Fra «Ikke vår krig» til «Endgame Putin»?

Fra «Ikke vår krig» til «Endgame Putin»?

. 6 min read

Den ungarske ambassadens nasjonaldagsfeiring 15 mars: En flyktning fra 1956 snakker om krigen i Ukraina og sier gråtkvalt: «Det er akkurat som da; russiske tanks over grensen, frihet og demokrati slått brutalt ned».

Den gangen var det nok av oppfordringer fra Radio Free Europe og Voice of America til ungarerne, stå opp mot overmakten, vi hjelper dere i kampen. Men den hjelpen var kun verbal. Revolusjonen i Ungarn kom samtidig med Suez-krisen og presidentvalgkamp i USA; to grunner til ikke å hjelpe militært. Men den viktigste grunnen var atomvåpen og frykten for tredje verdenskrig. USA betakket seg og dermed alle andre. Den kalde krigen fortsatte til 1990, altså i 34 år til. Min svigerfar, ungarsk general som ble torturert så sent som i 1958 fordi han ikke ville være informatør, ble igjen i 1956. Han var da deportert, degradert, fratatt pensjon og fratatt all eiendom. Vesten ‘demmet opp’ for Sovjet-Unionen i alle disse årene og til slutt råtnet det på rot. Min svigerfar ble spurt av sine soldater om hvordan det vil gå. «Det vil vare lenge», svarte han. «Men en dag forsvinner despotiet».

Men prisen var høy. Tiden var ekstrem lang. Svigerfar døde, delvis av torturskadene, i 1961. Han ble rehabilitert først i 1990 av regjeringen Antall og ble anerkjent som krigshelt og begravet i den nye militære Æreskirkegården i Budapest først i fjor.

De som levde i den kalde krigen betalte en høy pris.

Er dette scenariet for dagens krig i Ukraina? Hvilken strategi bør vesten denne gangen legge seg på?

Fra vestlig nøling til vestlig aksjon: Georgia 2008 til Ukraina 2022

Den første konfrontasjonen mellom Russland og Vesten, spesielt NATO, var i 2008. Da invaderte Russland to områder, Sør-Ossietia og Abkhazia, og har fortsatt styrker der. Dette var uten tvil en reaksjon på NATOs tilbud om medlemskap noen måneder tidligere.

Vesten reaksjon var fryktsom. USA trakk seg tilbake fra konflikten og fikk EU til å finne en diplomatisk løsning. Ron Asmus’ meget detaljerte bokThe Little War that shook the world (Palgrave macmillan, 2010) viser dette til fulle. USA ønsket ingen konfrontasjon med Russland over dette.

Vestlige reaksjoner på annekteringen av Krim og krigføringen i Øst-Ukraina i 2015 fikk imidlertid sterkere reaksjoner. Da innførte vesten sanksjoner som fremdeles gjelder og krevde at Krim-annekteringen ble reversert. Det var president Obama som gjorde dette og nærmest tvang EU til å følge med. Jeg skrev en bok om dette, Hard Power in Hard Times: Can Europa Act Strategically?(Palgrave, Macmillan, 2018). Jeg fant at det var USA som reagerte med noe som ligner en strategi, ikke Europa. Britene var på den tiden fullt opptatt med nasjonalt valg og etter det, folkeavstemningen om Brexit. Den vanlige britiske ledelsen i sikkerhetspolitikken var helt fraværende. Tysklands Merkel spilte hovedrollen i Europa med den franske presidenten Hollande som koffertbærer. Merkel snakket med Putin – på både tysk og russisk, kan vi formode – og resultatet ble Minsk-avtalen. Men denne var mer av en fredsavtale enn en politisk avtale mellom to parter. Den var uklar om hvilken status Ukraina skulle ha videre – fri til å søke NATO og EU-medlemskap eller ikke?

Som vi vet, fortsatte krigføringen i øst for fullt i årene som fulgte, men med russisk benektelse av en rolle. Og sanksjonene fortsatte også, men hadde ingen stor politisk effekt. Mange av EUs medlemsland ville bli kvitt dem, men USA holdt EU under press.

Den vestlige reaksjonen var moderat; og ledet av USA.

To strategiske opsjoner

Så kommer to ganger med massiv styrkeoppbygning rundt Ukraina i 2021 og 2022. Dette, antok de fleste av oss, var for å legge press på Ukraina, ikke for å invadere landet. En invasjon og påfølgende okkupasjon er ikke bare ekstremt krevende – ja, nesten umulig når landet har 44 millioner motstandsvillige innbyggere og er Europas neststørste; men det vil sannsynligvis medføre en for russerne utmattende geriljakrig etter et regimeskifte.

Like fullt handler krigen fremdeles, etter fire uker, om invasjon hvor ikke bare Kyiv er truet, men angrep på Lviv også skjer selv om den russiske hær annonserer at den konsentrerer seg om øst. Sivile angripes, inkludert sivile mål. Dette minner om krigføringen mot Aleppo og Grozny. Det sjokkerer hele vesten på en helt annen måte enn de to tidligere begrensede russiske angrepene omtalt over.

Den vestlige strategien har hittil bestått i våpenhjelp til krigen fra enkeltland – fra de aller fleste av NATOs medlemmer – og knallharde sanksjoner. De siste er av et helt annet format enn tidligere og rammer både russiske oligarker og den vanlige russer. Den militære bistanden har holdt seg under et selvpålagt tak på jagerfly og langt vekk fra en flyforbudssone, men er likevel vesentlig og øker i omfang og sofistikasjon.

NATOs generalsekretær har gjentatt at denne krigen ikke involverer NATO og ikke skal eskalere til å gjøre det. Men likevel har president Biden kalt Putin en slakter, en krigsforbryter og en monstrøs diktator. I talen sin i Polen den 26.3 sa han at ‘ved Gud, denne mannen kan ikke bli sittende’, noe som rett og slett er en oppfordring til regime-endring i Russland. Det Hvite Hus var umiddelbart ute med et dementi, han hadde kun snakket om hva det russiske folk burde gjøre i neste valg.

Dementiet var helt på sin plass, men Bidens uttalelser er farlige. De fører til at det blir umulig å forholde seg til den russiske presidenten, noe som er helt nødvendig i fremtiden. Det politiske presset på Biden er stort i USA hvor det moralske raseriet er omfattende – noe som også er fullt forståelig. Men statsledere, selv om de er i konflikt, kan ikke demonisere hverandre dersom diplomatiet skal ha en sjanse. Slik Biden har uttalt seg de siste dagene har han umuliggjort enhver kontakt med Putin. Dette har store konsekvenser for oss alle, for vi er dessverre helt avhengige av hva USA gjør i denne situasjonen.

Det avtegner seg to strategiske opsjoner her:

  1. Den ene heter ‘containment’, altså ‘oppdemming’ på norsk, hvor vesten hjelper Ukraina med våpen, men ikke involverer seg i en grad at NATO-land og derved NATO blir part i krigen. Dette følges av sanksjoner og et meget begrenset forhold til Russland som utgjør ‘containment’ slik vi har erfaring med fra den kalde krigen. Den vestlige våpenhjelpen må ha til hensikt å påvirke krigens utfall – altså styrke den ukrainske sidens forhandlingsstyrke. Poenget er at russerne ikke vinner, men dette kan ta form av en forhandling med Zelensky som president (dersom Kyiv ikke faller) eller en langvarig geriljakrig mot en marionettregjering der russerne vil være i en bundet opp og muligens til slutt gir opp.

    En forhandlet løsning kan også innebære en oppdeling av landet med nye grenser, men dersom begge parter – Ukraina og Russland – blir enige, vil vesten – USA, NATO, EU – måtte bestemme hvordan Ukraina best kan hjelpes og utvikles – og hvordan forholdet til Russland skal være. DA er forhandlingssituasjonen den sentrale – og da vil Biden måtte forholde seg til sin russiske motpart som sannsynligvis fremdeles heter Putin.

    Vi snakker altså om en strategi der vesten hjelpe Ukraina til å vinne krigen mest mulig, men uten at situasjonen eskalerer til en krig mellom NATO og Russland og hvor de to stater som er i krig, Russland og Ukraina, er de som eventuelt forhandler når begge parter er krigstrøtte nok til at det tiden er inne. Dette er den korte sikt.

    Den lange sikt er at vesten skal og må forholde seg til Russland, med eller uten Putin som president.
  2. Den andre strategien kan vi kalle Endgame Putin . Det er denne strategien som Biden er farlig nær å erklære nå og som innebærer en ekstrem fare for eskalering. Regime-endring er jo akkurat det Russland mener at vesten driver med, og er en krigserklæring mot regimet. Her er det viktig å skille mellom det faktiske og også moralske: selvsagt skjer krigsforbrytelser en masse i krigen. Russerne skyter på sivile mål og bryr seg absolutt ikke om verken ad bellum eller in bello-rettsreglene. Da er man fristet til å la de moralske indignasjon erstatte strategi.

    Men om Putin demoniseres totalt og ikke har noen utveier til å overleve i sin stilling, har han heller ikke noe å miste. Han er tydeligvis risikovillig – han invaderer et digert land og vet at reaksjonene vil være ekstremt harde – og han snakker om atomvåpen og setter dem i beredskap.

Vesten skal ikke la se diktere av Putins trusler, et annet meget viktig poeng – da ville snakk om atomvåpen kunne gi full frihet til å gjøre det meste; men vesten må ikke undervurdere det som litteraturen om tvangsdiplomati (coercion) poengterer, nemlig at den som settes under press må ha et insentiv til å gi etter, en mulighet til å overleve. Dette, skriver Jentlesonmog Whytock i sin studie av Ghadaffis aksept av å gi opp sitt atomprogram i Libya i 2002 (Who won Libya?, MIT press, 2006), var av helt avgjørende betydning. Den som settes under press, må ha en utvei. I 2011 da Libya ble angrepet av NATO, ble også Ghadaffi tilbudt å gi etter; altså lagt under press. Men han sa nei; han ville slåss til døden. Tilbudet om forhandlet løsning da var nemlig ikke seriøst, men mer et ‘tilbud’ for syns skyld for angrepet.

Faren ved å brenne broer er at det ikke finnes noe alternativ til full konfrontasjon. Biden, som bestemmer for oss alle mht strategi, heller farlig langt i denne retningen. La oss håpe han blir korrigert av sine rådgivere.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.