Hvis Norge skulle utsettes for militært angrep, ville Forsvaret bite godt fra seg innledningsvis. Små styrker av høy kvalitet vil påføre motstanderen svære tap. Men så ville det stilne fra norsk side.Forsvaret mangler dybde og utholdenhet. Før NATO har rukket å komme til unnsetning, kan Norge måtte kaste inn håndkleet.
Et drøyt år etter Russlands overfall på Ukraina er norsk sikkerhetspolitikk preget av et påfallende misforhold: I utenrikspolitikken har det vært store omveltninger, men forsvarspolitikken går mest i vante spor.
Utenrikspolitisk har myndighetene reagert resolutt, i samråd med allierte. Norge har fordømt Russlands aggresjon, sluttet seg til sanksjonsregimet, og bidratt betydelig til Ukrainas forsvarskamp.
Regjeringen har beskrevet situasjonen som den «mest krevende siden andre verdenskrig» og advarer mot «en langvarig konfrontasjon mellom Russland og Vesten».
Forsvarspolitikken fortsetter likevel i hovedsak som før. Budsjettet har økt, men kun litt mer enn planlagt, beredskapen er hevet, og noen anskaffelser er besluttet.
Men forsvarsutgiftenes andel av statsbudsjettet står stille, og andelen av BNP er synkende, delvis grunnet svære gassinntekter. Det er få tegn til rask utbedring av kjente mangler og svakheter.
Mens en storkrig raser i Europa, holder Norge fast på omstendelige beslutningsprosesser tilpasset dyp fred.
Om ikke lenge kommer viktige anbefalinger fra forsvarskommisjonen, totalberedskapskommisjonen og forsvarssjefens fagmilitære råd. Men Stortinget vil først få et forslag til fremtidig forsvarsstruktur våren 2024, og gjennomføringen starter først fra 2025 – nesten tre år etter at det brøt ut storkrig i Europa.
Kontrasten er stor til våre naboer og allierte. Norge er ett av svært få NATO-land uten en plan for å nå målet om å bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Samtidig er vi helt avhengig av militær hjelp fra de samme allierte som fyller statskassen vår med gassinntekter.
Utgangspunktet er ikke dårlig. Norge har et moderne forsvar med hele bredden av moderne kapabiliteter. Men på de fleste felter er det tynt. Støtteapparatet er utmagret, forsyninger og logistikkplaner er utilstrekkelige.
Norge har neppe evne til seig strid over tid.
Dessuten mangler enkelte avgjørende kapasiteter, som langtrekkende luftvern.
Å finansiere det Forsvaret vi allerede har, vil ifølge Forsvarets forskningsinstitutt koste 4 milliarder kroner ekstra per år. Skal vi ha et forsvar som kan fungere i krig, må det økes betraktelig mer.
Les også: Studie avdekker store mangler i Forsvaret: Underfinansiert med minst 30 milliarder kroner
Det er lite politisk press for å prioritere forsvar og beredskap i nødvendig omfang. Mange politikere frustreres nok av å høre at man må omprioritere store summer til et forsvar man har blitt fortalt var godt nok.
Heller ikke fra ledelsesnivået i forsvarssektoren virker det å være noe sterkt påtrykk. Oppfatningen kan være at forsvarsutgiftene ligger på et «normalnivå» som er urealistisk å overstige over tid.
Under regjeringer av ulik politisk farge har forsvarets andel av statens utgifter ligget på omtrent samme nivå.
Det kan tenkes man i staber og departement frykter at raske penger vil sløses bort, eller at budsjettene økes en periode, for så å falle når krigen i Ukraina er tilbakelagt.
Da kan Forsvaret igjen bli sittende med en overdimensjonert organisasjon som ikke er finansiert. Slik var det etter murens fall, da ubalansen mellom ambisjoner og ressurser var ødeleggende.
Mange i forsvarssektorens nåværende ledelse er formet av denne perioden.
Bekymringen er velbegrunnet hvis vi kun ser på tiårene etter den kalde krigen. Trekker vi perspektivet lenger bakover, fremstår imidlertid dagens budsjettnivå som en historisk unntakssituasjon.
Under andre halvdel av den kalde krigen lå forsvarsbudsjettets andel på over det dobbelte av i dag, på tross av den parallelle utbyggingen av velferdsstaten.
De siste to tiårene har organisasjonen gått på sparebluss i en tid uten en ytre militær trussel. Den implisitte hensikten var at Forsvaret kunne bygges opp igjen hvis trusselnivået endret seg.
Der er vi nå. Intet tyder på rask tilbakegang til fredsoptimismens epoke. Vi må ta høyde for flere tiår med et vedvarende behov for å avskrekke naboen i øst.
Aller viktigst er det at vi må kunne håndtere risikoen for en usannsynlig, men ikke utenkelig, forverring av krisen. Kommer NATO og Russland i konflikt, vil hullene i Forsvaret bli svært synlige – og ha kostnader som ikke kan måles i penger.
Krisetider krever klar ledelse. I 1950 gikk statsminister Einar Gerhardsen til Stortinget med forslag til økte beredskapsbevilgninger. Bakgrunnen var en russiskstøttet angrepskrig langt utenfor Norges grenser – i Korea.
Ingen kunne mistenke den gamle militærnekteren Gerhardsen for å ønske opprustning. Han sa det var «både uhyggelig og bittert» å se «verden forberede seg på å møte en ny krig».
Men han var ikke i tvil om at resolutte tiltak var nødvendig for å sikre landet. I årene som fulgte, ble de norske forsvarsbudsjettene mer enn tredoblet.
Både regjering og opposisjon antyder at Forsvaret må prioriteres fremover, også på bekostning av andre formål. Men så langt har det ikke blitt tydelig fastslått at vi trenger et virkelig krafttak for Norges beredskap.
Resultatet er at Norge henger etter i oppbygningen av et solidarisk og troverdig allianseforsvar. Et styrtrikt lite land, avhengig av alliert bistand, som vegrer seg for å ta en større del av byrden for demokratienes felles sikkerhet.
Det kan svekke vår troverdighet overfor våre nærmeste partnere i en ulvetid.
Men viktigere: Det svekker vår evne til å forsvare oss, om det skulle bli nødvendig.
Foto: Ole-Sverre Haugli / Forsvaret
