Norske vintersportsutøvere har nettopp hentet hjem rekordmange olympiske medaljer fra Milano Cortina. Til tross for at halvparten av medaljevinnerne fra OL i Beijing i 2022 hadde lagt opp, ble Norge i år den nasjonen som har vunnet flest gull og flest medaljer totalt i et vinter-OL (Norge under Vinter-OL 2026 – Wikipedia). Under vinter-OL i Calgary i 1988 fikk Norge fem medaljer totalt, ingen gull, tre sølv og to bronse. Det var like mange utøvere med i 2026 som i 1988 (80 stykker, Vinter-OL 1988 – Wikipedia, Vinter-OL 2026 – Wikipedia). Hva har egentlig skjedd i mellomtiden?

Michael Howards sammenligning av militære organisasjoner og idrettsutøvere er velkjent: Å trene på og forberede seg på krig, sier han, er som å skulle trene til svømmekonkurransen i OL uten å få lov til å trene i vann (Howard, M. (1981). The use and abuse of military history. The US Army War College Quarterly: Parameters, 11(1), 16.). Howards poeng er selvsagt at militære organisasjoner ikke får trent og øvd realistisk, så lenge man ikke er i krig. Det er en utfordring, spesielt ettersom nasjonens eksistens kan være avhengig av at man vinner når det faktisk gjelder.

OL i Calgary i 1988 var en gedigen nedtur for Norge. For første og foreløpig siste gang i et OL vant ikke Norge en eneste gullmedalje. De to beste nasjonene i 1988 var Sovjetunionen og DDR. De var – antakelig av ulike grunner – vanskelige å slå, men Sverige og Finland kom på henholdsvis tredje- og fjerdeplass under disse lekene. Disse nabolandene våre tok fire gull hver. I Norge var det allerede en erkjennelse av at vi var for dårlig på toppidrett, men Calgary var et sjokk. Det var rett og slett ikke gøy å være nordmann i 1988.

Utfordre og kvalitetssikre

De norske utøverne som stilte i Calgary i 1988 hadde trent, og selv om jeg ikke har sett treningsdagbøkene, vil jeg tro de hadde trent mye. Det kunne vært lett å si at vi, som en liten nasjon med 5 millioner innbyggere, ikke har noen sjanse mot de store nasjonene. Det er langt flere talenter å ta av i USA, Sovjet, Tyskland og Frankrike. Selv Sverige har nesten dobbelt så mange talenter å ta av som Norge.

Men idretten bestemte, med støtte fra politikerne, at slik kan vi ikke ha det. I 1989 ble Olympiatoppen etablert. Målet var å skape samarbeid mellom trenere, utøvere og forskere, samt å dele kunnskap på tvers av særforbundene. Arbeidet med å utvikle trening, ernæring og helse skulle dessuten systematiseres og kunnskapsbaseres. I dag er Olympiatoppens visjon å «Lede og trene best i verden». Oppdraget er å «utfordre, kvalitetssikre og støtte toppidrettsarbeidet i prioriterte særforbund». Olympiatoppen har tre mål: «De beste skal bli bedre», «De beste skal bli flere», og  «Utvikle morgendagens toppidrettsutøvere» (oppdatert-strategiplan-olt-2025-2028.pdf).

Resultatene kom veldig raskt, og etter OL på Lillehammer, som representerte slutten på den første satsingsperioden for Olympiatoppen, hadde Norge samlet flere gullmedaljer i VM- og OL-sammenheng enn de svært ambisiøse målsettingene som ble satt etter Calgary, og nå har Norge altså satt en ny rekord i medaljefangst. Det snakkes om «Den norske modellen» langt utenfor Norges grenser. Hva var nøkkelen?

Nøkkelen var å innse at det går an å gjøre ting bedre, og at for å gjøre ting bedre, må man finne ut hva man gjør feil og dessuten vite hva som faktisk virker.

Før den store satsingen på norsk toppidrett som Olympiatoppen representerer, drev særforbundene for seg selv. Forestillingene om hvordan man skal trene og utvikle talenter satt i veggene. Olympiatoppen har derfor som oppdrag å utfordre og kvalitetssikre.

Grunnlaget som Olympiatoppen utfordrer og kvalitetssikrer det som skjer i særforbundene på, er kunnskapsbasert. Når Olympiatoppen gir råd om ernæring eller utfordrer treningspraksisen i ett eller flere av særforbundene i norsk idrett, så er det forskningsbasert. Se på fagsidene på hjemmesidene til Olympiatoppen, for eksempel på fagartiklene om utholdenhet (Utholdenhet)! Flere av artiklene er nesten for rene gjennomganger av forskningslitteraturen å regne. Olympiatoppen har dessuten støttet og støtter en lang rekke forskningsprosjekter for å finne ut nettopp hvordan de beste skal bli bedre og flere.

Det er denne kunnskapsbaserte utfordringen av etablerte sannheter, kunnskapsutviklingen og systematikken jeg tenker Forsvaret bør la seg inspirere av. Det er svært mye man kan og bør spørre seg om i Forsvaret, men følgende to spørsmål er helt sentrale:

• Finnes det noen som på kunnskapsbasert grunnlag utfordrer etablerte forestillinger om hvordan ting skal gjøres i avdelingene i Forsvaret?
• Finnes det kompetanse til å sikre systematikk i trening, øving og utvikling av praksis som man vet bidrar til et bedre forsvar?

Det er åpenbart store forskjeller mellom å trene mot en bestemt øvelse i OL eller VM og å trene en militær organisasjon. Men i begge tilfeller er man avhengig av en systematikk og en evne til å undersøke og teste egne antakelser, og en evne til å analysere, forstå, og dra lærdom av det man gjør.

Evidensbasert praksis

I helseprofesjonene opererer man med begrepet «evidensbasert praksis». Det er et omdiskutert begrep, men det beskriver på overordnet nivå veldig godt den systematiske og kunnskapsbasert tilnærmingen norsk toppidrett har hatt siden Calgary-sjokket. Man skal systematisk undersøke egen praksis gjennom vitenskapelige metoder med det mål å bli kontinuerlig bedre. Meg bekjent, finnes det ikke etablerte prinsipper for evidensbasert praksis i Forsvaret. Det bør utvikles.

Forutsetningene for å få en organisasjon som kan nå sitt potensial gjennom evidensbasert praksis, er at kompetansen til å gjøre det finnes. Offiserer og sersjanter må vite hvordan man utvikler sin egen praksis. Det handler om å utvikle evner til å forstå hva som må undersøkes, hvordan man undersøker det, og hva slags evidens som kreves for at man har et godt grunnlag for å gjøre endringer som bidrar til bedre praksis. Slik kompetanse bygges gjennom utdanning.

Alle ser nå til Ukraina for å lære. Det er viktig, men hvordan vet vi om og eventuelt hvilke av innsiktene man utleder derfra faktisk er relevante for oss? Satt på spissen: Norge hadde antakelig ikke blitt best ved å kun hente treningsfilosofi fra Sovjetunionen og DDR etter sjokket fra Calgary.

Forsvaret eier sitt eget utdanningssystem og har dermed alle forutsetninger for å bygge en lærende organisasjon. Norsk idrett har nettopp vist at et lite land kan bli best i verden hvis man gjør ting på riktig måte. Det bør inspirere Forsvaret, ikke til å invitere toppidrettsutøver til å holde motivasjonstaler i festlige anledninger, men til å undersøke hva slags kompetanse og hvilken systematikk som gjør at man blir best. Personlig vil jeg slå et slag for å utvikle militær evidensbasert praksis.

Foto: Langrennslandslaget/Instagram