You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
I kamp mot en overlegen fiende - 
Har små nasjoner som Norge fremdeles noe å lære av vinterkrigen?

I kamp mot en overlegen fiende - Har små nasjoner som Norge fremdeles noe å lære av vinterkrigen?

. 15 min read

Alle elsker en underdog. Det er tydelig gjennom de mange bøker og filmer som fremstiller den klassiske «David vs. Goliat» fortellingen. I verdenshistorien er det kanskje ingen konflikt som representer Davids kamp bedre enn den russisk-finske vinterkrigen. Da den sovjetiske bjørnen mobiliserte på Finlands grense i 1939 klarte den lille finske republikken å forsvare seg på imponerende vis mot en overveldende fiende. Ved å utnytte Finlands tøffe klimatiske og geografiske forhold, samt benytte seg av ukonvensjonell taktikk, evnet finnene å forsvare seg i tre måneder. Dette i en offensiv som russiske militærplanleggere forventet å vare i tre uker. Kan små nasjoner som Norge lære noe av finnenes effektive forsvar mot en militært overlegen motstander under vinterkrigen?

Lett utstyrte finner med ski og reinsdyr under vinterkrigen (Foto: Forsvarsmaktens dildearkiv / SA-kuva) 

I løpet av krigen deltok 1,5 millioner soldater fra den Røde armé i angrepet på Finland. Med en finsk styrke som på høyden telte 362.000 mann, var en rask sovjetisk seier å forvente. De færreste trodde at finnene kunne stå imot en av de største hærene som noen gang var mobilisert. Sovjetunionen vant til slutt en vanskelig seier, men vinterkrigen dro ut i tid og ble et nytt bevis på at militære stormakter ikke uten videre kan overkjøre mindre nasjoner. Så hvordan klarte lille Finland og yte så effektiv motstand mot en formidabel fiende? Denne artikkelen argumenterer for at finnenes bruk avindirekte militærstrategi, desentralisert ledelse og geriljataktikk ble nøkkelen til deres effektivitet og at små stater i dag fremdeles kan lære av finnenes tapre motstand under vinterkrigen.

Stalins søken etter strategisk dybde

Da Nazi-Tyskland forberedte sin offensiv mot Nord-Europa ønsket Sovjet-leder Josef Stalin å etablere strategisk dybde rundt Sovjets nordøstlige grense. Hovedårsaken til dette var at Sovjets neststørste by, Leningrad, lå 32 kilometer fra den finsk-russiske grensen på det Karelske nes. Leningrad var strategisk viktig for Sovjet både militært og industrielt og Stalin fryktet at en europeisk offensiv mot byen kunne iverksettes fra Finland. Til tross for Molotov-Ribbentrop-pakten som fastslo nøytralitet mellom Sovjet og Nazi-Tyskland, fryktet Stalin at Sovjet kunne bli offer for Tysklands søken etter «Lebensraum». Sovjetunionen fulgte derfor nøye med da Finland og Tyskland ble vennligere mot slutten av 1930-årene og Stalin gjorde det etter hvert klart at de ikke lenger kunne akseptere at Finland forble nøytralt. For å skape strategisk dybde mot vestlige makter krevde Sovjetunionen at Finland skulle trekke tilbake sin grense på det Karelske nes, fjerne sine forsvarsinstallasjoner langs Mannerheim-linjen og leie ut fire øyer i Finskebukta til Sovjetunionen. Dersom disse betingelsene ikke ble oppfylt, truet Sovjetunionen finnene med militær handling.

De stolte finnene avslo blankt de sovjetiske kravene. Finland stod fast ved sitt prinsipp om nøytralitet og appellerte som en fredelig nasjon om støtte i Folkeforbundet. 26. november 1939 hevdet Sovjet at fire russiske soldater hadde blitt drept og ni skadet i en uprovosert finsk artilleribeskytning utenfor den lille landsbyen Mainila på det Karelske nes. Forvirrede finner foreslo å opprette en felles kommisjon for å finne ut nøyaktig hva som hadde skjedd. Sovjet på sin side mente at dette bekreftet trusselen mot Leningrad. Fire dager etter «Mainila-episoden», 30. november 1939, startet vinterkrigen.

Vinterkrigen vekket internasjonal oppmerksomhet og påvirket både det samlede utfallet av andre verdenskrig og den internasjonale ordenen i tiden etter andre verdenskrig. Selv om finnene etter hvert kapitulerte, har den ineffektive offensiven til den Røde armé mot Finland blitt vurdert som en av hovedårsakene til at Hitler senere bestemte seg for å invadere Sovjet. Utfordringene til den Røde armé under vinterkrigen ble også starten på en militær reorganisering som ble avgjørende for Sovjets senere bekjempelse av nazistene på østfronten. I tillegg førte Sovjetunionens invasjon av en svak og fredelig nabo til deres utvisning fra Folkeforbundet og effektivt slutten på den internasjonale organisasjonen.

Finsk taktikk - Å bruke klimatiske og geografiske utfordringer til sin fordel

Vinteren i Finland fra 1939 til 1940 var usedvanlig kjølig og skapte betydelige utfordringer for sovjetiske styrker med manglende forberedelser, utstyr og motivasjon. Med temperaturer ned mot 40 minusgrader slet de russiske soldatene med feil bekledning, frosne våpen, lite mat og motorproblemer. Paasi Tuunainen (2016b, s.110) har påpekt at krigføring i vinterforhold er svært forskjellig fra krig over frysepunktet. Vinteren reduserer mobilitet, synlighet og vanskeligjør selv de mest grunnleggende oppgaver som å drikke vann eller gå på toalettet. Samtidig øker vinteren behovet for utstyr, mat og overlevelsesevner. For finske soldater var denne typen ferdigheter var grunnleggende militærkunnskap. De var vant til å operere i arktiske forhold. Det vil si at de hadde kunnskapom lagvis påkledning, bivuakker og oppvarmede telt, bruk av ski for å opprettholde mobilitet over snø og vedlikehold av våpen i kalde omgivelser. Den Røde armé på sin side forventet en rask seier og nedprioriterte derfor behovet for grunnleggende vinterutstyr og ferdigheter.

Finske soldater har en panserbrief under øvelse Cold Respons 2016 (Fote: forsvarets mediearkiv) 

Tuunainen har beskrevet finsk utnyttelse av Finlands geografi som deres forsøk på å alliere seg med naturen. Geografisk er Finland preget av tette skoger og tusenvis av innsjøer. Finske styrker utnyttet dette til sin fordel ved å skjule seg i skogene. Finske forsvarsplanleggere hadde prioritert å utnytte Finlands geografi for å bremse den sovjetiske offensiven. Ved å utnytte geografiske forhold fremfor å se dem som hindringer fikk finske soldater en fordel til tross for sitt lave antall. Et annet eksempel på hvordan finnene utnyttet sine omgivelser var bruken av brent jords taktikk, nedbrenningen av all infrastruktur som en fiende kan dra nytte av, for å hindre at russerne fikk ly fra kulden. I tillegg har William Trotter (2013, s. 41) beskrevet hvordan finsk prioritering av militærferdigheter som «individuelt initiativ og små enhetsoperasjoner, geriljataktikk, skarpskyttere, mental smidighet, trearbeid, orientering, kamuflasje og fysisk kondisjon» gjorde at de kunne utnytte det skogkledde finske terrenget. Dette, kombinert med finnenes evne til å bruke det snødekte landskapet for å flytte stillegående tropper raskt påski, gjorde terreng og klima til viktige elementer faktorer for den finske krigstypen. Finske militærferdigheter ble også sentrale for deres utvikling av Motti-taktikken, en type taktisk omgåelse og bakholdsangrep som finnene profiterte på.

Motti-taktikk og påvirkning fra Tysk militærtradisjon

Antti Juutilainen beskriver Motti-taktikk som «evnen til å skape situasjoner der fienden kan omringes og bindes gjennom rask bevegelse og bli tilintetgjort i kamper preget av kalkulert og økonomisk bruk av egne knappe ressurser» (Tuunainen, 2013, s. 126). Finnenes Motti-taktikk ble beryktet under vinterkrigen. Veibundne russiske styrker måtte å manøvrere sine 2300 pansrede kjøretøy gjennom et finsk terreng som ellers var blokkert av tykk snø og tett skog. Da finnene målrettet benyttet Motti-taktikk for å ramme den Røde armés «slangelignende» kolonner ble de raskt omgjort til frosne kirkegårder.

Motti-angrep ble en perfekt offensiv taktikk mot en stor mekanisert fiende som befant seg i Finlands ugjestmilde terreng. Finnene brukte finske skoger som kamuflasje for å sikte seg inn på sovjetiske kolonner. Den tidligere finske offiseren Erkki Kukkonen har forklart Motti-taktikkens egnethet mot den Røde armé ved å beskrive russiske forsvarsformasjoner som en «sopp som ligger med hetten mot finnene og stilken langs forsyningslinjen» (Tuunainen, 2013, s. 127). Ved å bruke Motti-operasjoner fant finnene en effektiv måte å flankere den Røde armés «sopp»-formasjonpå og angripe dem langs deres sårbare bakområder.

Matti Aarnio, en annen offiser under vinterkrigen, har forklart at finske Motti-taktikk etterlignet tyske stormtropp-taktikker fra første verdenskrig. Tuunainen (2016b, s. 128) har også sporet bruken av finsk taktisk omgåelse tilbake til påvirkning fra tysk militærstrategi. Han fremhever at tysk militærtradisjon påvirket det finske forsvaret gjennom «studier i utlandet, utflukter og besøk, tidsskrifter og militær litteratur, oversatte manualer, møter [og] forelesninger» (Tuunainen, 2016b, 145). Finland hadde tidligere brukt tyske militærinstruktører og i tillegg hadde rundt 2000 finner frivillig tjenestegjort i en tysk Jeger-bataljon under første verdenskrig. Dette hadde betydelig påvirkningskraft på finsk militærtaktisk tenkning.

Jegertroppen fra Forsvarets spesialkommando på vintertrening i Norge (Foto: Forsvarets mediearkiv) 

Det tyske militæret påvirket også hvordan finske offiserer ledet sine soldater i kamp. Denne innflytelsen stammer først og fremst fra det tyske kommando- og kontrollprinsippet kjent som «Auftragstaktik». Werner Widder har forklart hvordan auftragstaktik prioriterer viktigheten av «selvstendig refleksjon og handling» på alle gradsnivåer. Prinsippet er ment å gi alle soldater med lederansvar myndighet til å fatte beslutninger på slagmarken i stedet for å passivt vente på ordre fra overordnede offiserer. Den desentraliserte kommandostrukturen gjør at offiserer på lavere nivå kan utnytte taktiske situasjoner og forbli dynamiske og uforutsigbare i kamp. Om offiserer går tapt i strid er også soldatene forberedt på å overta lederansvar og dermed forhindre passivitet. For åillustrere finnenes bruk av auftragstaktik, ble finske soldater under vinterkrigen beskrevet som personell som hadde «sunn fornuft og kontinuerlig improviserte». Motti-taktikken oppsto dermed instinktivt som et resultat av selvstendig tenking og finsk oppfinnsomhet på taktisk nivå. Generalmajor Hägglund har forklart at Motti-taktikken ikke var et planlagt hovedmål for finske militærstrateger, men at taktikken forekom naturlig som et resultat av den finske selvstendig tankegang på taktisk nivå (Engle og Paananen, 2014, s. 107). «Naturligheten» til Motti-taktikken var uten tvil en av hovedårsakene til at den ble så vellykket.

Geriljamotstand

Maktforholdet mellom Finland og Sovjetunionen under vinterkrigen gjør at konflikten kan betegnes som en asymmetrisk konflikt. Forskeren Ivan Arreguin-Toft har utviklet en teori rundt asymmetrisk krigføring hvor han anbefaler den underlegne parten i en asymmetrisk konflikt å brukeindirekte militærstrategi for å forsvare seg mot en mektigere fiende. Geriljataktikk er en type indirekte militærstrategi (Chikovani, 2010, s. 37). Mindaugas Rekasius (2005, s. 15)har parafrasert Hans Delbrück for å forklare geriljakrigføring som en strategi for «å trakassere fienden og utmatte ham, via «hit-and-run» angrep, i en krig uten front, i stedet for å utslette ham i avgjørende slag». Dette stemmer godt overens med hvordan finnene brukte geriljataktikk for å forsvare seg mot den militært sett mye sterkere Røde armé. Geriljataktikk kan anses som en naturlig måte å kjempe på for finnene. Som bemerket av Vilho Tervasmäki, brukte finnene «metodene til bøndene og tømmerhuggere for å lage slede, pulk og ski» (Tuunainen, 2016b, s. 138). Mange finner hadde vokst opp i villmarken og lært seg orientering, skiferdigheter og lekt gjemsel i skogen. Disse ferdighetene ble nyttige for finnenes geriljamotstand.

Arreguin-Toft(2001) har hevdet at den «beste predikatoren for utfallet av asymmetrisk konflikter er strategisk interaksjon». Strategisk interaksjon kan forstås som dynamikken mellom to strategityper, enten indirekte eller direkte strategier. Arreguin-Tofts forskning viser at en direkte typestrategi fra den offensive parten i en konflikt, som den Røde armés konvensjonelle angrep på Finland, best motvirkes av indirekte defensive tiltak, eksempelvis geriljataktikk. Mens Finland brukte en kombinasjon av direkte forsvar langs Mannerheim-linjen og indirekte forsvar lenger nord, var det i nordøst at finnene påførte den Røde hær mest tap. Det beste eksemplet på dette er slaget ved Suomussalmi, beskrevet som Finlands største enkelttriumf, der en håndfull finner benyttet seg av geriljataktikk for å slå tilbake to mekaniserte sovjetiske divisjoner. Små, dynamiske skienheter omgikk, flankerte og delte Røde hærstyrker. Finnene klarte å ødelegge stridsvogner med tømmerstokker og improviserte eksplosiver som den beryktede Molotov-cocktailen. Veibundne sovjetiske styrker satt fast i trafikkork og ble trakassert av mobile finske panserjegere på ski.

Nicholas Murray har argumentert at finnenes bruk av geriljataktikk er overdrevet. Mange steder stoppet finnene den Røde armé mer direkte. Det viktigste eksemplet på dette er Mannerheimlinjen. Flere akademikere har imidlertid fremhevet finsk militærdoktrine sin vektlegging av mobilt forsvar med fokus på manøvrerbarhet og taktisk omgåelse. Tuunainen (2016a, 143) har påpekt at det finske offiserskorpset «visste at passivt forsvar til slutt ville ende i fiasko». I tillegg forhindret effektiv geriljataktikk i Nordøst-Finland Sovjet i å kutte Finland i to, noe som ville stanset tilgangen til logistikkforsyninger fra Sverige. Dette ble avgjørende for at den finske motstanden kunne holde så lenge og viser hvordan indirekte militærstrategi gjorde det mulig for finnene å reise overraskende effektiv motstand mot en formidabel fiende.

Russisk taktikk

Der finsk militærledelse favoriserte en desentralisert kommandostruktur hvor den enkelte soldats selvstendige tenkning og kreativitet ble oppmuntret, var den Røde armé organisert på motsatt vis. Trotter har understreket hvordan Stalin i 1930-årene iverksatte Den store terroren, en utrenskning av personer som ikke kunne stoles på. Terroren rammet den Røde armés offiserskorps ved å utrenske dens rekker for å sikre at sovjetiske militæroperasjoner ble utført i henhold til «politisk korrekt militær og logistisk doktrine» (Trotter, 2013, s. 209). Dette resulterte i unge og uerfarne offiserer, motivert mer av frykt enn et ønske om måloppnåelse. Feltkommandører ble overvåket av politiske kommissærer som hadde ansvar for at alle ordrer samsvarte med kommunistiske ideologiske prinsipper. Offiserer fra den Røde armé handlet derfor ofte i henhold til det de trodde Stalin ønsket å høre, noe som forhindret kreativt lederskap. Følgelig var russiske operasjoner under den første delen av vinterkrigen passive, noe som ifølge Engle og Paananen (2014, s. 109) var forventet av feltmarskalk Mannerheim, finnenes øverste militære leder. De russiske soldatene kjempet imidlertid til siste mann for hver centimeter de erobret og nektet å overgi seg i frykt for tortur og represalier mot deres familier. Tuunainen poengterer hvordan russernes moral ble ytterligere svekket på grunn av finnenes bruk av brent jords taktikk som hindret russerne i å søke ly fra den finske vinteren. Da de politiske kommissærene måtte godkjenne enhver taktisk sovjetisk beslutning, bemerket Mannerheim at sovjetiske feltmanøvrer var plaget av «forsinkelse og forvirring, [...] redusert initiativ og frykt for ansvar» (Engle og Paananen, 2014, s. 145). Dette fungerte uten tvil til fordel for dynamisk finsk indirekte taktikk.

Artillerijeger fra Artilleribataljonen trener på ildledelse med britiske Apache kamphelikoptre (Foto: Forsvarets mediearkiv) 

Reorganisering av den Røde armé

Mange av de tidlige slagene i vinterkrigen endte i tragedier for Sovjetunionen. Finsk-sovjetiske drapsforhold var i noen tilfeller var så høye som 1:122 (Tuunainen, 2016b, 140). Stalins sinne økte i takt med nederlagene. Dette førte iverksettelsen av en militær reorganisering, utnevnelsen av general Semyon K. Timosjenko som ny sjef for den Røde arméog en ny offensiv som ble iverksatt mot finnene 1. februar 1940. Timosjenko omskolerte russerne, avsluttet normen om å basere taktiske beslutninger på kommunistisk ideologi, fjernet alle politiske kommissærer og gjeninnførte det felles militære rangsystemet. Reorganiseringen kom til en kostbar pris, den Røde armé tapte nærmere 200 000 mann i den tre måneder korte vinterkrigen. Krigen ble til en vekker for Stalin.

Det har blitt hevdet at den Røde armés ineffektivitet under vinterkrigen ble avgjørende for Adolf Hitlers beslutning om å invadere Sovjet. Ifølge Kimmo Rentola (2013, s. 1106) oppfattet Hitler Sovjetunionen som en mangelfull motstander etter deres kamp mot finnene. Reorganiseringen initiert av General Timosjenko ble imidlertid en sårt trengt snuoperasjon som gjorde at den Røde armé ble mer profesjonell og fikk gjeninnsatt mange erfarne offiserer som hadde mistet jobben under Den store terroren. Som bemerket av den russiske admiralen Nikolay Kuznetsov, «vi hadde fått en alvorlig leksjon. Vi måtte tjene på det» (Engle og Paananen, 2014, s. 146). Reorganiseringen av den Røde armé illustrerer viktigheten av taktikk under vinterkrigen. Den nye Sovjetoffensiven ble begynnelsen på slutten for den finske motstanden. Finland kapitulerte 13. mars, 42 dager etter at Timosjenko startet sin offensiv.

Kan små nasjoner i dag lære av vinterkrigen?

Maktforholdet mellom Finland og Sovjetunionen under vinterkrigen gjør at konflikten kan betegnes som en asymmetrisk konflikt på samme måte som en potensiell konflikt mellom Russland og Norge vil kunne bli asymmetrisk. Som nevnt har Arreguin-Tofts forskning antydet at den underlegne parten i en asymmetrisk konflikt bør benytte indirekte militærstrategi for å forsvare seg mest mulig effektivt mot en mektigere fiende. Toft har poengtert hvordan konflikter som oftest dras ut i tid når en svak aktør med «tilfluktssted og bred sosial støtte» bruker indirekte forsvarsstrategier. Teorien bidrar til å forklare hvordan finnene kunne stå imot den Røde hær så lenge som de gjorde. Finnene fant en effektiv måte å utnytte Sovjets svakheter på ved å blande direkte og indirekte strategier som mobilt forsvar langs Mannerheim-linjen og geriljaoperasjoner med sin Motti-taktikk lenger nord.

Små nasjoner som i dag frykter konflikt med en asymmetrisk mektigere motstander kan dra lærdom av den finske innsatsen under vinterkrigen. Etter andre verdenskrig har mindre nasjoner til stadighet sluttet seg til store allianser i sin søken etter beskyttelse. I dag føler små nasjoner seg i Europa stadig mer avhengige av NATO-alliansen og truet av Russland. Stephen Walt (1985, s. 5) har fremhever risikoen som ligger i det å utelukkende plassere nasjonal sikkerhet i hendene på en større makt. Som mange andre har han stilt spørsmål ved om en «større makt [vil] respektere allianseforpliktelser og sikkerhetsgarantier når en sikkerhetssituasjon forverres». I denne sammenheng blir Trump administrasjonenskravog klager om en mer rettferdig fordeling av utgifter i NATO-alliansen bekymringsverdig for mindre stater som Norge. Det eksisterer en engstelse for at USA ikke nødvendigvis vil gripe inn for å forsvare sine NATO allierte, det spesielt med tanke på potensialet for uklare hybridkonflikter som i Ukraina. Lela Chikovani (2010, s. 55) har også advart om at små stater bør være forsiktige med å «danne allianser for å forhindre angrep fra mektigere stater» uten å opprettholde en selvstendig avskrekkingsevne.

I lys av økt usikkerhet siden Russlands annektering av Krim halvøya kan mindre nasjoner med nærhet til Russland dra lærdom av finnenes bruk av indirekte forsvarsstrategier under vinterkrigen. Ved å satse på militære kapasiteter som favoriserer mobilitet, desentralisert beslutningstaking, mindre enheter, geriljataktikk og overlevelsesevner kan små nasjoner opprettholde en høyere grad av avskrekkingseffekt hvis de skulle sviktes av sin allianse. Forsvaret har lenge prioritert desentralisert ledelse på alle gradsnivåer, men når det kommer til kostnadseffektiv moderne militærteknologi og bruk av indirekte strategier er det mye å hente. Det fremstår som et sjansespill å nær utelukkende prioritere dyre strategiske kapasiteter som skal fungere i rammen av en overordnet allianse. Som argumentert av Collins og Morgan er moderne militæroperasjoner på vei inn i en overgang fra en satsning på teknologi som er «exquisite and expensive» til «affordable, abundant and autonomous».

Basert på dette, bør små stater i større grad vurdere om det er riktig at nesten alle militære utgifter går til konvensjonelle militærkapasiteter for å opprettholde en avskrekkende effekt på sine motstandere. Som Minberger og Svendsen(2016, s. 25) har påpekt bør små stater søke å få mest mulig «bang for the buck» når de velger sin militærstrategi. Ved å lære av den finske vinterkrigen kan man oppnå dette ved å benytte uregelmessige krigsføringsprinsipper som geriljataktikk og investere i lettere, smartere og mindre enheter og utstyr. Små stater bør i større grad investere i mer kostnadseffektiv moderne militærteknologi som «fjernstyrte anti-tank missiler; presisjonsraketter, artilleri og bombekastere; overflate-til-luft missiler; og ubemannede luftfartøy». Ikke overraskende er Finland, med vinterkrigen friskt i minnet, ledende når det gjelder denne typen tenkning. Finland investerer i kreativt og relativt billig militært utstyr, eksempelvis fjernutløste springminerog bombekastersystemetPatria Nemo 120mm som enkelt kan skjules og monteres på en rekke plattformer. Et annet eksempel er Canadas nylige testing av stillegående snøscooteresom kan benyttes i geriljaoperasjoner lik de finnene benyttet under vinterkrigen.

Arreguin-Toft belyser hvordan det ofte ender i katastrofe for den svakere part i en asymmetrisk konflikt når begge parter benytter seg av en direkte strategi. Til tross for dette baserer mindre vestlige stater seg som oftest, ifølge Minberger og Svendsen, sin krigføringsmåte på «konvensjonelle strategier og organisering». De hevder at mindre stater ukritisk kopierer stormakter ved å ta en «Clausewitzisk» tilnærming til krigføring der man vil beseire fienden gjennom hans destruksjon (Minberger og Svendsen, 2013, s. 1, 123). Dette strider med Arreguin-Tofts argument om at mindre stater som benytter direkte strategi mot konvensjonelt sett mektigere stater selv vil bli beseiret. Den russisk-finske vinterkrigen illustrerer verdien av geriljataktikk og indirekte militærstrategi i asymmetrisk konflikt. Vinterkrigen føyer seg også inn i en rekke av andre konflikter som Boerkrigen, den første Tsjetsjenia-krigen, Vietnamkrigen, Irak-krigen, Algeriekrigen, samt USA og Sovjets kriger i Afghanistan, som et godt eksempel på betydningen av indirekte taktikk.


En lengre engelsk versjon av artikkelen er tilgjengelig her.


Kilder

“Affordable, abundant and autonomous: The Future of Ground Warfare.” War on the Rocks, April 21, 2020. https://warontherocks.com/2020/04/affordable-abundant-and-autonomous-the-future-of-ground-warfare/.

Arreguin-Toft, Ivan. “How the Weak Win Wars: A Theory of Asymmetric Conflict.” International Security26, no. 1 (2001): 93–128.

“Battle for Tolvarjarvi.” Accessed April 28, 2018. http://warfarehistorynetwork.com/daily/battle-for-tolvarjarvi/.

“Canadian military testing new $620,000 'stealth' snowmobile for clandestine Arctic operations.” National Post, August 18, 2013. https://nationalpost.com/news/canada/canadian-military-purchases-620000-stealth-snowmobile-despite-spending-freeze-on-arctic-vehicles.

Chikovani, Lela. “How to Stop the Bear: Strategy of Small States.” Naval Postgraduate School Monterey CA, 2010.

Engle, Eloise, and Lauri Paananen. The Winter War: The Soviet Attack on Finland, 1939-1940. Stackpole Books, 2014.

“Finland Develops ‘bounding’ Mine as Military Deterrence.” Reuters, March 8, 2018. https://www.reuters.com/article/us-finland-defence/finland-develops-bounding-mine-as-military-deterrence-idUSKCN1GK1N4.

“Lessons from the Winter War: Frozen Grit and Finland’s Fabian Defense.” War on the Rocks, July 20, 2016. https://warontherocks.com/2016/07/lessons-from-the-winter-war-frozen-grit-and-finlands-fabian-defense/.

Minberger, S. Mikael, and Geir O. Svendsen. “Irregular Warfare as a National Military Strategy Approach for Small States.” Naval Postgraduate School Monterey CA, 2013.

Rekasius, Mindaugas. “Unconventional Deterrence Strategy.” PhD Thesis, Monterey California. Naval Postgraduate School, 2005.

Rentola, Kimmo. “Intelligence and Stalin’s Two Crucial Decisions in the Winter War, 1939–40.” The International History Review35, no. 5 (2013): 1089–1112.

Rogoway, Tyler. “This 120MM Gun Built Into A Shipping Container Is Pretty Damn Genius.” The Drive. Accessed April 28, 2018. http://www.thedrive.com/the-war-zone/6440/this-120mm-gun-built-into-a-shipping-container-is-pretty-damn-genius.

“Small States Have Options Too: Competitive Strategies Against Aggressors.” War on the Rocks, January 27, 2016. https://warontherocks.com/2016/01/small-states-have-options-too-competitive-strategies-against-aggressors/.

“The Winter War: This Isn’t the Fabian Strategy You Are Looking For.” War on the Rocks, July 29, 2016. https://warontherocks.com/2016/07/the-winter-war-this-isnt-the-fabian-strategy-you-are-looking-for/.

Trotter, William. A Frozen Hell: The Russo-Finnish Winter War of 1939-1940. Algonquin Books, 2013.

Tuunainen, Pasi. Finnish Military Effectiveness in the Winter War. Springer, 2016a.

———. “Motti Tactics in Finnish Military Historiography since World War II.” International Bibliography of Military History33, no. 2 (2013): 121–147.

———. “Training the US Army to Fight the Red Army in Winter—Former Finnish Officers and Military Knowledge Transfer from Finland to the United States During the Early Cold War, 1947–1964.” The Journal of Slavic Military Studies29, no. 1 (2016b): 110–138.

Walt, Stephen M. “Alliance Formation and the Balance of World Power.” International Security9, no. 4 (1985): 3–43.

Widder, Werner. “Auftragstaktik and Innere Fuhrung: Trademarks of German Leadership.” Military Review82, no. 5 (2002): 3–9.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.