Høyteknologisk når vi kan krever knallharde prioriteringer

Høyteknologisk når vi kan krever knallharde prioriteringer

. 9 min read

Ambisjonen til Hæren er å utvikle et kampsystem som kan operere høyteknologisk i hele konfliktspekteret. Samtidig kan den optimale løsningen mot en trussel være en lavteknologisk tilnærming. Jeg ønsker å knytte en bekymring til en personlig oppfatning, angående det som sikkert kan være enten forsøk på humor eller å sette sjef Hærens retning på spissen. For det eksisterer et snev av militærkonservatisme der ute, som gjerne vrir og vender på den høyteknologiske biten av Hærens ambisjon. At det er bedre å utvikle det lavteknologiske, fordi det høyteknologiske ikke vil fungere i et utfordrende operasjonsmiljø. Det vil selvsagt være utfordrende. Samtidig kan en velutviklet verktøykasse med høyteknologi også kan brukes i en mer lavteknologisk tilnærming – fordi det er smart, godt planlagt, intensjonsbasert eller bare eneste mulighet akkurat da. Teknologien kan også hjelpe oss til å fungere bedre autonomt ved behov. Og ja, truslene er mange, terrenget det samme. Det blir heller ikke 13 brigader med det aller første. Skal vi få økt effekt av det vi har, er mitt poeng av sikker informasjonsutveksling og moderne kommunikasjonsbærere må gis prioritet. Slik kan vi snuse på et samvirke også ut av kampsystemet i landdomenet, for å kunne utnytte alle mulige virkemidler som er tilgjengelig for samlet effektpåføring.

Det er muligens på sin plass å sette spørsmålstegn ved om det er spesielt klokt å ikke satse på høyteknologi, eller om det er særlig fremsynt å ikke ha en helhetlig ambisjon om integrert samvirke. En rask analyse av problemet som Forsvaret og Hæren skal bidra til å løse, innebærer ikke at det spesielt hensiktsmessig å fortsette som før. At alt løser seg bare Hæren får mekanisert seg litt bredere, får ønsket antall med nye stridsvogner og litt lengre rekkevidde på nye kanoner og dertil egnet krutt. En moderne stormpanservogn som kan både motta og sende data med andre sensorer og effektorer i et sammenkoblet kampsystem, kan sannsynligvis levere betydelig større effekt enn vognens systemer alene. En annen sensor i landdomenet kan også få vesentlig merverdi hvis dataen kan flyte helt ut på taktisk datalink eller tilgjengeliggjøres på annet vis for andre fellesoperative ressurser.

Felles for Morgendagens Hær, Project Convergence og UK’s Integrated Operating Concept er at de handler om å utnytte hele spekteret av virkemidler gjennom samvirke med optimal sammenstilling av tilpasset innsats (Hæren, 2021, s. 8). Det handler i stort om hurtig utnyttelse av tilgjengelig og ny teknologi, og standardisere hardware og software - slik at disse kan snakke sammen på tvers av nivå, domener og nasjoner. Evne til samvirke i nettverk blir sett på helt som avgjørende i hele alliansen vi er medlem av, inkludert våre nærmeste samarbeidspartnere. For å nå dit er det en gjengs oppfatning at ny teknologi må utnyttes og implementeres kjappere, spesielt innen IKT og digitalisering.

Det er naturlig å betrakte slike høyteknologiske ambisjoner som de våteste militære drømmer her hjemme. De fleste som har vært med i dette gamet har blitt blendet av imponerende grafikk hvor plattformer og mennesker knyttes sammen i combat clouds, og algoritmer finner både målet og våpenet. Kunstig intelligens kan ta velkalkulerte beslutninger som utfordrer både etikk, folkerett og sunt norsk bondevett. I dag ser vi begynnelsen på (eller konturene av) det vi en gang kalte et nettverksbasert forsvar, der data kan bevege seg sømløst mellom luft-, land-, maritim-, rom- og cyberstyrker i sanntid. Konsepter og fargerike plansjer lover oss kontinuerlig tilgang til gjennomgripende og relevant situasjonsforståelse. Evnen til å utnytte dataene fra hvilken som helst sensor på stridsfeltet, og dele denne dataen med den mest passende effektoren, skal maksimere kampsystemets dødelighet og effekt. Samtidig skal en motstander nektes muligheten til å oppnå overraskelse.

Fartshumpene er allikevel relativt mange på veien mot en slik nettverksarkitektur og et integrert samvirke. For soldatene som skal både drifte og bruke alt dette er det fortsatt et betydelig avvik mellom det teoretiske og det praktiske. Så er det slik, oppe i det hele, at risikoen for å feile bare blir større og større. Det høyteknologiske utvikler seg i en ufattelig tempo. De tilgjengelige boksene i skogen som kan kjøpes i dag, skal gjennom en omfattende anskaffelsesprosess. Og da er det på plass med en rød strek i margen når vi ikke vet helt hva vi vil ha, hvordan det skal flytte data, og hvordan vi skal oppnå optimal effekt ved å koble det vi har i nettverk. Problemet er ikke ambisjonen, eller at den ikke er fordelaktig. Problemet er snarere at vi ofte unngår å ta inn over oss friksjonen som er involvert. Og kunstig intelligens er, i hvert fall ikke enda, en velutviklet kur. De vanskelige og tøffe valgene om hvilke data som skal prioriteres og hvem på slagmarken som skal ha den sikreste tilgangen til den under press, har en tendens til å forskyves ut i tid. Sjefer, styringsgrupper og fagansvarlige må derfor involvere seg i større grad selv, og tenke dypere og mer eksplisitt på disse beslutningene hvis eksempelvis ambisjonen sømløs informasjonsutveksling skal realiseres.

Hærens naturlige nettverksbegrensninger

Integrert samvirke fordrer evne til å overføre data mer eller mindre sømløst mellom enheter fra forskjellige grener, slik at fly, fartøyer og landstyrker kan kommunisere med hverandre, som vil øke den samlede effekten i en fellesoperasjon (Hæren, 2021, s. 21). Så finnes det selvsagt begrensninger i denne ambisjonen om ett sammenkoblet multi-domene kommando- og kontrollsystem (1). Det er naturligvis grunnleggende forskjeller mellom domenene. Plattformer i luften og på sjøen har en tendens til å ha tilgang til mye effekt og store retningsantenner, og de opererer i formasjoner som består av et relativt lite antall noder som de må utveksle data med. Dessuten opererer de formasjonsvis innenfor synslinjen eller «line-of-sight» i forhold til hverandre. Resultatet er at sjø- og luftstyrker kan overføre store mengder data mellom seg i sanntid.

Landstyrker har naturligvis litt større utfordringer med overføringshastigheter. Formasjonene er mer spredt, avstandene mellom plattformere større, og det fysiske terrenget vanskeligere rent fremkommelighets- og kommunikasjonsmessig. Kjøretøy og patruljer har begrensninger i sin tilgjengelige effekt og kan bare bære en liten antenne uten å ofre mobilitet. Det er et stykke utvikling som skal til for å få montert en svært liten satellittantenne på tårnet til en stormpanser- eller stridsvogn. Som skal fungere med signalgang gjennom både slepering og panserstål. Utstyret skal også stå i et meget fysisk krevende miljø, nært både eksplosiver og forbipasserende vegetasjon i fart. Dessuten vil sensorer og effektorer sjelden være samlokalisert eller har fri sikt relativ til hverandre. Å sende store mengder data mellom disse krever derfor ofte transmisjon gjennom flere flaskehalser. Eleverte kommunikasjonsnoder eller dedikerte sendere med mer effekt vil også kunne skille seg ut i det elektromagnetiske spekteret og dermed risikere å bli utsatt for påvirkning. Det legges derfor vekt på, i generelle termer, å minimere signatur for å opprettholde overlevelsesevnen. Dog vil høyteknologi nødvendigvis ikke være ekvivalent med verken trådløse forbindelser eller høy signatur, hvis kommunikasjonsbærerne representerer en verktøykasse med opsjoner som kan anvendes tilpasset trusselbildet og det man ønsker å oppnå. Det er bare en litt annen måte å tenke redundans på.

Et annet problem i likningen er en massiv økning i datamengde i den informasjonen som skal overføres, også i landdomenet.Sensorteknologien har forbedret seg massivt de siste årene. Høyoppløselige bilder og film, samt utveksling av en rekke parametere (og ikke minst powerpointbriefer), bidrar til økt behov for båndbredde enn det vi er vant til med «blåprikken». Resultatet er at plattformer nå samler opp terrabytes med informasjon. Den gordiske knuten strammes ytterligere ved at sofistikerte sensorer og digitalt utstyr legges til flere og flere plattformer. Det blir også et høyere volum av militære ting i nettverk, som jevnt over øker behovet for båndbredde.

Rombasert kommunikasjon er én måte å bøte på manglende frisikt mellom enheter i landdomenet. Med mindre du er i dyp skog eller bak en fjellvegg vil man kunne skimte stjerner på nattehimmelen, og dermed ha mulighet for kommunikasjon med en eller annen satellitt. Problemet med rombasert kommunikasjon er at infrastrukturen er svært dyr og abonnementskostnadene er fortsatt relativt dyre. Erfaringer viser fra et er mulig å manipulere eller forstyrre signaler mellom bakke og rommet som kan gibetydelige forsinkelser på nettverket (Withington, 2022). Siden de fleste satellitter beveger seg i baner, kan de bare motta og sende data mens de er over en enhet. Utviklingen går allikevel vår vei, med flere og flere satellitter som kan levere høyhastighetskommunikasjon selv på vår del av kloden. Det kommer stadig flere tilbydere av teknologi som støtter kommunikasjon on-the-move, til og med på våre breddegrader (Voldhaug et.al.,2021, s. 21). Deling av data mellom satellitter erselvsagt mulig, men hver ekstra kobling i en slik kjede pålegger potensielt flere forsinkelser. Som et resultat er det ikke skråsikkert at informasjonen som skal utveksles kan akkumuleres i sanntid med kun rombaserte bærere. Det trengs derfor gode kommunikasjonsbærere på bakken med ulike egenskaper og evne til selvetablererende nettverk som tåler både fart, snøvær og vegetasjon.

Fly og andre systemer kan hente inn data i store kvanta, og laste dette inn etter landing. Problemet er at det vil ta lang tid før dataen kan analyseres og distribueres, i hvert fall langt fra sanntid. Det er vel ikke urimelig å anta at volumet av data som samlesinn i stor grad overstiger analysekapasiteten til mannskapene som samler den inn. Svingstol-metoden fungerer kanskje i mange tilfeller, men kan vel sies å være mindre effektiv når mennesker manuelt må både prosessere, analysere og dernest overføre datatil interesserte parter. Båndbreddebegrensninger er ikke bare en realitet i nettverk. Det store datavolumet kan også mettemenneskelig kapasitet til å skape forståelse av hva som faktisk er samlet inn. I hvert fall over lengre tidsperioder.

Kunstig intelligens (AI) kan gjøre noe av denne jobben helt ute i enden, for å sile ut det som skal overføres til andre i nettverket. Det er imidlertid noe nærmest hellig ved uttrykket kunstig intelligens, og ofte slutter mange argumentasjonsrekker med akkurat dette. Mennesker kan ikke jobbe seg gjennom dataene, men med dagens og morgendagens regnekraft kan datamaskinen håndtere dette. Og ved å bare velge hva som er relevant, vil datamaskinen kunne plukke ut og bare overføre det som trengs, som letter trykket på nettverket. Dette gjelder, for AI, når den integreres i plattformene og nær brukeren som (tactical) egde computing. Med dette menes at det finnes prosessorkraft helt ute i den taktiske og spisse ende i motsetning til AI-analyse avdata i et sentralt datasenter eller hovedkvarter (Voldhaug et.al, 2021, s. 14). Poenget med å dra frem AI, er at slik høyteknologi kan bidra til å at plattformer kan operere mer autonomt i lokale nettverk hvis det er nødvendig. 5G representerer også en meget relevant kommunikasjonsteknologi for landstyrker, ved å tilby økt båndbredde, mulighet for autonomi og en høyere sikkerhet sammenlignet med dagens infrastruktur.

Systemer kan prioritere selektiv data de er programmert til å finne, innenfor den enorme mengden data de samler inn. En stor utfordring er at en slik automatiseringsambisjon formidler at sjefer, ledere og soldater ikke trenger å prioritere. Den forhåndsprogrammerte rekkefølgen som informasjonen overføres i, kan i tenkte tilfeller selv avgjøre hva som slippes gjennom flaskehalsen av båndbredde. Så kan man også forestille seg at dette ikke bare gjøres lokalt på hver enkelt plattform, men også må prioriteres på tvers av eventuelle autonome nettverksbobler. Det kan jo hende at «linkene hjem» til de respektive hovedkvarter av ulike årsaker ikke er stabil, og at informasjonen må sendes og mottas i de tidsrom med forbindelse gjør det mulig. En annen begrensende faktor, som ofte glemmes i militær kontekst, er kryptering av data. Slike sikkerhetsmekanismer sluker nemlig overføringskapasitet. Med utstrakt bruk av kommersiell teknologi er det et behov for å utvikle den kampnære IKT’en så åpen som mulig og sikker som nødvendig. Når noe informasjon i tillegg skal flyte mellom sikkerhetsnivåer, blir flaskehalsene som små og tynne sugerør. Da må vi ha stålkontroll på hva som må utveksles for å oppnå optimal effekt.

So what? Informasjonsutvekslingsbehov er harde prioriteringer!

Prioritering av informasjonsutvekslingsbehov og type data er derfor den grunnleggende forutsetningen for å flytte ønsket informasjon raskt rundt i det digitale og integrerte samvirke bestående av flere domener, sikkerhetsnivåer, sektorer og aktører i eksempelvis totalforsvaret. Dette krever at sjefer bestemmer hva som er viktig, når det er viktig, og til hvem det er relevant. For å gjøre disse prioriteringene er det nødvendig å forstå hvordan styrken ønsker å kjempe, hvor den søker fordel, og hvor den vil akseptere sårbarhet. Det er derfor helt avgjørende at operative sjefer, fagmiljø og brukere setter seg sammen med utviklere, forskere og arkitekter for å sikre at vi ikke havner bakpå. Eller får is i rubben. Sjefer og utviklingsmiljøene i Forsvaret må forstå sårbarhetene som genereres av prioriteringer. Dernest hvordan vi sammen kan utvikle opplæring, taktikk og prosedyrer for hvordan disse innebygde risikoene kan reduseres. Eksempelvis må fagmiljø og brukere aktivt ta del i videreutviklingen, og bry seg om hvordan teknologien kan skape en økt effekt for eget fagfelt, for kampsystemet og for hele Forsvaret. Som Hans Rotmo så enkelt synger: «Det e itj’nå som kjæm tå sæ sjøl».

Hvis et integrert samvirke skal realiseres, må både generalister og spesialister, uavhengig av URE, funksjonelt fravær eller sivilt utdanningsnivå, akseptere at selv om ambisjonen er en sammenknytning av enhver sensor med enhver effektor og enhver beslutningstaker, vil i virkeligheten alltid være noen sensorer for noen effektorer, noe av tiden. Hvis vi ikke orker (fordi det er litt ullent og lite konkret) å forholde oss realistisk til disse ambisjonene, vil vi også slippe å ta de kritiske beslutningene nødvendig for å oppnå et integrert samvirke og konvergens. Det handler om å utnytte det vi har på en optimal måte. Som mange har rett i kan slikt fort bli bare løse ord og luftslott. Uten ambisjon og tydelig utviklingsretning kommer vi imidlertid til kort. Vi må satse på å være i høyteknologisk verdensklasse med og for alt vi har. I så fall må vi prioritere sikker, sømløs informasjonsutveksling og flere kommunikasjonsbærere. Det er også virksomhetsutvikling.


Foto: Flernivå-tale med utgangspunkt i FOH (Thales)


Litteratur

(1)   I amerikansk og NATO sjargong omtales dette som Joint All Domain Command and Control, forkortet JADC2

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.