You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Krig i vår tid, i vår del av verden

Krig i vår tid, i vår del av verden

. 13 min read

Krig i en eller annen form har alltid funnet sted. Og krigen er ikke utryddet, heller ikke i vår del av verden. I Europa har krig siden 30-årskrigen (1618-1648) stort sett vært ensbetydende med krig mellom stater. Krigene i Europa var vanligvis symmetriske, i den forstand at de krigførende statene grovt sett befant seg på samme teknologiske nivå. Og det var et var et skarpt skille mellom krigførende og ikke krigførende, og mellom krig og fred.

Krigene etter den kalde krigen, på Balkan, i Afghanistan og Irak, i Syria, Jemen og i Libya f. eks., har ikke fulgt dette mønsteret. Her har det skarpe skillet mellom krig og fred blitt mer uklart. De krigførende er ikke bare stater, men også ikke-statlige aktører. Hvor stater og ikke-statlige aktører står mot hverandre, eller hvor industrialiserte stater står mot førindustrielle stater, blir krigen asymmetrisk, og det blir tatt i bruk terror og en rekke andre midler enn regulær militær innsats, som kan sammenfattes i begrepet «hybrid krigføring». De krigførende kan inngå i skiftende allianser hvor venner i dag er fiender i morgen, eller hvor venner i én sammenheng, samtidig er fiender i en annen. Målet er ikke nødvendig vis å «vinne», men å unngå å tape. Målet kan være å komme i posisjon for forhandlinger, eller å holde krigen gående fordi den gir muligheter som en fredstilstand ikke gjør.

I denne artikkelen skal vi drøfte hvordan en krig i vår del av verden, i det nordvestlige hjørnet av Europa, vil kunne arte seg i vår tid, og hva det betyr for hvordan vi bør innrette det norske forsvaret. Jeg vil argumentere for at en krig her mest sannsynlig vil være en mellomstatlig krig, men med klare innslag av trekk fra de «nye krigene». Men først må vi si litt om hva krig er, og om årsakene til den.

Hva er krig?

Definisjonen av krig, som jeg legger til grunn i artikkelen, er organisert bruk av voldsmakt for et politisk formål. Vår beste kilde til å forstå hva krig er, er Carl von Clausewitz, som skrev tidlig på 1800-tallet under inntrykket fra Napoleonskrigene. Krig er fortsettelse av politikken med andre midler, sa han. Eller som Thomas Schelling uttrykker det: krig er forhandlinger, med handling i stedet for, eller i tillegg til, med ord. Krigen tar form etter dens politiske formål, sa Clausewitz videre. Krigen er som en kameleon, den skifter utseende med omgivelsene, men i bunn og grunn forblir den det samme: en tvekamp hvor formålet er å «kaste motstanderen til jorden», i betydningen å påtvinge ham vår vilje. Om motparten ikke har vilje til å fortsette krigen, selv om hans styrker er intakte, er krigen tapt. Og selv om motpartens styrker er nedkjempet, så lenge hans vilje til å fortsette kampen er intakt, er krigen ikke vunnet. Krig er først og fremst et mellommenneskelig, et sosiologisk, fenomen. Og krig uten noe politisk formål degenererer til meningsløs vold.

Mennesket lever på og av jorda. Statlige myndigheters viktigste oppgave er derfor å opprettholde statens territorielle integritet. Den er kilde til og forutsetning for både statssikkerhet, samfunnssikkerhet og individuell sikkerhet. Også ikke-statlige aktører må ha tilgang til territorium, til et sted de kan operere fra. Krig handler derfor i siste instans alltid om å ta og holde territorium, ikke nødvendig vis som mål, men like gjerne som middel til å påtvinge motstanderen vår vilje. Og nettopp fordi territoriell integritet er en så grunnleggende forutsetning for statens eksistens, er det å kunne utfordre statens territorielle integritet, å ta og holde hele eller deler av motpartens territorium, ofte den mest effektive måten militær makt kan omsettes i politisk innflytelse på, både for statlige og ikke-statlige aktører.

Hva er årsakene til krig?

Krig oppstår aldri av seg selv. Krig oppstår fordi noen vil det, fordi noen ser seg tjent med å endre status quo. Den nåværende situasjonen fortoner seg for dem som uakseptabel eller uutholdelig. Clausewitz siterer Napoleon, som skal ha sagt: «angriperen kommer alltid med fred, for det er ikke noe han heller vil enn at den angrepne lydig lukker byporten opp og slipper ham inn, uten kamp». Den som blir angrepet har med andre ord et valg. Han kan velge å ta kampen opp eller å la det være.

Krig handler om statens og de statlige makthavernes makt og innflytelse; om statens makt og innflytelse i forhold til andre stater, og om makthaveres, statslederes, klanlederes eller militslederes makt og innflytelse på hjemmefronten, deres legitimitet internt overfor egen befolkning, klansfeller eller tilhengere. Krig handler derfor også om prestisje, som kilde til legitimitet.

Når statsledere velger å gå til krig, er det fordi de anser at deres økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser, og statens kjerneverdier er truet. Det er når det har oppstått en situasjon som ser ut til å true med å redusere statens makt og innflytelse i forhold til andre stater, eller statens, makthavernes og befolkningens sikkerhet, i uakseptabel grad. Og dersom statsledelsen ikke evner å håndtere situasjonen, kan det true dens legitimitet, og dermed også dens makt og innflytelse både utad og innad i egen befolkning. Det er ikke uvanlig at statsledere kan gå til krig som et middel til å få befolkningen til å stå sammen mot en ytre fare, og ta dens fokus vekk fra problemer på hjemmebane. Statsledelsens trusselvurdering, og dens vurdering av hvilke verdier eller saker den er villig til å gå til krig for, er for øvrig i siste instans alltid subjektiv. Den er blant annet påvirket av historiske erfaringer, statens kultur og verdier, og dens militære tradisjoner.

Den samme dynamikken gjør seg gjeldende når det gjelder årsaken til at ikke-statlige aktører velger å gå til krig med hverandre, med staten de oppholder seg i, eller med denne statens reelle eller antatte forbundsfeller. En klan eller en befolkningsgruppe kan føle at situasjonen de befinner seg i er uutholdelig, og ser ingen annen utvei enn å gripe til makt for å endre den.

Krig med ikke-statlige aktører oppstår gjerne i dysfunksjonelle stater, hvor statlige myndigheter verken er i stand til å opprettholde statens voldsmonopol, eller til å ivareta innbyggernes sikkerhet og interesser. Slike kriger er gjerne asymmetriske med omfattende bruk av terror og hybride virkemidler.

Blant statene er det først og fremst stormakter som aktivt bruker krig for å fremme egne sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser. De gjør det fordi de kan. For småstater vil krig som regel alltid utgjøre en trussel mot selve statens eksistens, og de vil derfor ha som målsetting å forhindre krig, med mindre de kan sikre seg ryggdekning fra en stormakt.

Atomvåpnenes inntog på arenaen, atommaktenes kapasitet til å tilintetgjøre hverandre med ett slag, endret på grunnleggende vis betingelsene for når man går til krig, hvordan og for hvilke formål. Atomvåpnenes ødeleggelsespotensiale er så kolossalt at det er blitt maktpåliggende for atommaktene å unngå å komme i direkte væpnet konflikt med hverandre. Den gjensidige atomavskrekkingen er medvirkende årsak til at hybridkrig, inkludert aktiv bruk av sosiale media for desinformasjon og påvirkning, har fått en oppblomstring i vår tid, og til at evne til cyber-krigføring får en stadig mer prominent plass i statenes arsenaler og militære strategier.

Krig i vår del av verden

Vår del av verden er preget av velfungerende stater. Krig her vil derfor etter all sannsynlighet være interstatlig krig.

Vår del av verden er også et område hvor atommaktene USA og Russland konfronterer hverandre, men hvor de vil sette mye inn på at konfrontasjonen mellom dem ikke skal føre til atomkrig. Krig i vår del av verden vil derfor høyst sannsynlig være begrenset krig for begrensede formål, og med betydelig innslag av hybride midler.

Det reiser et spørsmål ved hvor forsvarlig det norske forsvarsopplegget er, hvor målsettingen, i tilfelle Norge blir angrepet militært, er å sørge for at striden blir trappet opp til et nivå som gjør at NATOs artikkel 5 blir utløst. For det vil jo i så fall innebære at Russland og USA kommer i direkte konfrontasjon med hverandre i et område som huser basene for Russlands strategiske annenslagsevne med atomvåpen. Faren for at krigen blir trappet videre opp til atomkrig blir dermed akutt.

En mindre risikabel tilnærming, og en som det ligger innenfor småstatens rekkevidde å klare på egen hånd, er å skaffe seg evne til å håndtere en begrenset krig for begrensede formål, en lavintensitets- eller hybrid krig, og bevisst unngå at krigen trappes opp til et nivå hvor atommaktene USA og Russland konfronterer hverandre direkte i vårt område. En slik tilnærming ville også være i tråd med Norges målsetting om lavspenning i nord.

Innvendingen er at et slikt forsvar ikke vil ha den nødvendige avskrekkende virkningen på Russland. Det kan godt være. Det vil neppe ha avskrekkende virking i form av nektelse, men det vil et norsk forsvar uansett vanskelig kunne ha. Det vil derimot kunne ha avskrekkende virkning i form av straff, i den forstand at det vil kunne påføre russerne omkostninger og binde opp ressurser som kanskje var bedre anvendt annet steds. Et mer presist uttrykk for denne formen for avskrekking er evne til å påvirke Russlands kost-nytte-kalkyle med henblikk på å skulle legge Norge under militært press eller angripe Norge. For uansett, sett med russiske øyne: så lenge Norge er medlem av NATO, vil muligheten ligge der som et ris bak speilet, om at aggresjon mot Norge vil kunne føre til krig med USA. At Norge er medlem av NATO, og med det alliert med USA, har derfor avskrekkende effekt i seg selv, relativt uavhengig av hvordan det norske forsvaret er innrettet. Samtidig er det klart, igjen sett med russiske øyne: at troverdigheten i at USA og NATO vil komme Norge til unnsetning i et virkelig tilfelle, øker i den grad det foreligger konkrete planer om å forsterke Norge i krise og krig, som øves regelmessig allerede i fredstid. Den viktigste konsekvensen av at Norge ikke opprettholder et norsk forsvar med kapasitet til å håndtere en begrenset krig, er at det kan bidra til å øke sannsynligheten for at Moskva, i en krisesituasjon, kan vurdere det som mulig og hensiktsmessig å etablere en fait accompli situasjon på norsk jord, som et middel til å øve politisk press på Norge.

Hvilke situasjoner kan føre til krig i vår del av verden?

Direkte konfrontasjon mellom Russland og USA i nordområdene
I perioder med høy politisk spenning, hvor USA har utplassert styrker i den russiske nordflåtens øvingsområder i Norskehavet og Barentshavet, og hvor begge parters enheter vokter på hverandre, er faren til stede for at episoder eller uhell kan føre til opptrapping til en krig ingen av partene i utgangspunktet ønsket. Men heller ikke utilsiktet krig oppstår av seg selv. Når en av partene velger å gå til krig over en enkelt episode eller et uhell, vil det være fordi episoden eller uhellet utfordrer hans prestisje i en slik grad at han føler at han er nødt til å reagere.

Dersom Russland og USA er kommet i konflikt et annet sted i verden, for eksempel i Midtøsten, kan USA se seg tjent med å legge press på Russland ved å true Nordflåtens baser på Kolahalvøya. USAs konsept for såkalt horisontal opptrapping, kan dermed føre til at en konflikt langt borte lett, og svært raskt, kan spre seg inn i våre nærområder i nord.

I begge disse scenariene vil krigen først og fremst utspille seg til sjøs, og fra amerikansk side også i form av angrep fra sjøen mot mål på land. I hvilken grad og på hvilken måte norske enheter og norsk territorium vil bli utsatt for krigshandlinger vil være situasjonsbetinget. Dersom NATO i en slik situasjon har erklært Artikkel 5, vil Norge pr. definisjon befinne seg i krig med Russland, og det vil være forventet at det norske forsvaret aktivt medvirker i striden. Med mindre Russland ser seg tjent med å avsette ressurser for å besette deler av norsk territorium, noe blant andre Tor Ivar Strømmen har satt spørsmålstegn ved i sin artikkel «Å være dobbelt sjøblind» på Stratagem.no 14. november, vil det først og fremst være Marinen og kampflyvåpenet som kommer i aksjon. Anslag mot mål på land i Norge vil begrense seg til angrep mot punktmål med langtrekkende presisjonsvåpen, eller kortvarige raid og sabotasje ved hjelp av amfibie- og/eller spesialstyrker, og selv det i begrenset omfang. Første prioritet vil i så fall antakelig være Globus radaren i Vardø, etterretningsinstallasjonene på land i Finnmark og militære flyplasser slike som Evenes og Bardufoss, Marinens baser i Ramsund og på Haakonsvern.

Men det kan også tenkes at USA vil se seg tjent med å holde en konflikt med Russland begrenset og bilateral, og at Washington derfor ikke vil støtte et eventuelt forslag i NATO-rådet om å erklære Artikkel 5. Vi vet at den eneste gangen NATO erklærte Artikkel 5, etter terrorangrepet på USA 11. september 2001, skjedde det mot Pentagons uttrykkelige ønske. De var ikke interessert i noen innblanding fra NATO i deres «krig mot terror» og var prinsipielt imot å «wage war by committee» som det het. Det var utenriksdepartementet, State Department som representerer USA i NATO-rådet, som stemte for, til Pentagons intense irritasjon. I en slik situasjon vil Norge antakelig måtte yte støtte til amerikanske operasjoner i tråd med de bilaterale forsvarsavtalene mellom våre to land, men vil neppe bli trukket direkte inn i krigshandlingene, med mindre Russland skulle se seg tjent med å utvide konflikten.

I en situasjon hvor Russland anser det som at krig med USA er uavvendelig, kan det fortone seg som fristende, eller nødvendig, for Moskva å komme USA i forkjøpet når det gjelder amerikansk bruk av norsk territorium og fasiliteter i Norge til støtte for den amerikanske marinens og marinekorpsets operasjoner med sikte på å etablere sjøkontroll i Norskehavet, og som utgangspunkt for angrep på de russiske basene på Kolahalvøya. Faren for et slikt forkjøpsangrep vil øke dersom USA i en krise under utvikling øker sitt nærvær i Norge betydelig. Angrepet vil i så fall antakelig være rettet mot amerikanske enheter og avdelinger i Norge, omfatte minelegging av innseilingen til forsterkningshavnene i nord Norge, sabotasje eller direkte angrep mot havner og flyplasser, i tillegg til etterretningsinstallasjonene i Finnmark. Det hele kombinert med tung innsats innen elektronisk- og cyberkrigføring.

Krise i Baltikum
Et forhold som har potensial for å kunne utvikle seg til regulær mellomstatlig krig i vår del av verden, er situasjonen i Baltikum. De tre baltiske land, Estland, Latvia og Litauen, var innlemmet i Tsar-Russland i nesten 200 år, fra midt på 1700-tallet, men vant sin selvstendighet i 1918 da Tsarveldet gikk under og Sovjetunionen oppsto. Selvstendigheten varte i knappe 22 år, fram til 1940, da de ble innlemmet i Sovjetunionen som sovjetrepublikker. Først femti år senere, da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, gjenvant de sin selvstendighet. I 2004 ble de medlemmer av NATO og EU.

Da Russland annekterte Krimhalvøya i 2014, blant annet begrunnet med Krims historiske tilhørighet til Russland og halvøyas strategiske betydning som hjemmehavn for den russiske Svartehavsflåten, skapte det frykt i de baltiske land for at noe liknende ville kunne skje med dem. Det eksisterer et betydelig nasjonalkonservativt politisk miljø i Russland som ser på Sovjetunionens oppløsning som en tragedie, og har som langsiktig mål å innlemme tidligere sovjetrepublikker i Russland. Som Krimhalvøya, var Baltikum av stor militærstrategisk betydning for Russland og den historiske tilknytningen, i alle fall sett med russiske øyne, like sterk. NATO responderte med permanent utplassering av fire infanteribataljoner i Baltikum og Polen og med regelmessig patruljering og overvåking av baltisk luftrom med kampfly, en utplassering hvor også Norge regelmessig bidrar. Dersom situasjonen i Baltikum skulle utvikle seg til regulær krig med Russland, ville det være en klassisk Artikkel 5 situasjon, og Norge ville automatisk befinne seg i krig med Russland.

Gitt konsekvensene i form av krig med USA og NATO er det neppe særlig sannsynlig at Russland, isolert sett, og i overskuelig framtid, vil iverksette et regulært militært angrep på de baltiske landene. I en situasjon hvor Russland og NATO likevel befinner seg i krig, kan det derimot ikke utelukkes.

Mer sannsynlig er at Russland, i en krisesituasjon med høy politisk spenning, vil iverksette hybride operasjoner i form av desinformasjonskampanjer, forsøk på massive datainnbrudd, elektronisk krigføring og cyber-krig, ikke bare rettet mot de baltiske land, men også mot nabolandene Polen, Finland, Sverige og Norge. I en slik situasjon er det tenkelig at Russland vil kunne legge politisk press på Norge for å trekke sine styrker ut av Baltikum ved å etablere en fait accompli situasjon gjennom å besette Kirkenes og GSV, for eksempel under påskudd av å ville beskytte den betydelige russiske diasporaen i Kirkenes. Russland har ingen territorielle ambisjoner i Norge, men styrkene blir stående i Kirkenes inntil Norge har imøtekommet de russiske kravene. I en krisesituasjon hvor NATOs og USAs styrkeressurser er strukket til bristepunktet, er det ikke sikkert at det vil være vilje eller evne til å komme Norge til unnsetning. Norske myndigheter vil da ha valget mellom å gå til full krig mot Russland, eller å gjenopprette Norges territorielle integritet ved å bøye av for russisk press (angriperen kommer alltid med fred!). Men dette er en situasjon Norge enkelt kan forebygge gjennom å øke sin militære tilstedeværelse i Finnmark til et nivå hvor Moskva må anse det som usannsynlig at de vil lykkes med å etablere et fait accompli, at en grensekrenkelse øyeblikkelig vil bli møtt med motstand på et nivå og av et omfang som vil binde opp et uakseptabelt stort antall styrker på russisk side og som dessuten vil øke faren for at Norges allierte i NATO vil komme nordmennene til unnsetning.

Svalbard
Man kunne tenke seg at Russland i en situasjon hvor russerne over tid har vist økende misnøye med hvordan nordmennene håndhever sin suverenitet på Svalbard, beslutter seg for å skjære igjennom ved å okkupere den demilitariserte øygruppen og erklære den for russisk territorium. Jeg anser et slikt scenarium for å være svært lite sannsynlig. Svalbard er ikke bare et bilateralt mellomliggende mellom Russland og Norge. Alle Svalbardtraktatens signatarmakter har samme rettigheter på Svalbard som Russland. Og mektige signatarmakter som USA, Kina, Storbritannia og Tyskland vil neppe finne seg i russisk alenegang på øygruppen. Kostnadene ved en slik handlemåte vil meget raskt kunne vise seg å langt overstige gevinsten.

I en situasjon hvor krig allerede er brutt ut mellom USA/NATO og Russland, eller det fortoner seg for Moskva som at krigen vil bryte ut hvert øyeblikk, er det derimot nokså sannsynlig at Russland vil sikre seg kontroll over Svalbard, eller som et minimum hindre at USA og NATO utnytter Svalbard militært, som ledd i å sikre Nordflåtens utseiling til Norskehavet.

Konsekvenser for det norske forsvaret

Ingen av scenariene jeg har omtalt ovenfor innebærer omfattende klassiske trefninger i Norge på bataljons- eller brigade-nivå mellom mekanisert infanteri støttet av stridsvogner og fly i interdict-rollen. Og det er vanskelig å forestille seg i hva slags situasjon det skulle bli aktuelt. Det er derfor grunn til å tenke nytt når det gjelder hvordan den norske Hæren bør være sammensatt.

Instinktivt heller jeg til det syn at vi bør satse på en lett hær med stor grad av mobilitet utenfor vei, og som ikke utgjør noe brukbart mål for fiendens langtrekkende presisjonsvåpen. Jeg er derfor skeptisk til at Forsvaret skal bruke store ressurser på nye stridsvogner til Hæren. Med mobilitet utenfor vei mener jeg både taktisk mobilitet på bakken, sjømobilitet og luftmobilitet. Det er derfor viktig at Hæren får tilført helikoptre, og at de tre forsvarsgrenene i fellesskap utvikler et moderne konsept for taktisk forflytning av hæravdelinger over sjø.

Erfaringer fra krigen i Nagorno Karabakh antyder at bevæpnede droner er et effektivt motmiddel mot stridsvogner og pansrede personellkjøretøyer, og krigen i Syria har vist hvor effektivt droner anvendt i ISTAR rollen er, i kombinasjon med moderne artilleri. Droner er også et effektivt motmiddel mot fiendens bakkebaserte luftvern, SEAD. Kort sagt: droner bør bli et prioritert satsingsområde i Forsvaret, sammen med evne til å bekjempe droner, blant annet ved hjelp av elektronisk krigføring. Også erfaringer fra krigene i Kaukasus og Midtøsten har demonstrert betydningen av elektronisk krigføring og evne til strid i cyber-domenet. Dette bør være et annet prioritert satsingsområde. Krigen i Nagorno Karabakh har for øvrig nok en gang bekreftet at uten soldater på bakken, er det vanskelig å følge opp og konsolidere resultatene av vellykte missil-, fly- eller droneangrep.

Om Russland av en eller annen grunn skulle finne det formålstjenlig å angripe Norge militært, vil det være et overordnet mål at krigen blir så kortvarig som mulig, slik at den ikke fører til opptrapping til full krig med USA. Det betyr at Det norske forsvaret må ha evne til å sørge for at krigen blir langvarig. Det krever utholdenhet. Det som først og fremst svekker Forsvarets utholdenhet i dag er et for lavt antall enheter (Marinen) eller manøverelementer (Hæren), og dermed også et for lavt antall soldater, og for knappe beholdninger av ammunisjon og reservedeler. Spesielt Hæren er for liten. Det bør derfor også være et prioritert mål å øke Hærens oppsetninger og over tid også etablere en brigade nr. to i Sør Norge.

Når det gjelder Marinen vil det være avgjørende viktig å gjenreise kystforsvaret. Her viser jeg til artikkelen min på Stratagem.no fra 27. september i år. Og både for Marinen og Hæren, så vel som for Luftforsvarets kampflybaser, er moderne lagdelt bakkebasert luftvern et must.


Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret


Kronikken er finansiert av Eckbos Legat


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.