Det å anta at de tenker likt med oss kan føre til fatale feilslutninger av norske beslutningstakere, hvilket også kan være farlig. Vi har ingen å miste.
[1]Heier, Tormod. 2019. Et farligere Norge?Bergen. Fagbokforlaget. 214 sider inkludert noteverk og indeks.
[2] Coker, Christopher. 2019. The Improbable War – China, The United States and the continuing logic of great power conflict. London. Hurst & Company, s.180.
[3] Adamsky, Dima. 2010. The Culture of Military Innovation. The impact of culture factors on the revolution in military affairs in Russia, The US, and Israel. Standford. Standford University Press, s.11-12. Oversettelse og forkorting ved artikkelforfatter.
[4] Adamsky. Ibid, s.19-20
[5] Adamsky. Ibid, s.76
[6]Adamsky. Ibid, s.40
[7]Adamsky. Ibid, s.82, artikkelforfatters oversettelse.
[8] Adamsky. Ibid, s.88, artikkelforfatters oversettelse.
[9] Adamsky. Ibid, s.40-41
[10] Adamsky. Ibid, s.45
[11] Thomas, Timothy. 2015. Russia – Military strategy. Foreign Military Studies Office, Fort Leavenworth, s.56-57 og 81
[12] Thomas, Ibid s.303-369 Northern exposure: revealing Russia’s Arctic infrastructure build up. og s 435 - 437
[13] Garthoff, Raymond L. 1990. Deterrence and the Revolution in Soviet Military Doctrine, s.15. Garthoff viser til Michael Howard.
[14] Freedman, Lawrence. 2004.Deterrence. Cambridge. Polity press, s.26-27, 37, 109, 118
[15] Garthoff, Ibid s .7
[16] Garthoff, Ibid s.22, s 40
[17] Garthoff, Ibid s.28
[18] Garthoff, Ibid s.3
[19]NTB. 2019-10-08. Norge blir ikke med i NATOs missilforsvar. https://resett.no/2019/10/08/norge-blir-ikke-med-i-natos-missilforsvar/Lastet ned 2019-10-08
[20] Galeotti, Mark. 2016. Heavy metal diplomacy: Russia’s political use of its military in Europe since 2014. European council on foreign relations. Se også: Sukhankin, Sergey. 2019-10-09. Russian Spetsnaz in Norway: ‘Fake News’ Versus Facts. https://jamestown.org/program/russian-spetsnaz-in-norway-fake-news-versus-facts/ Lastet ned 2019-10-11
[21] Utanriksdepartementet. 2019. Regjeringas Tyskland-strategi 2019
