Jeg har en drøm

Jeg har en drøm

. 3 minutter å lese

Harald Høiback

Senior stabsoffiser FST

I 1963 hadde Martin Luther King Jr. en drøm. Den ble verdensberømt. For meg er det viktigste han sa følgende: «I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.» Vi er ennå ikke der. Fremdeles er fargen på huden vår med på å definere oss, på den ene eller andre måten. Men, det er ikke tvil om at verden har kommet mye lengre på det punktet enn den var i 1963.

Min bekymring er at «the color of their skin» bare er en del av problemet. I setningen «I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by xxx but by the content of their character», kan xxx fylles inn med hva det skal være. Og der har ikke verden gått framover. Snarere tvert imot. Martin Luther Kings drøm koker ned til at vårt medlemskap i en gruppe, eller kategori, ikke skal få være med på å definere hvem vi er og hva vi kan. Slike kategorier og medlemskap bli imidlertid stadig viktigere.

Det er åpenbart at kvinner kan snakke annerledes om barnefødsler enn det menn kan, og at veteraner kan snakke om internasjonal tjeneste på en annen måte enn folk uten den erfaringen kan. Det er også lett å tenke seg situasjoner hvor slike erfaringer er ytterst relevante. Problemet oppstår når en slik gruppetilhørighet tildeler deg et medlemskort som gir deg privilegert adgang til andre steder, og til andre diskusjoner, enn de som har med dine personlige erfaringer å gjøre. Problemet oppstår når det ikke er dine holdninger, kunnskaper eller personlige erfaringer som gir det du sier autoritet, men din identitet og medlemskap i en bestemt gruppe. Når setninger starter med: «Nå snakker jeg som….», frykter man gjerne at det man har å si ikke har tilstrekkelig tyngde i seg selv, og man vifter i stedet med medlemskortet sitt.

Vi har mange tilhørigheter, og det blir derfor ekstra problematisk om noen forteller deg at siden du er slik eller så, passer du der, men ikke her. Følgende konklusjon i et ansettelsesråd vil derfor mange finne urimelig: «Hun er usedvanlig dyktig, og har akkurat de kvalifikasjonene vi er på jakt etter, men dessverre ruller hun på r’ene. Vi må derfor finne en annen». Om dette ikke dreier seg om en konkret rolle på Den Nationale Scene i Bergen, vil de fleste oppfatte dette som både usaklig og urettferdig, men man skal ikke gjøre mange endringer i eksempelet, før atskillig flere finner konklusjonen uklanderlig. Jeg er imidlertid dypt skeptisk til at vi som enkeltindivider gjøres til representanter for en gruppe, eller tvinges inn i en bås, og at våre kvalifikasjoner bedømmes i det lys.

Det jeg finner ekstra betenkelig, er de medlemskortene du selv ikke kan gjøre noe for å få. Du er født inn, eller ut av gruppa. Noen vil her si: tough luck! Om du blir født på Hamar eller i Herat er ikke din fortjeneste, men det har stor innvirkning på det livet du kommer til å leve. Om passet ditt har feil farge, spille the content of your character ingen rolle. Men, fordi dette er urettferdig, er det et prinsipp som ytterst få ønsker at skal gjelde i alle livets sfærer. De fleste av oss ønsker at vi skal dømmes etter våre kvaliteter som person, ikke etter vår hudfarge, kjønn, dialekt eller andre upåvirkelige kategoriseringer. Med mindre, selvfølgelig, det går til vår fordel.

Jeg har i forlengelsen av dette også liten sans for den logikken som sier at siden én gruppe har hatt forfordeler så lenge, er det nå på tide at en annen gruppe blir begunstiget for en stund. At medlemmer i gjengen X en gang i tiden ble behandlet dårlig, betyr ikke, etter mitt syn, at medlemmer av gjengen Y bør behandles dårlig i framtiden for å rette opp i urettferdigheten. Historisk urettferdighet kan, stadig etter mitt syn, ikke løses med fremtidig urettferdighet. Det er urettferdig. Spesielt når den som henges ikke hadde noe med forbrytelsen å gjøre. Det er et prinsipp vi ellers har liten sans for, at regningen skal sendes til noen som ikke har noe med regningens tilblivelse å gjøre.

Min erfaring er at om du ønsker å få litt fart i kommentarfeltet, må du enten skrive om russere og amerikanere, eller om kvinner. Denne kronikken handler ikke om noen av dem. Den handler om Martin Luther Kings drøm, eller en som ligner: «I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by anything else than the content of their character.»

Jeg slutter meg til Martin Luther Kings drøm: Jeg håper det kommer en dag hvor hvilke gruppe eller kategori du tilhører, eller kan presses inn i, ikke spiller noen rolle – kun hva du kan, vil og føler. Jeg håper det kommer en dag hvor the content of our character betyr mer enn prosentverdier i et regneark. Men jeg er jo vestfolding, og alt jeg sier må selvfølgelig ses i det lys. Eller må det egentlig det?


Foto: Stratagem