Multi-Domain Operations i norsk kontekst

Multi-Domain Operations i norsk kontekst

. 13 minutter å lese

Teknologisk utvikling åpner opp for nye metoder og virkemidler i krigføring. Multi-Domain Operations (MDO)stammer fra ideen om at fremtidens teknologi kommer til å endre krigens karakter, herunder hvordan hærer bør slåss og på hvilken måte kriger vinnes (Townsend, 2018). I sin nasjonale militærstrategi (DoD, 2018) har det amerikanske forsvaret en prinsipiell oppgave om å avskrekke og bekjempe kinesisk og russisk aggresjon i både en tilstand av konkurranse og i verste fall en konflikt.  MDO er et konsept knyttet til denne strategien og tuftet på en selverkjennelse om at USAs militære og teknologiske overlegenhet siden Sovjetunionens oppløsning har blitt utlignet. USA er nå i en konkurransesituasjon med motstandere som Kina og Russland (TRADOC, 2018, forord).

Norge er en småstat med en geostrategisk beliggenhet i en stormakts nærhet. Russlands militære kapasiteter og en russisk politisk bevegelse i en mer autoritær retning vurderes som en signifikant trussel (Etterretningstjenesten, 2020, s. 9).  Som en god alliert har Norge hatt tradisjon for å adoptere amerikanske militære konsepter. AirLand Battle-doktrinen fra 1982 er tuftet på manøverkrigføring og samvirke mellom forsvarsgrenene (Gran, 2013, s. 126-127). Det kan være hensiktsmessig å skimte i retning av samme avsender igjen, hensyntatt et felles problem. Dette innlegget vil derfor diskutere hvordan konseptet om Multi-Domain Operations kan anvendes i norsk kontekst.

Fremstillingen søker å belyse sentrale trekk fra konseptet for å skape forståelse for hensikt og innhold. Konsept vil først belyses for å gi MDO en meningsfull ramme. Dernest vil MDO og dette konseptets norske anvendbarhet diskuteres. Norsk kontekst i denne sammenhengen er knyttet til landmaktens begrensede størrelse og kapasiteter, samt et utfordrende og kanaliserende terreng. Med anvendelse menes MDO som et potensielt konseptuelt innspill til videre utvikling av landmakten. Søkelyset rettes mot landmaktens rolle i forsvaret av Norge som en bidragsyter til det operasjonelle nivået i fellesoperasjoner. En nødvendig avgrensning må gjøres ved å fokusere på enkelte hovedtrekk fra MDO som omhandler hvordan domenene kan knyttes sammen og dermed oppnå synergi.

Multi-Domain Operations – en overordnet idé

Krig kan betraktes som noe konkret og håndgripelig, som en duell eller slåsskamp mellom to mennesker. Clausewitz sine tanker om krig fremstilte det som en voldelig kamp mellom viljer, som at «War is thus an act of force to compel the enemy to do our will» (Clausewitz, 1976, s. 13). Krig kan her anskueliggjøres som en tilstand, en løsning på en uenighet mellom to eller flere ved bruk av voldelig makt eller trussel om dette. Krigføring er på sin side et begrep som omtaler utførelsen av krig, og ideene om krigføring kan sies å være i stadig endring grunnet ny teknologi og en rekke andre faktorer. MDO er et fremtidsrettet konsept for den fremtidige U.S. Army som baseres på en strategi, laget for å skape forståelse og diskusjoner på veien mot å kunne bli en fremtidig doktrine (TRADOC, 2018). Å utnytte flere domener samtidig er ikke nødvendigvis nytt, da tilsvarende konsepter i en enklere form ble nyttet i Peloponneserkrigen over 400 år f. Kr (Reilly, 2016, s. 62). Når en part utvikler ett konsept, har den andre parten en tendens til å tilpasse sitt eget for å utligne. Historien viser oss flere eksempler på slike dynamikker. MDO kan her betraktes som et motsvar til truslene som Kina og Russland utgjør ved å målrettet utnytte gråsonen mellom militære og ikke-militære virkemidler i alle de tradisjonelle domenene inkludert cyber og space(TRADOC, 2018, s. 6). I fremtiden kan konseptet som en idebank videreutvikles til å bli en doktrine. For avklaringens skyld blir ikke doktrine omhandlet videre i innlegget.

Konkurranse og trussel i flere domener

Kina og Russland har i løpet av USAs militære operasjoner etter den kalde krigen - i eksempelvis Irak og Afghanistan - studert og utviklet seg militært og teknologisk. De ønsker å forsvare seg robust mot USAs og Vestens overlegenhet som de har studert fra sidelinjen de siste 30 år (Palazzo & Mclain III, 2016). Disse strategiske motstanderne, omtalt av amerikanerne som «near-peer threats», nytter alle mulige virkemidler i et lagdelt, aktivt og integrert forsvar i alle domener, i den hensikt å beskytte seg ved å skape avstand og strategisk dybde.

Integrerte luftvernsystemer er et viktig element i de nektelsessystem som utvikles av potensielle trusselaktører. (Kilde: Russian Federation Ministry of Defense)

Store, røde, ringer som viser rekkevidden til Russlands nektelsessystemer skaper kilder til bekymring. I de vestlige militære kretser er disse benevnt som A2/AD eller anti-access/area denial. En effektiv A2/AD beskytter anti-access kapabilitetene med area denial kapabilitetene og motsatt (Grynkewich, 2017). Det kan her være verdt å merke seg at den skisserte rekkevidden til A2/AD som sirkler tegnet inn på kart i liten grad tar hensyn til geografi, jordkrumning og en rekke andre forhold som kan påvirke den faktiske rekkevidden (Dalsjö, Berglund & Jonsson, 2019, s. 9). Imidlertid er Russlands våpenprogram fram mot 2027 og den teknologiske utviklingen potensielle katalysatorer for økende rekkevidde og presisjon på blant annet systemer som kryssermissiler og ballistiske missiler (Etterretningstjenesten, 2020, s. 46; FFI, 2019a, s. 18).

MDO beskriver hvordan den amerikanske landmakten skal avskrekke og bekjempe en jevnbyrdig motstander i 2028 (TRADOC, 2018, s. 6). MDO søker å gjøre U.S. Army, som bidragsyter i den fellesoperative styrken, i stand til å bryte igjennom motstanderens A2/AD. Når dette er oppnådd skal U.S Army evne å operere innenfor motstanderens våpenrekkevidde for å nå operasjonelle og strategiske målsetninger (TRADOC, 2018, s. 6).

Forholdet mellom krig og fred, stat og privat, militær og sivil, politikk og økonomi – er vanskeligere å skille i det stadig mer digitaliserte samfunnet vi lever i (Etterretningstjenesten, 2020, s. 9). Teknologisk sett kan det være plausibelt å mene at ulikhetene mellom militære og sivile virkemidler ser ut til å viskes bort med den fjerde industrielle revolusjon. Cyberdomenet har eksempelvis ikke en hierarkisk oppbygning, og kan som det internasjonale systemet mellom stater sammenliknes med et anarki. Det er samtidig vanskelig å attribuere eventuelle angrep og aksjoner i cyber og det er store utfordringer knyttet til å kunne respondere proporsjonalt (FFI, 2019a, s. 32; Kristiansen & Hoem, 2019, s. 258)

Kampen om narrativet, og hva slags informasjon og hvilken historiefortelling som er rett, tvilsom eller gal - kan gi en enorm påvirkning i en verden hvor de fleste har nærmest uendelig informasjonstilgang i lomma. Teknologien kan på den ene siden forvandle en strategisk general til en taktisk utøver fordi situasjonsforståelsen kan presenteres helt opp på det øverste nivået (King, 2017, s. 14). Samtidig kan et feilgrep på et taktisk nivå kan gå viralt og påvirke millioner av mennesker på noen sekunder gjennom cyberdomenet. NATO har definert det digitale rom eller cyber som et eget domene sammen med de fysiske sjø, land og luft (FFI, 2019a, s. 23). Verdensrommet, altså space, er tillagt samme inndeling i MDO (Heftye, 2017). I FFOD (2019) er informasjonsmiljøet og det elektromagnetiske spektrum også karakterisert som domener, noe som kan virke som en generell gjenganger i diskursen om MDO.

Mye av kjernen i MDO handler om å unngå væpnet konflikt ved å være i en tilstand av konkurranse. Konkurransen i denne sammenhengen søkes dominert med å få til en konvergens eller sammensmelting mellom domenene. Dette tegner et mentalt bilde på at alle virkemidler skal fungere som én integrert enhet, hvor man kan hurtig oppnå tempo og midlertidige overlegenheter (TRADOC, 2018, s. 20). For å gi forklaringskraft til konvergensen beskrives operasjonsmiljøet som en utvidelse av den klassiske inndelingen i deep – close – rear.[5]Utvidelsen gjelder i både geografisk, tidsmessig og digital forstand. En aksjon eller bruk av virkemidler i ett domene eller område kan påvirke i et annet. Den fysiske forståelsen for egen fremste linjer viskes samtidig noe ut og erstattes med at operasjonsmiljøet er globalt for å fremheve at informasjon, cyber, mental- og politisk påvirkning ikke har begrensende rekkevidder. Langtrekkende ballistiske og kryssermissiler har på den annen side også tilnærmet globalt nedslagsfelt fra luftbårne eller undervannsbaserte plattformer. Under første verdenskrig var det til sammenligning særdeles uklokt å bevege seg foran egne fremste linjer hvor fiendens artilleri hadde nedslagsfelt. Denne drapssonen har nå utvidet seg til et globalt nedslagsfelt (Palazzo, 2017).

MDO antar at enhver overlegenhet vil være midlertidig og kortlivet (Schmuel, 2017). Hvis konflikt derimot blir et faktum er konseptets idé å penetrere motstanderens nektelsessystemer (A2/AD), dernest skape og utnytte en kortvarig relativ overlegenhet til å nå egne målsetninger (TRADOC, 2018, s. 5). Domenene i form av sjø-, land-, luft-, verdensrom og cyberdomenet er ikke nye i seg selv, selv om sistnevnte er menneskeskapt i løpet av de siste 30 år. Ei heller er midlertidig overlegenhet noe særskilt nytt i amerikansk sammenheng, all den tid Sovjetunionen og Warszawapakten kunne håndtere USA med numerisk overlegenhet både på land og i luften. Hvordan domenene skal integreres i fremtiden for å oppnå konvergens er det som muligens tydeligst peker seg ut som det nye i MDO (Townsend, 2018). Uten konvergensen kan man falle for fristelsen til å mene at MDO er påfallende likt slik fellesoperasjoner utføres i dag – bare med lengre rekkevidder i et utvidet operasjonsmiljø og med en rekke nye teknologiske muligheter. Det er i den sammenhengen lett å lene seg mot en overbevisning om at MDO er fellesoperasjoner med litt cyber, eller «gammel vin på nye flakser» som Schmuel (2017) treffende stiller spørsmålstegn ved.

Illustrasjon som viser konvergens og sammensmeltning av alle domener for å skape synergi og dermed dilemma for motstanderen (TRADOC, 2018).

I et innspill til debatten omkring MDO beskriver og deler Erik Heftye (2017) krigføringens domener inn i det fysiske, det virtuelle og det menneskelige. Cyberspace er en del av det virtuelle domenet sammen med informasjonsmiljøet. Han forfekter og fremhever det sosiale domenet, i den hensikt å sette søkelys på mennesker og vår dømmekraft som en sentral del av krigføring. Heftye mener at det sosiale domenet mangler spalteplass i konseptet (Heftye, 2017). Det er her kanskje sunt å reflektere over at det er vi mennesker som fører krig. Teknologien kan sies å kun være et verktøy for å gjøre slikt. Hva vi tror er situasjonen, eller hva vi tror er sant er muligens enda viktigere. Dette bringer meg inn på en norsk tilnærming til MDO.

Multi-Domain Operations i norsk kontekst

Konvergensen omtalt tidligere handler om både om å skape synergier på tvers av domener, samt å skape flerfoldige handlingsalternativer som gjør det svært komplekst å være fiende (FFI, 2019a, s. 23). For landmakten kan dette innebære å utnytte space til å kunne ha situasjonsforståelse over nødvendige områder, samt til sikker kommunikasjon og sikker navigasjon. Ny sensor-teknologi kombinert med kraftige og delte databaser kan potensielt fungere som streamingservere som kan abonneres på slik som vi er vant til med Sumo, Spotify og Netflix. Samtidig kan cyberdomenet benyttes til nøyaktig samme formål ved å rute informasjonsstrømmer til andre sender/mottakere, slik at en oppnår redundans. Navigasjon kan gjøres ved bildegjenkjenning av terrenget, og kommunikasjon kan skapes lokalt samtidig som evnen til reach-back kan gjøres ved bruk av en rekke sambandsbærere på landjorda, på sjøen, i lufta eller i space.

Som sjøoffiser og militærteoretiker poengterte Julian Corbett (1911:2004) at mennesker bor på land, ikke på sjøen. Med noen hederlige unntak, kan det sies å gjelde fortsatt. Det er også få av oss som tilbringer sitt liv i lufta. Like fullt kan ildkraft leveres på land fra både luften og fra sjøen. Landmakten kan dermed sies å være en netto konsument av de andre domenene (Schmuel, 2017). Konsumentrollen søker MDO å endre ved å gi landstyrkene en økt mulighet og evne til påvirke de andre domenene - fremfor å kun motta støtte. Konseptet legger opp til å utvikle U.S. Army til å kunne bidra i andre domener for å oppnå konvergens og dermed muliggjøre fellesoperativ synergi (Campbell, 2019, s. 7). For den norske landmakten innebærer en slik idé at en rekke kapabiliteter må videreutvikles og prioriteres. De kapabiliteter som er hyppigst nevnt i MDO er kommunikasjonsteknologi, sensorer og ildkraft med lang rekkevidde (TRADOC, 2018, s. 47-48). Konseptet tilgjengeliggjør imidlertid også kapasiteter på kryss og tvers i organisasjonen, slik at en liten landenhet kan oppnå maksimal effekt i et temporært tidsrom med full støtte fra kapasiteter tidligere omtalt som strategiske eller operasjonelle. Da må muligens operasjonen ledes fra der den har best situasjonsforståelse, som kan være forskjellig fra situasjon til situasjon. Det er slikt sett ikke total skivebom å hevde at slike tanker kan få flere til å rynke på nesen, både på de taktiske nivåene og det operasjonelle.

MDO handler altså om å bedrive en fellesoperativ manøverkrigføring i alle domener, både de klassiske og fysiske, men også i det digitale domenet, i informasjonsdomenet og i space. Landstyrkene har konseptuelt sensorer som kan distribueres til det fellesoperative nettverket. I nettverkets mange databaser kan dataene prosesseres for å presentere et nøyaktig sanntids situasjonsbilde til alle deltakere. Et eksempel på dette er en UAV eller tilsvarende som opereres av landmakten, hvorpå dataene distribueres til den som måtte ha behov på havet, i luften eller som en annen abonnent i en eller annen funksjon. Videostrømmen kan nyttes på taktisk nivå for situasjonsforståelse, slik vi er kjent med. Metadataen fra plattformens navigasjonssystemer derimot, kan gi verdifull digital informasjon til en annen sensor eller en effektor. Det fordrer riktignok sømløshet i informasjonssystemene. På en slik måte eksponeres ikke plattformene som slipper våpnene eller kan påvirke en motstander på andre måter, uavhengig av hvilket domene de befinner seg i. En annen vinkling er å dreie fokuset mot den effekten som skal leveres via våpen (eller en pressemelding for den sakens skyld), fremfor hvilken plattform som våpenet leveres fra.

Maskinlæring og kunstig intelligens kan på sin side bidra til at eksempelvis ubemannede sensorer kan opptre autonomt og presentere data basert på de innstillingene de har fått tildelt (FFI, 2019b, s. 17). Fremtidige nettverksvåpen kan hypotetisk slippes fra en plattform og styres underveis til målet av flere domener etter behov. Som et eksempel kan F-35 derfor potensielt operere på en tryggere avstand. Kampfly eller andre kapabiliteter i alle domener kan derfor refokusere mot å påføre fienden flere dilemma simultant (Taylor & Kay, 2019). Landmakten kan bidra til en slik våpenkontroll, samtidig som langtrekkende ild fra landstyrker kan bidra til å «mette» en motstanders system med samtidighetsutfordringer. Å levere våpen fellesoperativt er således et lite utnyttet potensiale i denne sammenhengen. Ved å ha evnen til å kommunisere på tvers av forsvarsgren eller plattform kan bidra til en slik synergi. På en annen side fremmer det menneskelige og organisatoriske utfordringer hva angår kommando og kontroll over så vel plattformer som sensorer og våpen.

Sensorer på bakken leder våpeneffekt avfyrt fra land, luft eller sjø, potensielt støttet av systemer i verdensrommet. (Kilde: UK Royal Navy)

Ved at alle kapabiliteter er knyttet sømløst sammen åpnes det nemlig en rekke muligheter for at et fellesoperativt problem kan løses desentralisert på et svært lavt nivå. Et adaptivt sambandssystem som kan etablere lokale nettverk ved teknisk kollaps stiller også opp utfordringen med å operere autonomt. Allikevel kan mye av den samme effekten oppnås lokalt ved bruk av alle domener. Dette krever riktignok en helhetsforståelse for alle domeners sensorer og effektorer. Landmakten har i en slik sammenheng også muligheten til å knytte nettverk sammen ved å fysisk knytte den digitale informasjonen til fast kommunikasjonsinfrastruktur. Visuelt kan dette eksemplifiseres ved at landdomenet behjelper plattformer og våpen i luftdomenet med lokal sambandsdekning ved å distribuere Cyberforsvarets tjenester i mindre og mer jammeresistente forband. Slik kan relativ overlegenhet sikres selv om forholdene ikke er de gunstigste. Kabler og lokal sambandsdekning med lav effekt er fortsatt vanskelige å jamme med mindre man er fysisk svært nær.

Et felles og sømløst situasjonsbilde, sentralt eller lokalt, kan videre muliggjøre et høyere tempo. Boyds beslutningssløyfe er avhengig av observasjon og forståelse, før beslutningen og utførelsen følger ad, slik OODA loopen presenterer (Lind, 1985, s. 5). Ved å kombinere manøverteori med ny teknologi og inkludere alle domener kan man se likheter og identifisere utfordringer tidligere, og muligens skape en større forståelse for vår tids manøverkrigføring. Ved å kombinere det gamle med det nye, kan det nye få større mening.

Som en konseptuell tanke og overordnet idé er det potensielt ikke feilaktig å påstå at MDO kan anvendes i en norsk kontekst. For det første kan det gi en pekepinn på hvilke tanker om fremtidens krig våre nærmeste allierte har. For det andre er konseptet konstruert rundt et felles problem som er høyaktuelt for Norge. For det tredje introduserer konseptet begreper som konkurranse, multi-domain, konvergens og et utvidet operasjonsmiljø. Slike utdrag kan og vil muligens prege den videre utviklingen, basert på trusselen og de muligheter teknologiutviklingen åpner opp for.

Oppsummering

U.S. Army og resten av det amerikanske forsvaret er så overlegen det norske forsvaret og de norske landstyrkene i både volum, kapabiliteter, økonomi og ildkraft at en ren adopsjon av MDO til norsk kontekst ikke vurderes som hensiktsmessig. Samvirke mellom land-, sjø- og luftmakten i Norge kan samtidig sies å ha fått spesielt økt fokus i forbindelse med innfasingen av blant annet F-35. Imidlertid argumenteres det med at det ikke er en konvergens i måten Forsvaret har utstyrt seg med informasjonsteknologi, som i beste fall kan betraktes som silobaserte nettverk med noen svært få unntak som ikke utnyttes. En høyere og felles prioritering av ressurser til sambands og informasjonsteknologi mot konvergens kan i denne sammenheng være et utviklingstrekk som kan anvendes fra MDO. Forsvaret og landmakten kan hente inspirasjon til å skape mer effekt av det vi har. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er en gjenganger i det amerikanske konseptet, etterfulgt av evnen til å levere langtrekkende ild for å understøtte fellesoperasjoner.

Det norske forsvaret og vår landmakt skal utvikles til å bli større. På den veien kan visualisering og omforente idéer være en god investering. Slikt sett kan konseptet bringe merverdi i hvordan vi tenker om å utnytte all den teknologien vi har til rådighet for å skape de beste forutsetninger i en pågående konkurransesituasjon. Å prioritere sambandet sitt i mye større grad er mitt heteste tips.


Coverbilde: Center for Army Lessons Learned (CALL)


Kilder

Campbell, P. (2019). The Army innovates better than you think: A guide to thinking about Multi-Domain Operations and fighting future wars.

Clausewitz, C. v. (1976). On war Princeton, NJ: Princeton University Press.

Corbett, J. S. (1911:2004). Principles of Maritime Strategy. London: Dover Publications.

Dalsjö, R., Berglund, C. & Jonsson, M. (2019). Bursting the Bubble? Russian A2/AD in the Baltic Sea Region: Capabilities, Countermeasures, and Implications.

Etterretningstjenesten. (2020). FOKUS 2020. Oslo.

FFI. (2019a). Hvordan styrke forsvaret av Norge? Et innspill til ny langtidsplan (2021-2024). Oslo: FFI rapport 19/00328.

FFI. (2019b). Utsyn - forskningsplan del I 2019-2022. Forsvarets forskningsinstitutt.

FFOD. (2019). Forsvarets fellesoperative doktrine. Oslo: Forsvarsstaben.

Fridheim, H. (2016). NbF - nå! - hvordan får vi et nettverksbasert forsvar raskere? Oslo: FFI.

Gran, B. (2013). Landmilitær teori - manøvrere, ramme og skjerme. i H. Høiback & P. Ydstebø (Red.), Krigens Vitenskap. Oslo: Abstrakt forlag.

Grynkewich, A. (2017). The future of air superiority, part III: defeating A2/AD.

Heftye, E. (2017). Multi-Domain Confusion: All Domains Are Not Created Equal. Hentet fra https://thestrategybridge.org/the-bridge/2017/5/26/multi-domain-confusion-all-domains-are-not-created-equal

King, A. C. (2017). Mission command 2.0: From an individualist to a collectivist model. Parameters, 47(1).

Kristiansen, M. & Hoem, N. (2019). Avskrekking som element i cybersikkerhetsstrategi fra et småstatsperspektiv. Internasjonal Politikk, 77(3), 252-265.

Lind, W. S. (1985). Maneuver Warfare Handbook. Boulder, USA: Westview Press.

Palazzo, A. (2017). Multi-Domain Battle: The Echo of the Past. Hentet fra https://thestrategybridge.org/the-bridge/2017/10/11/multi-domain-battle-the-echo-of-the-past?rq=multi%20domain%20battle

Palazzo, A. & Mclain III, D. P. (2016). Multi-Domain Battle: a new concept for land forces. Hentet fra https://warontherocks.com/2016/09/multi-domain-battle-a-new-concept-for-land-forces/

Reilly, J. M. (2016). Multidomain operations: a subtle but significant transition in military thought. Air Force Research Institute Maxwell AFB United States. Hentet fra https://apps.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/1003670.pdf

Schmuel, S. (2017). Multi-Domain Battle: AirLand Battle, once more, with feeling. Hentet fra https://warontherocks.com/2017/06/multi-domain-battle-airland-battle-once-more-with-feeling/

Taylor, C. & Kay, L. (2019). Putting the enemy between a rock and a hard place: Multi-Domain Operations in practice. Modern War Institute; West Point. Hentet fra https://mwi.usma.edu/putting-enemy-rock-hard-place-multi-domain-operations-practice/

Townsend, S. (2018). Accelerating Multi Domain Operations - Evolution of an Idea. Military Review Online Exclusive, August 2018.

TRADOC, U. S. Army. (2018). The U.S. Army in Multi-Domain Operations 2028. U.S Army TRADOC.