Fra kompleksitet til kampkraft: Behov for en revitalisert taktisk etterretningsutdanning

Knowledge of the spirit-world is to be obtained by divination; information in natural science may be sought by inductive reasoning; the laws of the universe can be verified by mathematical calculation: but the dispositions of an enemy are ascertainable through spies and spies alone.
- Mei Yao-ch’en[i]

Siden 2. Verdenskrig har etterretning vært et høyt prioritert område i Norge, og vår tradisjon for organisert utdanning i fagfeltet strekker seg tilbake til 1950-tallet.[ii] Med endringer i verdenssituasjonen har det over tid fremtvunget seg endringer også i denne utdanningen. Vi ser i dag et behov for nok en revisjon av hvordan vi utfører og underviser i taktisk etterretning, og hvem som gjør det. Michael Skjelderup redegjør godt for Etterretningsskolens perspektiver på krig i sitt innlegg.[iii] Vi ønsker å nyansere og legge til dette, og oppfordre til en nasjonal innsats for etterretningsopplæring på taktisk og fellesoperativt nivå. Med andre ord etterspør vi en re-militarisering av etterretningsutdanningen for å kunne være bedre forberedt på krig.

Med mer enn 25 års erfaring fra etterretningsarbeid og -undervisning hver har vi i utdanningssammenheng erfaring fra oppstarten av etterretningsopplæring i Etterretningsbataljonen, etableringen av ny kursportefølje på Forsvarets skole i etterretning og sikkerhet (FSES), etableringen av Forsvarets Etterretningshøgskole (FEH) og senere Språk- og etterretningsskolen (SESK) under FHS. Sammen har vi utdannet ca. 2000 personer fra inn- og utland i etterretningsarbeid, og har henholdsvis en doktorgrad og en mastergrad i etterretning. Vi er også opphavspersonene til den publiserte norske modellen for strukturert analysearbeid; NORDIS modellen.[iv]

Krig, fred og kommandonivåer

Krig kan forstås som et deterministisk kaos[v]; en tilstand der handlinger og utfall formes av en rekke drivkrefter som virker både sammen og mot hverandre. Noen av disse kreftene er fysiske og målbare, som fiendens styrker, doktriner, terreng og værforhold, og lar seg forstå gjennom observasjon. Andre er mer komplekse og krever vurdering, slik som trusselpersepsjon, kampvilje, støtten i befolkningen eller politisk vilje. Det kaotiske ligger ikke i fravær av struktur, men i det uforutsigbare samspillet i strukturen; det finnes en indre logikk, men utfallet lar seg aldri presist forutsi.

Denne grunnleggende kompleksiteten preger etterretning i både fred og krig, men med vesensforskjeller i både formål og rytme. I fredstid er etterretningen ofte strategisk orientert, med fokus på langsiktige utviklingstrekk, evne og vilje til å angripe. Det er tid til å vektlegge bredde, dybde og analytisk modning, og toleransen for usikkerhet er større. Etterretning i krig, særlig på taktisk og operasjonelt nivå, må forholde seg til en annen virkelighet enn i fredstid. Tempo og presisjon er avgjørende, og behovet for sanntidsvurderinger og kontinuerlig oppdatering er dramatisk høyere. Etterretning går fra å være et planverktøy til å bli en direkte beslutningsstøtte i kampens hete.

På taktisk og operasjonelt nivå preges etterretningen av deterministiske rammer. Terreng, vær og tekniske begrensninger setter klare grenser for hva som er mulig. Vurderingene er i stor grad basert på observasjonsdata, det vi ofte omtaler som hemmeligheter. Leveransene må være raske, presise og tett integrert i operasjonen. Feil kan få umiddelbare og katastrofale konsekvenser, noe som stiller strenge krav til robusthet i både systemer, prosesser og personell.

Tid og evne til samvirke er derfor kritiske faktorer. Etterretning må produseres og deles i tilnærmet sanntid for å gi beslutningsstøtte og bidra til beslutningsoverlegenhet. Samvirke – både internt og med allierte – krever standardiserte systemer, produkter og prosesser som sikrer effektiv informasjonsdeling, felles situasjonsforståelse og tilgang på kvalifisert personell.

For å lykkes kreves det en profesjonskultur som evner å balansere mellom det observerbare og det vurderbare, mellom struktur og kaos – og mellom krigens krav og fredens forberedelser. Historiske og samtidige operasjoner bekrefter dette. Under andre verdenskrig og i dagens Ukraina-konflikt har behovet for systematisk styrkeproduksjon av etterretningspersonell blitt tydelig. Det er ikke tilstrekkelig å ha noen få spesialister, det kreves volum, tempo og enhetlig kompetanse. Dagens situasjon fordrer en utdanning som er både faglig robust og operativt relevant, og som muliggjør skalering uten å ofre kvalitet.

Hva er god etterretning i krig?

Gentlemen, I notice that there are always three courses open to the enemy, and that he usually takes the fourth 
- Helmuth von Moltke the Elder[vi]

God taktisk og fellesoperativ etterretning gir beslutningsrelevant innsikt, raskt, presist og delt i tide – med evne til å utnytte muligheter og fange opp endringer før de får operativ konsekvens - slik at det blir mulig å navigere i det deterministiske kaoset. Den bygger på forståelse av normalbildet, identifisering av mulige utviklingsbaner og et bredt spekter av alternative fiendtlige handlemåter.

Taktisk etterretning handler ikke bare om å forutsi hva fienden kan komme til å foreta seg, men om å redusere uvisshet i sanntid for beslutningstakere under press. For å kunne gjøre dette må etterretningsapparatet forvalte et troverdig og delt normalbilde over fiendtlig aktivitet som fungerer som et operativt referansepunkt. Samtidig er det en vanlig feilkilde å tro at gårsdagens mønstre vil fortsette uforandret. Dette er induksjonsproblemet, som forsterkes når historiske kilder er ufullstendige eller villedende, noe som i høyeste grad gjelder i konfliktmiljøer hvor informasjonsnektelse og aktiv villedning er del av motstanderens virkemiddelbruk. Som Palle Ydstebø har påpekt: selv fersk historie kan være selektiv og utilstrekkelig.[vii]

Derfor er det ikke tilstrekkelig å beskrive status quo. God taktisk etterretning vurderer hvorvidt etablerte mønstre kan brytes, og hva konsekvensene av slike brudd kan bli. En forutsetning er utvikling av alternative fiendtlige handlemåter og scenarioer, inkludert de som virker usannsynlige. Analysen må ikke bare identifisere hva fienden kan gjøre, men hvor det er sannsynlig at endring skjer først, slik at innhentingsressurser prioriteres målrettet. Dette danner grunnlaget for å kunne oppdage avvik, eller det som ofte omtales som signposts of change.[viii] Det viktigste spørsmålet er heller ikke alltid hva som er mest sannsynlig, men hva som er mest kritisk å oppdage i tide. Dette perspektivet hjelper oss å unngå det ensidige fokuset på ett sannsynlig utfall – en praksis som tidligere har bidratt til alvorlige etterretningssvikt, og som CIA allerede på 1980-tallet advarte sterkt mot.[ix]

Et suksesskriterium for god taktisk etterretning er informasjonsdeling, noe som dessverre fortsatt er en av de mest praksisnære utfordringene. Ofte dominerer “need to know”-mentalitet i situasjoner der “need to share” er avgjørende. Overgradering og rigide tilgangsbegrensninger kan føre til at avgjørende fiendeinformasjon ikke når de som trenger den mest, de som står nærmest operasjonens virkelighet. I Ukraina ser vi et omvendt mønster: fiendebildet deles bredt, mens eget styrkebilde holdes tilbake, noe som understøtter styrkebeskyttelse, operativ fleksibilitet og taktisk effektivitet. Når tid og samvirke er kritiske faktorer er informasjonsflyt ikke et luksusgode, det er en forutsetning for å vinne.

Å gjøre informasjon operativt tilgjengelig innebærer også mer enn bare teknisk overføring. Den må være formatert for bruk, tilgjengelig på laveste nivå, og levert tidsnok til at den kan påvirke beslutninger. Taktisk etterretning er ferskvare, men har ingen “best før”-dato – kun en “bruk før det er for sent”-grense. 

God taktisk etterretning kjennetegnes altså ikke bare av hva den vet, men av hva den gjør mulig. Den skaper handlingsrom, reduserer risiko og bidrar til beslutningsoverlegenhet – forutsatt at den bygger på tydelig forståelse, realistiske antakelser og effektiv deling. Kort sagt: Den må fungere midt i kaoset og være relevant, rettidig og anvendelig.

Hvordan oppnår vi god etterretning i krig?

Effektiv etterretning, på taktisk og operasjonelt nivå, med nødvendig presisjon, kvalitet og volum, krever flere nøkkelfaktorer: 

1. Standardisering: Felles standarder for produkter, prosesser og systemer er avgjørende. Uten enhetlig metodikk svekkes sammenhengen mellom innhenting og operativ effekt. NATO har et standardisert meldingssystem, men det er lite brukt i Norge ut over i Sjøforsvaret.
2. Felles IKT-systemer: Når systemer ikke snakker sammen, svekkes tempo og presisjon. I dag deles mye “død” data (f.eks. PDF-rapporter), mens sanntidsdeling av levende data er nødvendig for moderne operasjoner.
3. Felles forståelse: Effektiv etterretning krever delte mentale modeller og en felles situasjonsforståelse. Dette forutsetter felles doktriner, profesjonskultur og samtrening – ikke rigide prosedyrer, men prinsippbaserte rammer som gir rom for kreativ og kritisk tenkning.
4. Felles utdanning: Utdanning bygger felles språk, metodikk og forståelse - og knytter profesjonen sammen. Uten samordnet opplæring forvitrer standarder og systembruk, og situasjonsforståelsen svekkes. Felles utdanning er grunnmuren for nasjonal og internasjonal interoperabilitet og avgjørende for å omsette etterretning til reell beslutningskraft i operasjoner.

Historisk har etterretningsutdanningen i Norge utviklet seg fra et kaldkrigs taktisk fokus med NATO-prosedyrer, til strategisk orientering i takt med økt deltakelse i internasjonale operasjoner. Denne utviklingen sammen med initiativet til enhetlig etterretning i Forsvaret har ført til en felles etterretningskultur, men har også ført til at særegenhetene ved de ulike nivåene og grenene er blitt svekket. Resultatet er manglende spesialisering og redusert evne til å støtte operasjonskunst. Dagens utdanning har i stor grad blitt for generell – for teoretisk for taktikere og for grunnleggende for strategisk nivå – og klarer ikke å møte behovene i moderne operasjoner. Likevel viser erfaringer, som et 10-dagers kurs for ukrainske offiserer, at det er mulig å kombinere teori og praksisnær erfaring effektivt når fokuset settes riktig.[x] 

Veien videre

Kampkraft begynner i klasserommet. Forsvaret skal vokse kraftig fremover og det skal blant annet opprettes en ny brigade i Finnmark. Skal Forsvaret evne å produsere etterretning av tilstrekkelig kvalitet og volum på taktisk og operasjonelt nivå, kreves et løft i den militære etterretningsutdanningen, spesielt for det taktiske og fellesoperative nivået. Skal vi lykkes, må det investeres målrettet i å øke antallet utdannede – ikke bare subject matter experts, men bred etterretningskompetanse integrert i hele styrkestrukturen.

Dette betyr ikke at den strategisk orienterte etterretningsutdanningen skal svekkes eller erstattes. Tvert imot, behovet for dyp innsikt og langsiktige analyser består. Men for å møte krigens krav må en taktisk-orientert opplæringslinje, der det etterretningsfaglige møter det militærfaglige, utvikles parallelt - en linje med klar forankring i både egne og alliertes standarder, prosedyrer og doktriner. Taktisk etterretning er ikke teoretisk øvelse – den må virke i felt, under press, og i samvirke.

Opplæringen må derfor revitaliseres for å være relevant. Det innebærer at den må kombinere oppdatert forskningsbasert kunnskap med praktisk erfaring fra pågående og nyere konflikter – særlig Ukraina, som har synliggjort koblingen mellom etterretning og operativ effekt, og hvor  etterretning raskt blir irrelevant om den ikke er riktig innrettet. Erfaringer fra virkelige operasjoner må ikke bare formidles – de må inkorporeres i strukturen for utdanning og øving.

Til slutt må etterretningskompetanse bygges bredt, ikke sentraliseres snevert. Etterretning kan ikke være et isolert fag forbeholdt én institusjon. Etterretning er en naturlig del av operasjoner og fagfeltet må derfor integreres i all militær utdanning, herunder også på Stabsskolen, krigsskolene, Befalsskolen, og i operative miljøer. Bare slik sikrer vi at etterretningsforståelse gjennomsyrer styrkene, og at leveranser faktisk treffer beslutningstakernes behov – når det virkelig gjelder. 

Foto: Forsvaret