Torsdag 6. november slapp Godal-utvalget den kanskje ikke så etterlengtede oppfølgeren til Godals utmerkede Afghanistan-rapport fra 2016. Som den første rapporten er også denne nokså dyster lesning. Ikke fordi den er dårlig eller kjedelig skrevet, lagt derifra, men fordi historien som fortelles er nitrist.
Med noen kjappe tastetrykk finner jeg ut at kostnaden til krigen mot terror, som brøt ut i 2001, er beregnet til ca. 8 billioner dollar, og nær en million drepte. Av de 8 billionene har 2,3 billioner gått til operasjonen i Afghanistan og Pakistan, noe som vel er i nærheten av et norsk oljefond? Det tilsvarer noe slikt som tre milliarder kroner hver eneste dag i 20 år. Heldigvis har ikke Norge stått for alt dette. Den norske stat har kun svidd av 30 milliarder på prosjektet i Afghanistan, som endte i fullstendig fadese.
Omtrent samtidig med at Godal la fram sin rapport fikk Nav-direktør Hans Christian Holte avskjed i unåde for blant annet å ha hatt for svak kontroll med utbetalingen av 2,6 milliarder kroner i stønad til innkjøp av ortopediske hjelpemidler. Hvis manglende kontroll med 2,6 milliarder er nok til at du mister adgangskortet, vil jeg tro at 30 milliarder rett i sluket er helt på grensen til det uakseptable.
Jeg var derfor mer spent enn normalt da jeg torsdag 6. november benket meg foran radioapparatet for å høre debatten på Dagsnytt 18, hvor Godal la frem sin rapport og hvor blant annet de to som på deling har bekledd utenriks- og forsvarsministerposten de siste ti årene var i studio for å svare for seg. Jeg regnet med at programlederen verken ville la Espen Barth Eide eller Ine Marie Eriksen Søreide slippe unna med lettvintheter, men der tok jeg skammelig feil.
Espen Barth Eide kunne forsikre alle oss radiolyttere om at:
«Det var i hvert fall ingen tvil om at vi mente at det var riktig, og at vi opplevde at dette var viktig både for alliansen, men også for innsatsen i Afghanistan. Det var et genuint ønske om å bygge en demokratisk rettstat i Afghanistan. Også fordi det var en del av å gjøre Afghanistan trygt for ikke å bli en hjemstavn for internasjonal terror, ikke bare ved å fjerne terrorister, men også å bygge et bedre samfunn, så det var logisk og sammenhengende tenkt, men det var altfor mye vi ikke skjønte.»
For mange av oss som var del av det norske eventyret i Afghanistan er det ikke så lett å være enig med Barth Eide. Var det noe vi savnet, var det en logisk og sammenhengende tanke, spesielt bak det den norske stabiliseringsstyrken gjorde i Faryab-provinsen. Den berømte «Strategi for helhetlig norsk sivil og militær innsats i Faryab-provinsen i Afghanistan» fra 2009, som kom da Barth Eide var statssekretær i Forsvarsdepartementet, var som vi vet alt annet enn helhetlig. Som det første Godal-utvalget skrev i 2016: «Dokumentet var en ambisjonsbeskrivelse snarere enn en strategi, og få utvalget har snakket med opplevde dokumentet som praktisk nyttig for PRTets arbeid. Det ble først og fremst oppfattet som tre departementers forsøk på å samordne intensjoner, men ga ingen klare føringer for samhandlingen på bakken.» Mange av oss skjønte ganske lenge at strategien i Afghanistan ikke var bærekraftig. Vi skjønte hvor det bar, der mange av oss tok feil, var hvor stor hastighet dette toget mot avgrunnen hadde.
Nå er det ikke slik at Barth Eide skal ha skylda for alt vi ikke fikk til i Afghanistan, men det han kan klandres for er hans manglende evne til å ta det lille ansvaret han tross alt har. Jeg forventer ikke at han som Holte må levere inn sitt nøkkelkort som følge av Godalsutvalgets dom. Det jeg derimot savner er en smule selvkritikk, og selvrefleksjon. I samme debatt opplyser nemlig Barth Eide om at:
«Den USA-ledede kollasjonen tok for lett på en del ting og tenkte for mye som Pollyanna, litt for optimistisk, tok ikke dårlige signaler alvorlig nok og tenkte at det bare var et skjær i sjøen mens det egentlig var mer alvorlig. Så det er fryktelig mye å lære.»
Spørsmålet er hvilke planet Barth Eide befant seg på i denne tiden? Mens den USA-ledede kollasjonen var «litt for optimistisk», kom det advarsler i en stri strøm. Sommeren 2010 fikk for eksempel sjefen for ISAF, general Stanley McChrystal, sparken av president Obama fordi han ikke maktet å holde de interne frustrasjonene unna media. I min egen bokhylle finner jeg også bøker som Frank Ledwidge, Losing Small Wars, British Military Failure in Iraq and Afghanistan, (2011), Carlotta Gall, The Wrong Enemy, America in Afghanistan, 2001–2014 (2014), Daniel P. Bolger, Why we lost. A General’s Inside Account of the Iraq and Afghanistan Wars (2014), Dominic Tierney, The Right Way to lose a War. America in an age of unwinnable conflicts, (2015). Dette er bare et tilfeldig utvalg av all den litteraturen som kom mens vi sto i gjørma til knes. At vi var litt for optimistiske er rett og slett ikke sant. Vi var svært pessimistiske. Når Barth Eide sier at det er fryktelig mye å lære av dette, er altså første steg å evne å se seg selv i speilet, for deretter å forsøke å være ærlig.
Som vi så over, blåste Barth Eide også støvet av den gamle litterære figuren Pollyanna. Programleder Sigrid Sollund måtte sågar minne lytterne på hvem denne Pollyanna er. Hun dukker opp i en roman av Eleanor H. Porter fra 1913, som handler om en jente som alltid forsøker å se det positive i alle situasjoner, og som likte å leke «Vær glad-leken», nærmest uansett hva som ble kastet mot henne.
Paradokset er at det var ikke den USA-ledede kollasjonen som oppførte seg som Pollyanna i 20 år, men Barth Eide. Han er like blid, 30 milliarder fattigere. Utvalgsleder Godal rakk også å legge inn en kommentar under sendingen om Kabuls raske fall sommeren 2021: «Det sier altså hvor lite realitetssans det var rundt bordet og hvor lite toppledere visste om hva de egentlig holdt på med. Det er jo det som er det betenkelige. Kritisk refleksjon er hovedlærdommen i denne rapporten».
Det er imidlertid ingen grunn til å tro at Barth Eide en gang registrerte at hans partifelles konklusjon traff ham som en kanonkule i magen. Eides realitetssans synes å være ytterst liten. Det virker som om realiteter slett ikke vedkommer politikken. Skal du komme noen vei i den bransjen han har valgt må du være god på «Vær glad-leken». Du må i hvert fall ikke komme i skade for å snakke sant. I politikken er det å snakke sant som å leke med en skarp håndgranat. Det kommer sjeldent noe godt ut av det.
Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret
