Mellom mennesker og systemer: Den strategiske betydningen av mellomsjiktet

I enhver organisasjon finnes det et lag som ofte bærer mest, men som sjelden får mest oppmerksomhet: mellomsjiktet. Dette laget består av mellomledere, fagkoordinatorer, stabspersonell og funksjoner som befinner seg i overgangen mellom strategisk ledelse og operativ gjennomføring. Til tross for sin sentrale posisjon havner disse rollene ofte i skyggen av både toppledelse og førstelinje. Når organisasjoner diskuterer effektivitet, innovasjon eller kulturutvikling, omtales de som skal skape dette i praksis ofte indirekte eller som en logistisk selvfølge.

Likevel er det her organisasjonens liv flyter. Mellomledere og bindeledd er som laget mellom barken og veden i treet. Det er her sevjen stiger, forbindelsen mellom rot og krone skapes, og organismen lever sitt daglige liv. Men det er også her barkbillene angriper når treet svekkes. Det er her misforståelser oppstår, initiativ dør og motstand kan feste grep. Å forstå og styrke mellomsjiktet er derfor ikke bare viktig, men avgjørende for organisasjoners langsiktige helse og gjennomføringsevne.

Denne artikkelen undersøker hvorfor mellomsjiktet utgjør en strategisk funksjon, hva som skjer når det neglisjeres, og hvordan ledere kan arbeide mer systematisk med å styrke og bruke dette laget som en bærebjelke i organisasjonsutvikling.

Mellomsjiktets posisjon og dilemma

Mellomsjiktet i organisasjoner står ofte i en dobbeltrolle, preget av krysspress og forventningskonflikter. På den ene siden skal de omsette ledelsens beslutninger og strategier til konkrete tiltak. På den andre siden skal de fange opp operasjonelle utfordringer og gi innspill tilbake til toppledelsen. De fungerer som tolkere, oversettere og brobyggere, men også som buffere, konfliktmeglere og krisehåndterere. Denne posisjonen gjør at de ofte havner mellom barken og veden. De presses nedenfra av krav om ressurser og støtte, og ovenfra av forventninger om lojalitet, tempo og resultat.

Mellomledere er avgjørende for å skape sammenheng mellom beslutningsnivåene i organisasjoner (Chapman et al., 2010). De befinner seg i skjæringspunktet mellom visjon og praksis, og fungerer ofte som praktiske problemløsere i fravær av klare beslutningslinjer. I denne rollen utvikler de også en unik kompetanse. De forstår både språk og logikk i flere organisatoriske lag, og kan dermed formidle, forhandle og justere mellom nivåene. Når denne funksjonen svekkes, for eksempel gjennom organisatoriske slankinger eller manglende delegering, svekkes hele systemets evne til å absorbere endring og opprettholde operativ flyt (Floyd & Wooldridge, 1997). 

Mellomledere som bærere av strategisk kapasitet

I motsetning til forestillingen om at strategi utvikles på toppen og gjennomføres nedenfra, viser nyere organisasjonsforskning at strategi i praksis formes i møtet mellom lagene. Mellomledere spiller en nøkkelrolle i det Mintzberg (1994) kaller emergent strategy. Strategiske intensjoner blir først virksomme når de oversettes til lokal praksis, tilpasses kontekst og justeres i møtet med operasjonelle realiteter. Denne oversettelsesprosessen skjer ikke mekanisk, men er avhengig av mellomsjiktets dømmekraft, erfaringskompetanse og tilstedeværelse i organisasjonen.

Mellomledere har også en spesiell rolle som bærere av kultur. De er ofte de som gir retning gjennom hverdagslige handlinger, håndhever normer i praksis og formidler ledelsens prioriteringer gjennom adferd snarere enn dokumenter. Det er mellomledernes mikrohandlinger som ofte former hva som faktisk blir gjort i en organisasjon (Sveningsson & Alvesson, 2016). Det kan være små justeringer, kommentarer, beslutninger og prioriteringer. De er dermed både strategiske aktører og praksisnære kulturarbeidere.

Når mellomsjiktet fungerer godt, fungerer organisasjonen som et velfungerende nervesystem. Informasjon flyter, retning forsterkes, misforståelser korrigeres og motstand fanges opp før den eskalerer. Men dersom dette laget tappes for kompetanse, ansvar eller anerkjennelse, oppstår det et vakuum. Som i et tre der sevjen ikke lenger stiger fritt, dør kommunikasjonen mellom nivåene, og rommet åpnes for systemiske sykdomstegn.

Når barkbillene får fotfeste

I organisasjoner hvor mellomledere marginaliseres, kan det utvikles strukturelle symptomer på svakhet. Det kan være tiltak som iverksettes uten forankring, strategier som ikke får gjennomslag, eller medarbeidere som ikke forstår hvorfor endring skjer. Over tid utvikler dette seg til motstand, resignasjon og dysfunksjon. Det er i mellomsjiktet dette først merkes, og det er her organisasjonen kan styrkes eller brytes ned.

Neglisjeringen av dette nivået er ofte utilsiktet. Ledere kan være uvitende om hvordan mellomledere opplever sin rolle. Forskning viser at mellomledere ofte føler seg usynlige, underkommunisert og fanget mellom kryssende krav (Balogun & Johnson, 2004). De mangler beslutningsmyndighet, men bærer ansvaret for gjennomføring. De har ansvar for folk, men står ofte uten systemene som skulle støttet dem. Når slike forhold får utvikle seg over tid, oppstår organisatorisk slitasje. Mellomledere mister troen på systemet, og dermed svekkes organisasjonens indre bæreevne.

I denne forstanden er mellomsjiktet både symptom og løsning. Når det er svekket, vokser systemets sårbarhet. Når det styrkes, forplanter endringskraft og læring seg utover i organisasjonen.

Veier til styrket mellomsjikt

For å bruke mellomsjiktets kapasitet strategisk, må organisasjoner først anerkjenne det som et selvstendig nivå med egen verdi. Dette innebærer å gi mellomledere handlingsrom, utviklingsmuligheter og innflytelse. Det innebærer også å styrke deres koblingskompetanse (evnen til å forstå strategisk språk og operativ realitet), og til å bevege seg mellom disse verdenene uten å miste retning eller forankring.

Gitt deres unike posisjon som kontaktflate mellom mennesker og systemer, bør mellomledere også trenes i emosjonell intelligens, systemforståelse og relasjonell autoritet. Dette er kompetanser som ikke nødvendigvis utvikles gjennom formell ledertrening, men som kan fremmes gjennom refleksjon, erfaringsdeling og aktiv støtte fra overordnede.

En særlig viktig innsats handler om å synliggjøre mellomledernes innsats i organisasjonens fortelling om seg selv. Når mellomledere kun nevnes som utøvere og aldri som premissleverandører, fratas de retten til å eie strategien. Ved å anerkjenne dem som forvaltere av retning og kultur, kan organisasjoner bygge en indre arkitektur som er både adaptiv og robust.

Oppsummering

Mellomsjiktet utgjør det mest oversette, men mest avgjørende, leddet i moderne organisasjoner. Det er her broene mellom visjon og virkelighet bygges. Det er her forvaltningen av kultur skjer, her strategien får retning, og her systemet holder seg i balanse. Som i overgangen mellom barken og veden i treet, er det her sevjen flyter. Her sirkulerer informasjon, intensjon og innsikt. Men det er også her barkbillene først angriper, når treet svekkes. I et sunt system fungerer dette laget som bindevev. I et skadet system blir det en akilleshæl.

For ledere som ønsker å bygge organisasjoner som evner å møte kompleksitet, endring og risiko med styrke og fleksibilitet, er investeringen i mellomsjiktet ikke bare et organisatorisk valg, men det er en strategisk nødvendighet.

Foto: Johanne Søstuen / Forsvaret