You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Historie og strategi

Historie og strategi

. 3 min read

Er det mulig å skrive krigshistorie uten kunnskaper om utviklingen av den sikkerhetspolitiske og strategiske tenkningen? "Nei" vil de fleste si. Et "Ja" ligger likevel mellom linjene i mange nyere framstillinger.

«Strategi og krigshistorie» var et av fagene ved Den militære høyskole. Bakgrunnen for emnekombinasjonen var forestillingen om at strategiske innsikter bare kunne læres gjennom systematiske studier av tidligere kriger og militær virksomhet. Forsvarssjef Otto Ruge, som hadde undervist i faget fra 1929 til han tiltrådte som generalstabssjef i 1933, skrev sommeren 1940 i sin beretning om felttoget at hvis han igjen fikk «noe å gjøre med oppdragelsen av de unge offiserer, vil jeg ... legge enda mere vekt på studiet av historie enn jeg har gjort tidligere.» Et slikt syn på historiefagets sentrale plass i offiserutdanningen er mer enn overraskende for mange i dag.

La meg spole et kvart århundre fram. I 1964 var Claude Auchinleck, øverstkommanderende for de allierte landstyrkene som gjenerobret Narvik 28. mai 1940, veileder på et kurs i «Operational strategy» ved Camberley, stabsskolen til den britiske hæren. «The Auk», som han ble kalt, var pensjonert feltmarskalk med en lysende militær karriere bak seg. Etter felttoget i Nord-Norge, var han blant annet sjef i Nord-Afrika 1941-42, og han avsluttet sin 43-årige offisergjerning som siste britiske militære sjef i India i 1947. Til tross for den avgjørende rollen han spilte i nord i 1940 er han en relativt lite kjent skikkelse i norsk historie.

I innledningsforedraget sitt kom han med en påminnelse som er like viktig i dag som for elevene den gangen. Auchinleck noterer seg at til tross for at de fleste store feilgrepene i krigshistorien er av strategisk karakter, er det de taktiske forholdene som blir flittigst studert av de militære. Dermed er det først og fremst taktiske lærdommer som blir trukket, mens nøkkelen til å forstå hvorfor kriger vinnes eller tapes er å finne på det politiske og strategiske nivå. Selv om de fleste militærhistorikere ser læringsverdien i å studere taktiske forhold, har slike studier likevel begrenset forklaringskraft på krigenes gang.

Spoler vi femti år fram, ser vi at Auchinlecks og Ruges uttalelser er like aktuelle. Et eksempel er de offisielle minnemarkeringene i 2015 og 2020 for det tyske angrepet i 1940 og frigjøringen i 1945. Det var et slående trekk hvordan de aktørene på politisk og militært hold som måtte ta de vanskeligste avgjørelsene og bære det tyngste ansvaret nærmest var retusjert bort i taler og pressedekning. Et annet eksempel er den flommen av krigslitteratur som vi blir utsatt for. Den behandler en uendelighet av taktiske detaljer og gjenspeiler minnesmarkeringenes manglende interesse for de overordnede sidene ved krigshistorien. For ytterligere å understreke poenget mitt vil jeg vise til kåringen av de viktigste bøkene om krigen som NRK-radio og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening foretok i 2017. Bøkene som ble valgt, representerer alle på hver sin måte betydningsfulle bidrag til krigslitteraturen, som Johs. Andenæs om rettsoppgjøret, Herman Saknowitz om jødenes skjebne og Per M. Hansson om krigsseilerne. Det er imidlertid påfallende at ingen av bøkene var skrevet om eller av folk som hadde hatt sentrale politiske, diplomatiske eller militære posisjoner og som dermed la grunnlaget for at Norge var aktivt på alliert side fra 1940 og derfor blant seiersmaktene 1945.

Mange vil spørre seg om dette betyr noe, ettersom folk i sentrale posisjoner dominerte litteratur og meningsdannelse i noen tiår etter krigen. Det vesentligste, vil mange si, er at den nye litteraturen belyser sider ved krigshistorien som tidligere ikke hadde fått oppmerksomhet, som minoritetenes og ofrenes skjebne, den norske og tyske delen av okkupasjonsstyret og ulike aspekter ved kolaborasjonen. Ingen vil ha problemer med å anerkjenne verdien av disse bidragene. Derimot er det problematisk at mye av nyere krigs- og militærhistoriske framstillinger som omhandler perioden fra 1939 til 1945 mangler kunnskaper om nasjonal- og militærstrategi slik den er skrevet fram gjennom 80 år. Det kunnskapsvakuumet som har oppstått har blitt fylt av falsk historieskrivning. Eksempler på dette er det forvrengte sprøytet som har blitt pumpet inn i filmer som «Den 12. mann» og «Atlantic Crossing». Sentrale aktører på ansvarlig politisk og militært hold har blitt rammet hardest av dette, fordi deres historie aldri blir rimelig framstilt.

Ingen vil si at krigen er kvantitativt underrepresentert i historieskrivningen. Spørsmålet er heller om mengden av krigshistoriske framstillinger har noe av kvalitativ betydning å lære oss. Michael Howard understreket at militærhistorien må studeres «i bredden, dybden og kontekst». Ordene har blitt betraktet som programerklæring for moderne militærhistorie. På den ene siden har de siste årenes «bush-to-bush-bullet-to-bullet»-framstillinger definitivt gitt dybde til norsk krigshistorie. På den andre siden har de i forsvinnende liten grad bidratt til bredde- og kontekst-forståelse. Sentrale temaer som angår det politiske, alliansepolitiske og strategiske nivået blir knapt nok adressert, og ofte er den eksisterende litteraturen om disse temaene enten ukjent eller ikke forstått. På dette feltet trenger vi fortsatt nye studier.


Foto: Altmark saken (Wiki Commons)


Kronikken er finansiert av Eckbos legat


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.