Russlands invasjon av Ukraina representerer et historisk skifte for Europa. Kort sagt så er bruddet med Helsingforserklæringen av største betydning for det europeiske kontinentet og statene som eksisterer på det.
Hvorfor er Helsingforserklæringen så viktig for Europa? Og hvem var den sentrale skikkelsen i utarbeidelsen av den? Urho Kekkonen er det korte svaret. Han var en fremtredende skikkelse i finsk og europeisk politikk og var blant hovedarkitektene bak den geopolitiske strukturen og sikkerhetsarkitekturen som ble til i Europa fra 1970-tallet og utover. Urho Kekkonen var Finlands president, og på høyden av den kalde krigen, i 1975, brukte han sine diplomatiske ferdigheter da Finland var vertskap for konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa. Han brukte det faktumet at, akkurat da, så hadde alle europeiske politiske ledere personlige erfaringer fra andre verdenskrig. At generasjonen som hadde levd og lidd gjennom den andre verdenskrigen nå styrte sine stater. På konferansen brakte Kekkonen opp krigens grusomheter for å argumentere overfor Europas politiske ledere at det var en plikt for dem å ikke la en slik katastrofe igjen ramme kontinentet.
Resultatet av hans appell og arbeid var Helsingforserklæringen, hvor så og si alle europeiske stater, uavhengig av om de var i vestblokken, østblokken, del av NATO, eller Warszawapakten – eller var nøytrale – ble enige om å respektere grensene, suvereniteten og den territorielle integriteten til alle andre europeiske stater. Denne enigheten gjorde diplomati til det primære utenrikspolitiske verktøyet for de europeiske statene i sine relasjoner med hverandre. Etter utallige århundrer hvor europeiske stater hadde konkurrert med hverandre om å skape innflytelsessfærer ved å underkaste, undertrykke og invadere sine naboer, noe som hadde ført til to katastrofale verdenskriger, bestemte alle seg for å bli enige om å stoppe. De ville ikke lenger prøve å tvinge sin vilje på andre med makt eller vold, og ville ikke lenger forsøke å etablere innflytelsessfærer som rammet sine naboer. Helsinki-erklæringen gjorde en europeisk krig mellom stater umulig så lenge alle fulgte erklæringens prinsipper, noe de gjorde i nesten et halvt århundre.
Erklæringen ble et grunnlag for europeisk politikk og den satte standarder som europeiske land opprettholdt overfor seg selv, men også overfor verden utenfor. Dette er en av grunnene til at mange europeiske land motsetter seg den amerikanske blokaden av Cuba, og til at mange europeiske stater nektet å slutte seg til den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Dette har dog ført til at en del amerikanerne, spesielt fra det republikanske partiet, har mislikt Helsingforserklæringen. Enigheten som ble skapt rundt erklæringen har også vært til hinder for raskere handling i møte med folkemordene i Bosnia på 1990-tallet, da erklæringens prinsipper omfatter å ikke blande seg inn i en annen stats interne saker.
Sikkerhetsarkitekturen som ble bygd på Helsingfors-erklæringen har hatt en avgjørende innflytelse på Europa. Enigheten skapte et miljø hvor betydelig nedrustning i mange europeiske stater kunne finne sted, ettersom det ble etablert en forståelse om at krig mellom europeiske stater ikke lenger ville finne sted. Den hjalp flere nøytrale stater, som Sverige, Finland, Østerrike og Irland, til å bli fremtredende fredsmeklere, og den fremmet gjensidig økonomisk avhengighet som en mekanisme for å sikre fred. Det rådende synet var at hvis alle åpnet sine markeder for hverandre og ble økonomisk avhengige av hverandre, ville krig være langt mindre sannsynlig. Kort sagt: Europa tilbrakte det siste halve århundret under en gjensidig avtalt fred.
Ved Euromaidan-revolusjonen i Ukraina i 2014 ble Ukrainas mer pro-russiske regjering erstattet med en mer pro-europeisk en, som hadde ønske om å bli medlem av den europeiske union. Men utfallet av denne revolusjonen inkluderte også at Russland annekterte Krim-halvøya og et pro-russisk opprør i Donbass i det østlige Ukraina.
Med en ukrainsk hær i dårlig forfatning etter den kalde krigens slutt, og et opprør støttet med militært utstyr gitt av Russland, så ble ikke krigen i Donbass avsluttet. Ingen av sidene klarte å vinne over den andre og selv om organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSCE) forsøkte å mekle mellom partene for å skape en avtale som kunne gi fred, så endte ingen av Minskavtalene med å vare. Det ble en frossen konflikt, noe som dog ville hindre Ukraina fra å bli medlem av NATO.
Men den 24. februar 2022, nesten akkurat 8 år etter annekteringen av Krim, rev Putin Helsingforserklæringen i stykker ved å invadere Ukraina. Freden Urho Kekkonen hadde hjulpet fram var ikke lenger. Det er spesielt dette som gjør Russlands invasjon til et vendepunkt, for nå er Europa på ukjent hav. Den grunnleggende enigheten alle delte, som skulle sikre fred i Europa fantes ikke lenger. Dette betyr selvfølgelig ikke at den freden som har eksistert mellom europeiske stater likeså er død, eller at store europeiske kriger er nært forestående, men det betyr at enigheten som eksisterte for å sikre fred i Europa må redefineres og utvikles på ny. Det som en gang ble ansett for å være garantier for geopolitisk sikkerhet er igjen satt i tvil. En ser allerede konsekvensene av dette ved at Tyskland ruster opp, noe som er et betydelig brudd med landets tidligere politikk bestående av en nesten pasifistisk demilitarisering. Polen har utvidet sine militære utgifter massivt, og i løpet av det neste tiåret kan Polen ende opp med et av de største og mektigste militærvesenet i Europa.
Fra å hvile på amerikansk militærmakt, samtidig som Europas egne militærbudsjetter er under NATOs mål om 2% av BNP, kan en europeisk opprustning forårsake at den amerikanske militære tilstedeværelsen i Europa blir redusert innen et til to tiår. Mange amerikanere vil i utgangspunktet være glade for dette, spesielt da det eksisterer et ønske om å flytte oppmerksomheten over til Stillehavet og Kina. Men det betyr også at USA vil miste deler av sin innflytelse i Europa. Storbritannia som etter Brexit ønsket å bevege seg økonomisk vekk fra Europa, blir nå trukket inn igjen gjennom Europas sikkerhetspolitikk. Sverige og Finland har blitt medlemmer av NATO, noe som tvilsomt ville skjedd uten Russlands invasjon av Ukraina. Østerrike og Irland stiller åpent spørsmål ved sin egen nøytralitet. Den nyliberale ideen om at markeder og økonomisk avhengighet kan fremme demokrati og fred er det satt spørsmålstegn ved. Alle disse punktene illustrerer virkningene invasjonen av Ukraina har hatt. Europa er i stor grad forent i en utenrikspolitisk og sikkerhetspolitisk sak, og resultatet kan være at Europa kommer ut av alt dette som en betydelig militær og geopolitisk makt. Noe som ville være høyst ironisk, ettersom Putins mål med krigen var å reetablere Russland som en stormakt. I stedet kan han ende opp med å samle en annen konkurrerende makt, et opprustet og forent Europa.
Selv om mange ønsker Finland og Sverige velkommen som nye NATO-medlemmer bør man også vurdere hva som står på spill, hva som kan vinnes og hva som kan tapes. Sverige, Irland og Østerrike har alle brukt sin nøytralitet til å spille en uvurderlig rolle som fredsmeklere. Østerrike har, for eksempel, spilt en viktig rolle i forhandlingene mellom Iran og USA, da det Internasjonale Atomenergibyrået (IAEA) har sitt hovedkvarter i Wien. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), en organisasjon skapt av Helsinki-erklæringen, har også sitt hovedkvarter i Wien. Ved å avgi sin nøytralitet kan man fort ende opp med å avgi sin posisjon som en nøytral mekler mellom parter.
Med Europas nye militærmakt kommer også spørsmålet om hva man så skal gjøre med det? Skal Europa ha ønske om å være en geopolitisk stormakt? Hvis det blir slik, skal det så ha sine egne innflytelsessfærer utenfor Europa? Amerikanerne kan i utgangspunktet være glade for å se et demokratisk og alliert Europa med en enhetlig sikkerhetspolitikk til forsvar for de vestlige verdiene, men disse holdningene vil fort endre seg så snart Europa tar beslutninger som amerikanerne er uenige i.
Grunnlaget for europeisk politikk og fred er økonomisk avhengighet,. Grunnen til at man fullstendig åpnet markedene sine for hverandre var en tro på at hvis økonomiene ble sammenkoblet tilstrekkelig så ville det gjøre krig for kostbart. Det er akkurat det Tyskland prøvde å gjøre med sine gass- og oljeavtaler med Russland. Det har gitt et spektakulært tilbakeslag og satt europeisk økonomisk vekst på vent. Betyr dette så at økonomisk avhengighet mellom stater ikke lenger er en gyldig vei til fred? En annen grunn til at Tyskland bygget opp en avhengighet for russisk gass og olje er Jom kippúr-krigen i 1973 og Irak-krigen i 2003. Som et resultat av disse krigene, og alle de andre krigene som har utspilt seg i Midtøsten, ønsket Tyskland at europeiske energibehov skulle fristilles fra problemene i regionen. Dette skulle sikre at Europa aldri ville bli dratt inn i en krig i regionen. Det skulle også hindre at Europa igjen ville lide under OPECs reduksjon av oljeproduksjon og påfølgende høyere priser for å legge press på Vesten som støttet Israel under Jom kippúr-krigen. Den politikken har nå resultert i akkurat det som Tyskland ønsket å unngå.
Virkningen av Helsingforserklæringen på Norge kan forstås innenfor denne europeiske konteksten. Norge har blitt påvirket av prinsippene og normene som ble fastsatt i erklæringen. Promoteringen av stabilitet, samarbeid og gjensidig respekt for suvereniteten til alle europeiske stater gagnet spesielt små stater som ofte faller under større staters nåde. Ved å binde både store og små i en regelbasert internasjonal verdensorden kunne man hindre at sine egne middelmådige sikkerhetsstyrker ikke blir det primære som må forsvare sin erklærte nøytralitet. I 1940 klarte tross alt ikke den norske nøytralitetsvakten å oppdage de hundrevis av britiske krigsfangene som det tyske skipet Altmark hadde ombord i norsk farvann, noe som resulterte i at kapringen av skipet av britiske styrker, også i norsk farvann, ble brukt som argument av Tyskland i sin beslutning om å angripe og okkupere Norge den 9. april 1940. Den norske regjeringen hadde jo vist at landets erklærte nøytralitet ikke ble forsvart, iallfall ikke tilstrekkelig.
Et rammeverk for regional sikkerhet og samarbeid samt prinsipper om territoriell integritet og respekt for grenser, et grunnlag for stabilitet i Europa. Dette kom også Norge til gode ved å fremme et miljø med reduserte spenninger og økt diplomatisk engasjement. Med Russlands invasjon av Ukraina endrer imidlertid dette landskapet seg fundamentalt. Invasjonen undergraver prinsippene i Helsingfors-erklæringen ved å krenke Ukrainas suverenitet og territorielle integritet, og dermed destabilisere Europa samt å skape nye usikkerheter for Norge i de nordområdene som ligger nært Russland. Finland og Sverige har blitt NATO-medlemmer, noe som åpner opp for tettere samarbeid. Men, med et Finland som er mye mer eksponert overfor Russland enn Norge, er det også mulig å ende opp som en lillebror som får mindre oppmerksomhet fra andre viktige spillere i alliansen.
I kjølvannet av Russlands invasjon står Norge, som andre europeiske stater, overfor økte sikkerhetsbekymringer og usikkerhet om fremtiden til europeisk sikkerhetsarkitektur. Invasjonen har fått Norge til å måtte svare på den utviklende geopolitiske dynamikken i Europa. Norge kan søke å styrke sine partnerskap innenfor NATO og andre mer regionale partnerskap for å møte nye trusler og for å opprettholde prinsippene om suverenitet og territoriale integritet, som så gagner en liten stat.
Samlet sett har Russlands invasjon av Ukraina i 2022 forstyrret stabiliteten og normene etablert av Helsingforserklæringen, noe som har nødvendiggjort en revurdering av mange europeiske staters økonomiske politikk, sikkerhetsstrategi og utenrikspolitikk i møte med nye geopolitiske utfordringer i Europa. Ved å destabilisere den etablerte europeiske sikkerhetsarkitekturen har invasjonen av Ukraina også knust mye av det mange trodde var politiske sikkerheter. Men krigen i Ukraina vil også ende en dag og når krigen ender, og kriger ender ofte ved diplomati, så vil det være behov for å diplomatisk forhandle frem en ny sikkerhetsarkitektur for Europa som kan bygge på og garantere varig fred.
Foto: Wikimedia commons
