Maritime helikopteroperasjoner

Maritime helikopteroperasjoner

. 10 min read

Jan Egil Rekstad

Oberstløytnant og skvadronssjef ved 334 Skvadron med tidligere erfaring fra P-3 Orion. Kompetanse innen maritim luftmakt.

Ordskiftet knyttet til NH90 er i stor grad ensartet omtale av alle tekniske og logistiske utfordringer man har hatt med innfasing av helikopteret. Riksrevisjonens funn og konklusjoner fra 2018 nyanserer riktignok bildet, uten at det er grunn til å tro at dette har endret det negative inntrykket som hefter ved NH90 i Forsvaret og Norge for øvrig.

Dette har dessverre tatt oppmerksomhet bort fra plattformen som kapasitet og hva man egentlig har anskaffet maritime helikoptre for. Operative flybesetninger og teknikere med førstehånds kunnskap om NH90 fremhever på sin side helikopteret som pålitelig i drift, fleksibelt, trygt og effektivt å operere med. Akkurat hva NH90 vil tilføre av operativ verdi som maritimt helikopter er det imidlertid sagt og skrevet lite om. Dette vil denne artikkelen forsøke å bøte på.

Innledning

Det eksisterer lite åpen litteratur som vurderer egenskaper ved, og anvendelse av maritime helikoptre. Forsvarets doktrine for maritime operasjoner (2015) gir et godt, men likevel generisk bilde av anvendelsen av maritime helikoptre i Forsvaret. Ambisjonen er derfor å løfte leserens kunnskap ut over det generiske gjennom en beskrivelse av operative roller og oppdrag for NH90, samtidig diskuteres sentrale egenskaper ved plattformen og betydningen av valg som er tatt under utvikling av norske NH90.

Fregattrollen vektlegges i denne artikkelen da Kystvaktoppdraget med NH90 på mange måter er en forlengelse av kapasitet. Fregatthelikopter er ny kapasitet for både Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Fregattrollen er innenfor svært mange områder dimensjonerende med hensyn til blant annet kompleksitet i helikopterkonfigurasjon, integrering av mannskaper og materiell mellom fregatten og helikopteret som begge er våpensystemer. I tillegg er bredden av operasjoner og operasjonsområder bredere for enn for kystvakthelikopterne.

Kystvakt- og fregatthelikopter, oppdrag og utrustning

Norge valgte i 2001 å anskaffe 14 helikopter basert på NFH varianten av NH90, med noen særnorske tilpasninger. Åtte av disse er anskaffet som Kystvakthelikopter (KVH) for 337 Skvadron på Bardufoss, og seks som Fregatthelikopter (FH) for 334 Skvadron i Bergen som støtte til Marinen og fregattene. KVH og FH har tilsvarende grunnkonfigurasjon, enkelt sagt er det samme helikopter. Både KVH og FH er utrustet med identisk radar, IR-kamera, og kommunikasjonssuite bestående av UHF-, VHF- og HF-radioer samt lastekrok for underhengende last. Alle har anti-icing systemer som gjør at de kan opereres under alle typer værforhold.

Alle 14 skrog skal anvendes embarkert. De skal altså opereres som en integrert enhet fra Marinens fregatter, Kystvaktens Svalbard- og Nordkapp-klasse. Der Jan Mayen-klasse fra 2022 innfases til erstatning for sistnevnte. Fordelen ved å operere embarkert er at det gir moderfartøyet en betydelig økning i sensorrekkevidder og dekningsområde, både på, under og over havoverflaten. For fregattene spesielt er reaksjonsevne og mulighet til å engasjere ubåter og overflatetrusler utenfor stand-off rekkevidde sentralt.

For å operere embarkert har NH90 deck-lock som brukes for å låse helikopteret til et titangrid på helikopterdekket under flyoperasjoner fra fartøyet. Det er forankringspunkter i skroget – såkalte lashepunkter for å sikre helikopter ytterligere til dekk og i hangar med kjetting når det er parkert eller vedlikeholdes. Helikopteret har et foldesystem for hovedrotoren og halebom som reduserer ‘fotavtrykket’ slik at helikopteret får plass i fartøyets hangar. NH90 er også utstyrt med et flotation system som skal holde helikopteret flytende etter en eventuell nødlanding på sjøen, et system som man for eksempel ikke har valgt å ta i bruk på Sea-Hawk. Et slikt system var et av må-kravene til systemet da valget falt på NH90. Flotation systemet skal gi besetninger ekstra tid til evakuering og handler således om økt overlevelsesevne for besetningen om bord.

Forskjellene mellom KVH og FH, ligger i hvilken rolleutrustning som installeres. Utrustning kan tilpasses de ulike oppdrag som skal løses for begge typene, men for å illustrere hovedforskjellene mellom KVH og FH er det naturlig å se på primæroppdragene til henholdsvis KVH og FH og hvordan helikoptrene konfigureres og optimaliseres for de to ulike rollene.

Primæroppdrag for KVH er suverenitetshevdelse og ressurskontroll på vegne av Kystvakten. Dette innebærer rekognosering og innsetting av fiskeriinspektører på fiskefartøy for å bekjempe fiskerikriminalitet. I tillegg til søk og redning og medisinsk evakuering (MEDEVAC) som et komplement til redningshelikoptertjenesten. KVH er for dette formålet utstyrt med dobbel redningsheis og medisinsk utstyr for å ivareta pasienter i kabinen under MEDEVAC. KVH er bemannet med Heisoperatør og Redningsmann i kabinen, og to flygere i cockpit.

Primæroppdrag for FH er anti-ubåt krigføring (ASW – Anti-Submarine Warfare), og anti-overflate krigføring (ASuW – Anti-Surface Warfare). For anti-ubåt rolle er FH satt opp med FLASH dipping-sonar, sonarbøyer, og Stingray Torpedo. FH skal utveksle taktisk informasjon og gjenkjent taktisk bilde via kryptert datalink og radiosamband, og i ASuW rollen kunne formidle måldata til fartøy med sjømålsmissiler (ASM – Anti-Shipping Missile). FH har også EK-suite (Elektronisk Krigføring) for passiv deteksjon av elektroniske signaler og egenbeskyttelse mot missiler, samt IFF Mode 4 identifikasjonssystem. FH vil i likhet med KVH ha redningsheis, men i enkel utgave og en noe begrenset portefølje av heiseoperasjoner sammenlignet med KVH. Følgelig skal FH kunne ivareta grunnleggende søk og redning i tråd med internasjonale forpliktelser på sjøen. FH er bemannet av Taktisk Koordinator og Sensoroperatør i kabinen, samt to flygere i cockpit.

NH90 har en relativt stor og romslig kabin, samtidig som rolleutstyr kan konfigureres fleksibelt. Dette gjør det egnet til å håndtere en rekke ulike typer oppdrag i tillegg til primæroppdrag som beskrevet over. Både KVH og FH har sekundærroller knyttet til logistikkoperasjoner, KVH til forsyning av stasjoner på ishavsøyene, og FH til logistikkoperasjoner for fartøysstyrker på sjøen.

Konseptuelle veivalg

Konseptuelt eksisterer det flere interessante roller som ligger utenfor nåværende ambisjonsnivå for KVH og FH. For å utvikle kapabiliteter som er bærekraftige, må det åpenbart etableres mer enn materiell og prosedyrer, og valget om å fokusere på kjernevirksomhet først og fremst er åpenbart logisk.

Skulle Sjøforsvaret ønske å se på andre konsepter for å utvikle porteføljen, så kan aktuelle roller inkludere støtte til bordingsoperasjoner og styrkebeskyttelse innen counter-piracy operasjoner og asymmetriske trusler. Der ildstøtte og innsetting av bordingslag er kapabiliteter som kan være interessante bidrag inn i maritime security operations. Videre er støtte til spesialoperasjoner oppgaver som NH90 vil beherske meget godt, med romslig kabin, høy hastighet, godt kraftoverskudd og ikke minst svært god stabilitet. Helikopteret tilbyr med andre ord fleksibilitet innen eksisterende og potensielt fremtidig bruk.

De begrensende faktorene i denne sammenhengen er flytimer, tilgjengelige skrog og antall besetninger som kan trenes opp i ulike roller uten at porteføljen blir for omfattende. Faren for å bli «Jack of all trades, master of none» er dermed til stede, og ikke nødvendigvis forenelig med ASW- oppdraget som en integrert del av Kampsystemet Fridtjof Nansen – det mest krevende og dimensjonerende av oppdragene.

Med de utfordringer Luftforsvaret opplever med innfasingen av NH90 og andre flysystemer, samt prognoser for flytimer og skrog vil en utvidelse av porteføljen i nær fremtid være utfordrende. Og det er mest relevant å se etter «lavthengende frukter». Et interessant konsept er integrering av NH90 som sensor for Skjold-klassen og F-35 i targeting mot overflatemål. En slik kapabilitet ligger sannsynligvis lagelig til i et kost/nytte perspektiv og vil være med på å utnytte egenskapene til Skjold og F-35 for å skape et asymmetrisk konsept for ASM targeting. Ved å benytte NH90 som sensor, vil effektorene ha økt handlingsrom til å opptre med lav-signatur og derigjennom øke egen evne til egenbeskyttelse og overraskelse. Dette vil være svært uforutsigbart for en motstander og vanskelig å forsvare seg mot.

Særnorske løsninger
Plattformlikhet mellom nasjoner gir normalt stordriftsfordeler innen logistisk understøttelse og interoperabilitet. Norge har imidlertid tatt noen valg for NH90 som andre nasjoner ikke har gjort. Fravikelsen av dette prinsippet har høstet noe kritikk, samtidig er det relevant å diskutere de særnorske løsningene fordi den operative verdien av disse har fått lite omtale.

Med utgangspunkt i FH versjonen skiller norske maskiner seg fra andre ved at Norge skal ha fire besetningsmedlemmer om bord, mot normalt tre. Dette betyr to konsoller i kabinen, mot vanligvis ett. Norge har også valgt en egenutviklet EK-suite med forbedret kapasitet og funksjonalitet i forhold til standard EK-suite for NH90. Dette inkluderer blant annet egenbeskyttelse og ESM (Electronic Support Measures). I tillegg har Norge som eneste nasjon valgt å integrere den britiske Stingray-torpedoen som hovedvåpen mot ubåter.

Maritime flyoperasjoner handler i likhet med andre flyoperasjoner om å håndtere informasjon. Normalen i dag er ikke at det mangler informasjon, tvert imot er det evnen til å sortere og håndtere store mengder informasjon som er avgjørende. Ivaretagelse av kognitivt overskudd og oversikt til å ta gode beslutninger og fokusere besetningen riktig er derfor sentralt for hvor trygt og effektivt man opererer. NH90 er helintegrert når det kommer til intern informasjonsdeling, og med fire besetningsmedlemmer er man i stand til å fordele arbeidsbelastning på et nivå som svært få andre maritime fregatthelikopter er i stand til. Ett ekstra operatørkonsoll og besetningsmedlem betyr at norske besetninger på NH90 FH vil være i stand til å håndtere mer informasjon og presumtivt oppnå bedre situasjonsforståelse, og derigjennom opprettholde et bedre overskudd for beslutninger.

De fleste NH90 nasjoner benytter i hovedsak en flyger i cockpit sammen med en Taktisk Koordinator som er Mission Commander i venstre sete. To-flyger konseptet som Norge har valgt åpner for at unge flygere kan bygge erfaring før fartøysjefsansvaret legges på. Og forutsatt at man klarer å etablere CRM (Crew Resource Management) på en måte som utnytter ressursene godt, vil bemanning på fire slik Norge har innrettet seg, legge til rette for tryggere og mer effektive operasjoner. To-flyger konsept er på den annen side ressurskrevende både med hensyn til seleksjon, grunnutdanning og flytimer.

En fast tilnærming til bemanning gir heller ikke nødvendigvis den mest optimale miksen av trygt og effektivt for alle oppdrag. Det er tross alt mission first – safety always. Komplekse scenarier som krever lavtflyging på natt, under utfordrende værforhold – typisk dipping-operasjoner eller heisoppdrag i nordområdene vinterstid med påfølgende nattlanding på fartøy, er dimensjonerende i forhold til å operere trygt. Andre oppdrag er mindre krevende og krever ikke alltid et to-flyger konsept for balansere trygt og effektivt. Det kan derfor være at mer erfaring med NH90 bør gi grunnlag for å vurdere en mer fleksibel anvendelse av besetning for ulike typer oppdrag, slik blant annet Royal Navy gjør i sine Merlin maritime helikoptre.

For Nansen-klassen og Marinen vil besetning på fire i FH gi utslag i et helikopter som kan opptre autonomt og med evne til å opptre etter krigføringsoffiserens intensjon. For en fregatt basert på «lean manning concept», i et miljø som ikke alltid åpner for close tactical control, vil dette kunne utgjøre en betydelig forsterkning av kampsystemet samlede evne til krigføring. Økte rekkevidder på sensorer, og en ambisjon om å møte en ubåttrussel på lang avstand og utenfor dens engasjementsrekkevidde, underbygger videre at LOS[1]toveis kommunikasjon kan bli krevende å opprettholde – selv uten aktiv innblanding fra en motstander.

Når det gjelder EK så har Luftforsvaret tradisjon for å utnytte det elektromagnetiske spektrum til sin fordel, og det eksisterer et kompetent fagmiljø som understøtter EK i Forsvaret. I dagens trusselbilde der en konflikt sannsynlig vil utspille seg i et elektronisk utfordret miljø, er det avgjørende med gode EK-kapabiliteter. Å være i stand til å operere under streng EMCON (Emission Control) på sjøen i et fiendtlig eller utfordret miljø, er avgjørende for overlevelsesevnen til en fartøystyrke. Å samtidig kunne utføre «covert targeting» for NSM eller JSM vil introdusere stor usikkerhet- og utgjøre et nektelseselement selv for den mest robuste motstander på sjøen. Kapasiteten til EK-systemet er dermed en forutsetning for å operere i et utfordret miljø. At andre nasjoner har etterlyst bedre kapasitet i sine EK-systemer på NH90, kan tyde på at Norges veivalg kan vise seg å være riktig. Selv om den tekniske understøttelsen av særnorsk materiell vil være mer utfordrende, så kan de operative effektene oppveie ulempene.

StingRay er en lettvekts fire-and-forget torpedo Norge har valgt som primærvåpen mot ubåt for både Nansen-klasse fregatter og P-3 Orion. Uten å gå videre i detalj på taktiske fordeler og ulemper med veivalget, fremholdes StingRay for å ha bedre egenskaper i grunnere farvann med akustisk krevende miljø, men med noe kortere rekkevidde enn MU90 som er standard for andre NH90 nasjoner. For embarkerte operasjoner ville det blitt utfordrende å drifte to våpentyper, og valg av StingRay for NH90 henger naturlig sammen med fregattenes våpenlogistikk.

MPH vs MPA

NH90 konfigurert som FH betegnes gjerne i vestlig doktrine som et MPH (Maritime Patrol Helicopter) hvilket betyr at sensorer og kommunikasjonsmidler er sammenlignbare med MPA (Maritime Patrol Aircraft) slik som våre P-3 Orion. MPH har i tillegg fordelen over MPA av å kunne anvende dipping sonar i kombinasjon med sonarbøyer. FLASH (Folding Light Weight Acoustic System for Helicopters), som er integrert i NH90, er en velprøvd og svært kapabel dipping-sonar som gir langt bedre deteksjonsrekkevidder enn sonarbøyer. Kombinasjonen av bøyer og dippingsonar gir videre økt fleksibilitet i bruk av akustiske sensorer i jakten på neddykkede ubåter.

NH90 bruker dipping sonar under øvelse FLOTEX i 2019. Foto: Julie Haugen / Forsvaret

Helikopter vil naturligvis ikke matche MPA på dekningsområde. Høyde, hastighet, rekkevidde, lastekapasitet og evnen til å håndtere mye informasjon på bakgrunn av større besetning, er MPA-ens åpenbare fordeler. MPH vil til tross for lavere flyhastighet normalt ha kortere reaksjonstid for å etablere seg ontask og oppnå lengre holdetid i inne i teateret, fordi MPH operer embarkert og integrert del av fregattene. Sammenligningen som gjøres her mellom MPA og MPH ikke er et argument for det ene eller det andre. I ASW operasjoner er deler av krigskunsten av å utnytte og kombinere de ulike egenskapene til alle plattformene til sin fordel, fordi egenskapene er komplementære og utfyllende.

Iboende egenskaper ved NH90

Operasjoner i Nord-Atlanteren og i særdeleshet nordområdene forutsetter at man er i stand til å beherske vanskelige vær og klima forhold. Den som kan dette har den definitive operasjonelle fordelen enten det er anti-ubåt operasjoner, ressurskontroll eller redningsoppdrag. Å være i stand til å operere under marginale forhold kan dermed sies å være en kapabilitet i seg selv.

Sjelden vies militære plattformers iboende egenskaper i luften betydning for utfallet av operasjoner, det er mer vanlig å fremheve betydningen av sensorer og våpen. For maritime helikopter er imidlertid egenskapene til å operere under marginale forhold i større grad avgjørende for å løse oppdraget enn de er for landbaserte plattformer. Dette har først og fremst sammenheng med et mer krevende operasjonsmiljø. Spesielt nordlige havområder der polare lavtrykk som gir svært uforutsigbare værforhold med hensyn til både vind, nedbør, skiftende temperaturer og isingsforhold. Marginale forhold under avgang og landing fra fartøy, med store dekksbevegelser, skiftende visuelle referanser og turbulens på helikopterdekk, krever at helikopter som operer embarkert kan respondere raskt, men samtidig forutsigbart. For andre deler av oppdraget så må helikopteret være svært stabilt i hoverposisjon under både heising så vel som dippingoperasjoner.

NH90s iboende egenskaper under marginale flyforhold kan derfor vise seg å være avgjørende for å komme seg i luften fra både fregatter og kystvaktfartøy, og videre i posisjon for å finne ubåt eller redde mennesker og til slutt lande trygt tilbake på moderfartøyet. Med innebygd allværskapabilitetet, avansert autopilotsystemet, et presist og robust fly-by-wire system og bra kraftreserve, sier besetningene at NH90 gir mentalt overskudd til å løse disse oppdragene på en svært tilfredsstillende måte. Tryggheten dette representerer for besetningene sammen med fleksibiliteten som er fremhevet i artikkelen, tilsier at NH90 vil gi Forsvaret en helt ny evne til å løse nye så vel som arvede oppdrag på en svært effektiv måte.


[1] LOS: Line-of-sight. Teoretisk rekkevidde for radiokommunikasjon og radar i kortbølge RF-bånd, ofte anvendt som en ligning der rekkevidde øker med høyde


Bilde: Mats Grimsæth / Forsvaret


Denne artikkelen ble først publisert i Luftled 2021-03.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.