Kryms skjebne har vært en sentralt tema i diskusjonen om en fredsavtale i Ukraina-konflikten, og lite tyder nå på at Ukraina vil beholde halvøya dersom det kommer til enighet. Både Russland og Ukraina mener de har et legitimt krav på kontroll, men det ikke første gang Krym var arena for konflikter som skapte problemer for de involverte parter.
Krym var lenge en en egen stat, Krim-khanatet, som også omfattet området rundt Asovhavet. Det angrep Russland gang på gang for å fange russere som kunne selges som slaver i den muslimske verden. Men til slutt ble det erobret av Russland, under Katharina II i 1783. To år senere kunne Russland etablere flåtebasen i Sevastopol. I sluttfasen av den det russiske borgekrigen (1917-20) var det ulike forsøk på å etablere et selvstendig Krym. Men i 1921 ble Krym en autonom republikk i den russiske sovjetrepublikk.
Under den annen verdenskrig ble Krym slagmark, og kom, bortsett fra fjellene hvor motstanden fortsatte, under tysk kontroll. Sevastopol ble erobret først etter en langvarig og blodig beleiring. Senere ble byen erklært som «helteby», på linje med Stalingrad, og har derfor en sentral rolle i den russiske historiefortelling. Den tyske administrasjonen var imidlertid relativt mild og samarbeidet i noen grad med lokalbefolkningen, og særlig med tatarene, som stilte med over 9000 i pro-tyske legioner. Delvis som et resultat av dette ble 230 000 tatarer deportert til Sentralasia. De ble rehabilitert i 1967, men det tok over 20 år før de fikk venne tilbake. Krym ble nå et oblast, fylke, fordi status som autonom republikk krevde en stor ikke-russisk befolkning. Russiske, men også ukrainske immigranter, flyttet nå inn for å fylle tomrommet etter tatarene
I februar 1954 bestemte presidiet i det Øverste Sovjet, under Nikita Khrusjtsjov, at Krym oblast skulle overføres fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske. Den offisielle begrunnelsen var at dette skulle være en «gave» for a markere 300-års jubileet for avtalen 1 1654 som førte til unuin mellom Russland og Ukraina. I tillegg ble det argumentert med økonomiske og kulturelle bånd mellom Ukraina og Krym. Det har imidlertid blitt spekulert mye om hva som var den «egentlige» bakgrunnen for denne «gaven». Det frie Ukrainas første president, Leonid Kravchuk mente at Krym ble påtvunget Ukraina for å ta ansvaret for Kryms økonomiske problemer.
Gorbatsjovs perestroika politikk, med vektlegging av liberale verdiger og nasjonalfølelse, fikk lenge størst innvirkning på de vestlige deler av Ukraina, og i mindre grad i det russiskspråklige øst og Krym. Den ukrainske majoriteten ønsket på dette tidspunkt ikke selvstendighet men en løsere union, noe som fremgikk ved folkeavstemningen i mars 1991. Men Ukrainamen nektet å underskrive avtaleutkastet om ny union som kom i juli. Kuppforsøket mot Gorbatsjov, i august, som da befant seg på Krym, skapte imidlertid en helt ny situasjon, hvor Ukraina under Kravchuk forholdt seg passivt, mens Russland og Jeltsin gjorde motstand. Det endte med at Russland overtok styringen av Sovjetunionen, mens Ukraina erklærte seg selvstendig. Myndigheten på Krym ønsket nå en folkeavstemning om løsrivelse fra Ukraina, men Kravchuk overtalte dem til å skrinlegge denne ideen, mot et løfte om autonom status. Men i folkeavstemningen om ukrainsk uavhengighet desember stemte bare 54 % «ja» på Krym, mens 90 % gjorde det i Ukraina som helhet.
Krym sto ikke på dagsordenen da lederne i Russland, Ukraina og Belarus møttes i desember 1991 for bli enige om unionens videre skjebne. Flere kilder antyder at Kravchuk tok kontakt med Jeltsin om Krym under det avsluttende møtet i «jakthytten» i Belaveskaya skogen. Det var sent, og det hadde vært et «fuktig» møte, og Jeltsin var ikke i form. Han skulle bare svart noe slikt, som «Bare ta det!» Det antydes i kildene at Kravchuk hadde ønsket å bli kvitt problemer Krym, men mislyktes. Nå var det nå opp til Ukraina å håndtere utfordringene på Krym.
Ukraina sto nå foran to store problemer når det gjaldt Krym: Det russiske flertallets ønske om selvstendighet, som 0gså ble støttet av Russland, og den russiske flåtebasen i Sevastopol. Allerede i januar 1992 stilte det øverste sovjet i Russland spørsmål om lovligheten av overføringen av Krym i 1954. Samtidig var det uenighet om hvilken status Sevastopol skulle ha. Russland støttet også en selvstendighetsbevegelse på Krym ledet av Yuriy Mesjkov.
I februar 1992 erklærte Kryms parlament den selvstendige republikken Krym, under president Mesjhov. Parlamentet i Kiev svarte med å erklære beslutningen ulovlig. Resultatet ble et kompromiss hvor man ble enige om at Krym skulle være en autonom republikk innen Ukraina. Krisen ble avverget, men det underliggende problemet forble utløst. I 1994 vant Mesjkov og hans parti valget med et program om gjenforening med Russland. Krisen ble nå løst ved en avtale Ukrainas president Leonid Kuchma og Jeltsin i mars 1995, hvoretter ukrainske spesialstyrker rykket inn, og Mesjkov og hans regjering ble arrestert. Mesjkov ble deportert til Russland og Kryms konstitusjon ble opphevet. Ukrainsk ble nå eneste offisielle språk. og Krym skulle være en integrert del av Ukraina, men med en viss autonomi.
Senere var det Sevastopol og flåtebasen der som var hovedproblemet. Det russiske parlamentet erklærte Sevastopol som en føderal russisk by. Men i mai 1997 ble imidlertid Russland og Ukraina enige om en avtale hvor russerne gav opp alle territorielle krav mot Ukraina, samtidig som det ble undertegnet en leieavtale for Sevastopol som gav russerne kontroll over marinebasen. Tilsynelatende var nå Krym-problemene løst, men som vi vet var dette ikke var tilfelle, og russerne tok i 2014 Krym med militærmakt. Lite tyder på at de akter å gi det fra seg.
Krym har medført mange problemer for Ukraina. De har internasjonale lover og regler på sin side, mens Russland mente at historie, kultur og befolkning tilsa at Krym burde være deres. Makt var sterkere enn rett, og det er lite som tyder på at Krym igjen kan bli ukrainsk. Mange i Ukraina mener nok at Krym var en gave til besvær!
Foto: Forsteder til Kerch - Krim
