PST understreker at det er svært viktig at norske virksomheter «er klare over ansvaret hver enkelt har for å sikre at en ikke bryter regelverket». Men så lenge det knapt statueres eksempler her til lands med hvilke konsekvenser det får å følge det som er «juridisk riktig og ikke hva som er sikkerhetspolitisk riktig» tror jeg få selskaper bryr seg.
Derfor begynner det å haste med disse etterforskningssakene for å eksemplifisere at det faktisk får konsekvenser dersom man ikke gjør de helhetlige og tidsriktige vurderingene som kreves i dagens trusselbilde.
"Noen ganger er det ikke nok at vi gjør vårt beste, vi må gjøre det som kreves"
Uttalte Winston Churchill en gang. Å søke råd fra myndigheten kan ta uker eller måneder og oppfattes av mange selskaper som byråkratisk, komplisert og tidkrevende. Men hvor kan man alternativt hente kompetanse og bistand dersom selskapene vil gjøre «det som kreves»? For regelverkene blir fulgt, men disse vurderingene er ikke alltid i tråd med hva som er sikkerhetspolitisk riktig.
Aldri har nasjonale sikkerhetsinteresser og kommersielle og private forretningsstrategier vært tettere knyttet enn nå, det krever en felles situasjonsforståelse. Derfor må vi bygge bro, spille hverandre gode og øke bruken av koordinatorer, liaisoner og eksperter som bidrar til å redusere gapet mellom næringslivet og myndighetene. Ellers vil næringslivet stå alene til å vurdere kompleksiteten i om teknologien deres kan få ulike konsekvenser som verken er i tråd med nasjonale eller alliertes interesser.
Mister vi teknologien, mister vi til slutt både konkurransefortrinnet og forsvaret
Konvensjonell eksportkontroll må fullstendig revideres
Et komplekst trusselbilde med et fornyet teknologikappløp og krig i Ukraina krever at eksportkontroll blir like prioritert som den innsatsen motstanderne legger i omgåelsene for å få tak i dette. Det fordrer tverrfaglige vurderinger av juridiske eksperter, fageksperter og rådgivere som vekter sikkerhetspolitikk mot handelspolitikk. Dette krever ofte kompetanse om omgåelsesmetoder, trusselaktører og militære kapasiteter.
I fjor uttalte daværende Utenriksminister Anniken Huitfeldt at sanksjonsområdet «er et utrolig vanskelig felt. Bare det å skjønne hvordan et selskap er strukturert eiermessig krever ganske mye kompetanse».
De fleste selskaper har ikke kompetansen
Selskaper risikerer bøter, fengsel, fryste kontoer, reiseforbud og utestengelse fra offentlige anbud hvis de bryter sanksjonene. I tillegg til svekket omdømme og mulig oppføring på både sanksjonslister eller Ukrainas «svartelister» for uaktsomme eller mangelfulle vurderinger.
Men her til lands har vi få offentlige straffer å vise til. Et norsk firma fikk et forelegg på 50.000 kr for en bil de eksporterte til Russland i 2023, og nylig skrev E24 om en ansatt som fikk oppsigelse og ble idømt sakskostnader på én million kroner for å ha sendt maritimt utstyr til Russland mot sjefens ordre. Med disse sakene å vise til, er det kanskje ikke rart at selskapene ikke tar dette mer alvorlig.
En virksomhet kan fritas for straff på brudd på sanksjonsregelverket dersom den har gjort «rimelige anstrengelser for å kartlegge og begrense sanksjonsrisiko» gjennom forholdsmessige, hensiktsmessige og aktsomme risikovurderinger av den enkelte virksomhet (sluttbruker).
Men da må selskapene vite hva de skal beskytte og om de har noe som skal beskyttes. For dagens situasjon krever et selskaper vurderer om varene og teknologien kan ha flerbruks- og militærverdi selv om den ikke er «god nok» og står oppført på Vareliste II. Slike tekniske dual-use vurderinger besitter langt i fra de færreste juridiske miljø eller advokatfirma. Og hvilke land ville du benyttet dersom du var sanksjonert for å få tak i det du ville? Kan det tenkes at det europeiske eller nordiske landet ikke er den reelle sluttbrukeren og utgjør et enormt smutthull som elegant blir utnyttet slik eksportkontroll blir utført nå? Derfor holder det ikke lenger å gjøre som før.
Vi har «dårlig tid»
Vi er ledende innen teknologi. Teknologi Vesten trenger for vår militærmakt, konkurransefortrinn og som er kritisk for både vårt Forsvar og våre allierte. Enn så lenge. For vi må beskytte og sikre teknologien og kunnskapen vår før det er for sent.
Den russiske sjøstyrken i nord, Nordflåten, er viktigere for Russland enn noen gang, og Norge leverer sensitiv teknologi som både Russland og Kina trenger for deres strategiske ambisjoner og militære kapasiteter. Ressursene Kina bruker på spionasje overgår den sovjetiske innsatsen under den kalde krigen en høy gang.
Men man reagerer oftest når det er en realitet og ikke en sannsynlighet. Og så lenge det ikke vises til flere straffesaker, eller det i økende grad etableres og tas i bruk alternative tverrfaglige rådgivningsmiljø for å bistå næringslivet, så vil nok dette dessverre fortsette. Dette vil kunne legge til rette for at virksomhetene får mer spesifikk og raskere vurderinger som vil tette gapet mellom sektorenes forståelse.
For de beslutningene man tar i dag påvirker fremtiden, de nasjonale sårbarhetene og muligens vårt eget Forsvar.
Foto: Sjef PST Beate Gangås under fremleggelsen av Nasjonal trusselvurdering 2024 / Torbjørn Kjosvold / Forsvaret
