Når simulatorbruk er frivillig, utgjør det ikke en kapabilitet

Til tross for milliardinvesteringer i teknologibaserte treningssystemer og simulatorer brukes disse fortsatt i stor grad som et valgfritt supplement i Hæren. Når bruken ikke er styrt, obligatorisk og integrert i treningsprogresjonen, svekkes både operativ effekt og profesjonsutvikling. Utfordringen er derfor ikke teknologisk, men organisatorisk: Hvordan omsetter vi investeringer i treningssystemer til faktisk operativ evne?

Milliardinvesteringer uten styring

Gjennom de siste to tiårene har Hæren bygget opp en omfattende portefølje av teknologibaserte utdanningssystemer. Denne porteføljen omfatter blant annet instrumentert trening gjennom Kamptreningssenteret, Kampsimulatoren på Rena, Hærens stabs- og ledertrener, virtuelle simulatorer som VBS4, samt Exonaut som digitalt verktøy for planlegging, evaluering og erfaringslæring. I tillegg utvikles arkitekturer som gjør det mulig å koble disse systemene sammen i større syntetiske treningsmiljøer.

Samlet representerer dette en av de største investeringene i treningskapabilitet i Hærens historie. Bare instrumentert trening har kostet rundt 1,5 milliarder kroner de siste 25 årene, og tilsvarende investeringer planlegges i de neste 5-10 årene. I tillegg kommer betydelige driftskostnader for å sikre tilgjengelighet og oppetid. Bare for å sikre tilgjengeligheten på instrumentert trening betaler Hæren et sekssifret antall kroner per tjenestegjørende dag. I disse investeringene ligger det innebakt en hensikt om effektivisering av utdanning, trening og øving og en forventning om økt operativ evne som resultat.

Likevel behandles bruken av disse systemene i praksis ofte som et valgfritt supplement.

Dette er et paradoks fordi Hæren har investert i en treningskapabilitet som i prinsippet er helhetlig og moderne, men som i praksis brukes som et frivillig tilbud. Dermed oppstår et gap mellom intensjon og faktisk effekt.

I en organisasjon preget av begrenset tid, høyt aktivitetsnivå og tydelige produksjonskrav vil det som ikke er pålagt eller integrert i styringssystemet ofte bli nedprioritert. Resultatet er at simulatorbruk varierer betydelig mellom avdelinger.

Kritiske fellesressurser – fortsatt behandlet som et tilbud

I «Sjef Hærens føringer for Hærens utdanning, trening og øving» (HUTØ) fra 2023 ble tre av Hærens treningssystemer definert som kritiske fellesressurser for Hærens utdanning, trening og øving. Dette er Hærens stabs- og ledertrener, Kamptreningssenteret og Kampsimulatoren.

Samtidig ble det etablert en styringsmodell der aktivitet i disse systemene skulle gis som oppdrag gjennom koordineringsordren som styrer aktiviteten i Hæren (ARCO – Army Coordination Order), og den skal være sentralt finansiert gjennom Hærens våpenskole (HVS) slik at bruken fremstår som kostnadsfri for avdelingene. Denne modellen er ment å sikre at simulatorbruk ikke blir et valg, men en integrert del av treningsløpet.

Modellen er god. Den gir et styringsverktøy som integrerer bruken av simulatorer og instrumentert trening i et helhetlig treningssystem.

Utfordringen er at styringsmodellen tre år senere fortsatt i begrenset grad er operasjonalisert. Oppdrag om bruk av systemene gis ikke tydelig i ARCO, og den økonomiske styringsmodellen er ikke innført i praksis. Kostnader for bruk tillegges fortsatt den enkelte avdeling, og etterlevelsen følges ikke systematisk opp. Slik oppstår et klassisk organisatorisk dilemma: Avdelinger må velge mellom aktiviteter som er eksplisitt pålagt og aktiviteter som fremstår som anbefalte, men frivillige.

I praksis vil de fleste prioritere det første.

En treningsfilosofi som forutsetter simulatorbruk

Dette er særlig problematisk fordi den treningsfilosofien Hæren selv har vedtatt gjennom HUTØ i stor grad forutsetter systematisk bruk av simulatorer.

HUTØ beskriver en treningsmodell basert på prinsippet hel–del–hel, der ferdigheter utvikles gjennom en progresjon fra grunnleggende deltrening til integrert operativ bruk. I moderne militære treningssystemer er simulatorer en sentral del av denne progresjonen.

Simulatorer gjør det mulig å trene prosedyrer, beslutningstaking og samvirke før soldater tar i bruk skarpe systemer. Dette reduserer risiko, øker læringsutbyttet og gir bedre progresjon i treningen. Med bakgrunn i dette innførte HUTØ følgende prinsipper for bruk av teknologibaserte utdanningssystemer:

• Hel-del-hel
  Demonstrasjon av helhet – bygge ferdigheter med og uten simulator før det settes sammen til en helhet i større samvirkescenarioer.
• Simulator før bruk av operative systemer
  Simulatorer skal brukes i grunnleggende opplæring før skarpe systemer benyttes
• Kampvogner skal være instrumentert til enhver tid
  Unntaket er når skarpskyting skal gjennomføres
• Skyting skal være godkjent i simulator før skarpskyting gjennomføres
  Grunnleggende skytetabeller skal være gjennomført og godkjent i simulator før skarpskyting
• Prosedyretrening gjennomføres i simulator
  Dette reduserer bruk av skarpt materiell samtidig som simulator tillater trening på prosedyrer som vanskelig lar seg gjøre på skarpt materiell.
• Mengdetrening bør gjennomføres i simulator

Samlet sett beskriver disse prinsippene en treningsfilosofi der simulatorer ikke er et tillegg, men et fundament. De skal sikre at soldater møter skarpe systemer med et ferdighetsnivå som reduserer risiko, øker læringsutbyttet og gir en mer effektiv progresjon.

Likevel er implementeringen ujevn. Enkelte miljøer følger prinsippene tett. Andre gjør det ikke. Resultatet blir lite helhetlig med stor grad av variasjon, og ikke en målbar standard slik intensjonen var og er.

Og en kapabilitet som brukes variabelt, er ikke en kapabilitet. Den er en mulighet.

Oppdragstaktikk misforstått

Et argument som av og til fremmes mot mer tydelig styring av simulatorbruk, er at dette kan redusere sjefenes handlefrihet og dermed bryte med prinsippene for oppdragsbasert ledelse.

Dette bygger på en misforståelse av hva oppdragstaktikk innebærer.

Oppdragsbasert ledelse handler om frihet i gjennomføring, ikke frihet fra strukturelle krav. I alle militære organisasjoner finnes det grunnleggende standarder som ikke er valgfrie: våpenutdanning, sikkerhetssertifiseringer og operative prosedyrer er eksempler på dette.

Simulatorbruk i treningsprogresjonen bør forstås på samme måte. Det handler ikke om detaljstyring av avdelingers trening, men om å etablere felles standarder som sikrer at soldater og avdelinger utvikler nødvendige ferdigheter på en systematisk og effektiv måte.

Økonomisk rasjonalitet tilsier obligatorisk simulatorbruk

Når Hæren betaler et sekssifret antall kroner per tjenestegjørende dag for å holde en instrumentert treningskapabilitet operativ, er ikke spørsmålet om vi skal bruke den.

Spørsmålet er hvordan vi kan la være.

Simulatorer er ikke bare et treningsverktøy – de er et økonomisk styringsverktøy. De reduserer slitasje på skarpt materiell, minimerer drivstoffbruk, kutter ammunisjonskostnader og gir mulighet for repetisjon til en lav kostnad.

Å akseptere frivillig bruk i en slik kontekst er økonomisk irrasjonelt. Det innebærer at vi betaler for tilgjengelighet uten å kreve effekt. I ingen annen del av strukturen ville dette vært akseptert. 

Når frivillighet blir normen

Når simulatorbruk ikke er tydelig integrert i utdanningsprogrammer, ikke gis som konkrete oppdrag og ikke følges opp gjennom styringsdialog, oppstår et velkjent organisatorisk mønster.

Det som er pålagt og målbart prioriteres først. Det som fremstår som frivillig prioriteres senere – eller ikke i det hele tatt.

Resultatet er store variasjoner i hvordan simulatorer brukes mellom avdelinger. Noen miljøer bruker dem aktivt og systematisk. Andre gjør det i langt mindre grad. Dette gjør det vanskelig for Hæren å vite hva som faktisk fungerer og derigjennom kunne styre innsatsmidler og måle reell effekt av investeringene i teknologibaserte utdanningssystemer.

Dette gir ulik treningskvalitet og ulik operativ effekt.

LVC og utviklingen i NATO

Utviklingen internasjonalt går samtidig i retning av stadig mer integrerte syntetiske treningsmiljøer.

En LVC-føderasjon beskriver et treningssystem der man kobler sammen Live-Virtual og Constructive i det samme øvingssystemet for å få trent kompleksitet og helhet på en måte som ikke lar seg gjøre på noe annet vis. En slik LVC-føderasjon gjør det mulig å gjennomføre realistiske øvelser i en langt større skala og kompleksitet enn det som er praktisk mulig på tradisjonelle feltøvelser.

Dette kan eksemplifiseres med årets vinterøvelse: Cold Response 2026. Der vil de delene av den norske hæren og de allierte som har en felttjenesteøvelse i Indre Troms være instrumentert så langt det finnes materiell til det. Samtidig vil Finnmarksbrigaden delta gjennom Hærens stabs- og ledertrener (SLT), hvor Finnmarksbrigadens stab opererer i sin reelle kommandoplass på Porsangmoen, mens styrkene deres deltar i SLT. Simulatoren i SLT stimulerer kommando- og kontrollsystemene til brigaden med et såkalt «blåprikk-bilde[1]».

For Finnmarksbrigadens stab og ledelse vil det fremstå som om styrkene opererer reelt på bakken i Finnmark i rammen av øvelsens overordnede scenario. Tilsvarende vil det for Hærledelsen (NLS – «Divisjonen») fremstå som om det meste av Hæren er med på øvelsen og slik gi dem mer realisme og kompleksitet som må håndteres under øvelsen, på tross av at ca. halvparten av styrken er simulert.

I NATO arbeides det systematisk med å utvikle slike syntetiske treningsarenaer og systemer. USA utvikler for eksempel Synthetic Training Environment (STE) for å integrere simulatorer og virtuelle miljøer i hele treningsstrukturen til hæren. Storbritannia har gjennomført en omfattende modernisering av sitt kollektive treningssystem gjennom Collective Training Transformation Programme, hvor simulatorer og syntetiske treningsmiljøer er en integrert del av treningsprogresjonen. Parallellt har NATO sitt eget program Distributed Synthetic Training, hvor Norge deltar aktivt.

Felles for disse initiativene er at simulatorer ikke behandles som tilleggssystemer, men som en integrert del av den operative treningsarkitekturen.

LVC-systemer gjør det mulig å trene helhet, kompleksitet og samvirke på en måte som ikke lar seg gjennomføre i felt alene. Dette er ikke fremtidsvisjoner – det er standard i moderne NATO-hærer. For små land som Norge er dette ikke bare en mulighet, men en nødvendighet.

Interoperabilitet med allierte forutsetter ikke bare kompatible systemer – den forutsetter også at systemene brukes på en standardisert måte.

Et spørsmål om ledelse

Hæren har allerede tatt flere viktige og riktige beslutninger.

Simulatorer og instrumentert trening er definert som kritiske fellesressurser. En styringsmodell er etablert på papiret. Faglige prinsipper for bruk er formulert.

Likevel er implementeringen fortsatt under norm.

Det betyr ikke at beslutningene var feil i utgangspunktet. Snarere tvert imot. Det tyder snarere på at gjennomføringen av et nytt system som dette er krevende i en organisasjon med mange konkurrerende krav.

Men konsekvensen er tydelig: når bruken av simulatorer varierer mellom avdelinger, oppnås ikke den effekten av investeringene som var hensikten i utgangspunktet.

Konklusjon

Hæren har investert betydelige ressurser i teknologibaserte utdanningssystemer. Disse investeringene gir i prinsippet mulighet til å utvikle en moderne og effektiv treningsstruktur. Men, en kapabilitet eksisterer ikke bare fordi systemene finnes.

Den eksisterer først når den brukes systematisk, integrert og i tråd med en tydelig treningsfilosofi. Hvis bruken av simulatorer i praksis er frivillig, vil de i mange sammenhenger bli behandlet som et tilbud – ikke som en kapabilitet. Og en kapabilitet som bare eksisterer på papiret styrker verken profesjonen eller operativ evne.

Dette handler ikke om teknologi. Det handler om ledelse.

Hæren har allerede tatt de riktige beslutningene. Nå gjenstår det vanskeligste: Konsekvent gjennomføring. En treningskapabilitet eksisterer ikke fordi systemene er kjøpt inn, men fordi de brukes systematisk, obligatorisk og i tråd med en tydelig treningsfilosofi. Først når simulatorer er en integrert del av styringssystemet – ikke et frivillig tilbud – kan vi si at investeringene faktisk skaper operativ evne. Dette handler ikke om teknologi. Det handler om ledelse, prioritering og profesjonell standard.

Foto: Marthe Brendefur / Forsvaret