Kommentar: Forsvaret planlegger å gå i den samme fellen som i 1940 – akkurat slik Russland ønsker seg

Kommentar: Forsvaret planlegger å gå i den samme fellen som i 1940 – akkurat slik Russland ønsker seg

. 8 minutter å lese

Sebastian Langvad

Kaptein i Hæren, med formell utdannelse fra Forsvarets Skole i Etterretning og Sikkerhet, samt Krigsskolen.

Internt i Forsvaret debatterer offiserer hett hvordan vi skal sloss for å forsvare Norge. En konservativ fløy forankret i etaten mener at vårt beste svar er å forsterke forsvarskonsepter fra forrige århundre. De konseptene legger i stor grad vekt på tunge våpensystemer og direkte konfrontasjon med fienden. Mindre faggrupper og enkeltindivider erkjenner imidlertid i økende grad at det finnes alternativer som vil gi landet langt bedre forsvarsevne. Både synspunktene og argumentene er stort sett ukjente i befolkningen for øvrig.

Utfallet av denne debatten, og Forsvarets videre utvikling, burde imidlertid oppta folk like mye som de store reformene innenfor helse og politi. Krig for Norge er bare hypotetisk helt til det ikke er det lenger.

Ukraina er for tiden inne i sin fjerde måned med forsvarskrig mot Russland. Der blir sentrale trekk ved et alternativt forsvarskonsept daglig validert på slagmarken. Det finnes ingen lobby-gruppe i Ukraina som prøver å skjule den faktiske verdien av stridsvogner, jagerfly og store overflateskip. Videoer og nyheter om deres eventuelle suksess holdes ikke tilbake. Det eneste som betyr noe for Ukraina er det som fungerer i deres innbitte forsvarskamp.

Der er trenden klar:

  • På land er den store svøpen for russerne det vedvarende presset fra små grupper skjulte soldater som angriper med panservernmissiler, enkle droner og presis artilleriild fra langt hold.
  • I luften bidrar droner med både bekjempning og etterretning, mens russiske fly primært skytes ned av luftvern.
  • Langs kysten erfarer ukrainerne at det ikke tilfører noen verdi å ha beslutningstakere flytende på kjøl på stolte flaggskip. De hindrer i stedet russisk landsetting med en overlappende kombinasjon av antiskipsmissiler fra land og ubemannede fartøy for varsling og målfatning.

Vi skylder ukrainerne – og den norske befolkningen – å ta innover oss disse dyrekjøpte lærdommene. Også våre egne historiske erfaringer peker i samme retning, om enn fordi vi feilet og betalte prisen.

I forsvarskretser gir man politiske beslutninger og reduserte budsjetter før andre verdenskrig mye av skylden for norsk nederlag og okkupasjon. Samtidig burde egne fagmilitære beslutninger og konsepter bli kritisert mer. De færreste er nok klar over at den militære forsvarskampen kunne gått langt bedre om vi bare ikke hadde spilt direkte inn i tyskernes foretrukne krigsplan.

Tysk krigsskunst: Bewegungskrieg

Den tyske invasjonen var et voldsomt sjansespill, både med tanke på logistiske utfordringer og tilgjengelige styrker. Ved flere anledninger lå det an til at hele invasjonen skulle feile. Senkningen av krigsskipet Blücher etterlot en forsvinnende liten styrke med tysk fallskjerminfanteri over ett døgn alene i Oslo. Da tysk fremrykning i Gudbrandsdalen opplevde dårlig fremgang, ønsket den tyske styrkesjefen å avbryte hele felttoget, men ble overstyrt fra Berlin.

Tallmessig var tyskerne klart underlegne i forhold til det Norge realistisk kunne mobilisere med tilstrekkelig tid. Også tiden var mot tyskerne, da de var i opptakten til angrepet mot Frankrike. Det eneste de hadde på sin side var teknologisk overlegenhet og styrker som var uovertrufne i taktikk for å vinne slag.

Tyskerne var altså avhengige av å ødelegge kjernen av de norske styrkene så raskt som mulig. Dette var dessverre akkurat det Forsvaret ga dem muligheten til, påvirket av hva europeiske stormakter så på som den «riktige» måten å føre krig på. Snarere enn å lære av denne dyre feiltakelsen, går vi i samme kognitive beslutningsfelle med vårt nåværende forsvarskonsept og investeringsmønster.

Det er ingen hemmelighet at Russland er den farligste av aktørene Norge realistisk kan måtte sloss mot, og derfor den fienden Forsvaret «dimensjoneres» mot. Krigen i Ukraina har avslørt at russisk militærmakt er langt mindre kompetent enn forventet.

Den har imidlertid også bekreftet tidligere vurderinger av hvilken stridsform russerne relativt sett er best på. Dette er konsentrasjonen av massiv ildkraft fra tunge våpen mot store, mindre mobile mål. Russernes taktiske svakheter er lav tilgang på soldater til å beskytte flanker og bakre områder, samt tregt beslutningstempo til å håndtere en hurtig og uforutsigbar fiende. Strategisk har de en ressurstilgang som ikke står i stil til deres offensive ambisjoner. De er derfor ikke tjent med en krig som drar ut i tid.

Hvis Russland kunne diktert norsk handlemåte i en tenkt krig, ville de trolig ha ønsket følgende: At vi baserer oss på store våpensystemer som vi ikke har mange av og som opererer på en måte som er relativt enkelt å forutsi og lokalisere. De hadde foretrukket at vårt konsept bestod av tett sammenvevde komponenter som var gjensidig avhengige av hverandre for å oppnå tiltenkt effekt. Dette ville gjøre det lettere for dem å finne mål å konsentrere ildkraft mot, og tap av selv få norske enheter ville gi uproporsjonale kaskadeeffekter på samlet evne til videre kamp.

Russisk taktikk ved Popasna Øst i Ukraina (https://www.youtube.com/watch?v=RpC1kXhW2Lw)

Forkjærlighet for avgjørende slag

Vestlige offiserer har en observert forkjærlighet for å konfrontere fienden med samlede styrker og kjempe for taktisk seier på slagmarken. På tvers av de fysiske forsvarsgrenene Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret har rådende fagtradisjon nettopp dette til felles. Det preger sentrale lederes faglige selvrealisering og resulterer i investeringer i våpen og avdelinger som primært legger opp til direkte konfrontasjon med fienden. Forenklet representeres dette ved stridsvognen på land, jagerflyet i luften og fregatter på sjøen.

Disse våpensystemene, med sine tilhørende samvirkesystemer, har et enormt potensiale for å påføre fienden avskrekkende tap, særlig hvis alle grenene samordner sin innsats. Problemet er bare at dette innebærer å eksponere seg for lignende bekjempning fra fienden og risikerer å radbrekke kjernen av norsk kampkraft i tidlige trefninger.

Norge bør heller investere i det alternativet som historisk har vist seg mest effektivt for en defensiv småstat: Det handler om å ofre evnen til stor tapspåføring på kort tid, i bytte mot muligheten til holde seg skjult, overleve og gradvis bekjempe fienden under gunstigere forutsetninger. Det er den akkumulerte belastningen fra vedvarende små stikk mot fiendtlige sårbarheter, fra uforutsigbare retninger, som brekker fiendens vilje til å opprettholde militært press mot Norge.

Asymmetri

Slik såkalt asymmetrisk strategi har demonstrert sine meritter på tvers av teknologi og kultur, fra Ukraina mot Russland, til opprørsgrupper i Afghanistan mot NATO, USSR og Det britiske imperiet, Vietnam mot USA og Frankrike, og Spania mot Napoleons arméer. Ender vi med å konfrontere Russland alene, har vi trolig ikke noe annet valg enn å gå for denne strategien.

Samtidig går særlig to argumenter igjen hos dem som argumenter for det bestående; Forsvarets ansvar for å forsvare hele landet, og vårt behov for å fungere sammen med allierte. Det er påfallende at ingen av disse argumentene er særlig sterke, sågar på grensen til å være vikarierende for de underliggende særinteressene.

En asymmetrisk strategi innebærer nødvendigvis å oppgi midlertidig kontroll over deler av norsk territorium, det være seg på sjøen, i luften og/eller på land. Enkelte debattanter trekker frem dette som uakseptabelt, ofte kraftig polemisk og med klare referanser til den bredere by–land-debatten.

Det hele bygger imidlertid på den feilaktige antakelsen om at valget står mellom (1) å gi opp noe territorium midlertidig, eller (2) beholde territoriet under norsk kontroll. Det reelle valget står snarere mellom (1) å gi opp noe territorium midlertidig, eller (2) prøve å forsvare alt territorium, mest sannsynlig miste det uansett og i prosessen lide så store tap at vi mister evnen til å ta det tilbake senere.

Et asymmetrisk forsvarskonsept vil heller ikke være et brudd med våre allierte. USA uttrykker både i generelle doktriner og spesifikke uttalelser at de ønsker andre typer operasjoner fra allierte land som grenser mot Russland, enn de selv innretter seg for. USA forventer at Russland vil forsøke å kontre amerikanernes økonomiske og teknologiske overlegenhet ved å nekte dem å forsterke Norge i tilfelle krig. Dette vil Russland gjøre gjennom blant annet langtrekkende luftvern og anti-skipsmissiler, angrepsubåter og elektronisk krigføring. Det USA ønsker fra oss i dette tilfellet er å besitte en militærmakt som ikke lar seg nøytralisere tidlig i en krig. Det vil gjøre oss i stand til vedvarende å forstyrre fienden, slik at det blir lettere for USA og andre allierte å komme oss til unnsetning.

Både alene og som alliert er vi derfor tjent med å sloss på våre premisser, med et skreddersydd konsept. Dessverre planlegger Forsvaret nå å gi fienden det den er best tjent med, akkurat slik vi gjorde i 1940.

I luften kommer dette til uttrykk ved at moderne jagerfly oppfattes som en selvfølge for en vestlig militærmakt. Vi kjøpte nye jagerfly for over 90 milliarder kroner. I kontrast anskaffet India et moderne, integrert luftvernsystem fra USA for ca. 17 milliarder kroner. Samme investering for oss kunne gjort luftrommet over hele Nord-Norge nærmest ugjennomtrengelig, og vi ville fortsatt hatt penger til overs for et mindre antall fly til støtte for koalisjonsoppdrag. Den rådende gruppetenkingen i Forsvaret er imidlertid at vestlige militærmakter holder seg med jagerfly, og det er «de andre», som Iran og Nord-Korea, som prioriterer luftvern.

Mønsteret går igjen på sjøen. En respektabel marine må ha flaggskip, er tanken, og fregatter er største fartøysklasse Norge har råd til. Derfor «måtte» vi i sin tid bruke 21 milliarder kroner på fem fregatter. Dette er over fire ganger dyrere enn prisen for samme antall mindre kystkorvetter, som er langt raskere, mindre synlige og bedre til å utnytte den uoversiktlige norskekysten til egen fordel.

Norge vil imidlertid ha vanskeligheter med å bemanne fire ganger så mange fartøy. Derfor er det desto mer relevant å rute investeringer i retning ubemannede fartøy. Som eksempel planlegger USA å anskaffe fem ubemannede kampubåter til samlet pris rett under 3 milliarder kroner. Egenskapene til disse dekker de viktigste oppgavene fregattene er tiltenkt i krig, med langt lavere sannsynlighet for å bli ødelagt av fiendens mottiltak.

På landjorden er Hæren i ferd med å synke 19 milliarder inn i nye stridsvogner. Den allerede høye kostnaden skjuler det medfølgende behovet for alle kjøretøys- og avdelingstyper (med deres personell, treningsmønster, utstyr, fasiliteter, osv.) som er nødvendige for at stridsvognene skal kunne sloss som tiltenkt. Forsvaret fornyer komponentene i dette «samvirkesystemet» fordelt over år eller tiår. Der rettferdiggjør de hver anskaffelse med kostnaden til foregående investering i stedet for å fokusere på fremtidige investeringer, etter mønster av en såkalt «sunk cost»-feilslutning. På et tidspunkt må vi starte en meningsfull overgang til nye konsepter, snarere enn å kjøpe nye utgaver av de samme systemene.

For prisen av de nye stridsvognene kunne Hæren utstyrt langt flere av den typen enheter som var sentrale i å knekke russernes første angrep inn i Ukraina i 2022. Dette er lette enheter godt bevæpnet med moderne panservernmissiler, små våpenbærende droner og evnen til å kalle inn artilleri fra lange avstander.

Dette ville også la oss bringe Heimevernet for alvor inn i det 21. århundre, da vi nå ser at det skal relativt lite til å trene opp folk tilstrekkelig på flere av de mest effektive våpnene. Langtrekkende presisjonsild og kraftigere ubemannede våpen utfyller disse lette styrkene, og tilfører slagkraft som kan holdes beskyttet lengre fra stridsfeltet.

Enkelte debattanter tar til orde for å beholde det gamle samt også legge til nye systemer. De samme personene jobber imidlertid i et Forsvar som allerede spriker i sømmene for å løse sine oppdrag med tildelte midler. Det fremstår svært usannsynlig, verken med nåværende budsjett eller en realistisk økning, å kunne videreføre det gamle og samtidig innfase et nytt alternativ i meningsfull grad. Det nye vil ende opp som et marginalt tilskudd som aldri utløser sitt fulle potensiale. Harde prioriteringer må til. Det vil alltid være en risiko med å bytte ut noe kjent med noe ukjent. Samtidig tyder nå mange observasjoner fra større militære konflikter de siste årene på at det den gamle formen for strid som har formodningene mot seg.

I Norge er det stor tverrpolitisk oppslutning om å styrke Forsvaret. Gitt dagens situasjon, og alvoret i spørsmålet generelt, er dette betryggende og riktig. Da er det samtidig desto viktigere at befolkningen og politikere kan være trygge på at disse skattepengene maksimerer nasjonal forsvarsevne.

I dag er ikke dette tilfellet. Grenvis kultur, dominerende fagmiljø og malplassert emulering av forsvarskonseptene til våre stormaktsallierte forårsaker at vi bygger feil militærmakt, sågar nettopp den sammensetningen som fienden er best tjent med.

Den ekstra tragiske dimensjonen ved det hele er at ukrainere daglig betaler i blod for å vise oss hva som fungerer og ikke. Enn så lenge fremstår vi imidlertid for kognitivt lukket til å ta det inn over oss.


Sebastian Langvad

Kaptein i Hæren, med formell utdannelse fra Forsvarets Skole i Etterretning og Sikkerhet, samt Krigsskolen.

Er du enig/uenig med artikkelen, eller ønsker du å skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk veiledningen vår.