Hva skal vi gjøre med kanonene?

«Men, hva skal vi gjøre med kanonene da?» spør en kjent artillerisang. I dag handler det ikke om gamle rør, men om Hærens nye rakettartilleri og hvor det bør plasseres. For første gang får Hæren et våpensystem med strategisk rekkevidde, og det gir oss en unik mulighet til å tenke nytt om hvor og hvordan slik kapasitet skal brukes.

Initiert av lokalpolitikere med lekkasjer pågikk det i flere uker en debatt om hvor det nye luftoperasjonssenteret til NATO skulle plasseres. Plasseringen av Hærens første langtrekkende rakettartilleribataljon har derimot ikke vært diskutert offentlig. Dette til tross for at systemet kan få en rekkevidde på mellom 300 og 500 km, mer enn nok til å nå dypt inn på russisk territorium fra Hærens leire i Indre Troms. Er det klokt, og er vi klare for en lokasjonsdebatt som ikke er initiert av en lokalpolitiker som bare vil Forsvarets beste?

La oss begynne med det siste poenget. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har uttalt: «Åpenhet og debatt – ja takk!», og understreket at så langt det er tillatt innenfor lover og sikkerhetsregler, bør Forsvaret være mest mulig åpent (Forsvarets forum, 2020). Da tenker jeg at en stabssersjant uten innsikt i prosessene for plassering av avdelinger, er like egnet som en ordfører eller redaktør i en lokalavis til å komme med oppspill til debatt.

Historisk tyngdepunkt i nord

Etter andre verdenskrig og gjennom hele den kalde krigen var Norges forsvarsstrategi fokusert på Indre Troms. Lyngenlinjen ved Troms’ grense mot Finland ble planlagt som den siste skansen for å stanse en mulig sovjetisk invasjon (Tamnes, 1997, s. 215). Norges unike posisjon som det eneste NATO-landet med grense mot Sovjetunionen i nord gjorde Indre Troms til et naturlig tyngdepunkt for Hæren.

Denne historiske plasseringen var altså langt fra tilfeldig; den var basert på geografi og det daværende trusselbildet, og NATO var helt avhengig av at Norge holdt stand til forsterkninger kunne komme nordover. Etter den kalde krigen endret dette seg: «Distriktspolitiske hensyn har ved gjentatte anledninger blitt tillagt betydelig vekt i beslutninger om basestrukturen, til tross for fagmilitære anbefalinger om det motsatte.» (Solheim, 2018, s. 76)

I 2024 er situasjonen en annen. Finland og Sverige har blitt medlemmer av NATO, og Norges strategiske handlingsrom har dermed endret seg. NATO har ikke lenger kun én smal korridor mot Russland; alliansens nordflanke er nå langt bredere enn før.

Som brigader Svenn Egil Nyberget Grøtte nylig uttalte: «Du kan ikke «fighte» geografien. Du kan ikke flytte Finnmark til Øst-Norge» (Forsvarets forum, 2024, 21. juni). Poenget hans er at man må forholde seg til naturgitte forhold, og tenke nytt. Vi kan ikke lenger basere oss utelukkende på gamle mønstre – verken når det gjelder personellpolitikk eller basestruktur. Gjelder dette bare når ting skal nordover eller nordøstover?

Strategisk nyvinning med langtrekkende raketter

Anskaffelsen av langtrekkende rakettartilleri representerer et tidsskille for Hæren. Med moderne ammunisjon kan systemene få rekkevidde opp mot 300–500 km (Halsne, 2022, s. 7). Der artilleriet før var begrenset til noen få mils rekkevidde, vil man nå kunne treffe mål flere hundre kilometer unna.

En slik kapasitet øker avskrekkingsevnen betraktelig. Putin har allerede vist at han frykter langtrekkende presisjonsvåpen. Ukrainas suksess med HIMARS og andre vestlige langtrekkende våpen har gjort inntrykk. For Norges del betyr det at vi for første gang kan påføre en potensiell motstander tap utenfor Norges eget territorium med landbaserte våpen. For å kunne utnytte denne strategiske nyvinningen fullt ut, må vi også se på hvor den plasseres og hvordan den opereres. Hva skal vi gjøre med kanonene nå som de kan nå så langt?

 Det er kanskje nettopp i fredstid en mer tilbaketrukket plassering er å foretrekke. Et system som står permanent med rekkevidde til noen av fiendens viktigste baser, kan oppfattes som en provokasjon, eller til og med som en trussel som må slås ut først. En mer tilbaketrukket lokalisering gir derimot myndighetene strategisk fleksibilitet: Rakettartilleriet kan forflyttes nordover som en del av krisehåndtering, avskrekking eller som en strategisk signalering. Det er denne fleksibiliteten som gir systemet sin virkelige verdi, og det fordrer at det ikke står parkert i en garasje i Bardu året rundt.

Alle egg i én kurv? Sårbarhet i Indre Troms

Store deler av Hærens kampkraft er i dag konsentrert i Indre Troms, særlig på Setermoen i Bardu og rundt Bardufoss i Målselv. Der finner vi et flertall av Hærens bataljoner og hovedkvarter mer eller mindre på samme sted.

En slik konsentrasjon av kritiske kapasiteter på ett sted gjør oss sårbare. Erfaringene fra Ukraina har vist oss hvor utsatt store styrkeansamlinger og sentraliserte logistikknoder er for presisjonsangrep. Moderne langtrekkende våpen gir motstanderen mulighet til å slå ut slike samlingspunkter tidlig. Watling og Reynolds (2022, s. 4) peker på at "the vulnerability of massed forces and centralized logistics to precision strike capabilities" har gjort spredning og mobilitet avgjørende for overlevelsesevne. Få og sårbare knutepunkter øker risikoen for et presist og lammende førsteslag.

Indre Troms har begrensede forsynings- og transportakser. Det finnes egentlig bare én vei (E6) nord–sør gjennom dalførene, og det er ingen jernbane. Dersom E6 sperres, vil mobiliteten til og fra Indre Troms være sterkt begrenset. I verste fall kan Bardu bli en flaskehals der våre mest avanserte bataljoner "sitter fast" uten å komme seg nordover eller østover i tide. La oss ikke glemme at Indre Troms dessuten ligger innen rekkevidde av moderne russiske presisjonsvåpen, som i teorien kan nå Setermoen fra utskytningsramper på Kola.

Å plassere rakettartilleriet midt i et område som motstanderen uansett vil sikte seg inn på, gir dårlig overlevelsesevne. Står systemet permanent så langt nord, innenfor motstanderens umiddelbare rekkevidde, reduseres den operasjonelle handlefriheten vår. "Alle egg i én kurv" er et uttrykk som ligger snublende nært her. Bardu og Indre Troms er utvilsomt et strategisk viktig område, men ved å putte alt der, ber vi om trøbbel.

Geografi som styrke

På dagens gjennomsiktige slagfelt er det langt vanskeligere å presentere fienden for dilemmaer, men et klokt valg av utgangspunkt for rakettartilleribataljonen kan gi store fordeler for evnen til å overleve. Derfor bør beslutningen om hvor denne nye bataljonen skal ligge, veies opp mot mer enn bare historikk og distriktspolitikk.

For en utenforstående kan nemlig Hærens fordeling av avdelinger fremstå som i TV-serien Truls á la Hellstrøm, der den samiske kulturformidleren Nils Utsi berømt sier: "Den koker vi" på alle spørsmål, til stor forferdelse for Hellstrøm. Noen ganger kan det virke som Hærens avdelinger plasseres med "UTSI-metode": I stedet for å vurdere nye alternativer sier man: "Den koker vi. Den skal til Indre Troms." Alt skal på samme sted, uansett om det er hensiktsmessig eller ikke. Hvorfor har ingen luftet spørsmålet om rakettartilleriets plassering? Kan det tenkes at man automatisk har antatt at "alt nytt må til Indre Troms"? I så fall er det på høy tid med nytenkning og litt sunn debatt.

Operativ fleksibilitet

En av de største fordelene med langtrekkende rakettartilleri er fleksibilitet. Systemene som Norge vurderer (HIMARS eller tilsvarende) er hjulgående og kan forflyttes over store avstander på kort tid. Det gir myndighetene et fleksibelt virkemiddel i krisehåndtering og til strategisk signalering. Rakettartilleriet kan flyttes nordover som en demonstrasjon av vilje og kapasitet, uten å avfyre ett eneste skudd.

Dersom systemet derimot stasjoneres fast i for eksempel Setermoen, vil det hele tiden være innenfor rekkevidde av russiske mål, og dermed oppfattes som en konstant trussel. Det reduserer Norges strategiske handlingsrom, og kan bidra til å eskalere spenningen unødvendig tidlig i en krise.

Paradoksalt nok kan en fremskutt plassering derfor gi mindre fleksibilitet. Myndighetene mister muligheten til gradvis opptrapping og kontrollert signalbruk. En plassering lenger sør gjør rakettartilleriet til et strategisk virkemiddel i den politiske verktøykassen. I fredstid virker det mindre truende, samtidig som det raskt kan flyttes dit det gir mest effekt når situasjonen krever det.

En slik løsning øker også systemets overlevelsesevne. Selv om det er et opplagt mål i et førsteanslag, kan det bevare overraskelsesmomentet: Rakettbatteriene kan dukke opp i nord når det passer oss, ikke når fienden forventer det. Nettopp denne mobiliteten gir økt beredskap og handlefrihet. Systemet kan raskt omgrupperes dit det trengs mest – enten det er i Nordland, Trøndelag, langs kysten eller østover via Sverige som del av NATOs felles forsvar.

Rekruttering og distriktsutfordringer

Forsvaret handler ikke bare om kuler og krutt, det handler om mennesker. Lokalisering av avdelinger har stor betydning for rekruttering og det å beholde kompetanse over tid. Toralf Heimdal, ordfører i Bardu, har ved flere anledninger fremhevet i media hvor viktig det er å utdanne og ansette forsvarspersonell lokalt, for å sikre stabil bemanning i Indre Troms. Det er et forståelig ønske. Lokalsamfunnet ønsker seg arbeidsplasser og bosetting. Samtidig er realiteten at befolkningsgrunnlaget i Indre Troms er begrenset. Unge flytter sørover, og mange offiserer og spesialister som får jobb i Brigade Nord har ektefeller som sliter med å finne relevante jobber i regionen. En studie av Jakobsen og Rye (2010) viser at tilgang på sivile jobber og utdanning for familiemedlemmer er en nøkkelfaktor for om personell blir værende over tid (Jakobsen & Rye, 2010, s. 58). Med andre ord er det enklere å rekruttere og beholde personell i nærheten av større befolkningssentra enn i et lite befolket område.

Hvor kan man da plassere den nye rakettartilleribataljonen?

Etter mitt syn peker Midt-Norge seg ut som et ideelt alternativ. Regionen har et langt større befolkningsgrunnlag enn Indre Troms, med Trondheim som Norges tredje største by og flere nærliggende byer som Steinkjer, Levanger og Stjørdal. Det gir bedre rekrutteringsmuligheter og økt sannsynlighet for at personell blir værende over tid når tilgangen på sivile jobber, utdanningstilbud og sosial infrastruktur er større vil det kunne være med på å gi større stabilitet i avdelingen.

Geografisk gir Midt-Norge en viktig strategisk dybde. Avstanden til russiske baser på Kola-halvøya gjør at en bataljon plassert her ikke fremstår som en permanent trussel i fredstid. Samtidig kan den raskt flyttes nordover ved behov, noe som gir norske myndigheter betydelig operativ og politisk fleksibilitet. Vi kan eskalere eller de-eskalere etter situasjon, og selv velge når og hvordan langtrekkende kapasiteter skal settes i spill.

Midt-Norge har vesentlig bedre infrastruktur. E6 binder regionen til resten av landet i nord–sør-retning, mens E14 og Trønderbanen gir viktige øst–vest-forbindelser til, og via Sverige. Flere store havner og Værnes internasjonale flyplass gir utmerkede muligheter for rask deployering av både materiell og personell i alle retninger. Videre finnes det allerede betydelig militær tilstedeværelse i området. Værnes garnison er et etablert knutepunkt med HV-12 og amerikansk forhåndslagret materiell i fjellhaller. Flystasjonen kan ta imot store transportfly, og teknologimiljøene ved SINTEF/NTNU og andre relevante aktører gir klare synergieffekter. Her kan man dele på vedlikeholdsressurser, lagre ammunisjon og bygge teknologisk støtte rundt den nye bataljonen.

Til syvende og sist handler dette om robusthet. Ved å spre Hærens viktigste kapasiteter på flere geografiske områder, gjør vi totalforsvaret mindre sårbart for et tidlig angrep. Værnes kan fungere som et midt-norsk tyngdepunkt som komplementerer strukturen i Indre Troms og Finnmark. I en krisesituasjon vil fienden måtte forholde seg til flere mulige handlingsmåter, ikke bare i nord, men også sør for Ofoten.

Konklusjon

Basert på operasjonelle, strategiske og personellmessige vurderinger mener jeg at Indre Troms er et mindre klokt valg. Det vil konsentrere for mye verdifull kampkraft på et sårbart punkt og gi oss færre valg den dagen krisen treffer. Trøndelag, derimot, tilbyr en gyllen mulighet til å styrke Forsvaret på en bærekraftig måte: med strategisk dybde, fleksibilitet i bruk, bedre rekrutteringsgrunnlag og utnyttelse av eksisterende infrastruktur.

Så, hva skal vi gjøre med kanonene da? Unnskyld, rakettene? Jo, kanskje vi rett og slett skal tenke nytt. La oss unngå den refleksmessige "den skal til Indre Troms"-tilnærmingen denne gangen. Av og til må man tørre å gå mot den tradisjonelle distriktspolitiske strømmen for å ivareta nasjonal sikkerhet på best mulig vis. Geografien kan vi som kjent ikke flytte på – men vi kan flytte på avdelinger. Det handler om å bruke terrenget til vår fordel, før terrenget brukes mot oss.

Foto: Forsvaret