You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Hva bør være norske ambisjoner?

Hva bør være norske ambisjoner?

. 9 min read

Hvilke ambisjoner bør Norge ha på sjøen og havet om det skulle bryte ut en konflikt mellom Vesten og Russland? For å ha en berettiget mening om dette, må man vurdere situasjonen nøye. Hva er egentlig drivkreftene bak den økte spenningen i nord? Hvilke styrker og svakheter har de ulike aktørene, og hvordan vil de utnytte sine muligheter og sikre sine sårbarheter?

Siden plassen her er begrenset, la oss bare slå fast at det IKKE er en konflikt mellom Norge og Russland som er den primære drivkraften bak den økte spenningen.  Det handler om kjernefysisk maktbalanse på et veldig høyt nivå.  Det handler på den ene siden om at Russland frykter at vestlige bombefly, ubåter og overflateskip kan ødelegge Russlands kjernefysiske andreslagskapasitet. På den andre siden handler det om at både USA, Storbritannia og Frankrike frykter at Russlands nye og svært avanserte atomdrevne jaktubåter kan slå ut deres kjernefysiske andreslagskapasitet.

I dette spillet er Norge, for å si det forenklet, bare interessant på grunn av sin strategiske geografiske posisjon. Kontroll over Norge kan gi både Russland og stormaktene i vest store fordeler. Derfor er det også unødvendig å bekymre oss for hvordan vi skal utløse artikkel fem i Den nordatlantiske traktat. Den mest sannsynlige årsaken til at Russland skulle sette Norge under press er å hindre USA å bruke norsk territorium som oppmarsjområde for angrep mot Russland. Det er lite sannsynlig at USA vil tillate russerne å «nøytralisere» Norge gjennom politisk og/eller militært press uten sverdslag. USA trenger ikke noe vedtak i Brussel for å forsvare Norge. Vi bør heller tenke gjennom hva som skal være de overordnede mål for Norge i en dyp internasjonal krise eller en storkrig mellom øst og vest.

Farlig misforståelse

Begrepene «sjøkontroll» og «sjønektelse» brukes ofte feil.  I offentlige dokumenter legges det for eksempel ofte fram et kart over det russiske bastionforsvaret.  Det viser et stort område i Barentshavet der russerne angivelig vil forsøke å oppnå sjøkontroll, og et enda større område i Norskehavet der det hevdes at russerne vil drive sjønektelse. Begge deler presenteres som varige tilstander som skal oppnås og vedlikeholdes. Dette er en litt farlig misforståelse. Nordflåtens hovedoppgave er å beskytte Russlands kjernefysiske andreslagskapasitet, landets strategiske livsforsikring. Den består foreløpig av interkontinentale ballistiske missiler, hver med 8-10 stridshoder som kan styres mot individuelle mål. Disse missilene er plassert på store, atomdrevne ubåter av Delta IV og Borey-klassene. De benevnes SSBN, der B-en står for Ballistic, og N-en står for Nuclear. Delta IV kommer gradvis til å bli tatt ut av strukturen etter hvert som Boreyene kommer i tjeneste.  Totalt har Nordflåten våren 2021 fem-seks Delta IV og to Borey[1]. En av disse er til enhver tid på Sevmash-verftet i Severodvinsk for dypt vedlikehold. En eller to er på periodisk vedlikehold, og resten er ente på patrulje eller i beredskap. Hele ideen om andreslagskapasitet fordrer at minst en slik SSBN er på patrulje, skjult i havet, kontinuerlig.

Nordflåtens hovedoppgave er å beskytte Russlands kjernefysiske andreslagskapasitet, landets strategiske livsforsikring.

Sårbare ubåter

Nordflåten skal altså beskytte disse. SSBN vil være sårbare fra de forlater basen til de kommer under isen i nord. Kommer de seg uoppdaget til iskanten vil det være svært vanskelig å finne dem. På veien risikerer de imidlertid å bli funnet og ødelagt av vestlige angrepsubåter, eller av sjøminer plassert av ubåter eller fly. Russerne trenger altså sjøkontroll over noen ruter fra Gadzhiyevo til antatt trygge patruljeområder i noen korte perioder. Når de operative SSBN har nådd trygge områder vil fly, ubåter og krigsskip som har sørget for sjøkontrollen kunne brukes for andre formål. Her ligger faren i å tro at behovet for sjøkontroll er kontinuerlig.  I så fall vil den oppgaven binde opp store ressurser hele tiden. Dersom behovet for sjøkontroll er midlertidig vil disse ressursene bli frigitt når oppdraget er fullført.

Likevel, ubåtene er også utsatt mens de ligger til kai. Man kan tenke seg et amerikansk angrep der fire B-1B Lancer skyter totalt 96 AGM-158 JASSM kryssermissiler mot basen til 31. ubåtsdivisjon i Gadzhiyevo. Sannsynligheten for at dette er tilstrekkelig til å ødelegge alle ubåtene i basen er ganske stor, spesielt dersom det russiske luftvernet skulle bli forstyrret av jamming eller andre angrep.  Dersom vestlige ubåter, miner eller maritime patruljefly samtidig skulle lykkes med å senke den ene, eller de to, SSBN-ene som er ute på patrulje vil Russland ha mistet all sin andreslagskapasitet i Nordflåten.  Da står bare de tre SSBN-ene i Stillehavsflåten tilbake, og de vil også være sårbare for tilsvarende angrep.  Skulle Russland miste denne livsforsikringen har landet egentlig bare to valg; enten å krype til forhandlingsbordet eller å eskalere kjernefysisk, «go nuclear».

Moderne russiske ubåter

USA, Storbritannia og Frankrike frykter sannsynligvis at Russlands nye Yasen-/Graney-/Severodvinsk-klasse atomdrevne jaktubåter med kryssermissiler er stillegående nok, og har gode nok sensorer, til at de kan finne, følge og, om nødvendig, ødelegge de vestlige strategiske ubåtene. K-561 Kazan, nummer to i denne klassen, er en hel generasjon nyere enn Ohio-, Vanguard- og Le Triomphant-klassene. For de vestlige stormaktene blir det dermed helt maktpåliggende å ha kontroll med hvor ubåtene av Yasen-klassen befinner seg, og helst å kunne hindre dem i å nå ut i Atlanterhavet.  Likevel er antakelig russisk andreslagskapasitet mer sårbar enn NATO-landenes.

Hvis dette er en riktig vurdering, kan Russland tape hele krigen som følge av kamper i nord.  Det kan ikke NATO.  I det store bildet er det altså en kraftig ubalanse i hvilke interesser de involverte aktørene har i nordområdene.

Klassisk dilemma

Russerne trenger altså å sikre basene mot angrep.  Særlig er bombefly, kanskje sammen med ubåter med kryssermissiler, den største trusselen, men også andre kampfly og overflateskip med missiler mot landmål er åpenbare trusler mot basene.  Gitt rekkevidden på mange av våpnene som kan brukes mot basene, har russerne to valg.  De kan velge å konsentrere luftvernet, både egne kampfly, utskytere for luftvernsmissiler og sensorer tett rundt basene for å få best mulig lokal dekning.  Da aksepterer de at vestlige plattformer kan komme ganske nært basene, og de får dermed kortere varslingstid om at et missilangrep er i gang.  De kan også velge å flytte både sensorer, kampfly og utskytere for luftvern lenger bort fra basene.  Da vil de kanskje kunne nekte de vestlige plattformene å kunne skyte fra trygt hold mot de russiske basene.  De vil få lengre varslingstid og kanskje en mulighet til å stoppe missilene langt fra målet.  Problemet er naturligvis at maskene i nettet blir større, dekningen tynnere, og at det er større sjanse for at noe kan trenge gjennom uten å bli oppdaget.  Dette er et klassisk dilemma, men vi skal merke oss at mot nord og nordøst har russerne utplassert sensorer, missiler og i perioder også kampfly på framskutte baser.  Slike baser er nå operative på Franz Josef Land, Novaya Zemlya og flere av øyene langs Nordøstpassasjen.

En tenkende motstander

I et slikt perspektiv er det bare å kaste et raskt blikk på kartet for å se at slike nektelsesbobler plassert på Svalbard, Bjørnøya og i Lofoten-Vesterålen vil kunne gi russerne sterke framskutte posisjoner.  På Sjøkrigsskolen ser vi på sannsynligheten for slike framskutte scenarier, men også på langt mer tilbaketrukne russiske handlemåter.  Poenget er at i krise og krig vil vi stå overfor en tenkende motstander som helt sikkert har planlagt for hvordan han skal opptre i mange ulike situasjoner.  Det krever at vi er fleksible i hodet, og ikke låser oss til at motstanderen vil velge en bestemt handlemåte uansett kontekst og uansett hva vi måtte finne på.

Et slikt framskutt scenario vil bare være aktuelt dersom Russland virkelig frykter et amerikansk angrep.  Siden andreslagskapasiteten er så ekstremt viktig, vil også viljen til å ta høy risiko være stor i en slik situasjon.  Da vil russerne trenge sjø- og luftkontroll i en periode mens skip og transportfly utplasserer de landbaserte systemene og deres styrkebeskyttelse for nektelse i de framskutte posisjonene.  Det fordrer ganske sikkert et massivt angrep på flybaser i Norge og Storbritannia for å stenge dem ned i den perioden russerne trenger for deployere styrker vestover.  Gitt svakt luftvern i Norge, og totalt fraværende luftvern i Storbritannia, og gitt det russiske arsenalet av kryssermissiler og ballistiske missiler på bombefly, krigsskip og ubåter er sannsynligheten for å slå ut disse basene en stund ganske stor.  En slik operasjon vil også kunne støttes av irregulære midler, som for eksempel en stor flåte av norske sivile skip bemannet med russiske sjøfolk.[2]

For å summere opp, Russland har bruk for sjøkontroll i deler av Barentshavet i en eller flere korte perioder mens SSBN deployerer til sine patruljeområder.  Vestmaktene har ikke bruk for sjøkontroll i Barentshavet, men et sterkt behov for å nekte russiske jaktubåter å trenge ut i Atlanterhavet.  Russland har bruk for betydelig evne til nektelse i Barentshavet, Norskehavet og i luftrommet over Norge for å beskytte sine baser på Kola-halvøya.  Dersom russerne ønsker å etablere nektelse gjennom framskutte posisjoner på norsk territorium, trenger de sjø- og luftkontroll i en periode mens missilbatterier, kampfly og kanskje mindre overflatefartøyer deployeres og etableres.  Det meste handler altså om nektelse.

Hva så med Norge?

Uten at vi bruker begrepet som sådan, har vi sjøkontroll i norsk territorialfarvann, økonomiske soner og sonene rundt Svalbard og Jan Mayen i fredstid.  Vi kan bruke havet som vi vil samtidig som vi nekter andre å drive ulovlig virksomhet i «våre» havområder.  Vi har ikke full dekning overalt, alltid, noe som innebærer at vi aksepterer en viss risiko for eksempelvis ulovlig fiske.  Dette krever mer eller mindre kontinuerlig tilstedeværelse der vi håndhever norsk lov og markerer norsk suverenitet.  Denne tilstedeværelsen representerer også en terskel mot at andre skal kunne ta seg til rette. Det er først og fremst Kystvakten (KV) som står for denne tilstedeværelsen.  Kystvakten er meget sparsommelig utrustet med militære kapabiliteter, altså i seg selv en lav terskel. Det er vissheten om at KV kan støttes opp av «ordentlige» krigsskip, ubåter, kampfly og maritime overvåkningsfly som gir terskelen en viss høyde. Vi bør også kunne demonstrere at om vi blir utfordret, så har vi også kapabiliteter som kan settes inn for krisehåndtering på Svalbard.

Det faktum at norsk myndighetsutøvelse for det meste er godt forankret i havretten gjør også terskelen høyere.  Endelig er Norge medlem i NATO og har et nært forsvarssamarbeid med USA og Storbritannia, noe som gjør terskelen for å «kødde» med Norge veldig høy.  Vi er mest sårbare i området rundt Svalbard, der den norske tolkningen av havretten er kontroversiell, også blant Norges allierte.  Norge er avhengig av allierte, men det er ikke slik at våre interesser helt og holdent og alltid overlapper fullstendig med dem.  Norge må kunne hevde sine interesser i fred og krise både med og uten støtte fra allierte, og kanskje også i situasjoner der allierte legger press på Norge, for eksempel på grunn av uenighet i fordeling av fiskekvoter.

I krig vil vi i Norge trenge en viss grad av sjøkontroll nesten kontinuerlig i skipsledene langs kysten fra Vestlandet og nordover. Det er de rutene vi må bruke for å få fram forsyninger fra sør til nord i Norge.  Det gjelder forsyninger til sivilbefolkningen så vel som til egne militære styrker.  Uten denne muligheten vil for eksempel både kampflybasene og Hæren raskt gå tom for drivstoff og andre forsyninger.  Vi vil også trenge periodevis sjøkontroll for å sikre mottak av forsterkninger over sjø.  Dette kan være begrenset til et område på kysten, men det er også mulig at Norge må bidra til å sikre disse skipene trygt leide inn mot Norge.

Sjøkontroll i indre led handler om å kunne håndtere trusler fra luften, fra sabotører, spesialstyrker og irregulære styrker i skjærgården, og fra miner og ubåter under vannet.  En slik evne tror jeg best kan oppnås om man kombinerer ressurser på sjøen, på land og i luften.  

For eksempel ville langtrekkende luftvern, norske nektelsesbobler, rundt Ørland og Evenes både kunne beskytte de basene og gi dekning i store deler av ledene fra Trøndelag til Troms.

Små avdelinger med billige plattformer

Norge trenger også en robust kapasitet for sjønektelse på og nær kysten, særlig i nord. Med det forslitte uttrykket «robust» mener jeg at vi må basere nektelsen på mange ulike kapabiliteter.  Vi må ha en evne til å nekte russerne å bruke vår kyst selv om kampflybasene er nede, og selv om den ene ubåten vi makter å ha i beredskap i nord ikke er på rett sted.  Det skal ikke være for lett å sparke inn døren vår. Siden nektelse er betydelig lettere å oppnå enn kontroll trenger ikke et slikt spekter av kapabiliteter å koste all verden.  Jeg tror det beste ville være et system med ganske små avdelinger og billige plattformer både på land og på sjøen. De bør ha organisk ildkraft med relativt kort rekkevidde, men også svært gode systemer for overvåkning, rekognosering og målangivelse.  Da vil vi kunne utnytte den allierte støtten det er mest sannsynlig at vi vil kunne få raskt, nemlig US Air Force sine bombefly med meget stor ildkraft.

Norges ambisjon?

Gitt at den økte spenningen i nord har relativt lite med Norge å gjøre kan Norge aldri avskrekke russerne fra å iverksette det de oppfatter som defensive operasjoner i nord. Men om vi klarer å etablere et seigt og desentralisert system for nektelse på kysten, kan det i seg selv være avskrekkende på operasjonelt nivå – det kan påvirke russernes valg av handlemåte.  Og da er vi kanskje tilbake til sakens kjerne, hva skal være Norges ambisjoner i en storkrig?  For meg handler det om å beskytte Norges befolkning, å hindre at norsk territorium blir en slagmark og å sikre Norge en så sterk som mulig posisjon ved forhandlingsbordet når striden er over.


[1] K-84 Ekaterinburg er den første Delta IV som tas ut av flåten. Det skal skje i 2022. Fra våren 2021 ligger den i passiv reserve. Den forventes å bli erstattet av K-552 Knyaz Oleg i 2021 eller 2022.

[2] Se Åse Gilje Østensen (2020) «Russiske private militære selskap til sjøs – en trussel for Norge», tilgjengelig på https://www.stratagem.no/russiske-private-militaere-selskap-til-sjos-en-trussel-for-norge/


Denne artikkelen ble først publisert i Luftled 2021-2.


Foto: Fregatten KNM Thor Heyerdahl til sjøs. Sjøforsvaret


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.