Maritim luftmakt - droners rolle

Maritim luftmakt - droners rolle

. 7 min read

John O Birkeland

Oberst i Luftforsvaret. Jobber i Forsvarsdepartementet. Operativ bakgrunn fra P-3 Orion, hovedkvarter i Norge og NATO, samt intops. Doktorgrad i militære studier.

Hvis man leser luftmakthistorie og tar et historisk dypdykk i utviklingen av luftmaktens tidligste funksjon, overvåking, vil man kunne identifisere noen grunnsteiner som en diskusjon rundt luftbåren overvåking bør ta utgangspunkt i. Disse grunnsteinene er høyde, hastighet, rekkevidde, kommunikasjon, overlevelse, sensorer, og til syvende og sist evnen til å distribuere informasjon i varierende modenhetsgrad.

De tre første er de letteste å snakke om, og utgjør som kjent de tre bærebjelkene i luftmaktens egenskaper. Eksemplene på ekstreme evner innen disse tre kommer stort sett fra overvåkingens verden; U-2 som cruiser i 70.000 fot, SR-71 som opererte i Mach 3.3, og droner slik som MQ-9 Sea Guardian som kan fly i opp mot to døgn sammenhengende.

Kommunikasjon har alltid stått høyt på agendaen innen overvåking, fra ballongpilotene på 1800-tallet som slapp håndskrevne notater ned til egne styrker på bakken med oversikt over fiendtlige troppebevegelser, til den satellittbaserte, sanntidsoverføringen av sensorinformasjon vi ser i dag. Det som overvåkes må på et tidspunkt kommuniseres. Videre har vi flere typer teknikker og metoder for overlevelse, fra ekstrem hastighet til ekstrem høyde, videre til evne til å nøytralisere trusselen selv, og til evne til å forstyrre innkommende missiler med narremidler. Overlevelse har alltid spilt en viktig rolle i overvåkingens funksjon.

Så har vi selvsagt sensorene, som danner ryggraden til enhver overvåkingsplattform. Sensoren(e) er premissleverandør(er) for hva man er i stand til å overvåke og bidra med inn i eget beslutningsgrunnlag på taktisk, operasjonelt eller strategisk nivå. Til slutt kommer egenskapen med å forme den innhentede sensorinformasjonen til noe nyttig for en selv eller andre. Dette kan være alt fra evnen til å transmittere sensorinformasjon i sanntid til bakkestyrker, analysere sensorinformasjonen om bord før den sendes ut, eller å formidle sensorinformasjonen etter landing for strategisk analyse av den akustiske signaturen til en ubåt. Disse syv faktorene danner premissene for enhver diskusjon rundt luftbåren overvåking.

Real business setter krav

Hvordan skiller så luftbåren maritim overvåking seg ut fra en generell diskusjon rundt luftbåren overvåking? Det stilles ekstra høye krav til to av disse syv faktorene: rekkevidde/utholdenhet, og sensorer. Man kan løse en svært stor del av porteføljen i luftbåren maritim overvåking med luftenheter som ikke har spesielt lang rekkevidde, men som kan operere over kystnære, littorale farvann. Men mener man business innen maritim overvåking, så er man i stand til å løse oppgavene assosiert med å overvåke maritime bevegelser langt unna sitt eget, nasjonale farvann, i tillegg til å være i stand til å dekke hele sitt maritime interesseområde. I norsk kontekst betyr dette for eksempel et nasjonalt krav om å kunne holde oppsyn med bevegelser i Nordområdene i sin helhet, i tillegg til å kunne overvåke hele Norges økonomiske sone (ut til 200 nm fra land). Dette stiller høye krav til rekkevidde. Hva angår sensorer så kan man også løse store deler av porteføljen for luftbåren maritim overvåking med sensorer som radar og elektrooptiske/infrarøde (EO/IR) kameraer. Men igjen, mener man business med luftbåren maritim overvåking så er man i stand til å følge militære bevegelser også under vann. Det stiller da krav til undervannssensorer, i konteksten av luftmakt best representert ved sonarbøyer som lytter etter ubåter i vannet.

Norge fattet i 2015/16 beslutningen om at evnen til å utøve langtrekkende, luftbåren maritim overvåking var av så høy strategisk viktighet at vi valgte å fornye vår maritime patruljeflykapasitet. Kun et svært lite antall spesielle overvåkingsfly er i stand til å imøtekomme så spesifikke og strenge krav til utholdenhet og sensorer, og valget falt på det samme flyet som vår største og viktigste allierte har valgt, P-8 Poseidon.

Dronenes plass: risiko og utholdenhet/rekkevidde

Men utviklingen innen droner har siden midten av 90-tallet vært intens, og har siden Midtøstenkampanjene på 2000-tallet vært eksplosiv. Jeg har tidligere tatt frem to primærfaktorer som har ligget til grunn for denne utviklingen: Risiko og utholdenhet/rekkevidde. Risikofaktoren dreier seg om et politisk krav om lavere risikotaging i operasjoner fra begynnelsen av 90-tallet. De eksistensielle trusselvurderingene fra den kalde krigen ble til anakronismer, og en økende grad av ekspedisjonær krigføring brakte med seg lavere toleranse for tap av egne menneskeliv i operasjoner. Ubemannede farkoster imøtekom et slikt krav på en god måte. I konteksten av denne korte artikkel har faktoren om risiko en direkte sammenheng med vurderinger rundt overlevelse innen maritim overvåking, som vi skal se under. Utholdenhet ble i økende grad relevant gjennom dreiningen av krigens karakter på tidlig 2000-tall. Det ble viktig å følge enkeltpersoner eller områder over lang tid for å danne seg et bilde av pattern-of-life, som videre ville spille inn til det overordnede etterretningsbildet på menneskelige nettverk og bevegelser, og til slutt inn mot målangivelse og engasjement. Droner med over 24 timers utholdenhet kom dette stridstekniske kravet i møte.

Bruksområder for droner

Hva er så nytten av droner i luftbåren maritim overvåking? Ser vi på de respektive militære droners karakteristika behøves det ikke mye fantasi for å se et betydelig potensiale. Mulighetene som kommer med droner i det maritime er for lengst identifisert og utnyttet, og vi har en rekke spektakulære eksempler fra operasjoner under Gulfkrigen i 1991 og fra piratbekjempelse utenfor Somalia på 2000-tallet. Spesielt er det de middels og store dronene som gir tydelig utslag innen effektiv utnyttelse av overvåkingskapasiteter og oppbygging av situasjonsforståelse i enormt store områder. Med kraftige radarer og store antenner for elektronisk innsamling holder de godt oppsyn hva angår aktivitet på overflaten. Både Triton (high altitude, 24 timer + i luften) og Sea Guardian (medium altitude, 40 timer i luften) flyr med kapable radarer, EO/IR-sensorer i tillegg til signaletterretningssensorer, og det finnes mange andre eksempler der ute. Overflate- og luftovervåkingspotensialet synes åpenbart. Bruksområder er som rene overvåkingsenheter som opererer alene, kommunikasjonsrelé og fremskutt link-stasjon, og som sensor for maritim over-the-horizon-targeting (OTHT), for å nevne noen. Konseptutvikling spesielt i USA har over tid tatt oss i retning av bemannede luftplattformer som styrer og holder oppsyn med en eller flere ubemannede droner, og som slik oppnår enda bedre situasjonsforståelse. Den virkelig store fordelen med langtrekkende droner til bruk i maritim overvåking er nettopp utholdenhet og rekkevidde. Ikke bare vil dronen(e) være i stand til å rekke over enormt store havarealer, men de vil kunne holde seg over et gitt område over tid, og slik være i stand til å følge utviklingen kontinuerlig. Et grunnprinsipp innen overvåking er å bygge en helhetlig situasjonsforståelse for hva som er normal aktivitet, slik at man er bedre i stand til å identifisere unormal, eller oppdukkende aktivitet. Nyansene i for eksempel hybrid krigføring, der den eneste forskjellen mellom en fiskeskøyte med og uten etterretningspersonell og -sensorer om bord er seilingsmønsteret over tid, kan bare oppdages gjennom fortløpende overvåking. Og hvis ikke fartøyet sender ut signaler, må man være tilstede for å følge det med egne sensorer. Kontinuerlig. Hvis man baserer seg på noen timers flytur i ny og ne vil man gå glipp av essensielle nyanser i bildet som kun kan plukkes opp med mer eller mindre kontinuerlig tilstedeværelse. Dette poenget understrekes av US Navy som skal anskaffe opp mot 70 store Triton-droner for å holde nærmest kontinuerlig oversikt over internasjonal maritim aktivitet.

ASW nå og i fremtiden

Men så har vi luftbåren maritim overvåkings hellige gral: anti-ubåtkrigføring (anti-submarine warfare, ASW).

De to største problemene med ubemannet luftbåren ASW er vektproblemer og analyseutfordringer. Vekt blir utfordrende når man er avhengig av å bære med seg en betydelig mengde med sonarbøyer som skal droppes i vannet. I tillegg er det problematisk å fremstå som en troverdig ASW-kapasitet når man ikke kan bære noe nevneverdig avskrekkende våpen i tillegg, slik som en relativt tung torpedo. Analyseutfordringen ligger i at tolkningen og bruken av den akustiske sensorinformasjonen ikke går på automatikk, men inntil videre i all hovedsak må håndteres av mennesker (i tillegg til avanserte computere). ASW regnes som et uregjerlig problem, med for mange faktorer kombinert med menneskelig intuisjon inne i bildet til at det i sin helhet kan håndteres av maskiner. Men begge disse utfordringene står for fall. US Navy er sammen med flere produsenter i gang med testing av ASW-droner, der man har klart å fly ut med opp til 40 mindre sonarbøyer for dropp. Dronen fulgte så en simulert ubåt (EMATT) som beveget seg under vann over tid. Det hører med til dette eksempelet, som ikke kommer frem i de ugraderte rapportene, at slike simulerte ubåter gir fra seg veldig tydelige frekvenser for bøyene og at de derfor utgjør en ganske lett ASW-utfordring, selv for automatisert søkeutstyr. Men kunstig intelligens er nå kommet så langt at det er noe ludittisk[1] over å ikke erkjenne at selv ASW vil bli overtatt i sin helhet av maskiner om ikke mange år. Selv spår jeg at vi vil se kapable ASW-droner fly og levere undervannsetterretning og en troverdig ASW-kapasitet innen 2030. Slike droner vil da kunne svare på det jeg beskriver som MPA-porteføljeparadokset. Dette dreier seg om at når allierte MPA skal levere skikkelig motstand mot fiendtlige ubåter i en krigssituasjon vil man mest sannsynlig ikke kunne benytte sine MPA der de trengs som mest. Dette fordi de fiendtlige ubåtene i stor grad vil kunne operere under beskyttelsen av det som vil være nektede områder for enheter (les: bemannede MPA) som ikke kan unnvike kapable anti-luftmissiler (les: A2/AD). Da må man benytte enheter som man har lavere terskel for å miste, slik som droner. Slik gjør risikofaktoren seg gjeldende også i det maritime domenet, selv om det i fredstid synes søkt å skulle miste en enhet i luftbåren maritim overvåking til fiendtlige handlinger. I forlengelsen av dette kan vi se for oss at den bemannede enheten fungerer som en form for ISR kommando- og kontrollenhet som ligger høyt og i bakkant, og der ubemannede maritime droner utøver risikofylte ISR-oppdrag, inkludert ASW, og rapporterer tilbake til moderskipet (ref. man-unmanned teaming-konseptet (MUM-T)). I forlengelsen av dette vil det være fornuftig at kapable ASW-enheter med kortere utholdenhet dropper sensorer i vannet og bearbeider disse så lenge de kan, før de overtas av en høytflyvende drone. Denne kan så fortsette monitoreringen av ett eller flere bøyefelt og overgi oppdatert sensorinformasjon til en eller flere ASW-enheter som kommer ut igjen til området for ny giv. Men på ikke altfor lang sikt er det altså plausibelt å anta at maritime droner overtar hele den bemannede luftbårne overvåkingsporteføljen, inkludert ASW.

Veien videre for Norge og Forsvaret?

Nå skal vi fase inn P-8 og fortsette å være verdens beste på luftbåren maritim overvåking. Pågående anskaffelsesprosjekter synes å komplisere en nasjonal anskaffelse av større droner på kort sikt. Men det er åpninger for tett bilateralt samarbeid med vår største og viktigste allierte, USA, samt med vår viktigste allierte i Europa, Storbritannia. Her bør vi kjenne vår besøkelsestid og vurdere å sende folk til opplæring og arbeid i droneenheter hos våre allierte for å komme oss organisatorisk av gårde. Slikt samarbeid vil sannsynlig også føre til muligheter for tettere operativt samvirke mellom allierte droner og våre bemannede fly.

Så har vi selvsagt NATOs Allied Ground Surveillance (AGS), basert på Sicilia, som vil kunne være til nytte også for norsk maritim overvåking. AGS er riktig nok en fellesenhet som i utgangspunktet disponeres av NATOs kommandostruktur, men med de rette innspillene fra de respektive nasjonene vil denne ressursen kunne støtte nasjonale enheter i deres arbeide. Poenget må da være at selv om vi ikke eier og drifter våre egne store droner nå, er det et stort potensiale for internasjonalt samarbeid rundt slike ressurser. Og den operative nytten er udiskutabel.


Artikkelen ble først publisert i Luftled 2021-3.


[1] Ludditt eller luddist er kallenavn på en person som er motstander av teknologiske fremskritt eller endringer, «teknologipessimist».


Foto: Bildet er fra et besøk av Supreme Allied Commander Europe (SACEUR) til Alliance Ground Surveillance (AGS) i Italia. WikiMedia Commons

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.