You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Langtidsplanen og utvikling av en norsk sikkerhetsstrategi

Langtidsplanen og utvikling av en norsk sikkerhetsstrategi

. 15 min read

Fredag 17. april ble den nye langtidsplanen for forsvarssektoren (Prop. 62 S) presentert.

Denne artikkelen vil argumentere for at det neste skrittet bør være å utarbeide en helhetlig norsk sikkerhetsstrategi, for å sikre at vurderinger, beslutninger og handlinger, både sivilt og militært, utføres på en helhetlig måte med felles forståelse for hvordan tilgjengelige midler skal nyttes for å nå sikkerhetspolitiske mål. Videre bør Norge justere sin tilnærming til avskrekking og beroligelse for å kunne ivareta sine interesser i en stadig mer utfordrende situasjon.

En av ambisjonene som skisseres i den nye langtidsplanen for forsvarssektoren er at Norges evne til å ivareta egen sikkerhet skal utvikles på en mer helhetlig måte. Utviklingen av langtidsplanen har derfor vært tett koordinert med utarbeidelsen av den kommende samfunnssikkerhetsmeldingen.

Langtidsplanen fokuserer sterkt på at samfunnssikkerhet og statssikkerhet skal ses sammen. Den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i nå, og den forventede utviklingen, viser at truslene mot norsk sikkerhet er sammensatte. Ikke siden slutten av den kalde krigen har Norge stått overfor et slikt omfang av samtidige sikkerhetsutfordringer, og situasjonen krever et integrert forsvar mot påvirkning i hele konfliktspekteret.

De strategiske målsetningene som beskrives i langtidsplanen er gode: tettere samarbeid mellom militær og sivil side, økt forsvarsevne og et sterkere forhold til våre allierte. Utviklingen av Norges evne til å forsvare sine interesser er også et kontinuerlig prosjekt: langtidsplanen understreker spesielt viktigheten av en helhetlig videreutvikling av sivilt-militært samarbeid for å ytterligere styrke forsvaret av Norge.

Artikkelen vil først belyse hvordan situasjonen, sett i sammenheng med de strategiske ambisjonene i langtidsplanen skaper et sterkt behov for å formulere en strategi, og artikkelen vil deretter fremheve noen utfordringer som langtidsplanen i liten grad møter. Avslutningsvis legger artikkelen frem et forslag til en norsk helhetlig strategi.

Hvilket sikkerhetspolitisk situasjonsbilde beskrives i langtidsplanen?

Norges interesser og sikkerhet trues i alle domener, med alle typer virkemidler, og truslene er rettet både mot statssikkerhet og samfunnssikkerhet. Mange av truslene, også mot statssikkerheten, ligger under terskelen for krig.

Dagens sikkerhetssituasjon preges av økende kompleksitet som resultat av stormaktsrivalisering, sammensatte trusler og en rask teknologisk utvikling. Videre er de tradisjonelle skillelinjene mellom krig og fred i ferd med å viskes ut. Stormakter viser både evne og vilje til å operere i gråsonen under terskelen for krig, og makt utøves med flere virkemidler og i flere domener enn tidligere. For Russland har kombinasjonen av økonomiske sanksjoner, diplomatisk press, samt cyber- og informasjonsoperasjoner, understøttet av skjult militær innsats, blitt mer effektive enn bruk av våpenmakt til å oppnå politiske og strategiske målsettinger (Mazarr, 2015, s. 90-91). Virkemidler som i vestlig tradisjon har blitt brukt for å unngå krig, brukes nå til å føre krig, uten å krysse etablerte snubletråder (Bartles, 2016, s. 34). Tradisjonelt har land, sjø og luft vært hovedarenaene for krigføring, men nå brukes makt også i det ytre rom, cyberdomenet og det menneskelige domenet (kognitivt og sosialt). Situasjonen truer ikke bare Norges sikkerhet, men påvirker også Norges politiske handlefrihet. Internasjonal rett utfordres i stadig større grad, og viljen til å gripe muligheter i såkalt maktvakuum er økende.

Sammensatt virkemiddelbruk blir benyttet i hele krisespekteret, og er med på å gjøre skillet mellom samfunns- og statssikkerheten mindre tydelig (Prop 62 S, 2020, s. 19). Et virkemiddel som tilsynelatende rettes mot samfunnssikkerhetsmål kan i realiteten ha alvorlige implikasjoner for statssikkerheten, og eskaleringstiden fra anvendelse av ett virkemiddel til en samlet virkemiddelbruk som truer statssikkerheten kan være kort (Ibid., s. 120).

Hvordan møter langtidsplanen denne situasjonen?

Langtidsplanen presenterer en strategi hvor alle tilgjengelige midler skal brukes integrert for å ivareta mål knyttet til både statssikkerhet og samfunnssikkerhet.

Langtidsplanens svar på utfordringene knyttet til situasjonen er å etablere en forsvarsevne som ivaretar både statssikkerhet og samfunnssikkerhet samtidig. Det vil si at sikkerhetsbehov knyttet til statens eksistens, suverenitet og integritet ses i sammenheng med behov for å verne grunnleggende verdier, viktige samfunnsfunksjoner og befolkningens liv og helse. Samlet er disse behovene Norges strategiske mål, og representerer et ønske om å bevare status quo.

Norges strategiske hovedlinje er avskrekking og beroligelse, og den hviler på tre søyler: vår nasjonale evne, vår kollektive evne i rammen av NATOs forsvarsplaner, og vår evne gjennom bilateral støtte og forsterkningsplaner. Disse tre søylene skal understøttes av et totalforsvar som styrker evnen og reduserer sårbarheten.

Midlene er hovedfokuset i langtidsplanen. Det legges opp til en styrking av militær evne, og en mer integrert styring og anvendelse av både militære og sivile midler. Forsvaret skal gjøres bedre i stand til å løse sine hovedoppgaver, blant annet ved økt kapasitet innen etterretning, strategisk kommunikasjon, tilstedeværelse og forsvar i alle domener.

Det er imidlertid ikke nok at langtidsplanen påpeker en strategi hvor alle tilgjengelige midler skal brukes integrert; vi må også vite hvordan vi skal bruke dem. Det er dermed behov for at strategien formuleres.

Hvorfor trenger vi å formulere en sikkerhetsstrategi?

Det vil være feil å si at Norge ikke har noen sikkerhetsstrategi. Vi utøver strategi hver eneste dag, i form av vurderinger, beslutninger og handlinger. Norge har ivaretatt sine interesser på Svalbard i 100 år, vi deltar i flere av de største utenrikspolitiske arenaene, og Forsvaret bidrar kontinuerlig til suverenitetshevdelse. I møter med Russland fremstår Norge som en fast og bestemt aktør, og vi samarbeider stadig tettere med våre nærmeste allierte. Alt tyder på at de som til daglig utøver strategien gjør en meget god jobb.

Utfordringen med at strategien ikke er tydelig formulert noe sted er knyttet til hensikten med å ha en strategi. En strategi skal omsette politikk i planer og handlinger over en viss tid, og på denne måten gi en retning for prosesser på alle nivåer. Med utgangspunkt i Hew Strachans (2008) prinsipielle tilnærming har en strategi to oppgaver: å identifisere hvilken situasjon vi står ovenfor, og deretter håndtere situasjonen og styre den til vår fordel.

Langtidsplanens ambisjon om en helhetlig tilnærming til stats- og samfunnssikkerhet sett i sammenheng med en stadig mer utfordrende sikkerhetssituasjon, gir et økt behov for at en norsk sikkerhetsstrategi formuleres og gjøres tilgjengelig for alle som skulle ha behov for å forstå den. Situasjonen er mer kompleks, og kompleksiteten forventes å øke. Dette stiller høyere krav til at menneskene som utøver strategien har en felles situasjonsforståelse. For at alle skal kunne jobbe i samme retning må vurderinger, beslutninger og handlinger være bygget på samme grunnlag.

I tillegg må strategien utøves på bakgrunn av enkle og tydelige føringer, fordi kompleksitet må møtes med enkelhet. På taktisk nivå lærer man fort at en enkel og tydelig plan er bedre i stand til å møte friksjon enn en detaljrik og omfattende plan, fordi den første er lettere å justere når situasjonen endrer seg. På samme måte vil en formulert strategi i større grad gjøre det mulig å justere handlingene som utføres for å nå de overordnede målene enn om man ikke har en.

En tettere integrering av militære og sivile virkemidler gjør også at antallet mennesker og elementer som skal utøve sikkerhetsstrategien øker. Når flere skal jobbe sammen mot et felles mål er det behov for en viss styring, og en strategi vil i denne sammenhengen være et styringsverktøy. Langtidsplanen beskriver imidlertid at den vil gi mer integrert og helhetlig styring, men kun i forsvarssektoren.

Formulering av en strategi vil ikke bare gjøre oss bedre i stand til å forsvare oss mot påvirkning, men også kunne hindre at Norges handlinger påvirker situasjonen på en måte som vi ikke ønsker, ved at utfordringene håndteres på en bevisst og målrettet måte.

Utfordringer

Gitt behovet for å formulere en sikkerhetsstrategi, er ikke det som presenteres i langtidsplanen alene et godt nok grunnlag for å forstå og håndtere situasjonen. Selv om langtidsplanen presenterer mange løsninger finnes det også noen utfordringer som kun i liten grad adresseres.

Den første er at det blir stadig mer krevende å ivareta balansen mellom troverdig avskrekking og beroligelse i hele konfliktspekteret, og denne balansen blir stadig viktigere. Stormaktsrivaliseringen viser at respekt for mindre staters legitime interesser ikke kan tas for gitt (Prop. 62 S, 2020, s. 20). Den andre er at rivaliseringen i økende grad foregår i gråsonen under terskelen for krig, og at dette i større grad enn tidligere påvirker Norges sikkerhet. Både militære og ikke-militære virkemidler blir brukt for å teste, destabilisere og isolere Norge (Ibid., s. 22). Dette betyr at vi ikke bare må hindre krig, men også håndtere handlinger som påvirker norske interesser under terskelen for krig.

Norges tradisjonelle tilnærming til avskrekking og beroligelse bør justeres fordi avskrekking i form av alliert støtte i en artikkel 5-situasjon i liten grad vil møte disse utfordringene. Samtidig vil beroligelse ha mindre effekt når flere muligheter til, og sterkere ønske om, strategiske gevinster finnes hos stormaktene.

En mulig tilnærming er å se på situasjonen som en konkurranse slik det presenteres i USAs National Defense Strategy (U.S. DoD, 2018). Konkurransebegrepet ble introdusert av The Joint Chiefs of Staff i deres Joint Concept for Integrated Campaigning (JCIC), og i det nye konfliktspekteret er fred, krise og krig blitt erstattet med samarbeid, konkurranse og væpnet konflikt (JCS, 2018, s. 18).

Figur 1: hentet fra Joint Concept for Integrated Campaigning (JCS, 2018, s. 18)

Den overordnede tanken bak denne modellen er at USA og andre store og små aktører i det internasjonale systemet befinner seg i en vedvarende konkurranse. Der kan alle typer virkemidler nyttes i alle domener for å ivareta egne interesser, forsvare seg mot uønsket påvirkning, og gripe muligheter til å styrke egen posisjon på bekostning av andres. I motsetning til det tradisjonelle konfliktspekteret, hvor eskaleringsstigen gikk fra fred via krise til krig, beskriver konkurransespekteret kun varierende grader av konkurranse. Her vil aktørene eskalere og de-eskalere på den måten som best tjener deres interesser, for å hele tiden vinne små eller større gevinster uten å utløse krig.

En utvikling av mål, metoder og midler med bakgrunn i dette perspektivet kan være et mulig alternativ i utformingen av en norsk sikkerhetsstrategi dersom man ønsker å møte utfordringene.

Mål

La se på hvilke mål JCICs nye konfliktspekter kan gi for Norge. Jeg vil dele spekteret i tre dimensjoner: samarbeid, konkurranse og væpnet konflikt. Aktørene vil generelt være alle stater, organisasjoner og allianser som påvirker hverandre i disse dimensjonene, men aktørene i stormaktskonkurransen som beskrives i langtidsplanen er primært USA, Russland og Kina (Prop. 62 S, 2020, s. 17).

Samarbeidsdimensjonen omfatter både generelt og saksspesifikt samarbeid med andre aktører som har sammenfallende eller tilnærmet like interesser. Aktørene man etablerer samarbeidsforhold med innenfor enkelte områder kan dermed også være konkurrenter eller motstandere innenfor andre. Det at aktørene ser seg tjent med å bevare et samarbeid, generelt eller i enkeltsaker, gir også en effekt i de andre dimensjonene, ved at det gir en viss gjensidig tilbakeholdenhet knyttet til handlinger som kan eskalere konkurransen og bryte samarbeidet (JCS, 2018, s. 7). Videre vil et ønske om å unngå væpnet konflikt, eller i det minste å holde en mulig væpnet konflikt begrenset i intensitet og omfang, innebære at aktørene vil være tjent med å ha etablert noen grenser og rammer på forhånd. Disse bør etableres i fredstid fordi det krever god kommunikasjon, og kommunikasjonen vil som regel bli dårligere etter hvert som konkurransen eller konflikten eskalerer (Schelling, 1980, s. 53). For Norges del, som en småstat med tilgang til store havområder og naturressurser, vil etablering av ulike samarbeidsarenaer med Russland, USA og andre aktører kunne skape et gjensidig ønske om å bevare status quo, og på den måten forebygge uønskede hendelser og episoder.

Konkurransedimensjonen innebærer at to eller flere aktører har ikke-kompatible interesser, men at ingen av aktørene ønsker å eskalere til væpnet konflikt (JCS, 2018, s. 7). Dette gir i prinsippet tre handlemåter for en aktør: å angripe, å nekte, eller å konkurrere. Den første er bruk av ikke-voldelige virkemidler for å forbedre ens egen relative posisjon. Den andre er å kontre motstanderens handlinger, og dermed bevare posisjonene samtidig som man nekter motstanderen gevinster. Den tredje er å svare på motstanderens handlinger i den hensikt å vinne en konkurranse ved at motstanderen tvinges til å gi seg (McCoy, 2018). Alle disse handlemåtene kan potensielt ramme Norge, for eksempel at konkurransen rammer Norges politiske handlefrihet ved at vi tvinges til å velge side, at militære maktdemonstrasjoner utfordrer norsk bevegelsesfrihet i eget luftrom eller havområder, eller at stormaktenes handlinger eskalerer på en måte som rammer norsk territoriell integritet. Dette er eksempler på uønsket påvirkning av Norges sikkerhet og eskalering til væpnet konflikt. Et delmål i denne dimensjonen vil dermed være å verne norske interesser mot uønsket påvirkning, samt å hindre eskalering.

Væpnet konflikt kan være alt fra begrenset til fullskala krig, og innebærer at voldsbruk er aktørenes primære middel for å nå sine respektive mål (JCS, 2018, s. 7). Dersom situasjonen truer Norges territoriale integritet, politiske uavhengighet eller sikkerhet, vil Norge kunne anmode om NATO Artikkel 4; at partene i Atlanterhavspakten skal rådslå med hverandre. Dersom situasjonen eskalerer ytterligere, til et væpnet angrep mot Norge, vil Artikkel 5 kunne bli utløst. I dimensjonen væpnet konflikt vil altså Norge kunne få støtte fra NATO, og for Norges egen del vil væpnet konflikt innebære både aktiv og passiv bruk av militære midler for å forsvare eget territorium og ivareta egne interesser, samt å tilrettelegge for mottak av alliert støtte. Utover å forsvare seg, vil Norges målsetting i denne dimensjonen være å de-eskalere konflikten og returnere til konkurranse- og samarbeidsdimensjonene.

Oppsummert kan norske målsettinger i denne situasjonen være:

  • å etablere gjensidig avhengighet basert på felles interesser,
  • å verne Norge mot uønsket påvirkning, samt hindre eskalering,
  • å de-eskalere i væpnet konflikt og returnere til konkurranse og samarbeid, til en lik eller bedre status enn tidligere.

Problemet med å dele opp målsettingene er at dimensjonene samarbeid, konkurranse og væpnet konflikt ikke er gjensidig ekskluderende; de kan finne sted samtidig. Og dette er nettopp en av utfordringene langtidsplanen selv peker på. Dersom delmålene skal sammenfattes i ett strategisk mål, bør fokuset derfor ligge på konkurransedimensjonen. Det at aktørene i utgangspunktet ikke ønsker væpnet konflikt, men å oppnå sine mål uten å utløse Artikkel 5, taler også for dette. Gitt at Norge ønsker å bevare status quo og unngå eskalering til væpnet konflikt, vil den dimensjonerende målsettingen være å verne norske interesser mot uønsket påvirkning, samt å hindre eskalering.

Risikoen ved å mer eller mindre se bort fra væpnet konflikt som dimensjonerende scenario er selvfølgelig at metodene og midlene i Norges sikkerhetsstrategi ikke vil være tilpasset det som i størst grad vil kunne true Norges sikkerhet. Det vil imidlertid være hensiktsmessig dersom metodene og midlene gir en sterk forsvarsevne, fordi et sterkt forsvar vil bidra til å gjøre et væpnet angrep mot Norge mer kostbart, og samtidig gi tid og rom til å motta alliert støtte. En strategi som sikter mot å verne norske interesser mot uønsket påvirkning og å hindre eskalering vil dermed også til en viss grad ta høyde for det verst tenkelige scenarioet dersom integreringen av midlene bidrar til et sterkere forsvar.

Metoder

Langtidsplanen legger opp til en videreføring av avskrekking og beroligelse som hovedlinje. Som småstat i en stormaktskonkurranse, hvor NATO ikke kommer Norge til unnsetning, vil imidlertid ikke avskrekking og beroligelse alene kunne dempe konkurransen og skjerme oss fra å bli påvirket. Og fordi faren for krig er blitt mindre, kan Norge kan tillate seg å signalisere en fastere og mer resolutt holdning i situasjoner der norske interesser står på spill. (Heier, 2013, s. 82).

For å utvikle en strategisk metode med bakgrunn i at konfliktspekteret er ulike grader av konkurranse, kan en måte være å identifisere ulike tiltak som kan gjøres for å etablere samarbeid, forsvare seg mot uønsket påvirkning og hindre eskalering.

For det første kan det være hensiktsmessig å etablere mekanismer som senere vil kunne hindre eskalering og løse eventuelle uenigheter ved at alle parter vil se seg tjent med å bevare status quo. Her vil etablering og opprettholdelse av god kommunikasjon med de andre aktørene kunne bidra til å identifisere områder hvor man har felles interesser, gjennom å skape en omforent forståelse av hverandres intensjoner. Det kan også være aktuelt å forhandle, for å etablere avtaler og samarbeidsarenaer. I en vedvarende konkurranse vil ikke alle være enige om alt, men en serie av forslag, motforslag, og kanskje også trusler vil etter hvert kunne ende i at aktørene tilpasser seg til et minste felles multiplum (Schelling, 1980, s. 102-104). Det vil også være aktuelt å skape omforent forståelse av såkalte «red lines», i betydningen grenser som vil utløse maktbruk dersom de krysses. Disse kan være knyttet til folkeretten og andre juridiske forhold, men kan også være basert på normer og avtaler. Norge bør videre etablere mekanismer og avse ressurser til at disse «red lines» overvåkes og holdes i hevd. Oppsummert handler dette om integrasjon, ved at partene blir tettere knyttet til hverandre på en måte som vil kunne dempe konkurransen og forebygge eskalering.

For det andre bør Norge ha en sterk integritet, både i den folkerettslige betydningen: at nasjonens grenser er ukrenkelige, samt i alminnelig betydning: å ha faste, upåvirkelige holdninger (Integritet, 2020). Dette innebærer forutsigbarhet og standhaftighet overfor Russland, men også overfor USA og eventuelle andre aktører som kan påvirke Norges interesser. Å være en god alliert i NATO, og bilateralt til USA, samt å ha et godt forhold til Russland vil fortsatt være viktig, men det vil også være viktig å etablere et selvstendig forsvar. Norge bør ha overvåkning, kontroll og tilstedeværelse i den grad som er nødvendig for å verne om avtaler og «red lines». Videre bør det finnes en viss beredskap for å reagere eller handle dersom det skulle bli nødvendig. Det kan også være aktuelt å etablere mekanismer for å de-eskalere konkurransen mellom stormaktene, og dette kan for eksempel være tiltak for å etablere dialog mellom partene, eller en form for avskrekking. Avskrekking i en konkurransesituasjon kan innebære trussel om sanksjoner, begrenset maktbruk, eller til og med en trussel om eskalering. Norges holdning til sikkerhetspolitiske kriser har tidligere vært at de må eskaleres for å unngå at situasjonen blir isolert norsk-russisk (Heier, 2013, s. 87). I dag kan hensikten med eskalering være å tvinge Russland inn i et fait accompli, ved at de vil tape både om de svarer på eskaleringen og om de gir seg. Faren med eskalering er imidlertid at Norge kan bli fremstilt og oppfattet som en aggressor, samt at vi risikerer en større krig. Det vil derfor være bedre å etablere avskrekking med egne virkemidler, både militære og ikke-militære, og i tillegg ha et godt samarbeidsforhold. Kostnaden for den som utfordrer norske interesser vil da kunne være at gevinstene av samarbeid bortfaller, i tillegg til at man blir møtt med et forsvar som kun kan forseres ved relativt offensiv maktbruk.

Midler

Når det gjelder hvilke midler som bør tilhøre strategien, så er forsvarssektorens midler beskrevet i langtidsplanen. En helhetlig sikkerhetsstrategi må i tillegg inkludere sivile midler. Det sentrale i et konkurranseperspektiv er at midlene må være tilpasset til strategiens mål og metoder, at de finnes i tilstrekkelig mengde, og at de er tilgjengelige når de trengs.

Militære og ikke-militære midler må være tett integrert, på lik måte som i USA og Russland. Den amerikanske National Defense Strategy sier at «A long-term strategic competition requires the seamless integration of multiple elements of national power – diplomacy, information, economics, finance, intelligence, law enforcement, and military» (U.S. DoD, 2018, s. 4). I Norge er det imidlertid et skille mellom militære og ikke-militære midler, ved at ansvaret for statssikkerhet og samfunnssikkerhet er delt mellom henholdsvis Forsvaret og sivile myndigheter. I gråsonen mellom krig og fred vil det, som langtidsplanen ganske riktig belyser, være vanskelig å fastslå om situasjonen er en utfordring for samfunnssikkerheten eller statssikkerheten (Prop 62 S, 2020, s. 20). I en situasjon hvor Norge kan bli påvirket av trusler, provokasjoner og handlinger i vårt nærområde, blant annet ved cyberoperasjoner og jamming, og i verste fall skjult militær aktivitet på norsk jord, trues både statssikkerhet og samfunnssikkerhet samtidig. Håndtering av en slik situasjon vil derfor kreve en tett integrering av virkemidler.

Samtidig vil konfliktspekteret og metoden innebære at det i størst grad er militære midler som brukes i væpnet konflikt, og at ikke-militære midler, som diplomatiske og økonomiske er de dominerende innsatsmidlene i samarbeid. Samtidig må tilnærmingen til maktbruk være fleksibel nok til at militære og sivile midler nyttes på en mest mulig effektiv måte, avhengig av situasjonen. Integreringen av ulike midler må derfor være fleksibel på en måte som muliggjør situasjonstilpasset innsats.

Oppsummert må midlene i en norsk sikkerhetsstrategi være både militære og ikke-militære, de må være tettere og mer fleksibelt integrert enn de er i dag, og de må være tilstrekkelige til at metoden kan utøves og målene kan oppnås.

En norsk strategi i konkurransespekteret

Norsk helhetlig sikkerhetsstrategi bør dermed innebære:

Avskrekking beskrives i langtidsplanen som summen av norsk evne til å påvirke og håndtere egen sikkerhet, NATOs sikkerhetsgaranti og troverdige planer for mottak av allierte. Videre skal beroligelse fremme forutsigbarhet og stabilitet i våre nærområder (Prop. 62 S, s. 24). Konkurranseperspektivet er et godt utgangspunkt for justering av denne tilnærmingen, ved at integritet og målrettet samarbeid kombinert med et sterkt forsvar gjør oss i stand til å hindre påvirkning under terskelen for væpnet konflikt.

Konklusjon

Langtidsplanen er nå presentert og vi venter på samfunnssikkerhetsmeldingen. Etter arbeidet med samfunnssikkerhetsmeldingen er ferdig bør denne og langtidsplanen ses i sammenheng, og et påfølgende arbeid med strategiutvikling bør iverksettes.

Dersom vi mener alvor med å se helhetlig på stats- og samfunnssikkerhet bør en helhetlig sikkerhetsstrategi formuleres og kommuniseres, for å sikre at alle som skal utøve den har samme forståelse av situasjonen og hvordan deres vurderinger, beslutninger og handlinger kan bidra til å nå felles mål.

En tettere samordning i ivaretakelsen av Norges stats- og samfunnssikkerhet innebærer at skillet mellom fred og krig blir mindre relevant, og metodene må i størst mulig grad bidra til å integrere midlene. En av de største utfordringene for Norge er at stormaktene ser seg selv i en konkurranse, og at konkurransen utspiller seg under terskelen for krig. Norge kan i denne situasjonen ikke basere seg på avskrekking med NATO i ryggen, men trenger en egen evne og en strategi for å ivareta norske interesser. En strategi basert på et konkurranseperspektiv vil etter min mening kunne bidra til å møte denne utfordringen.


Foto: Presentasjon av langtidsplanen (Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)


Litteraturliste




Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.