Kringvern om messa

Kringvern om messa

. 4 minutter å lese

Anders Romarheim

Førsteamanuensis ved Senter for Internasjonal Sikkerhet ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS) som er en del av Forsvarets Høgskole.

Forsvarets fritidsmesser utgjør det sosiale navet i det norske Forsvaret. Uten messa stopper Forsvaret opp sosialt. Organisasjoner trenger møteplasser, og det gjør messa uerstattelig. Det er lett å angripe messa. Forsvarsfolk drikker der, og som NRK fremholder så gjør folk tidvis dumme ting etter å ha drukket der. Allikevel forfatter jeg dette forsvarsskrift for messa. For den forsterker personlige og profesjonelle bånd på et dypere nivå enn man finner i for eksempel næringslivets sosiale arrangement.

Vi kan godt prøve å påvirke messekulturen i en mer godartet endring. Men messa med sine forfriskninger, bør bestå. Grunnen er at uten sosiale møteplasser svekkes samholdet i Forsvaret, og samhold er en essensiell nøkkelverdi for Forsvaret. Dette gjelder både lokalt, nasjonalt og i alliansesammenheng. I Norge ligger messene ofte bortgjemt og for seg selv, kanskje de bør legges mer opp mot den ordinære kantinedrift, slik man ofte ser i utlandet?

Med jevne mellomrom angripes messekulturen i det norske Forsvaret. Anklagene kretser rundt overskjenking og utrygge rammer for yngre ansatte, spesielt kvinner. Vi kan ikke avfeie slike innvendinger som uvektige. Men åstedet er ikke forbryteren. Snarere enn å få bukt med ukultur ville skjenkestopp i messa trolig flytte problemene ut av leirene. Det er normalt å gå ut for et glass drikke med jobben, og upassende adferd kan like gjerne skje ute på byen, som i en messe.
I en messe er man mer synlig for kjentfolk, og fallhøyden for ymse amorøse fremstøt blir større. Her kommer også kameratskap og makkertjeneste inn. Mange i Forsvaret er opptatt av å ta seg av sine kolleger, om noen heller burde kalle det en kveld enn å fraternisere ytterligere med yngre kolleger, kan en god kamerat gripe inn. Baksiden av medaljen er at noen i Forsvaret også forventer at man dekker over uheldige episoder. I grove tilfeller forventes folk tidvis å lyve til politiet for å skåne sine sjefer.

Foto: Anette Ask/Forsvaret

Forsvarsfolk reiser mye, har mye turnus vekk fra familien, og blir ofte beordret til å ta bopel annetsteds enn der de ønsker. Dermed blir fasilitetene ved den enkelte forsvarslokasjon av stor betydning for de som tjenestegjør der, samt for de som er på besøk for større eller mindre oppdrag. Dette forsterkes av at Forsvaret oftest er lokalisert der det knapt finnes sosiale møteplasser utenfor gjerdet. Men også i de største byene våre har messa en viktig funksjon, noe jeg illustrerer med et eksempel.

For 5-6 års siden fikk jeg et undervisningsoppdrag på Luftkrigsskolen på Kuhaugen. Jeg hadde knapt vært i leiren før, og var skikkelig på bortebane. Jeg kjente hverken lokalene, studentene, eller de lokale lærekreftene som vi skulle samarbeide med. Jeg lurte på hvorfor jeg måtte kjøre kurset i Trondheim, og de som jobbet der lurte nok kanskje på hvorfor jeg skulle undervise hos dem som utskremt foreleser.

Messa ble redningen. I løpet av første kvelden med sosialisering i Propellen fritidsmesse var isen brutt mellom studentene og undervisningspersonale. Å sitte på hvert vårt nedslitte rom i forlegningen, eller å skulle møtes utenfor gjerdet på at av Persaunes null utesteder, ville ikke gjort samme susen. Jeg innså også at Kuhaugen trolig er Forsvarets beste campus. Kursene gikk bra. Messa leverte.
Diskusjonen om messa forholder seg naturlig også til forsvarsfolks alkoholkonsum. Det finnes imidlertid mildere tiltak for å dempe dette. Et kontrollregime for forsvarsansattes handel i Forsvarets messer er en mulighet, selv om implementering er krevende. En registrering av alkoholkjøp i den enkeltes «hjemmemesse» kunne bli en sperre inn mot høyt konsum. Det ville utgjøre en påminnelse for den enkelte i å tenke gjennom hva man drikker, og kanskje velge sunnere alternativer litt oftere.

Samtidig vet alle at dersom noen de facto har et alkoholproblem, så hindrer ingenting vedkommende i å handle på barer eller i butikker. En misbruker vil i hovedsak dessverre finne sitt «dop». Men det er tross alt bedre, at i de tilfeller forsvarsansatte utvikler alkoholproblemer, så skjer det i begrenset grad med rabatterte kostpriser på Forsvarets grunn. Det er betimelig at Forsvaret anstrenger seg for å unngå dette.

Det er inngripende mot personvernet å registrere alkoholkonsumet til forsvarspersonell. Samtidig gjøres dette på fartøyer og i krigssoner. Videre har sikkerhetsklarert personell samtykket til en viss inngripen i privatlivet gjennom klareringsprosessen. I Afghanistan gikk man fra en «two can rule» til et generelt forbud mot alkohol på basene. Operative hensyn må trumfe ønsket om adspredelse i Forsvaret. Manhattan Bar i kjelleren på vår ambassade i Kabul var derimot åpen.
En drink i messa er litt som juleribbe. Det er ikke sunt, og det kommer heller aldri til å bli sunt. Samtidig er juleribba, og en øl, ikke til å komme utenom for mange. Vi spiser ikke ribbe hver dag. Ingen bør heller henge i messa og innta alkohol hver dag. Men å gå videre fra en slik åpenbar sannhet til å si at messene, med deres skjenking, bør avvikles fremstår som en uegnet overreaksjon. For et forsvar uten gode sosiale treffpunkter, det er et dårligere forsvar.

Foto: Anette Ask/Forsvaret


Anders Romarheim

Førsteamanuensis ved Senter for Internasjonal Sikkerhet ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS) som er en del av Forsvarets Høgskole.

Er du enig/uenig med artikkelen, eller ønsker du å skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk veiledningen vår.