Det er krig i Europa. Hundretusener av drepte og sårede. Enorme materielle og menneskelige ødeleggelser. Menneskelig lidelse det er vanskelig å beskrive med ord. Men, hva betyr egentlig dette for Norge? Hvordan bør Forsvaret utvikle seg?
Jeg har tidligere skrevet om potensialet ved nordisk samarbeid, mangelen på en tydelig militærstrategi, vår manglende evne til å etablere en god kultur for fellesoperasjoner, at vi må myke opp vår gravitasjon mot det taktiske og stridstekniske nivå, og at vi ikke evner å utnytte ressursene og få det lille forsvaret vårt til å trekke i samme retning i tilstrekkelig grad.
Denne gangen vil jeg heller se nærmere på noen av hjørnesteinene som utgjør selve fundamentet for vår fremtidige sikkerhet.
Norge og Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet
De viktigste sikkerhetspolitiske dynamikkene som påvirker oss, har vi kjent til lenge. Vi har visst lenge at Europa har nedprioritert sin militære kapasitet og er for avhengige av USA. Vi har visst lenge at USA i stadig større grad vender fokuset mot Kina. Vi har visst lenge at Russland har vært villige til å bruke makt for å nå sine politiske målsettinger. Vi har visst lenge at Europa har vært for avhengige av russisk energi. Vi har visst lenge at Norge og Europa har valgt å ikke gjøre noe med det.
Vi har visst lenge at Europa har nedprioritert sin militære kapasitet og er for avhengige av USA.
Slik sett er det i større grad et europeisk sikkerhetspolitisk og militært maskefall vi bevitner. Vi har bløffet over tid, og vi vet det godt. Tyskland har forstått det. Polen har forstått det. Langt de fleste nasjoner i NATO signaliserer en kraftig økning i forsvarsbudsjettene. Men, hva med oss?
Vi har bløffet over tid, og vi vet det godt.
En kollega i Forsvarsdepartementet forklarte meg en gang at Norge tradisjonelt har som ambisjon å «sitte midt i båten», underforstått at vi i NATO hverken skal være den mest fremoverlente, eller den som de andre opplever som en belastning. Men Norge er et av få land i NATO som ikke sender et tydelig signal om å styrke forsvarsbudsjettet på linje med andre NATO-land. Den steinrike nasjonen, med enorme summer på bok og økte energiinntekter, som er helt avhengig av hjelp fra andre, synes å ikke fange krigens viktigste lærdom: Krigen var aldri borte, den kan komme til oss, og vi har et felles ansvar for å sørge for at Russland anser det som en svært dårlig idé å utfordre oss eller våre allierte.
Vi skjønner at vi står foran store utfordringer knyttet til en aldrende befolkning, tunge løft innen infrastruktur, det trengs ressurser for å sørge for «det grønne skiftet», etc. Men dette berører alle NATO-land. Til tross for dette sier nesten alle de andre landene tydelig at de skal nå 2%-målet eller mer. Men vi, en av de aller rikeste, synes å føre en argumentasjon om at vi er for små til å utgjøre en forskjell, og at med vår velstand vil 2% av BNP være uproporsjonalt mye. Altså … hmm? Skal de med mindre velstand prioritere ned sin velferdsstat for å frigjøre midler for å nå 2%-målet slik at de er bedre rustet til å komme oss mer velstående til unnsetning?
På førsteplass som forklaring på hvorfor Putin kalkulerte med at han kunne slippe unna med å ta et stort stykke territorium i Europa vinteren 2022, kommer nok hans undervurdering av Ukrainas forsvarsvilje og kampkraft. På en god andreplass kommer hans undervurdering av NATOs og Europas vilje og evne til krisehåndtering. Hadde Europa over tid vist sterk vilje og evne til å prioritere forsvar, og dermed hatt en vesentlig tyngre avskrekkende effekt, hadde kanskje Putin kalkulert annerledes?
Det er ikke uinteressant hvilke militære systemer Norge eventuelt kjøper etter at Forsvarskommisjonen og FMR har lagt frem sine anbefalinger, men det aller viktigste er hvilken avskrekkende effekt vi – Norge, Europa, NATO, USA, andre allierte – sammen etablerer. Det koster å bli med i den klubben. Vi kjenner godt til medlemsavgiften, den ligger på ca. 2% av BNP. At en av de mest velstående prøver å unndra seg betaling når regningen for nasjonens egen sikkerhet skal gjøres opp er egentlig veldig, veldig flaut … og like uforståelig.
At en av de mest velstående prøver å unndra seg betaling når regningen for nasjonens egen sikkerhet skal gjøres opp er egentlig veldig, veldig flaut … og like uforståelig.
Det trengs tydelig lederskap, nå
Det er som regel når det stormer det blir aller viktigst med lederskap. Ikke av den kvikke typen, det som gjør seg på TV, basert på hva unge politiske rådgivere gir av råd. Heller ikke reaktivt lederskap fremtvunget av dårlige meningsmålinger, ideologiske løsninger som høster applaus i voksende lokallag, eller forsøk på å blidgjøre alle i en nasjon som har lagt seg til forventninger i tråd med sin egen enorme velstand. Et lederskap som ser mye lenger enn den krig vi står ovenfor nå.
Vi trenger statskvinnen og statsmannen. Vi trenger ledere som ønsker og evner å føre en samtale med oss alle. Som evner å forklare realitetene, sette prioriteringer i sammenheng, og som kompetent og nøkternt redegjør for konsekvensene av de helhetlige og langsiktige valgene som må tas – ikke bare som nasjon, men også som et nordisk, europeisk og transatlantisk sikkerhetspolitisk kollektiv. Som forklarer at det vil koste hver enkelt av oss, men som også er tydelig på at vår sikkerhet er helt avhengig av det. Vi tåler en slik samtale. Vi ønsker en slik samtale. Det trengs tydelig lederskap, nå.
Det trengs klokt, stødig og langsiktig lederskap i vår egen militære organisasjon også. Vi trenger en omforent og godt forankret militærstrategi/stridsidé som er tydelig for alle, uavhengig av rang og posisjon. Lederskap, strategi og retning som skaper forståelse for valg, investeringer og prioriteringer. Prosesser, råd og beslutninger forankret i grundig og helhetlig stabsarbeid. Vi trenger lederskap som evner å utnytte det økte spillerom for styring som nå tildeles Forsvaret. Vi trenger å være sikker på at forsvarets ledelse og organisasjonen trekker i samme retning.
Vi trenger militære og sivile ledere som kan ha den viktige samtalen med oss som jobber i Forsvaret. Som ikke bruker ord som «effektiviseringstiltak» når vi vet det fører til fartøy i opplag, dårligere rammevilkår og redusert operativ evne. Som ikke heiser fanen «mangfold» for å tildekke det økonomisk motiverte ønsket om å redusere militær utdanning. Som ikke later som om de store reformene de siste ti årene har vært en parademarsj av «gevinstrealisering» og «operasjons-optimalisering» fra fremsynte ledere som dessverre møter litt for mye «omstillingsmotstand» fra de på gulvet som ikke har samme overhøyde. Vi trenger ikke ledere med for stor hybris, som mener de vet best, som glemmer at mange av de en leder er smartere og kan mer om sakskompleksene enn en selv. Vi skjønner at vi trenger modernisering og effektivisering i Forsvaret, men ha en samtale om dette som gjør at vi har tillit til prosessene, konklusjonene og de som leder oss. Vi trenger ikke lederskap som gjør at når briefen er over, og andelen moteord og «spin» har kommet bitte-litt ut av kontroll for både foredragsholder og tilhørere, så møtes blikkene til begge parter i en slags resignert stille dialog: «du vet jeg er forpliktet til å ‘effektivisere’?» … «jeg vet … men, likevel … really?».
Vi trenger ikke ledere med for stor hybris, som mener de vet best, som glemmer at mange av de en leder er smartere og kan mer om sakskompleksene enn en selv.
Vi trenger militære ledere som har ideer, perspektiver og kan tegne det store bildet for Forsvarets ansatte, og den norske befolkningen, knyttet til hvordan en økning av Forsvarsbudsjettet til 2% av BNP skal brukes på en klok måte for å sikre god og langsiktig trygghet for Norges befolkning og våre allierte. Som forklarer saklig og ryddig at vi trenger mer folk, flere hender og påfyll av kloke hoder og varme hjerter. Som med kompetanse og overbevisning evner å argumentere for at vi trenger noe målrettet tilførsel av materiell for å dekke de mest gapende hullene i forsvarsstrukturen, men aller, aller mest trenger å fylle på med kreative, motiverte og godt utdannede mennesker som kan utnytte de ressursene vi allerede har.
Mennesker som kan få systemene våre til å virke bedre sammen, og som kan sørge for å koble på allierte mennesker og systemer om det trengs. Vi trenger ikke ledere som roper på en rekke nye dingser, nå, men som forstår at flere folk som fordeles på de strukturer vi allerede har, skaper nødvendig seighet, robusthet og frigjør tid slik at menneskene kan snakke sammen, utvikle kunnskap sammen, skape felles erfaringer, felles løsninger – lage en helhet av det fragmenterte forsvaret vårt. Det trengs klokt, vidsynt, langsiktig og tydelig lederskap, nå.
Kollektivet
Det er mange i Forsvaret som venter på hva FMR og Forsvarskommisjonen legger frem av anbefalinger denne våren. Det er imidlertid en tredje kommisjon som også legger frem sine anbefalinger før sommeren, den såkalte Totalberedskapskommisjonen. Denne kommisjonen har gått litt under radaren for mange av oss, men er vel så sentral som de to andre. For, det er ikke Forsvaret alene som skal forsvare Norge. Hele Norge, sammen med våre allierte, skal forsvare Norge.
Vi vet at det er krevende å jobbe tverrsektorielt. Det er ikke bare Forsvaret som strever med en preferanse for å jobbe internt med det en kan best. Ulike samfunnssektorer har en liknende gravitasjon, og å få alle til å utnytte hverandres ressurser og trekke i samme retning – å få ressursene til å møtes – vet vi er en utfordring. Det ligger enorme ressurser i norske fylker og kommuner, ulike direktorater, offentlig og privat næringsliv, frivillige organisasjoner, media, enkeltmennesker … alle gode krefter som sammen, som kollektiv, skal stå rustet mot en fiende som på ulike måter kan ha ønske om å påvirke vår vann- og strømforsyning, vår infrastruktur, våre kommunikasjonslinjer, våre politiske prosesser, vår kollektive vilje og evne til å håndtere krisen og/eller krigen.
Nettopp dette har vært noe av det oppløftende og inspirerende ved forsvaret av Ukraina. Å se det ukrainske kollektivet. Fra president Zelenskyjs lederskap og kontinuerlige kamp for å opprettholde internasjonal politisk vilje til å støtte kampen mot overgriperen, til frivillige som melder seg til tjeneste for å kjøre syketransport, dele ut mat og klær, eller lage «molotovcocktails» i tilfelle fienden skulle komme for nær. Næringsliv som bidrar med varmeovner, aggregater, transportkapasitet eller stiller lokaler til disposisjon for de som trenger et sted å sove. Alle de som daglig jobber for at flest mulig av den ukrainske befolkningen skal ha tilgang på strøm i de kalde vintermånedene, eller tilgang på internett og mobiltelefoner for å kunne snakke med sine kjære og holde seg oppdatert. Eller kunstneren som har satt kreativiteten på midlertidig vent for å sveise «spanske ryttere», da det virket som det var størst behov for det de dagene og ukene en fryktet at Kiev skulle falle.
Selv håper jeg at både Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen anbefaler obligatorisk samfunnstjeneste for alle. Vi trenger å bli minnet på at vi må stå sammen når det trengs. Vi trenger å minnes på at vi er en del av et kollektiv, en samfunnskontrakt hvor vi sammen skal skape verdiene, robustheten og tryggheten. Det innebærer både plikter og rettigheter. Jeg tror en modell med samfunnstjeneste for alle hadde vært strålende i så måte. Seks-, ni- eller tolv måneder, hvor den enkelte (i hovedsak) kan velge hvor en vil bidra innen en portefølje av samfunnsområder hvor nasjonen har behov for hjelp. Vi trenger kloke hoder og varme hjerter i Forsvaret, vi trenger de for å bidra inn i norsk helsevesen, vi trenger de for å styrke vår totale beredskap, vi trenger de innen miljøvern og bærekraft, etc.
Så hadde det vært spennende å se totalforsvar og beredskap i en internasjonal ramme. Det er for meg åpenbart at vi bør se på dette i et nordisk perspektiv, hvordan vi kan se ressursene våre i sammenheng, men også gjerne med andre allierte. La oss se de to kommisjonene og FMR i sammenheng, og skape gode strukturer for helhetlig og langsiktig styrking av vår trygghet.
Avslutning
En bekjent spurte meg nylig hva jeg er mest redd for knyttet til vår sikkerhet. Jeg svarte at det egentlig ikke er Russland. Dersom Norge, Norden, Europa, USA, våre allierte står sammen som kollektiv, og prioriterer vår felles sikkerhet, på ordentlig, så vil ikke Russland angripe oss. Vi må tenke mye videre enn som så for å ivareta norsk sikkerhet.
Da er jeg minst like bekymret for «the perfect storm», en kombinasjon av faktorer, som påvirker vår sikkerhet. Et såret Russland, et dristigere Kina, den destruktive innenrikspolitiske dynamikken i USA, kampen om energi, tendensen til svekkelse av det liberale demokratiet / den liberale verdensorden og menneskerettigheter, tendensen til fascinasjon for sterke ledere og mer autokratiske idéer, forsøkene på å svekke de institusjoner som utgjør fundamentet i våre demokratier, fremveksten av konspirasjonsteorier og sympatien for alternative «fakta», en slags generell svekkelse av fastpunkt av idéer og prinsipper vi pleiede å være enige om. Jo mer polarisert, jo vanskeligere er det å respektere meningsmotstandere og deres verdensanskuelse, og evnen til å bygge kollektiv og finne felles løsninger reduseres. Dersom dette krydres med høye priser, større andel av mennesker som faller utenfor, økende misnøye … så er historien full av eksempler på mennesker som ønsker å kapitalisere på en slik dynamikk. Dette er det jeg er mest redd for.
I det hele har menneskeheten tatt store steg innen teknologi, legevitenskap, miljøvern, infrastruktur, kommunikasjon og en lang rekk andre samfunnsområder. Men, når det kommer til makt og politikk, så er det som om den tidligere britisk statsministeren (1855-1858; 1859-1865), Lord Palmerston, politiske paradigme fortsatt består: ‘Britain has no permanent friends, only permanent interests. And so it has been for all nations and alliances’. Det er dette perspektivet Putin har internalisert. Sannsynligvis også Xí Jìnpíng. Vi trenger ikke nødvendigvis se utenfor NATO for å se dette utsynet.
Så, vi skal lese rapportene fra FMR, Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen før sommeren. Vi bør sette oss ned, bruke litt tid, og legge en langsiktig og helhetlig plan for å styrke norsk og alliert sikkerhet. Men egentlig, så starter dette hos hver av oss. Viljen til motstand, viljen til å ikke fokusere for mye på oss selv og de nære ting, viljen og evnen til å forstå at det kun er sammen vi ivaretar vår sikkerhet. Det starter med å ha vilje til å betale medlemskontingenten til det allierte fellesskapet.
Foto: Forsvaret
