Krigen bestemmer politikken: Strategiske interesser i Ukraina-krigen

Krigen bestemmer politikken: Strategiske interesser i Ukraina-krigen

. 8 min read

«Everybody has a plan until they get punched in the face”, sier Mike Tyson. Det er nå uhyre viktig at vesten tenker strategisk og ikke henfaller til ønsketenkning om at det meste er vunnet i denne krigen.

Våpnenes tale

Vi er i en helt nye situasjon i sikkerhetspolitikken og den eneste grunnen til det er at Russland startet en invasjon av Ukraina – en ulovlig aggresjonskrig, også den ansett som usannsynlig av de fleste av oss. Seks-syv uker inn i denne krigen er vi nå i en situasjon der politikken har opphørt å virke – det finnes ingen diplomatiske kanaler som har betydning lenger.

Det har ikke vært noen reelle forhandlinger mellom Russland og Ukraina, ei heller mellom Russland og vesten. Russiske krav om en ny sikkerhetsorden i Europa var så urealistiske at selv russerne må ha vært innforstått med dette, og i Ukraina har det vært Zelensky som vil forhandle og ikke Russland.

Vesten har nå utvist svært mange russiske diplomater og FNs sikkerhetsråd har ordkrig på agendaen hver gang det møtes. President Biden kaller president Putin for krigsforbryter og folkemorder. Russland kaller bevisene om avrettinger av sivile fra Bucha og andre steder for løgn og manipulasjon. Det er altså ingen basis for noe som helst diplomati.

Nå og fremover er det våpnenes tale som bestemmer politikkens innhold. Dette er en helt utrolig situasjon for den moderne europeer, for vi er vant til at politikken stanser militærmakten og forhindrer den fra å bestemme, eller i alle fall at det foregår forhandlinger mens man kriger. Militærmakten er bare ett virkemiddel i en kompleks operasjon – dette er jo den nye normalen fra int ops. Men nå har vi en ‘gammeldags’ krig hvor det politiske mulighetsrom avgjøres av krigens gang.

Men nå er det altså omvendt: det er krigens gang som vil gi det politiske resultat. Politikken er satt helt på sidelinjen mens det kriges. Hva står foran oss? Hva er vår rolle, og hva bør den være?

Det som vil utspille i sør-øst i Ukraina, er noe helt annet enn det vi har sett rundt Kyiv. Der kunne bakhold og bynær kamp utnyttes av Ukraina. Men nå går vi inn i en konvensjonell krigføring med fly, skip, stridsvogner og artilleri på en helt annen måte enn før. Ukraina trenger derfor anti-luft skyts, fly og helikoptre, armerte droner, antiskips-missiler, missiler, pansrede kjøretøy, etc. Og det meste av dette vil man nå få.  Det er sannsynlig av tanks av Sovjet-type og S-300 luftvern leveres fra tidligere østblokk-land og også MIG fly. Helikoptre, anti-skips missiler, armerte droner og pansrede kjøretøy vil komme fra USA og fra britene, samt noen til. Det som begynte med hjelmer og splint-vester er på kort tid blitt tunge våpen. Skal Ukraina kunne kjempe mot Russland, er dette behovet.

Men da er man fra vestlig side så involvert som man kan bli uten å sende soldater til Ukraina. Man er ikke direkte part i krigen, men vi må regne med at Russland ikke deler denne oppfatningen. Det spiller muligens ingen rolle fordi Russland lenge har sett seg i krig mot vesten, i alle fall retorisk – og faktisk med alle hybride virkemidler.

Hva er partenes strategiske interesser?

Hva er vesten strategiske interesse nå? Sammenfaller den med Ukrainas? Og hva er Russlands?

Det er en ganske så farlig hubris i vestlige fora og presse for øyeblikket. Man er begeistret for president Zelenskys briljante lederskap, ukrainernes kampmoral og mot, seieren mot okkupanten som måtte trekke seg tilbake fra Kyiv, og ekstremt rystet over barbariet i den russiske krigføringen – avrettingene, angrepene på sivile mål og mennesker, ødeleggelsene, plyndringen. Det gode versus det onde er her tydelig; dette er faktisk en svart-hvit situasjon uten nyanser. Men dette betyr ikke at Ukraina vinner det neste slaget som er mye mer omfattende, og russernes fiasko rundt Kyiv betyr vel rett og slett at det settes inn en mye større offensiv nå for å være sikker på seier. Mariepul er så godt som falt i skrivende stund og en offensiv i øst kommer. Russerne angriper også mål i Kyiv, som for å minne om at større mål enn sør-øst ikke er oppgitt. Det er ingen tegn til forhandlingsvilje fra russisk side nå. Krigføringen prioriteres klart.

Spørsmål nummer en for vesten er da om man er villig til å bistå med nok og lenge nok til at Ukraina kan seire. Det krever at vi kan definere hva seier betyr, og det er ikke lett, for det betinger i sin tur at vi vet hva den politiske målsettingen for seier er. Det sies ofte at ukrainsk seier betyr at russerne nektes seier, altså at de ikke vinner. Det er riktig, men hva innebærer det for den politiske løsning? Det er ikke sannsynlig at Russland drives ut av Ukraina, av Krim og/eller Donbass, men at ukrainsk seier betyr tilbake til status quo for krigen i beste fall, eller til mer russisk ‘land grab’ i det mest sannsynlige tilfellet.

Vestens – vår – strategi er risikofylt, men klar: President Putin har gjort en stort feil ved å invadere et stort land med for få og for umotiverte styrker, har derfor store tap, og dette gir oss et mulighetsvindu for å svekke Russland militært i lang tid fremover. Kynisk sett ønsker vesten en lang stillingskrig i Øst-Ukraina som binder opp store russiske styrker og som gradvis svekker dem -  bleed them out. Å nekte Russland seier er å vinne, som sagt over, og det betyr at mangelen på en seier etter hvert svekke den russiske presidenten på hjemmebane. Vesten kan fortsette med våpenleveranser og er overlegent i stand til dette så lenge USA vil bekoste det meste.

Men er det sannsynlig at vesten vil ha en krig gående i mange måneder, kanskje år, fremover? De to ledende statene er USA og Storbritannia. Kostnaden ved store våpenleveranser er en ting, en annen er politisk og medieinteresse for denne krigen. Når den går over i en ny ‘normalitet’, kanskje en stillingskrig, forsvinner mye av interessen. For Biden er det mid-term electrions som teller, deretter forberedelsene til neste presidentvalg – han trenger popularitet. Vil han få den gjennom lederskap om Ukraina? Neppe i lengden. Boris Johnson trenger å overleve ‘partygate’-problemet. I begge stater er inflasjon og levekostnader det store problemet, og i Europa er avhengigheten av russisk gass stor på kontinentet.

Mitt poeng er at den store støtten til krigføringen nå bæres oppe av en bølge av oppmerksomhet som ikke kan vare i årevis, knapt i måneder. Kun dersom strateger i sikkerhetspolitikk får bestemme er vesten i stand til å sende stadig mer våpen til Ukraina for å holde et stale-mate situasjon i gang. Og da har jeg ikke engang nevnt andre land med langt mindre entusiasme, Frankrike og Tyskland. Den beste vestlige strategien nå er altså å slå russerne mest mulig på kortest mulig tid – mens støtten er der – for så å holde i gang en stillingskrig som utmatter dem lengst mulig. Men det siste er det sannsynlig at støtten til vil svekkes over tid. Det ideelle strategiske sett er den langvarige svekkelsen av russisk konvensjonell kampevne, den langvarige utmattelsen innebærer også minst risiko – men den er ikke politisk bærekraftig på vestlig side.

Men er dette Ukrainas interesse? Bare delvis. Ukraina må nekte Russland en seier, men må veie sine tap, ødeleggelser og risikoen for regime-endring når man bestemmer seg for strategi. Om presidenten ender i eksil eller drepes, er det ingen fremtid for ham og hans regjering. Om landet ødelegges i ekstrem grad og halve befolkningen eller mer terroriseres til å flykte, er det en kostnad som kan være altfor stor. Ukraina vil kjempe med vestlig støtte inntil man vil forhandle.

Også Ukraina vil ha rask seier dersom det er mulig – men det er ikke sannsynlig å få til. Jo mer langvarig krigen blir, desto større tap. Men her er det avgjørende om krigen er lokal, altså i øst og sør som den har vært siden 2014, eller om hele landet risikerer angrep. Forblir krigen lokal, kan regjeringen i Kyiv fortsette. Men Ukraina vil muligens ønske forhandlinger tidlig for å unngå mer lidelse og ødeleggelse.

Tilbake til status quo?

Begge parter kjemper for å styrke sin forhandlingsposisjon. Her er Clausewitz relevant, selvsagt - krigens rasjonale er politisk. Hva er de politiske mål for partene? Og når kan de nås?

En løsning kan være uformell, uforhandlet – som fra 2014. Det pågår en krig, me, men den lokal og begrenset. Ukraina vil ikke avstå land og Russland gir seg ikke. Ulempen for Ukraina og vesten med dette er at Ukraina da aldri kan bli medlem av EU (eller NATO) pga konflikt om grenser.

Den kan være en deling av landet hvor Krim og Øst-Ukraina avstås og hvor nøytralitet blir akseptert. Dette er i og for seg ikke mot vestens interesser, for det er vanskelig å forestille seg at Russland vil tape fullstendig i Ukraina. Et eller annet kompromiss må komme til slutt. Uansett er det Ukrainas vilje som må telle her. Vesten bistår, men tar ingen tap, og er ikke forhandlingspart. Problemet med denne delingen er at ‘rest-Ukraina’ eller det nye Ukraina neppe kan agere fritt. Det kan ikke stole på Russland, på avtalen, selv om den inneholder nøytralitet. Hvem skal garantere dets suverenitet? NATO kan ikke gjøre det, og som sagt er ikke vesten part i en forhandling.

Hva med Russlands strategi? Den må inntil nylig ha vært regime-endring og full okkupasjon av Ukraina, men det siste vil ikke lykkes. Nedskalerte ambisjoner kan være kystlinjen fra øst til Krim, men også inkludert Odessa. Og vi vet ikke om regime-skifte og derfor inntagelse av Kyiv fremdeles er med i planen. Det vil nok avhenge av krigslykken fremover.

Men kanskje vi bør spørre hvor langt ‘ned’ Russland kan gå og fremdeles kalle resultatet en seier? Her er også et viktig poeng for vesten, nemlig at atomtrusselen må antas å avhenge av om det kan finnes en utvei for president Putin. Som forskningen om tvangsmakt viser, må det være et insentiv til for at en despot skal gi etter for press. Jo mer Ukraina vinner med vestlig hjelp, desto viktigere blir det for Putin å finne en utvei som er farbar for at faren for desperat bruk av forbudte våpen skal være minst mulig. Jo mer Russland svekkes i de nærmeste ukene, desto mer tvinges man til forhandlinger.

Fienden i denne krigen er verdens største atommakt. Vi kan anta at han ikke vil ha en konvensjonell krig med NATO, for den vil han tape. Men ‘the threat that leaves something to chance’ som Thomas Schelling kalte det, er der og vi må derfor vurdere risiko i forhold til denne.

En stale-mate over lang tid kan svekke Russland så mye at det vil forhandle og at det blir en forhandling gir så gode betingelser til Ukraina at landet kan bevege seg mot vest – EU-medlemskap som mål – og utvikle sitt demokrati. De delene som måtte bli russiske enklaver, formelt og/eller uformelt sett, vil derimot ikke utvikle seg i noen attraktiv retning, verken økonomisk eller politisk, for hvem vil reise dit, investere der, bo der?  Det ‘nye’ Ukraina vil kunne ha Østerrike eller Irland som modell, nøytrale land i EU. Men makten til å forbli fri er ‘the missing link’ her – realisten vil påpeke at formell suverenitet betyr lite så lenge Russland dominerer nabolaget.

I øyeblikket er det absolutt ingen grunn til å forhandle mellom Ukraina og Russland. Det gir all mening å svekke Russland mest mulig i det tidsvinduet man nå har i vestlige land, hvor støtten til dette er stor, men raskt kan snu. Her overlapper vestlige interesser for det store bildet med ‘extended deterrence’ og Ukrainas egne interesser. Men til slutt er det Ukraina selv som må ta hovedansvaret for sin suverenitet og frihet. Det kan bety kompromisser med Russland som er det muligens kunst og ikke mer. Jeg kan ikke se at Ukraina på kort sikt kan vende seg i vestlig retning med reell mulighet for EU-medlemskap, eller at NATO-partnerskapet kan bygges vesentlig ut. På lang sikt kan dette blir mulig, avhengig av Russlands egen utvikling.

En avståelse av deler av Ukraina til Russland er innebærer nye grenser og er smertefullt. Men det vil formelt sett gi muligheter for ukrainsk vestvending og medlemskap i EU på sikt. Hvis dette blir en realitet, må dette være en reell mulighet, med garantier av en eller type.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.