You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Hvorfor ble luftforsvaret opprettet i 1944?

Hvorfor ble luftforsvaret opprettet i 1944?

. 11 min read

Luftforsvaret ble opprettet gjennom en kongelig resolusjon 10.november 1944 – midt under andre verdenskrig. Det var den norske eksilregjeringen, ledet av Johan Nygaardsvold, og med Oscar Torp som forsvarsminister, som vedtok resolusjonen.
Den inneholdt blant annet følgende formulering:

Inntil Stortinget annerledes måtte bestemme opprettes Luftforsvaret som en 3dje forsvarsgren, og hvori blant annet inngår det nåværende Hærens og Marinens Flygevåpens enheter, personell og materiell m.v. av enhver art.


Årsaken til at de skrev «Inntil Stortinget annerledes måtte bestemme» skyldes at de ikke hadde noe Storting å forholde seg til. Og i grunnlovens paragraf 25 er det angitt at Kongen (det vil si regjeringen) må ha Stortingets samtykke for å «øke eller forminske» Forsvaret. Slik sett var det ikke opp til regjeringen Nygaardsvold å opprette Luftforsvaret – eller gjøre andre større endringer i Forsvarets struktur – uten samtykke fra Stortinget. En litt pussig ting er det derfor at Luftforsvaret faktisk ikke er opprettet etter et vedtak i Stortinget, slik det formelt sett burde ha vært, men bare fordi Stortinget senere ikke «annerledes» har bestemt.

Marinen strittet imot

Spørsmålet om ett felles eller to separate flyvåpen – ett i Hæren og ett i Marinen – hadde vært diskutert helt siden den mer eller mindre tilfeldige opprettelsen av de to flyvåpnene i Hæren og Marinen 1912. Den første diskusjonen om ett eller to flyvåpen kom allerede i en stortingsproposisjon i 1913, og siden ble spørsmålet utredet en rekke ganger. På slutten av 1930-tallet kom den lengste og mest signifikante av de, i form av en «Luftforsvarsutredning» ledet av oberst Otto Ruge. Der gikk Ruge klart og tydelig inn for en sammenslåing. Men selv om både kommanderende admiral og kommanderende general hadde initiert utredningen gjennom ett felles skriv der de tok til orde for sterkt å vurdere sammenslåing, hadde den førstnevnte av dem snudd når saken skulle nå politisk behandling. I tillegg var det mørke skyer over den europeiske horisonten, noe som også medførte at en del argumenterte sterkt imot en så stor omorganisering av forsvarsmakten.

Alle mellom krigstidens utredninger pekte imidlertid stort sett på samme forhold knyttet til en eventuell sammenslåing: den hadde åpenbare fordeler på noen områder, slik som felles fabrikk, felles verksted, felles logistikk, felles flytyper, felles utdanning med mer. Samtidig kom man stort sett også opp med de samme ulempene, de var av operativ karakter.

Her strittet spesielt Marinen imot; de mente at maritime luftoperasjoner var såpass spesielt og sentralt for Marinen, at de måtte ha eget flyvåpen som en del av forsvarsgrenen. Samtidig var det nok en faktor at begge forsvarsgrenene jo hadde sitt eget flyvåpen på den tiden; og det var ikke spesielt lett å git fra seg et flyvåpen man tross alt allerede hadde.

Krigsinnsats i norske avdelinger

Når krigen kom endret mye seg. Etterhvert som man opprettet avdelinger i de to flyvåpnene i eksil, modnet tanken om ett felles flyvåpen hos enda flere. Helt sentralt her står både opprettelsen av og driften av Flyvåpenets treningsleir i Canada, bedre kjent som «Lille Norge».

Bakteppet var at en rekke flyvåpenoffiserer dro i eksil i Storbritannia i mai og juni 1940. Fra Hærens flyvåpen var det en kaptein Bjarne Øen som var den sentrale. Han hadde da også blitt utnevnt til generalinspektør for Hærens flyvåpen 13.april 1940. Kun 13 dager før hadde han vært reserveoffiser og sjef for den sivile og nybygde flyplassen på Fornebu, før han altså litt over en måned senere befant seg i England sammen med et økende antall nordmenn; blant dem også et jevnt antall økende personell fra både Hærens og Marinens flyvåpen.

I løpet av mai og juni 1940 forhandlet Øen med både britiske og franske myndigheter om å få etablert norske avdelinger og opprettet en norsk treningsleir for flyvåpnene. Øen var krystallklar på at krigsinnsatsen måtte skje gjennom norske avdelinger og ikke ved at pilotene gikk inn i eksempelvis Royal Air Force (RAF) enkeltvis.

Dette budskapet hadde Øen fått med seg fra Kommanderende General Ruge før Øen dro i eksil; de måtte sørge for at de norske flystyrkene fremstod som det; norske – det var kun slik de kunne representere norske myndigheter i den kommende kampen. De skulle fremstå som tydelige symboler om at frie Norge i eksil slåss videre mot okkupasjonsmakten. I det jeg betrakter som Luftforsvarets unnfangelsesdokument, sendt fram til regjeringen 17. juni 1940, skrev derfor Øen blant annet følgende:

For de norske myndigheter maa det naa vaere av avgjørende betydning aa manifestere overfor verden og ikke minst overfor befolkningen i Norge at kampen skal fortsettes. Det er bare en slik linje som rettferdigjør vaart opphold utenfor Norge. Men utad vil en ikke oppnaa meget ved at vaare folk enkeltvis gaar med som frivillig i de alliertes styrker. Det bør vaere norske enheter som viser farver og som vil staa igjen naar seieren er vunnet og oppgjøret skal skje.

Opprettelsen av Little Norway

Det var i dette dokumentet at Øen foreslo overfor den norske eksilregjeringen at personellet i de to flyvåpnene skulle etablere en treningsleir for å utdanne styrker til de to flyvåpnene. Først så Øen for seg at leiren skulle opprettes i Frankrike – i samarbeid med franske myndigheter som hadde vært svært velvillige til en slik ordning. Imidlertid falt planen sammen da Frankrike falt i midten av juni. Da skrev Øen et lite tillegg til stitt P.M. der han endret sitt forslag til Canada. Ideen var altså å opprette en felles treningsleir for de to flyvåpnene, i den hensikt å opprette egne norske skvadroner innad i RAF.

Regjeringen fulgte Øens råd. Forhandlinger ble igangsatt både med canadiske og britiske myndigheter. Et forparti ble sendt til Canada for å lete etter egnet sted. Dette ble funnet i Toronto. 21. juli 1940 dro de to norske skipene D/S Lyra og D/S Iris over Atlanterhavet. Ombord var ca. 120 nordmenn, mange av eksilpilotene, noen mekanikere, samt andre som skulle trenes opp til ulike funksjoner i de to flyvåpnene. Målet var det som skulle bli hetende Flyvåpnenes Treningsleir (FTL) – kanskje best kjent som Lille Norge eller Little Norway.

Regjeringen utnevnte samtidig Hjalmar Riiser-Larsen til sjef for Marinens flyvåpen og Øen til sjef for Hærens flyvåpen. De etablerte seg begge med stab i Toronto, og samarbeidet tett om opprettelsen av leiren og igangsettingen av utdanning. Offisiell åpning ble holdt. 10.november 1940.

Flyvåpnenes felleskommando

Samtidig ble en del offiserer igjen i England for å forsøke å etablere et samarbeid med RAF om oppsetting av kommende norske skvadroner. Dette ikke knirkefritt. Årsaken lå blant annet i dårlig koordinering mellom Hæren og Marinen på norsk side. Man kunne til og med ane en viss rivalisering mellom de to forsvarsgrenene om flyvåpeninnsatsen. RAF var heller ikke særlig fornøyd med å samarbeide med flere organer på norsk side.

Derfor vurderte man i Forsvarsdepartementet allerede høsten 1940 en sammenslåing av de to flyvåpnene. Men, trolig på grunn av protester fra hovedsakelig Marinen – men også ledende krefter i Hæren – så landet regjeringen på en mellomløsning: i mars 1941 opprettet de Flyvåpenets Felleskommando (FFK). Der ble begge de to flyvåpnene satt under en felles kommando som ble sidestilt med forsvarsgrenene. Og selv om Hærens overkommando muligens hadde vært positive til en full sammenslåing, ble også de skeptiske til en felleskommando, i hvert fall da det gikk mot en maritim sjef.

I praksis fikk man med andre ord nå to flyvåpen under samme sjef. Samtidig opprettet regjeringen enhetlig kommando over Lille Norge og utnevnte Ole Reistad til sjef der.

Norsk militærstrategi og militærpolitikk

Marinekaptein og polarhelt Hjalmar Riiser-Larsen – Marinens kandidat – ble utnevnt som sjef for FFK, med Bjarne Øen – Hærens kandidat – som stabssjef. Etterhvert som de norske skvadronene ble opprettet – den første var 330 skvadron på Island i april 1941 – så ble de stilt under operativ kommando av RAF. FFK var i hovedsak en administrativ kommando. Men de var samtidig sentrale i utformingen av norsk militærstrategi og militærpolitikk gjennom blant annet å gi råd til regjeringen i sentrale luftoperative spørsmål. De første par årene oppfattet også Riiser-Larsen sin rolle som fagmyndighet nokså fri; han tok en rekke beslutninger som fikk vidtgående konsekvenser for utviklingen av de to flyvåpnene uten alltid å konsultere forsvarsminister Torp eller departementet.

Ett av mange spørsmål var en eventuell endelig sammenslåing av flyvåpnene. I kulissene var det en del offiserer – spesielt fra Hærens flyvåpen – som mente at FFK kun var et dårlig mellomsteg. Øen, Reistad, og en rekke andre offiserer var trolig allerede tidlig under krigen for en full sammenslåing av flyvåpnene.

I desember 1941 skrev eksempelvis Ole Reistad til FFK om saken. Han konkluderte nokså tydelig: «Felles flygevåpen snarest mulig». I et håndskrevet notat som dessverre er udatert, men som trolig er skrevet våren 1943, og som vi ikke kjenner skjebnen til, konkluderte også Øen som følger:

En sammenslåing av flyvevåbnene vil rydde av veien en hel mengde uklare forhold som nu eksisterer, det vil øke effektiviteten i vesentlig grad, det vil skape klare linjer for arbeidet, og det vil – ikke minst – muliggjøre en langt mer rasjonell utnyttelse av det personellet vi har [...].

På mange måter var det en potensiell hendelse – sammenslåingen av flyvåpnene – som manglet en utløsende faktor.

Egenrådige marineflygere

Den første triggeren kom våre 1943. Da bygget marineflygeren Finn Lambrechts opp en ving med Mosquito innad i det som fra mai samme år fikk status som skvadron – nettopp på grunn av den nye vingen. Hensikten med Mosquitoene var å patruljere norskekysten og finne og eventuelt ødelegge overflatemål, men samtidig ha god nok evne til selvforsvar mot eventuelle tyske fly. Fra før hadde det som da het 1477 Norwegian flight en ving med tre Catalina, nå ble det to vinger i den nyopprettede 333 skvadronen. Opprettelsen av den nye vingen ble gjort i tett samarbeid med RAF Coastal Command og med sjefen for FFK – Risser-Larsen.

Imidlertid gikk det noe vel hurtig i svingene. Det var flere ulykker og uheldige hendelser og etter hvert en del kritikk. Vingen ble satt tilbake på treningsstatus en periode.

Forsvarsminister Oscar Torp ble opprørt over hele saken. Han eller departementet hadde ikke vært involvert i planene om eller opprettelsen av Mosquito-vingen, ei heller endringen i status fra ving til skvadron. 333 skvadronen ble således opprettet uten Torps samtykke. Torp mente norske politiske myndigheter ikke hadde vært nok involvert og at Risser-Larsen og Lambrechts hadde tatt seg for store friheter. Han utba seg derfor i nokså sterke ordelag en utredning om sammenslåing allerede i april 1943, i den hovedhensikt å få mer kontroll over utviklingen i de to flyvåpnene – og da kanskje spesielt kontroll på det som for han ble opplevt som egenrådige marineflygere.

I  behandlingen av saken, kom det også til uenighet mellom marineflygere og hærflygere. Forsvarets overkommando (FO) – dominert av hæroffiserer, signaliserte at satsingen på den maritime 333 skvadronen sto i fare for å rokke ved deres ambisjon om å sette opp en tredje jagerskvadron i tillegg til 331 og 332. Nå gikk ikke dette lenger, på grunn av Mosquito vingens tilblivelse – om ikke i det skjulte så i hvert fall uten at særlig mange verken hadde vært involvert eller informert. En del hæroffiserer mente også at FFK var for dominert av marineflygere.

Riiser-Larsens svar til Torp var negativt; han var opptatt av samarbeidstrøbbel med departementet og signaliserte også at han og hans stabssjef – oberstløytnant Birger Motzfeldt – var sterkt uenige i dette spørsmålet. Han anbefalte derfor ingen sammenslåing. Forsvarssjefen stilte seg i en mellomposisjon – og det hele døde ut med at FFK anbefalte en tilnærming mellom de to våpnene. Den eventuelle sammenslåingen av flyvåpnene stilnet dermed for en periode – uten at vi kjenner grunnen til det særlig godt. En sannsynlig forklaring er at saken for Torp mistet politisk momentum. Torp hadde satt på plass Riiser-Larsen, blant annet gjennom en ny instruks i september 1943 og var trolig mer eller mindre fornøyd med tingenes tilstand.

Torp sentral i opprettelsen

Imidlertid kom saken opp igjen utover 1944. Da i forbindelse med at Forsvarets overkommando hadde satt i gang et arbeid med å vurdere fremtidens forsvar etter krigen. Et kjernespørsmål hva gjaldt den videre utviklingen av norsk luftmakt ble da hvorvidt organisasjonsformen med to flyvåpen skulle beholdes – eller om man skulle opprette ett felles flyvåpen. Til tross for iherdig motstand fra krefter i Marinens flyvåpen og Sjøforsvarets overkommando – som sloss mot en sammenslåing helt til siste slutt – så bestemte forsvarsminister Torp og regjeringen Nygaardsvold at Luftforsvaret skulle opprettes. Initiativet fra Forsvarets overkommando var trolig som søt musikk i ørene til en reformivirg forsvarsminister.

Torp var således den sentrale mannen bak opprettelsen av Luftforsvaret. Han ville tøyle det han oppfattet som vel selvstendige marineflygere og få til prioriteringer på tvers av de to flyvåpnene. Han ønsket seg politisk kontroll over flyvåpnene.
I tillegg tenkte FO og Torp fremover – utover krigen. I den Kongelig resolusjonen der Luftforsvaret ble opprettet, skrev blant annet regjeringen at beslutningen var «I samsvar med Regjeringens standpunkt til reisingen av Norges nye forsvar». Med andre ord så opprettet regjeringen Luftforsvaret like så stor grad for etterkrigstiden som for krigen.

Sjefen for det norske flygevåpen, Admiral Riiser-Larsen, inspiserte forleden en leir av nye norske flygeelever et sted i England (Grange). Det er vesentlig ungdommer som nylig er kommet over fra Sverige. Endel av dem er uttatt til flygerutdannelse i Canada, andre går til de norske flystasjoner omkring i Storbritannia. London, 4.10.1944 (Arkivverket)

Riiser-Larsen utnevnt til første sjef

En kan kanskje tro at den kongelig resolusjonen av 10.november 1944 ble etterfulgt av parader og stor ståhei. Men slik var det ikke. Det gikk ut en enkel dagsbefaling fra Riiser-Larsen, som ble utnevnt til Luftforsvarets første sjef. Ute på skvadronene merket de heller lite til sammenslåingen.

Det brygget til bråk omkring gradsbetegnelser og uniformer. Fire offiserer fra Marinens flyvåpen valgte å fortsette i Sjøforsvaret fremfor å bli med inn i den nye forsvarsgrenen, deriblant sjefen for Marinens flyvåpen, Finn Lützow-Holm.
Samtidig var man pragmatisk i møte med ulike behov. Til tross for at man valgte en uniform som var nokså lik RAF sin, fikk de gamle marineoffiserene i den nye forsvarsgrenen tillatelse til å bære sin marineuniform så lenge de stod i tjeneste om de ønsket det. Oberst (p) Knut Fossum mener å erindre at dette for enkelte vedvarte til langt utpå 1950-tallet.

Luftforsvaret ble altså opprettet 10.november 1944. Vi vet egentlig ikke om dette var en helt tilfeldig dato – eller en valgt med omhu. Det kan tenkes at det var helt tilfeldig. Men det kan også tenkes at det var symbolsk. For det fremste symbolet på felleskap mellom flyvåpnene før de ble slått sammen – treningsleiren Lille Norge – hadde som nevnt hatt offisiell åpning 10.november 1940, på dagen fire år før opprettelsen av Luftforsvaret. Jeg liker derfor å tenke at 10.november ikke var en tilfeldig valgt dato – men sikker er jeg ikke.


Foto: Forsvarssjefens besøk på North Weald 27. august 1942. Gjestene overværer en fly-past. Kontreadmiral Hjalmar Riiser-Larsen nr. 2 f.v., generalmasjor Wilhelm von Tangen Hansteen nr. 4, oberstløytnant Bjarne Øen nr. 5 (Arkivverket)


Artikkelen er også publisert i Luftled 2/2019 og Jet Set Vinter 2019


Hovedkilder

  • Henriksen, V. (1994) Fra Opptakt til Nederlag, i Bind 1 av Luftforsvarets Historie, Oslo: Aschehoug.
  • Henriksen, V. (1996) Fem år i utlegd., i Bind 2 av Luftforsvarets Historie, Oslo: Aschehoug.
  • Klevberg, H. (2012) "Request Tango" - 333 skvadron på ubåtjakt - maritime luftoperasjoner i norsk sikkerhetspolitikk, Oslo: Universitetsforlaget.
  • Larsstuvold, L. (2017) Hjalmar Riiser-Larsen: Luftforsvarets første sjef, i Maaø, O. og Sanderød, S. (red.) Luftforsvarets Historie - sett ovenfra, Bergen: Fagbokforlaget.
  • Ørsjødal, V. (2019) Utkast til masteroppgave om sammenslåing av flyvåpnene.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.