Det er utelukkende vår sivile skipsfart som gjør at vi kan snakke om en norsk global sjøkrig. Tor Jørgen Melien har skrevet en meget interessant bok om et tema som i svært liten grad er beskrevet tidligere. Boken er organisert kronologisk og starter i 1914 og bringer oss helt frem til i dag.
Hva er skipsfartsberedskap? Essensen i skipsfartsberedskapen er å etablere og drifte systemer som gjør at flåten kan seile under krig og i kriser for å ivareta både militære og sivile behov. Hvorfor er skipsfarten så viktig? Mer enn 90 % av verdenshandelen transporteres med skip. For å bruke et medisinsk uttrykk, skipsfarten er arteriene i verdenshandelen. Skipsfart er en del av sjømakten. Admiral Nimitz delte sjømakt inn i tre deler - strategi, taktikk og logistikk. Skipsfarten utgjør den vesentlige delen av logistikken.
Skipsfartsberedskapen hadde sin spede begynnelse under Den første verdenskrig. Ved krigens utbrudd gikk mange skip i opplag da forsikringen ikke dekket krigsskade. Etter en hurtigutredning i Stortinget, som varte hele to dager, forelå en innstilling om en tvungen krigsforsikring for skip. Krigsforsikringen for norske skip ble opprettet. Premiene skulle betales av rederne, men selskapet fikk et styre oppnevnt av Regjeringen.
Norge var nøytralt under Den første verdenskrig og balansegangen mellom tyske og britiske interesser var svært krevende. Det var nødvendig med svært mye kløkt og klokskap. Melien skriver at «Norge måtte seile for å overleve». Flåten sikret sjøfolkene, rederne og landet inntekter og forhindret nød. Melien går grundig til verks og beskriver de mange utfordringer og dilemmaer krigen stilte Norge som ung selvstendig nasjon. 50 000 sjøfolk gjorde jobben. I en krig vi ikke var med i, døde over 2000 sjøfolk på havet og omtrent halvparten av utenriksflåten ble senket. Intet land hadde større prosentvise tap. Britene tok initiativ til konvoiering - om enn noe sent - og Bergen ble en stor konvoihavn med den konsekvens at færre skip og sjøfolk gikk tapt. Melien understreker og forklarer betydningen av å bygge et felles bilde av hvor skipene befant seg, hvor fiendens ubåter befant seg og viktigheten av radiokommunikasjon for å sy sammen all informasjonen til en helhet som virket. Naval Control of Shipping ble systemet kalt, og det er systemperspektivet som redder liv! Fra norsk side var det myndighetene, Rederforbundet og Krigsforsikringen som var de sentrale aktører. Ikke bare virket denne treenigheten, men den la også grunnlaget for den meget vellykkede norske håndtering av flåten under Den andre verdenskrig.
Handelsflåtens rolle og betydning under Den andre verdenskrig har de fleste heldigvis fått med seg. Motstandshelten Gunnar Sønsteby holdt mange foredrag om krigen og var en forteller av rang. Svært ofte begynte han sine foredrag med å berømme krigsseilernes innsats og fortelle at handelsflåten var landets største bidrag til alliert seier, før han fortsatte med foredraget om hjemmefronten.
Melien viser tydelig de lange linjer i skipsfartsberedskap fra den spede begynnelse i 1914 til 1939 da vår handelsflåte kom i krig. Også denne gangen ble sjøfolk raskt sjøkrigere med tjeneste på alle verdens frontavsnitt. «Hver tiende mann måtte dø» het Per Hanssons bok om krigsseilerne og tittelen taler for seg. Også i andre verdenskrig tapte vi halvparten av flåten. Vår regjering hadde, i motsetning til mange andre, stor økonomisk handlefrihet på utefronten på grunn av handelsflåtens inntekter og hadde også et solid grunnlag for oppbyggingen av landet efter krigen.
Melien beskriver skipsfartsberedskapen under den kalde krigen, som det er viktig å minne oss på at vi vant. Beretningen belyser en institusjonalisering og systematisering som er svært interessant og som man knapt finner belyst andre steder enn i denne boken.
Boken avsluttes med et kapittel om utfordringene knyttet til vår egen tid hvor mange trodde at vi kunne tillate oss å bygge ned skipsfartsberedskapen og at verden var blitt et sted uten store polariserte konflikter hvor kardemommeloven var allment akseptert. Det viste seg at så ikke var tilfelle og heldigvis var de sentrale elementene i skipsfartsberedskapen fortsatt på plass. Kunnskapen var tatt vare på og revitaliseringen var mulig.
Vi er midt inne i en covid-19 pandemi. Det kan forundre de fleste at vår beredskap var så dårlig for den helsekrisen som «alle» har varslet i sine risikoanalyser, nemlig pandemi, at vi til og manglet noe så basalt, enkelt og billig som smittevernutstyr, for ikke å snakke om intensivsenger, respiratorer og spesialkompetent personell. Vi måtte rett og slett lukke ned - og strupe økonomien - så mye som vi gjorde fordi beredskapen var utilstrekkelig.
Er det noen svakheter med boken? Det er ikke mye å klage på, men et par ting kan jeg nevne. Ordningen med rekvirerte fartøyer til sjømilitær bruk har i forskjellige former vært i bruk under begge verdenskriger og ikke minst var dette et stort system under den kalde krigen. Den delen av skipsfartsberedskapen fortjener en vesentlig større plass. Sist, men ikke minst, har jeg en kjepphest som jeg er overbevist om vil øke lesbarheten av alle bøker, også Meliens. Sluttnoter bør snarest utryddes og erstattes med fotnoter så man slipper å bla frem og tilbake hele tiden. Det andre som kan bli bedre er stikkordregisteret som er avgrenset til personer og skip. Det er mye mer som er interessant i et stikkordregister enn det.
Innen skipsfartsberedskap har satsing, kompetanse og ressurser svinget fra 1914 til i dag, men systemet har eksistert i over 100 år. Melien skriver godt og klarer - imponerende kortfattet - å forklare både historien, bredden og dybden i systemet som heter skipsfartsberedskap. Han viser hvorledes skipsfarten og dens folk ombord og på land ogberedskapssystemet har gjort Norge til en global aktør. «Norges globale sjøkrig» fyller ikke bare et hull i vår historiefortelling, men utvider også vår forståelse av betydningen av sjøen, sjøkrigen og skipsfarten.
