You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Flernasjonalt samarbeid og sikkerhetspolitikk

Flernasjonalt samarbeid og sikkerhetspolitikk

. 14 min read

I Europa har det utviklet seg en trend der stater går sammen om anskaffelse og drift av militære kapasiteter. Spesielt innen luftkapasiteter knyttet til støtteroller syntes dette å være en egnet metode for flernasjonalt samarbeid. Da Strategic Airlift Capability (SAC) sommeren 2019 feiret 10 år med operasjonell drift innen strategisk lufttransport, var det overordnede budskapet at dette var en suksess, og at det ville fortsette å være det (NSPA, 2019). Videre ser man at det nå opprettes flere tilsvarende konsepter (Alliance Ground Surveillance og Multinational MRTT Fleet). Tradisjonelt har europeiske stater vist lite initiativ og vilje til militært samarbeid i fredstid, enten det gjelder felles anskaffelse av materiell eller utvikling av felles prosedyrer, men med USAs endrede fokus mot Asia, og synkende forsvarsbudsjett i Europa, ser man nå en positiv utvikling (Valasek, 2011).

Mot dette bakteppet er det interessant å analysere hvorfor samarbeid innen luftkapasiteter har vist seg å være en ønsket form for samarbeid. Ved å kombinere luftmaktsteori og incentivene bak opprettelsen av flernasjonalt samarbeid vil jeg vise hvordan bruk av luftmaktens støtteressurser kan være en effektiv form for flernasjonalt samarbeid. En slik form for samarbeid innebærer samtidig at deltakende stater må oppgi visse fordeler man ellers ville hatt, om man selv kontrollerte kapasitetene. Ved å studere denne form for samarbeid i lys sikkerhetspolitiske fordeler og ulemper, kan man evaluere om flernasjonalt samarbeid innen luftkapasiteter bør satses mer på eller om stater bør begrense slik deltakelse.

Artikkelen vil analysere norsk deltakelse i flernasjonalt samarbeid i forhold til dagsaktuelle temaer som alliansetilhørighet, bilateral konflikt med Russland og nasjonal beredskap og krisehåndtering.

Norsk sikkerhetspolitikk

Norge er en småstat ved siden av en stormakt (Russland), og fører en sikkerhetspolitikk preget av dette. Utviklingen i internasjonal politikk de senere år, med Russlands annektering av Krim og USAs usikkerhet rundt støtte til NATO, har vist at det er nødvendig å opprettholde et troverdig forsvar og sikre alliert støtte gjennom medlemskapet i NATO. Dette understrekes av forsvarssjefen i Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) (Forsvaret, 2019). Her påpeker også forsvarssjefen at Norge må ta større ansvar for sikkerhet i egne nærområder, og at vi må bidra mer til NATO (ibid).

Norges sikkerhetspolitiske mål er nedfelt i Langtidsplanen for Forsvaret (Forsvarsdepartementet, 2019, s. 21) , og hovedmålene er som følger: Sikre Norges suverenitet, bevare norsk handlefrihet, forsvare Norge og allierte mot trusler, samt forebygge og håndtere terrorangrep, alvorlige ulykker og naturkatastrofer. Disse målene har forsvaret konkretisert til å gjelde oppgaver som blant annet omfatter temaene bilateral konflikt, nasjonal beredskap og krisehåndtering, og støtte til alliansen (ibid).

Luftmaktsteori

Luftmakt beskrives best gjennom dets roller og egenskaper. Kjerneroller består av K2 (kommando og kontroll), kontra-luft, bekjempelse, ISR (Intelligence, Surveillance and Reconnaissanse) og luftmobilitet (Luftkrigsskolen, 2018). De fire avdelingene oppgaven omhandler, faller inn under ISR og luftmobilitet. Innen større luftoperasjoner ansees det at om lag halvparten av alle kapasiteter tilhører støttefunksjoner som ISR og Luftmobilitet (Maaø, 2007).

Luftmaktens kjerne-egenskaper er høyde, hastighet og rekkevidde (Luftkrigsskolen, 2018). Disse egenskapene gir unike muligheter i oppdragsløsning. Innen ISR og Luftmobilitet betyr det for eksempel at områder kan overvåkes fra større avstander ved bruk av høyde, eller at tropper kan sendes til fjerne destinasjoner på relativt kort tid ved bruk av hastighet og rekkevidde. Andre relevante egenskaper ved luftmakt er knyttet til anskaffelseskostnader, driftskostnader og tilknytning til allianser (ibid). Dette betyr at stater må vurdere den sikkerhetspolitiske situasjonen og økonomiske midler tilgjengelig opp mot hvilke ressurser man ønsker å anskaffe selv og hvilke man søker å erstatte gjennom alliansebygging.

Flernasjonalt samarbeid

Flernasjonalt samarbeid, også kalt «pooling and sharing», kan etableres gjennom to former for samarbeid (Valasek, 2011, s. 12). Den ene dreier seg om felles anskaffelse og drift av ressurser ved opprettelsen av internasjonale avdelinger. Den andre innebærer at nasjoner kraftsamler nasjonale ressurser man allerede besitter og fører dem sammen i ett konsept eller en felles styrke. I denne artikkelen vil det dreie seg om felles anskaffelse og drift.

Europas situasjon etter den kalde krigen med økonomiske kutt til forsvarsektoren kombinert med USAs endrede fokus på tilstedeværelse i Europa ble en drivkraft bak flernasjonalt samarbeid. Ved å gå sammen om anskaffelser og drift, eventuelt ved å dele på oppgaver, kunne man realisere kostnadsbesparelser og tette noe av gapet USA etterlot (Valasek, 2011). NATOs Smart Defence Initiative fra 2012 var videre med på å oppfordre til flernasjonalt samarbeid innenfor rammen av alliansen (NATO, 2017).

Flernasjonalt samarbeid eksponerer deltakende nasjoner for visse mekanismer og utfordringer. Stater ønsker suverenitet og autonomi over ressurser for å ha evne til oppdragsløsning, uten å gjøre seg avhengig av andre. I dagens Europa har ingen stater full autonomi gjennom hele konfliktspekteret, og man søker derfor støtte i allianser og samarbeid. Flernasjonalt samarbeid gjøres da på bekostning av suverenitet og autonomi, men gir på den andre siden tilgang til et større spekter av ressurser som igjen kan øke forsvarsevnen (Zandee, Drent, & Hendriks, 2013, s. 10)(Zandee, Drent, & Hendriks, 2016, s. 4). Geografi har historisk sett spilt en viktig rolle innen etablering av flernasjonalt samarbeid da nabostater lettere kunne etablere slike samarbeid (Zandee, Drent, & Hendriks, 2016).

Eksempler på flernasjonalt samarbeid

NATO opererer på vegne av alliansens medlemsland E-3A AWACS (Airborne Warning And Control System) overvåkingsfly som er spesielt tilpasset luftromsovervåking (Luftkrigsskolen, 2018). Videre er NATO i ferd med å opprette avdelingen AGS (Alliance Ground Surveillance), bestående av høytflygende og langtrekkende overvåkingsdroner (RQ-4) spesielt tilpasset overvåking av aktivitet på bakken (Clausen, 2019). Felles for disse to kapasitetene er at de er betalt og bemannet av alliansens medlemmer, men eies og driftes av NATO. Det betyr at NATO kontrollerer bruken og eventuell informasjon som samles inn (Maaø, 2007, s. 13). I tillegg er de begge ISR-kapasiteter, noe som betyr at NATO disponerer et verktøy for overvåking og situasjonsforståelse. Ved NATO operasjoner vil kapasitetene komme alle alliansens medlemmer til gode. AWACS er stasjonert i Tyskland og AGS i Italia.

SAC (Strategic Airlift Capability) er en flernasjonal avdeling stasjonert i Ungarn, der 12 stater har gått sammen om felles anskaffelse og drift av tre C-17 strategiske transportfly. Driftskonseptet er at hver stat får tildelt et spesifikt antall flytimer basert på hvor mye de betaler for deltakelsen, og hvor mye personell de stiller til avdelingen. Det betyr at statene får forutsigbare flytimer for strategisk lufttransport, en rolle under luftmobilitet. Denne avdelingen er ikke underlagt NATO, da to av landene, Sverige og Finland, ikke er NATO medlemmer (NSPA, 2019).

Multinational MRTT Fleet (MMF) er et samarbeidsprosjekt mellom seks europeiske NATO-land om felles anskaffelse og drift av fly (A330 MRTT) som kan utføre både luft-til-luft tanking (AAR) og lufttransport. Driftskonseptet vil tilsvare SAC, og tilhører rollen luftmobilitet. Avdelingen vil motta 8 fly mellom 2020 og 2022 og ha base i Tyskland og Nederland (European Defence Agency, 2020).

Effektivt flernasjonalt samarbeid

Jeg har valgt å avgrense meg til de fire avdelingene beskrevet ovenfor, som tidligere nevnt tilhører de ISR og luftmobilitet fra luftmaktens kjerneroller. Flernasjonalt samarbeid om kampenheter har vist seg vanskeligere å gjennomføre, ofte med bakgrunn i spørsmålet om grad av nasjonal kontroll over styrken (Maaø, 2007). Det kan også nevnes at det ikke er opprettet kampenheter innen området felles anskaffelse og drift.

Maaø (2007, s. 12) viser til at budsjettdrevne kutt i luftmaktens støttekapasiteter, til fordel for skjerming av kampfly, har ført til en ubalanse mellom antall støttefly og kampfly i Europa. Legger man til grunn at fordelingen mellom flytyper i større operasjoner vil holde seg til rundt halvparten av hver type, ser man at det oppstår et gap for fremtidig oppdragsløsning (ibid). Dette gapet har man tradisjonelt søkt dekket av USA, men det innebærer nå et usikkerhetsmoment (Valasek, 2011). Man kan dermed legge til grunn for at det har vært et reelt behov for disse kapasitetene blant europeiske nasjoner. Ser man dette i sammenheng med bakgrunnen for flernasjonalt samarbeid, som besparelser for å møte budsjettkutt og muligheter for tilgang på avanserte støttefunksjoner, kan man si at dette bidro til å realisere flernasjonale samarbeidsprosjekter (ibid). Ser man i tillegg på egenskaper innen luftmakt, som anskaffelse- og driftskostnader, understøtter dette ytterligere insentivene for samarbeid i luftdomenet.

Effektivitet kan i oppgavens sammenheng forstås som at en kapasitet driftes i henhold til intensjon, og at deltakende stater får et positivt utbytte av anvendelsen. Det er ikke gitt at et behov betyr at flernasjonalt samarbeid vil være effektivt. Spørsmål om suverenitet og grad av nasjonal kontroll kan for eksempel hemme en avdelings effektivitet. I de nevnte fire avdelingene har statene gitt fra seg kontroll for å styrke samarbeidet (Zwaanswijk, 2011). Gjennom for eksempel et Memorandum of Understanding (MoU) er alle deltakende nasjoner klar over kriteria for bruken av kapasiteten, og avdelingen kan utføre oppdragene effektivt innen de gitte rammene.

Boeing C-17 Globemaster III frå Heavy Airlift Wing Papa på oppdrag for det Norske Forsvaret med transport av Bell 412, personell og utstyr frå øvele på RAF Brize Norton til Gardermoen. Olav Standal Tangen/Forsvaret

Hovedgrunnen til at dette er effektivt, er å finne i luftmaktens kjerneegenskaper; høyde, hastighet og rekkevidde. Disse egenskapene betyr at kapasiteten ikke trenger å stasjoneres i umiddelbar nærhet av en deltakende stater, og deltakende stater kan være mer geografisk spredt.  Zandee (2016, s. 5)  peker på geografisk nærhet som en annen betingelse for flernasjonalt samarbeid, da nabostater historisk sett oftere har samarbeidet, men at organisasjoner som AWACS og SAC viser at betingelsen ikke er absolutt. Dette grunner i luftmaktens egenskaper. Videre vil ressursen være svært anvendelig for statene da hastighet og rekkevidde gjør at et fly kan reposisjoneres til de forskjellige statene relativt hurtig. Dette, kombinert med effektiv planlegging og koordinering, øker operabilitet og tetter gap i tilgjengelighet. De fire avdelingene er alle spredt rundt i Europa, men geografisk avstand har liten innvirkning på staters tilgang. Når statene i tillegg kombinerer oppdrag for å nå felles mål, f.eks. frakt av gods til og fra et operasjonsområde, eller felles bruk av en ISR-ressurs, får man en felles synergi og effektiv utnyttelse. Ved å vurdere effektivitet opp mot luftmaktens egenskaper, ser man at tilsvarende konsept innen sjø- eller landdomenet ikke får den samme utnyttelsesgraden. Et skip med ISR kapasitet kan ha lang rekkevidde, noe som gir utholdenhet, men mangelen på høyde og hastighet begrenser aksjonsradiusen.

Ser man nærmere på de fire avdelingene og deres funksjon i konteksten beskrevet ovenfor, gir det et enda tydeligere bilde på effektivt flernasjonalt samarbeid. Innen luftmobilitet (SAC og MMF) betyr egenskapene at kapasiteten kan benyttes til å utføre oppdrag med lang avstand, f.eks. logistisk støtte til Afghanistan eller Mali, for så returnere innen relativt kort tid og være tilgjengelig for videre oppdragsløsning. Som eksempel kan nevnes at C-17 gjør en rundreise med utgangspunkt i hjemmebasen tur-retur Afghanistan, med mellomstopp i et europeisk medlemsland for å hente og levere last, på under 2 døgn[1]. For ISR kapasiteter blir samarbeidet effektivt sett i lys av større operasjoner der få ISR enheter gir støtte til hele operasjonen. Informasjonen blir gjort tilgjengelig gjennom hele kommandokjeden fra politisk ledelse på topp til utøvende kampenheter i strid. Høyde, hastighet og rekkevidde er igjen avgjørende for at oppdrag blir utført, og gjør at operasjonsområdet utvides. NATO kan anvende AWACS eller AGS på kort varsel, med høy utholdenhet og lang rekkevidde. Ved NATO operasjoner, som f.eks. Libya, kan AWACS gi støtte til kampenheter over operasjonsområdet, samtidig som de samler verdifull informasjon til beslutningstakere.

Sikkerhetspolitiske fordeler og ulemper

Norsk sikkerhetspolitikk kan analyseres i lys av alliansetilhørighet, og oppgaver Norge må løse på egen hånd. I denne konteksten forståes alliansetilhørighet som medlemskapet i NATO og Norges bilaterale forhold til USA, mens nasjonal beredskap og krisehåndtering, og eventuell bilateral konflikt med Russland (uten alliert støtte), kan samlet sett forståes som oppgaver vi må løse på egen hånd. Jeg vil derfor analysere sikkerhetspolitiske fordeler og ulemper sett i lys av denne oppgavedelingen.

Alliansetilhørighet

Flere av de sikkerhetspolitiske fordelene er å finne innenfor rammen av alliansetilhørighet. Norges avhengighet av alliert støtte i tilfelle angrep på Norge betyr at man må gjøre seg aktuell hos de allierte i form av deltakelse i internasjonale operasjoner eller felles styrker, også kalt byrdefordeling. Siden det sikkerhetspolitiske bildet er annerledes i dag enn under den kalde krigen, må Norge bidra mer til byrdefordelingen for å kunne regne med alliert støtte i tilfelle konflikt (Heier, 2019).

Her finnes to områder hvor flernasjonalt samarbeid gir en sikkerhetspolitisk fordel. Det ene er direkte bidrag til alliansen, og det andre er tilgjengelige ressurser som muliggjør Norges bidrag til alliansen. AWACS og AGS er i denne sammenheng et direkte bidrag til NATO-alliansen der Norge har bidratt med anskaffelse av materiell og personell til drift (Clausen, 2019). Dette skaper igjen en bi-effekt i form av tilgang på ISR kapasiteter mindre stater ikke kan ta seg råd til alene. Ved at f.eks. AWACS deltar på luftøvelser i Norge, får man tilgang på en ettertraktet kapasitet. Den andre fordelen finner man i tilgangen på strategisk transport og luft-til-luft tanking (SAC og MMF), noe som øker fleksibilitet og forutsigbarhet, og dermed egen evne til bidrag i internasjonale operasjoner. Her blir man ikke lenger avhengig av eksterne kapasiteter eller andre stater for å gjennomføre oppdragene (NSPA, 2019). Bi-effekten av deltakelsen i denne form for ressurs er tettere europeisk integrasjon og samarbeid, og redusert avhengighet av f.eks. USA.

En ulempe med for tett samarbeid i allianser kan være konsekvensene av å bli dratt inn i uønskede konflikter eller operasjoner (Valasek, 2011, s. 21). Glenn Snyder (1984) kaller dette sikkerhetsdilemma i allianser for «entrapment». Grunnet konsept og operasjonsmønster ved flernasjonalt samarbeid utsetter man eget personell for deltakelse i et vidt spekter av operasjoner som kanskje ikke er sikkerhetspolitisk hensiktsmessig for alle deltakende stater. Det betyr at beslutningstakere hjemme har mindre kontroll på hvor personell deltar, og risikerer å bli bundet til de flernasjonale avdelingene, eller alliansens, oppdragsløsning. Det er da viktig at enkeltland har nasjonale begrensninger for deltakelse i visse type operasjoner. Som eksempel kan nevnes at SAC ble brukt til å frakte omkomne etter nedskytningen av et sivilt fly over Ukrainia i 2014 (MH17). USA, som deltakende stat i SAC, ønsket ikke å benytte sitt personell til det oppdraget da de ikke ville ha amerikansk tilstedeværelse i Ukrainia i forbindelse med den pågående konflikten[2].

Nasjonale oppgaver

Bildet er noe mer nyansert når man studerer fordeler og ulemper innenfor rammen av nasjonal oppdragsløsning. Her finner man flere ulemper. Sverre Diesen (2018) beskriver en sikkerhetspolitisk utfordring som en mulig bilateral konflikt mellom Norge og Russland. Det verste scenarioet er om krisen er for stor til at Norge kan håndtere den alene, men for liten til at alliansen involveres. Med bakgrunn i dette anbefaler han at Norges forsvar bør dimensjoneres for et slikt scenarium, noe som innebærer en tyngre satsing på eget forsvar enn hva forsvarsjefen anbefaler i FMR.

Har man satset for tungt på flernasjonalt samarbeid, sett i lys av et slikt scenarium, kan det oppstå visse dilemmaer. Det kan føre til usikkerhet blant samarbeidspartnere om man skal støtte en stat i en bilateral konflikt eller ikke. En ressurs som f.eks. benyttes til å støtte oppdragsløsning, kan bli sett på som «lovlig mål» i henhold til folkeretten (Johansen, 2019). Situasjonen kan dermed også sees i lys av dynamikken rundt sikkerhets-dilemmaet (Snyder, 1984). Det betyr at de andre statene kan føle seg utsatt for «entrapment», mens Norge risikerer «abandonment», og mister muligheten til å utnytte ressursene (Valasek, 2011, s. 21).  At nære europeiske allierte kan føre forskjellig sikkerhetspolitikk, ble synlig etter Tysklands[3] valg om å avstå fra deltakelse i Libya-operasjonen (Libya-Utvalget, 2018, s. 38). Slike scenarier bør avklares på forhånd i styrende dokumenter for avdelingene.

Nasjonal beredskap og krisehåndtering har aktualisert seg i Norge de senere år, spesielt i etterkant av terrorhandlinger som 22 juli 2011, og konsekvensen for Forsvaret er at flere avdelinger nå står i beredskap. Ulempen med flernasjonalt samarbeid er at man ikke kan bruke disse ressursene til nasjonal beredskap. Når man begrenser nasjonal kontroll, gir man også fra seg muligheten til at ressursen er gripbar innen relativt kort tidshorisont. SAC krever f.eks. opp mot to ukers varslingstid for planlegging av oppdrag[4]. Man kan være heldig dersom ressursen er tilgjengelig, eller om de andre statene godtar bruk i en krise, men man kan ikke planlegge for det. Det betyr at beredskapsoppgaver må løses av nasjonale ressurser, og flernasjonalt samarbeid bør ikke fullt ut erstatte de kapasitetene man eventuelt trenger til dette. At Norge har fire C-130J transportfly og er i prosess med å anskaffe fem nye overvåkingsfly (P-8A), er et godt eksempel på hvordan Norge opprettholder egen evne til luftmobilitet og ISR, samtidig som man deltar i flernasjonale samarbeid knyttet til de samme rollene.

Men det er en fin balanse. Norge har forpliktet sine C-130J til både FN-oppdrag og understøttelse av egne styrker på oppdrag i internasjonale operasjoner. Det har ført til at Norge ikke selv kan understøtte basen på Jan Mayen i visse perioder, og man har i stedet søkt støtte hos USA. Dette har både politikere i Norge og Russland reager negativt på i media (Norsk Telegram Byrå, 2020). Man ser her en kombinert effekt av nasjonale oppgaver, allianseavhengighet og flernasjonalt samarbeid. Norge har ikke tilstrekkelig nasjonale ressurser (i denne konteksten C-130J) til å løse enkelte oppdrag, og man må be allierte om støtte. Tormod Heier (Heier, 2019) peker på at for tett samarbeid med USA i nordområdene på sikt kan redusere Norges sikkerhet da Russland anser det som en økende trussel, spesielt om man beveger seg bort fra det tidligere konseptet rundt beroligelse. Videre kan man ikke benytte ressurser fra flernasjonalt samarbeid (C-17) da de ikke er egnet til akkurat dette oppdraget[5]. Ved å fokusere mer på egne ressurser fremfor flernasjonalt samarbeid, kunne man i denne sammenhengen økt evne til egen oppdragsløsning. En slik ubalanse kan ha sammenheng med at fokuset på 2000-tallet var mest mulig deltakelse i internasjonale operasjoner, mens man etter Russlands annektering av Krim har fått et fornyet fokus på nasjonale oppgaver (Heier, 2019). Man har således et gap i egne ressurser, samtidig som man er bundet opp i flernasjonalt samarbeid som ikke nødvendigvis egner seg til alle typer nasjonale oppgaver, en kombinasjon som gir en sikkerhetspolitisk ulempe.

Oppsummering

I artikkelen har jeg vist hvorfor flernasjonalt samarbeid innen luftkapasiteter kan være en effektiv samarbeidsform. Med bakgrunn i økonomiske fordeler og gap i nasjonale militære strukturer oppstod det et europeisk behov for samarbeid innen luftkapasiteter. Videre har begrenset grad av nasjonal kontroll over kapasitetene gjort at avdelingene har kunnet driftes i henhold til intensjon, og gitt et positivt utbytte for statene. Luftmaktens egenskaper viser både hvordan kapasiteten i seg selv er en ressurs, og hvordan statene videre kan utnytte dette til effektivt samarbeid.

Sikkerhetspolitiske fordeler finner man i hovedsak i alliansetilhørighet. Her ser man at flernasjonalt samarbeid både kan bidra direkte ved at alliansen kontrollerer kapasiteten, eller indirekte ved at flernasjonalt samarbeid muliggjør deltakelse i internasjonale operasjoner. Begge aspekter er viktige for Norge, som er avhengig av å gi synlige bidrag til alliansen. Man har også en fordel i styrket europeisk samarbeid. Ulempen i alliansesammenheng er faren for å bli dratt inn i konflikter man ikke ønsker deltakelse i (entrapment).

Sikkerhetspolitiske ulemper er lettere å se i lys av nasjonale oppgaver. Når man begrenser nasjonal kontroll over ressurser, reduserer man gripbarheten og muligheten for bruk til beredskap og krisehåndtering. Stater man samarbeider med kan i tillegg frykte å bli dratt inn i uønskede konflikter (entrapment), og dermed begrense bruken ytterligere. Ulempene kan balanseres ved å sørge for tilstrekkelig nasjonale kapasiteter for å håndtere egne oppgaver.

Avslutningsvis kan man si at flernasjonalt samarbeid er en effektiv måte for Norge å utvide tilgangen til militære luftkapasiteter på. Man gjør seg mindre avhengig av kapasiteter man selv ikke har tilgang på, og øker egen evne til oppdragsløsning. Selv om det er noen ulemper innen nasjonale oppgaver, er det viktigste aspektet bidrag til alliansen for å sikre alliert støtte i tilfelle krise eller krig, og der gir flernasjonalt samarbeid et positivt bidrag. Fordelene er større enn ulempene, og Norge som en småstat bør fortsette å søke tilknytning til flernasjonalt samarbeid der er formålstjenlig.


Foto: C-17 Globemaster III fly fra Heavy Airlift Wing tar av fra flystripa på Rena (Torbjørn Kjosvold/Forsvaret).


[1] Basert på egne erfaringer fra avdelingen.

[2] Basert på egne erfaringer fra avdelingen.

[3] Tyskland er medlem i MMF.

[4] Basert på egne erfaringer fra avdelingen.

[5] Jan Mayen er ikke egnet til C-17 operasjoner.


Referanser

Clausen, E. H. (2019). Norge er godt representert i NATO AGS/Sigonella. Offisersbladet, 6-8.

Diesen, S. (2018). Forstår vi dagens Norske forsvarsproblem. Norsk Militært Tidsskrift, 188(1), 4-16.

European Defence Agency. (2020, Oktober 6). European Defence Agency. Hentet fra Air to Air Refueling: https://www.eda.europa.eu/what-we-do/activities/activities-search/air-to-air-refuelling

Forsvaret. (2019). Forsvarssjefens Fagmilitære Råd. Forsvaret.

Forsvarsdepartementet. (2019). Kampkraft og Bærekraft, Iverksettingsbrev til forsvarssektoren for langtidsperioden 2017-2020. Forsvarsdepartementet.

Heier, T. (2019). Et farligere Norge? Bergen: Fargbokforlaget.

Johansen, S. R. (2019). Nød kjenner ingen rett? Totalforsvar, beredskapsrett og folkerett. I P. M. Norheim-Martinsen, Det Nye Totalforsvaret (ss. 117-133). Oslo: Gyldendal.

Libya-Utvalget. (2018). EVALUERING AV NORSK DELTAKELSE I LIBYA- OPERASJONENE I 2011. Regjeringen.

Luftkrigsskolen. (2018). Forsvarets Doktrine for Luftoperasjoner. Forsvaret.

Maaø, O. (2007). Moderne luftmakt - ni observasjoner og fem paradokser. I Kryssild (ss. 47-75). Vigmostad & Bjørke AS.

NATO. (2017, Februar 20). NATO. Hentet fra Smart Defence: https://www.nato.int/cps/en/natohq/topics_84268.htm

Norsk Telegram Byrå. (2020, Januar 24). Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/norge/i/pL59EE/eksperter-frykter-sterke-reaksjoner-fra-russland-paa-amerikanske-militaerfly-paa-jan-mayen

NSPA. (2019, Juni 19). Nato Support and Procurement Agency official website. Hentet fra NSPA Newsroom: https://www.nspa.nato.int/en/news/news-20190627-3.htm

Snyder, G. H. (1984). The Security Dilemma in Alliance Politics. I World Politics (36. utg., Vol. 4, ss. 461-495). Cambridge University Press.

Valasek, T. (2011). Surviving Austerity, The case for a new approach to EU military collaboration. London: Centre for European Reform .

Zandee, D., Drent, M., & Hendriks, R. (2013). Bold steps in multinational cooperation: taking European defence forward . The Hague: Clingendael.

Zandee, D., Drent, M., & Hendriks, R. (2016). Defence cooperation models: lessons learned and usability.Clingendael: The Hague.

Zwaanswijk, A. G. (2011). International Defence Cooperation; Trust, Sovereignty and their Implications. Master Thesis. Forsvarets Høgskole.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.