Mye har vært skrevet og ment om personellsituasjonen i Forsvaret de siste ukene. For oss i grønt er ikke dette en ny debatt, hvor frustrasjoner har blitt delt over lunsjbordet i alle forsvarsgrener i mange år. Men i det offentlige rom har den skutt fart med de siste rapportene om pågående og forventet forverret personellkrise de neste årene. For noen uker siden kjørte NRK en sak om en offiser fra Sjøforsvaret som så seg nødt til å slutte. Han kom med flere hovedpunkter for hvorfor han valgte dette, hvorpå pendling var en av disse. I tillegg har vi sett flere artikler på Stratagem og andre forum som tar for seg det som oppleves som belastninger for forsvarspersonell. Øving, vakt og seiling som ikke er pensjonsgivende, frafall av ansiennitetsoppbygging og (manglende) lønnsutvikling, for å nevne noen.
Dette innlegget skal ikke søke å repetere dette. Jeg, som mange andre, er frustrert over å se dyktige kollegaer forsvinne ut i det sivile arbeidsmarkedet. Dette er store tap og betyr år med erfaring, utdanning og kompetanse ut døra. I tillegg gir det økt arbeidsbelastning på de som står igjen. Jeg mener situasjonen kan bedres på mange fronter, og derfor ønsker jeg å gi innblikk i min egen situasjon og hvordan Forsvaret som arbeidsgiver kan, og tidvis klarer, å legge til rette for å kombinere familieliv og arbeidsbelastning.
I dag sitter jeg som Airspace Manager/Air Liaison Officer i Brigade Nord stab. Selv om stillingen er luft-tung, er dette på ingen måte et naturlig karrieresteg for en luftoffiser. Jeg fikk faktisk råd om å ikke søke, da dette trolig ikke ville være positivt sett opp mot videre stabsskoleplass i min bransje. Brigade Nord hadde imidlertid behov for min kompetanse og erfaring fra Kontroll & Varsling, og jeg så muligheten til en annerledes og spennende utfordring. Min situasjon ville bli, som det er som for så mange andre ansatte i Forsvaret, med arbeidsplass langt unna bosted. Jeg inngikk derfor en avtale med det som ble min nærmeste sjef i Brigade Nord om bruk av fjernkontor. Dette ble avgjørende for at jeg søkte stillingen.
Jeg sitter nå brorparten av tiden på FLO sitt verksted i Horten, en 20 minutters kjøretur fra hjemmet mitt. Her deler jeg fast fjernkontor med 15-20 andre, i tillegg til at det er lagt til rette for at flere kan bruke dette som drop-in kontor (ikke faste fjernkontorplasser). FLO gir tilgang til systemene jeg trenger i det daglige, og jeg har tatt med bærbar PC fra Brigadestaben. I tillegg må vi stå for annet arbeidsutstyr, som skjerm, mus og tastatur, men får tilgang på printer og annet kontorrekvisita. Jeg har kontraktsfestet tid i Bardufoss, som betyr at jeg er tilstede under øvelser, planleggingsuker og andre viktige anledninger. Denne ordningen gir meg mulighet til å være tilstede i familielivet, og med en god planleggingshorisont har vi også en viss forutsigbarhet på når jeg er borte.
I sluttrapporten fra Lønns- og insentivprosjektet kan vi se at det fokuseres på flere områder for å klare å beholde personell. Det er med glede at jeg leser om en anbefalt satsning på flernivåklienter (FNK) og eventuelle kontorfellesskap. Dette bygger også opp under tiltak presentert av Forsvarsstaben før sommeren i fjor. Forsvaret er nå nødt til å ikke bare presentere disse løsningene, men iverksette de nødvendige tiltakene straks. Vi må tette hullene i silen. Dette handler ikke om den enkeltes indre drivkraft til å gjøre en viktig samfunnsoppgave, men vi er nødt til å våkne opp og se at vi er i 2024, hvor samfunnet består av to-karrierefamilie og ansatte som ønsker en god jobb-hjem-balanse.
Når jeg forklarer min ordning til andre forsvarsansatte blir de overrasket over at «jeg har fått det til». Ikke fordi de mener at det er utfordrende å få til kontorarbeidet fra et annet sted, men at jeg har fått til en slik fleksibel og forutsigbar ordning. Og slik burde det ikke være. Det finnes en skepsis til effektivitet og dedikasjon ved hjemme-/fjernkontor som vi er nødt til å kvitte oss med. Nyere forskning viser det motsatte, at de som bruker hjemme-/fjernkontor ofte er ekstra motivert og dedikert til arbeidsplassen sin. Vi som arbeidsgiver må gi den tillitten til ansatte, og vi som ansatte må vise oss tilliten verdig.
Vi må selvsagt også passe på at vi har samlingspunkter hvor man fysisk er sammen. Min mening er at dette må ligge til grunn for at fjernkontor skal fungere godt. Man må klare å bygge relasjoner, slik at man fjerner filter når man kommuniserer digitalt. Relasjonen videreutvikles ved digitale møter (helst at man bruker kamera). I min forrige stilling ved Luftoperativt Inspektorat (LOI), under COVID-19, hadde vi digitale kaffemøter via en VMR-løsning, gjerne både mandag og fredag. Der hadde vi anledning til å prate løst og fast om både jobb og private tema som vi vanligvis ville tatt over en kaffekopp på kontoret. Nå ringer jeg gjerne kollegaer i brigadestaben på mandag for å høre hvordan helgen har vært og å ta en liten prat. Vi må ikke være redd for å bruke hjelpemidlene vi har, og det er nødvendig å senke terskelen for bruken av disse. Det er akkurat som på kontoret – har man ikke tid til fem minutter med relasjonsbygging, så sier man bare det.
Tanken om kontorfellesskap som legger til rette for arbeidsted nært bosted er jeg også tilhenger av. Her vil man også ha muligheten til å bygge relasjoner vi ellers ikke ville hatt mulighet til. Det å dele kontorfellesskap med en kollega i en annen avdeling som du trenger å få kontakt med, gjør terskelen lavere for å ta kontakt og gjør prosesser enklere. Det krever en finansiering for å få på plass relevante systemer, men kan administreres enkelt sentralt. Og administrering av disse er viktig. Ansatte må vite at de har muligheten til å bruke dette kontoret til avtalt tid, og at det ikke blir et slags kappløp for å rekke å få plass på drop-in kontor.
Den typiske «slik har vi alltid gjort det» tankegangen må vi bort fra. Jeg sier ikke at den stien som er tråkket opp av de generasjonene før er feil sti for alle, men den er i hvert fall ikke min sti. Og jeg tror mange kjenner seg igjen i dette. Jeg ønsker å kunne fortsette min karriere i Forsvaret, men jeg ønsker aller mest å kunne være tilstede i barna mine sine liv. Min ordning fungerer og kan med fordel kopieres og iverksettes av kollegaer som ikke trenger å være tilstede ved tjenestestedet til enhver tid. For la det ikke være noen tvil: jeg ønsker på ingen måte å undergrave behovet for tilstedeværelse der vi må. Vi må bare vise at vi klarer begge deler.
Foto: Forsvaret
