You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Landmakten må satse på missiler, sensorer, droner og beskyttelsessystemer

Landmakten må satse på missiler, sensorer, droner og beskyttelsessystemer

. 8 min read

Russisk lokal styrkeoverlegenhet innledningsvis

I en tenkt konfliktsituasjon, hvor Russland velger et overraskende angrep på Norge, vil Russland innledningsvis kunne ha lokal styrkeoverlegenhet i Finnmark. Både på grunn av daglig fysisk nærhet til grensen av Russiske styrker, og på grunn av den sårbare aksen norske landstyrker har nødt til å passere for å komme seg fra Troms til Finnmark.  Tilstanden vil sannsynligvis vedvare over mange uker inntil NATO har akkumulert nok styrker til å slå tilbake. I løpet av de ukene er det kritisk for Norge at ikke Russisk kontroll over Finnmark blir et fullbyrdet faktum, og konflikten avsluttes før NATO-landenes politikere velger å intervenere. Tidligere artikler har diskutert disse temaene og vil derfor ikke utdypes her.

Landmakten bør forsterkes med en stor mengde kortrekkende missiler

På grunn av mulighetene til forsterkninger må styrkene i Finnmark utrustes med våpensystemer som gjør de effektivt i stand til å yte motstand mot alt fra luftlandetropper til tunge stridsvogner og artilleri. Våpensystemene må være raske å flytte til der behovet måtte være, og samtidig evne å dekke det store geografiske området som Finnmark er. Systemene må også utgjøre en relativt liten risiko å bruke for soldaten, som tross alt må kunne gjenbrukes i mange uker før forsterkningene kommer. Løsningen på dette problemet er missiler. Mengder av missiler.

Langtrekkende missiler som det fremtidige Joint Strike Missile (JSM) er store og skytes typisk fra store plattformer som fregatter, kystkorvetter, jagerfly og spesialbygde lastevogner. Missilene finnes i et begrenset antall og brukes typisk bare om det dukker opp verdifulle mål. Mengden av missiler tilgjengelig avhenger også av om luft- og sjøstridskreftene har ressurser til å sette av for å støtte landstriden. Landmakten må derfor ha denne kapabiliteten organisk. En god mengde langtrekkende missiler vil være nødvendig for å trenge gjennom motstanderens missilforsvar for å ta ut viktige mål, også på land.

Store mengder langtrekkende missiler nært grensen vil være provoserende for Russland på grunn av at missilene da kan nå viktige baser på Kolahalvøya. En slik utgruppering vil bidra til økt spenning mellom nasjonene. En løsning på dette, og logistikkproblemet med for få tilgjengelige langtrekkende missiler, er derfor kortrekkende missiler. Kortrekkende missiler vil ikke kunne beskyldes for å utgjøre noen offensiv trussel mot Nordflåten og andreslagskapasiteten til de strategiske atomubåtene. Samtidig vil en mengde slike missiler utplassert hos landstyrkene i Finnmark sørge for at et hvert forsøk på strategisk overfall vil medføre solide krigshandlinger og dermed skape en reell terskel.

Jeg foreslår derfor at vi anskaffer et missilsystem som har evne til å slå ut den typen materiell som motstanderen kan tenkes å sette inn på land. Systemet bør ha en størrelse som gjør det lett flyttbart, og helst bærbart. Det bør kunne transporteres og avfyres fra lette terrengkjøretøy og fremdeles ha en rekkevidde på 30 km. Skytteren må kunne designere mål uten å måtte bruke aktiv stråling, f.eks. laserbelysning, slik at han ikke blir avslørt på grunn av dette. Videre må avfyringskommandoen til missilet kunne gå på en sikker måte uten å bli forstyrret av fiendens midler til elektronisk krigføring. Missilet må deretter være smart nok til å navigere til oppgitt posisjon, uten å være avhengig av eksterne signaler som f.eks. GPS, gjenkjenne angitt mål, og selvfølgelig ha virkningsfull effekt. Følgelig bør missilsystemet ha flere typer missiler, som minimum en type mot luftmål, en mot avanserte tunge pansrede mål med automatiske beskyttelsessystemer, en type mot lettpansrede og upansrede mål og en type mot bygninger, typisk med termobarisk stridshode. Systemet må ha en fleksibilitet til å avfyre, og ikke minst treffe et mål samtidig med flere missiler for å kunne overvinne fiendens beskyttelsessystemer.

Missiler må videre anskaffes i et så stort antall at soldatene ikke nøler med å bruke missilene på mål som kan anses som mindre viktige, f.eks. et infanterilag eller en lastebil. Dette vil gi relativt lavt trente heimevernssoldater mulighet til å stå i mot topp trente luftlandesoldater og dermed kunne opprettholde en krigsstilstand over mye lengre tid. Missilsystemet må være så enkelt i bruk at vi på en troverdig måte kan utruste relativt lavt trente heimevernssoldater og likevel forvente stor effekt.

8 Non Line-of-Sight (NLOS) missiler, med rapportert rekkevidde på 30 km og vekt på under 1500 kg. Kilde: Rafael Advanced Defense Systems

Delvis lignende systemer finnes på markedet i dag og teknologien er til stede. Vi kan kjøpe hyllevare, eller så kan departementet gå inn og be Kongsberg-gruppen utvikle et «mini JSM» og f.eks. utnytte NAMMOs fremskritt i hypervelositetsammunisjon mot stridsvogner og gi norsk industri en dytt i ryggen. Med tanke på at vi sannsynligvis bør anskaffe 1000 missiler årlig for å ha en akseptabel mengde missiler tilgjengelig for en reell terskel, er ikke det feil. En mengde på rundt 10 000 missiler i forskjellige varianter tilgjengelig i kongeriket vil forsikre en motstander om at det blir svært kostbart å tråkke inn på norsk territorium.

Ser vi på varslingstiden ved et overraskende angrep er det ingen tvil om at et slikt system er det som billigst kan gi økt troverdig kampkraft i Finnmark. Et annet alternativ er å ha landstyrker av en tilstrekkelig størrelse på beredskap 24/7, 365 dager i året. Beredskap koster imidlertid penger og den mengden personell dette vil kreve vil være et kontinuerlig press på budsjettene. Det beste er en kombinasjon av stående styrker og et raskt mobiliserbart heimevern med kapabilitet til å slå kraftig fra seg.

Sensorer og konsekvenser på slagfeltet

De teknologiske fremskrittene innen sensorer og maskinlæring vil gjøre det mye vanskeligere, og enkelte steder tilnærmet umulig, å skjule militært utstyr. Algoritmer for bildegjenkjenning passerte ferdighetene til mennesker for flere år siden og i dag bruker politiavdelinger i både Kina og Storbritannia algoritmer for ansiktsgjenkjenning til å gjenkjenne individer. Algoritmene er i stand til å analysere mange bilder i rask rekkefølge og kan følgelig dekke et mye større område enn en menneskelig analytiker. Teknologien gjør det mulig til at en taktisk sjef kan få presentert ferdig analyserte data med bare noen sekunders forsinkelse. Implikasjonen på slagfeltet vil være enorm. Presis ildledelse vil gjøres på sekunder og såfremt målet er innenfor rekkevidde kan det avfyres ild mot målet under et minutt etter deteksjon.

Landmakten må derfor anskaffe sensorpakker og analyseverktøy, og gjøre disse tilgjengelige for taktiske sjefer på så lavt nivå som mulig.  De teknologiske mulighetene for deteksjon som ligger i hyperspektrale sensorer, radarer, laserscannere, bakkepenetrerende radarer, lydsensorer og sensorer i øvrige deler av det elektromagnetiske spektrum er enorme, og utnyttelsen av disse kan ganske enkelt avgjøre striden. For å skape et overlegent situasjonsbilde bør Forsvaret anskaffe analyseverktøy i form av maskinlærende algoritmer som kan analysere innhentede data fortløpende.

For å hindre fiendens bruk av de samme sensorene kan vi gjøre mye med kamuflasje, men sensorene utvikles stadig. Hyperspektrale sensorer har et potensiale til å kunne detektere tilnærmet alt dersom algoritmene blir gode nok. En laserscanner er i stand til å måle avstander ned på centimetersnivå, også gjennom løvverk. Kombinert med en sammenligning av gårsdagens bilde med dagens, og i tillegg en hyperspektral sensor, vil ikke en gang infanteri kunne påregne å holde seg skjult. I store deler av landet er det mye vegetasjon som kan utnyttes for å skjule styrker, imidlertid er vegetasjonen i vårt nordligste fylke relativt glissen. Det er få steder hvor f.eks. mekaniserte styrker har mulighet til å skjule seg, noe som gjør at fiendens sensorer kan detektere disse på lengre avstander, avhengig av hvor god oppløsning de har på sine sensorer. Det vil også bli lettere å analysere seg fram til hvor disse enhetene kan befinne seg.

Innføring av slike sensorer og analyseverktøy vil ha så stor betydning på slagfeltet at vi har nødt til å være foran i utviklingen. Dersom vi ikke klarer å hindre fienden i å posisjonere sine sensorer må vi fokusere på å beskytte oss mot de våpnene fienden kan benytte.

Sensorene bør innføres så snart som mulig og ferdig analyserte data må gjøres tilgjengelig på et så lavt taktisk nivå som mulig slik at taktiske sjefer kan reagere raskere og ta ut fiendtlige styrker før de kan påvirke egne.

Beskyttelse mot motstanderens indirekte ild

Forsvaret må anskaffe våpensystemer som kan skyte ned store mengder indirekte ild. Russland har i lang tid satset på artillerisystemer og luftvernsystemer. Utvikling og spredning av tidligere nevnte sensorer vil kombinert med artilleri og luftvern utgjøre en svært stor trussel. Pansring er ikke nok da det finnes flere typer indirekte ild som er effektive mot denne typen mål. Infanteri er enda mer sårbart for indirekte ild, og må benytte de mulighetene terrenget gir, f.eks. ved å grave seg ned. Indirekte ild kan imidlertid levere så mye sprengkraft at det heller ikke vil være nok.

Teknologien er moden og i dag finnes det våpensystemer for å skyte ned raketter, artillerigranater, bombekastergranater og ikke minst droner. For å forsikre oss at våre landstyrker evner å overleve og kjempe i lang nok tid må vi sørge for at denne kapabiliteten er tilgjengelig og i stort nok antall. Spesielt hvis vi ønsker at vår mekaniserte Brigade Nord skal kunne kjempe med maksimal effekt. Vi bør også anskaffe slike systemer i lette nok varianter til å bæres på lette terrengkjøretøy slik at de kan støtte Heimevernet og dagens lette infanteribataljoner.

Ubemannede farkoster

Landmakten må satse mye mer på ubemannede farkoster. Det finnes etter hvert utallige droner å få kjøpt på markedet og potensialet for utnyttelse er enormt. Kamphelikoptere er relativt dyre, men i dag kan vi kjøpe droner med mye av den samme effekten til en mye lavere kostnad. Droner kan også frakte materiell, og det finnes prototyper som påstås å kunne frakte 200 kg, f.eks. en lettere såret soldat, med en rekkevidde på opp til 200 km. Landgående droner utvikles stadig og vi bør sterkt vurdere å utnytte slike systemer til logistikk og til å posisjonere tidligere nevnte sensorer.

Ett eksempel på de mange ubemannede bakkekjøretøyene som flere store våpenprodusenter nå lanserer. (Kilde: Rheinmetall Defence)

I dag har vi et fåtall ubemannede flygende farkoster i Hæren, og strukturene er naturlig nok tilpasset det materiellet vi har i dag. Ubemannede farkoster har imidlertid et så stort potensiale at vi bør se på fremtidige strukturer med et betydelig antall droner, både flygende og på bakken. Ved en eventuell økning av landmakten bør dette være en betydelig del av investeringen.

Brigade Sør – sentralt plassert og luftmobil

Dersom det er budsjettmessig mulighet til å innføre en brigade til bør vi gjøre den luftmobil. Vi har allerede en mekanisert brigade, og som tidligere nevnt vil den kunne få store problemer med å fremføre til Finnmark langs land. For å skape flere muligheter til fremføring og for å kunne forsterke styrkene i Finnmark på kort varsel bør ytterligere styrker kunne fremføres i luften. Disse styrkene bør ha en helikopterkapasitet og en rekkevidde som gjør at de kan støtte i hele landet på kort varsel. Det vil gi Hæren en fleksibilitet og en strategisk relevans ut over det den har i dag. Vi bør ikke gjøre avdelingen så tung at den blir vanskelig å posisjonere der den skulle behøves.

Et av den amerikanske hærens prosjekter for fremtiden er et helikopter med egenskaper som et fly for økt rekkevidde. Ikke ulikt allerede eksisterende tiltrotor-helikoptre. En brigade oppsatt med slike helikoptre vil kunne støtte hele landet fra en sentralt plassert base, f.eks. Værnes. Brigadens materiell bør derfor tilpasses kapabilitetene til et sånt helikopter slik at styrken kan deployeres for å svare på tidskritiske operasjonelle og strategiske behov.

Konklusjon

Kombinasjonen av et lett transportabelt potent missilsystem, effektive sensorer, ubemannede farkoster til våpen og logistikk, og effektive systemer for beskyttelse, vil signifikant øke kampkraften til landstyrkene og relativt kostnadseffektivt utgjøre en kraftig terskel for et overraskende angrep. Når vi nå utvikler landmakten for fremtiden bør vi legge vekt på disse systemene. Er det økonomisk rom for en brigade til bør den gjøres luftmobil slik at den kan deployeres på kort varsel og komplementere øvrige deler av landmakten.


Foto: FN Herstal og Milrem Robotics UGV (FN Herstal)


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.