Norges nasjonale sikkerhetsstrategi i lys av mellomstatlig krig

Nylig lanserte den norske regjeringen for første gang en nasjonal sikkerhetsstrategi. En slik strategi har vært diskutert i enkelte kretser en stund, men den sikkerhetspolitiske situasjonen som råder tydeliggjør behovet for et slikt produkt. Statsminister Jonas Gahr Støre uttalte i forbindelse med lanseringen at vi må være forberedt på at krig kan ramme oss. Selv om krig ikke anses som sannsynlig på kort sikt er det nødvendig å være mentalt og praktisk forberedt på det verste. Det er fornuftig å meisle ut noen overordnede målsetninger og skissere noen primære måter å nå disse på. Så får det stå ubesvart hvilken forskjell et slikt dokument utgjør. Denne artikkelen vurderer sikkerhetsstrategien i lys av muligheten for mellomstatlig krig. Den vil adressere betydningen av å forberede seg på krig og diskutere avskrekking, forsvar og gjenerobring. Deretter vil den belyse krigens faser fra innledende kaos til gjenerobring før den konkluderer med hvorfor forberedelser i fredstid er avgjørende for nasjonal motstandskraft og strategisk handlefrihet.

Statsministeren inviterer til lansering av Nasjonal sikkerhetsstrategi

Statsminister Jonas Gahr Støre inviterer til lansering av Nasjonal sikkerhetsstrategi i Fanehallen ved Akershus festning i Oslo torsdag 8. mai kl. 09.00. Pressekonferansen sendes direkte her.

Regjeringen.noStatsministerens kontor

Norge forbereder seg på krig – et skifte i sikkerhetspolitikken

Lanseringen av Nasjonal sikkerhetsstrategi 2025 signaliserer et skifte i norsk sikkerhetspolitikk. Regjeringen erkjenner at faren for krig og alvorlig krise har økt. Dette er en markant endring i tone sammenlignet med de foregående tiårene, da den rådende oppfatning var at direkte militært angrep på Norge var usannsynlig. Strategien erkjenner nå at verden er blitt farligere og mer uforutsigbar, og at Norge befinner seg i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. For første gang siden den kalde krigen snakker norske toppledere åpent om krigsfare og om nødvendig mobilisering av hele samfunnet for nasjonal sikkerhet. Betydningen av dette budskapet skal ikke undervurderes!

Det er ikke enkelt å lage en sikkerhetsstrategi. Det finnes miljøer som forsker på og fordyper seg på strategi som antagelig kunne hatt ett og annet å si om både innhold og utforming. En av de fremste, Colin S. Gray, sier i boken Modern Strategy at «Strategy is the bridge that relates military power to political purpose (Gray, 1999, s.17).» Gray vil nok hevde at en sikkerhetsstrategi skal være mer konkret og praktisk enn det regjeringen har publisert. En annen strategisk tungvekter er Lawrence Freedman, som i boken Strategy forklarer at strategi handler om: «... maintaining a balance between ends, ways, and means; about identifying objectives; and about the resources and methods available for meeting such objectives (Freedman, 2013, s.xi). John Lewis Gaddis skrev om begrepet «Grand Strategy» i boken On Grand Strategy, at dette kan forstås som: «... the alignment of potentially unlimited aspirations with necessary limited capabilities. If you seek ends beyond your means, then sooner or later you´ll have to scale back your ends to fit your means (Gaddis, 2018, s.21). Den siste henvisingen er en påminnelse om at strategi må være noe er enn et håp eller en ambisjon. Det må være klare og realistiske målsetninger innenfor det som er fysisk mulig å få til med tilgjengelige midler.

Å forberede seg på krig betyr ikke at Norge ønsker eller forventer krig, men at myndighetene anser risikoen som tilstrekkelig reell til at beredskap og planlegging må til. Sikkerhetsstrategien prioriterer da også å raskt styrke forsvarsevnen, gjøre samfunnet mer motstandsdyktig og styrke vår økonomiske sikkerhet (Statsministerens kontor, 2025, s.5). Logikken i strategien er at god krigsforberedelse i fredstid skal bidra til å unngå krig gjennom avskrekking. Samtidig tar Norge høyde for at avskrekking kan feile, og at man da må kunne forsvare seg og overleve en konflikt. I den følgende del av artikkelen utdypes disse kjernebegrepene – avskrekking, forsvar og gjenerobring – og deres rolle i norsk strategi.

Avskrekking, forsvar og gjenerobring av territorium

Avskrekking handler om å forhindre at en aggressor i det hele tatt iverksetter et angrep, ved å overbevise ham om at kostnadene vil bli uakseptabelt høye eller at han uansett ikke vil oppnå sine mål. Klassisk avskrekkingsteori skiller gjerne mellom avskrekking gjennom straff, altså en trussel om massiv gjengjeldelse og avskrekking gjennom nektelse, det å nekte en motstander å oppnå sine mål ved å fysiske tiltak. De fleste vil hevde at nektelse er det beste av de to (Mazarr, 2018, s.2). I norsk sammenheng foregår avskrekking både nasjonalt og kollektivt gjennom NATO. Norge skal gjøre terskelen for angrep høy ved å ha et troverdig forsvar og ved å være omfattet av alliansens kollektive forsvarsgaranti.

Avskrekking hviler på at en mulig fiende – i praksis Russland – oppfatter at et angrep enten vil mislykkes eller utløse uakseptabel respons. Det er altså oppfattelsen og ikke den reelle avskrekkingsevnen som er avgjørende (Mazarr, 2018, s.7). Thomas Schelling adresserer dette i klassikeren Arms and Influence, skrevet i 1966, der han sier: «It is a tradition in military planning to attend to an enememy´s capabilities, not his intentions. But deterrence is about intentions – not just estimating enemy intentions but influencing them (Schelling, 1966, s. 35).

Helt øverst i avskrekkingshierarkiet ligger NATOs kjernefysiske evne. Tidligere generalsekretær Jens Stoltenberg utrykte tydelig NATOs standpunkt med å si at: “NATO will remain a nuclear alliance as long as nuclear weapons exists” (Apps, 2024, s.488). Atom-balansens gjensidige avskrekkingslogikk - beskrevet av Schelling som «We won´t if you don´t» og «We will if you do» - baserer seg på at rasjonelle ledere mener det er mer lønnsomt å eksistere enn å ikke eksistere (Schelling, 1966, s.270).

Avskrekking krever også beroligelse og ansvarlig opptreden, slik at motparten ikke feilaktig tror vi har aggressive hensikter. Norges historiske balanse mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland har bidratt til stabilitet i nordområdene i flere tiår. Den nye sikkerhetsstrategien indikerer imidlertid at tyngdepunktet nå flyttes mer mot avskrekking. Et sterkere norsk forsvar og tydeligere alliert samhold skal demonstrere vilje og evne til å møte et hvert angrep. Et sterkere NATO vil åpenbart utgjøre en avskrekking ved nektelse. For småstater som Norge vil nok dette være en mer fornuftig strategi enn å fokusere på nektelse med straff – som veldig raskt blir nukleær. Så forblir det et åpent spørsmål om Norge sammen med NATO klarer å kommunisere intensjonen på en måte at Russland oppfatter det som troverdig.

Forsvar betyr evnen til å faktisk motstå og stanse et væpnet angrep dersom avskrekking skulle feile. Forsvaret av Norge omfatter alle militære og sivile tiltak for å beskytte landets territorium, befolkning og suverenitet når krig truer eller pågår. I norsk doktrine har forsvarets primæroppgave vært å være et førstelinjeforsvar med allierte forsterkninger i ryggen, enten allerede på plass eller på veg. Forsvar omfatter stridskrefter i land-, sjø- og luftdomenet, heimevernets lokale beredskap, cyberforsvar, og de sivile deler av Totalforsvaret. Forsvar skiller seg fra avskrekking ved at kamp faktisk utkjempes. Målet er å påføre fienden militært nederlag eller i det minste nekte videre fremrykning. Som Carl von Clausewitz observerte er forsvar den sterkere formen for krigføring rent styrkemessig, fordi den forsvarende part ofte har fordel av terreng, forberedte stillinger og kortere forsyningslinjer. Samtidig har forsvaret et negativt mål – å bevare status quo – og kan alene sjelden avgjøre en krig. Den gamle prøysser understreket at forsvar bør brukes så lenge svakhet tvinger oss, men at man må gå over til offensiven så snart man har styrke til det (Clausewitz, 2020, s.513). Oversatt til moderne norsk kontekst betyr dette at Forsvaret og NATO ikke bare må kunne stanse et angrep, men på et tidspunkt også slå tilbake for å vinne krigen. Seier i krig er i seg selv et studium verdt, men for dette formål må seier forstås som å gjenopprette tilstanden som var før krigen brøt ut.

Gjenerobring av territorium refererer nettopp til denne offensive fasen der man tar tilbake områder av landet som er besatt av en fiende eller kontrollert av fiendtlig ild. Dette anses som den mest krevende militære operasjonen. Norsk forsvarsdebatt har i økende grad erkjent at forsvaret må planlegge for gjenerobringsoperasjoner sammen med allierte, ikke bare passivt holde stand. Artikkelforfatteren har tidligere påpekt at norske styrker må ha evne til å delta i allierte operasjoner for gjenerobring av tapt territorium, og at Forsvaret må dimensjoneres for denne utfordringen (Bruøygard, 2019). Skulle en fiendtlig styrke besette deler av Finnmark, må Norge sammen med NATO kunne frigjøre området. Gjenerobring av tapt terreng er svært krevende og uten nasjonal kontroll over nøkkelområder som havner og flyplasser, blir alliert forsterkning og understøttelse av en krig vanskelig. Manglende evne og vilje til gjenerobring vil dermed true Norges suverenitet på ubestemt tid.

Krigføring medfører normalt store tap, både militære og sivile og for at vi skal ha kampkraft nok til å kunne delta i vår egen frigjøring må Forsvaret være sterkt og utholdende. Dersom vi hadde hatt en militær strategi måtte den ha svart på hvordan Forsvaret skal evne å oppnå de målene som er beskrevet i sikkerhetsstrategien, selv når en part forsøker å hindre dette med makt. Da holder det ikke med et forsvar som har evne til å møte opp og delta i de innledende kamper ved et angrep. Vi må ha bærende ide for hele krigen og alle dens faser som er underbygget av reell operativ evne.

Krigens faser: fra innledende kaos til frontdannelse og forsvarslinjer

Skulle krig bryte ut vil forløpet typisk gjennomgå ulike faser. I første fase råder ofte sjokk og kaos. Historien viser at når et angrep iverksettes med overraskelse, kan det skape stor forvirring hos forsvareren de første timene og dagene. Clausewitz beskrev krigens natur som usikker og kaotisk: “Tre fjerdedeler av forutsetningene som ligger til grunn for planleggingen av striden ligger skjult i en tåkedis av mer eller mindre uvisshet” (Clausewitz, 2020. s. 95-96). Dette indikerer at aktørene mangler full oversikt, rykter og feilinformasjon florerer, og kommandolinjer kan bryte sammen. I en innledende angrepsfase vil angriperen søke å utnytte denne tåken gjennom strategisk overraskelse, høyt tempo og manøver, for å prøve å lamme forsvarerens beslutningsevne. Russisk militærteori legger vekt på en rask fremrykking i startfasen for å sette forsvareren ut av balanse og nå strategiske mål før motstanderen rekker å omgruppere. For Norge er lærdommen at man må forvente et scenario med stor friksjon, med kommunikasjonsforstyrrelser, sivile i villrede, kanskje motstridende ordre lokalt, og fiendens forsøk på å skape panikk gjennom eksempelvis fly-, missil- og droneangrep i dybden eller sabotasje i innledningen av krigen.

Etter hvert som sjokkeffekten avtar, vil en krig normalt gå inn i en fase med frontdannelse. Det betyr at begge parter konsoliderer sine styrker, tetter igjen hull i linjene og etablerer forsvarsstillinger. I Ukraina var dette tydelig. Etter noen uker krystalliserte det seg klare frontavsnitt, særlig i øst og sør, der kampen stod om hver meter land. Selv om moderne våpenteknologi åpner for langtrekkende presisjonsangrep og “ikke-lineær” krigføring, viste erfaringene at krigen likevel raskt inntok en lineær karakter, med sammenhengende frontlinjer. Årsaken er dels behovet for å beskytte sine forsynings- og støtteavdelinger bak fronten – begge parter må etablere et relativt trygt bakre område for logistikk, noe som fremtvinger sammenhengende forsvarslinjer. Når frontene har satt seg, blir krigen ofte en utmattelseskrig langs disse linjene. Forsvarsstyrker graver seg ned i skyttergraver eller benytter naturlige hindringer, mens angriperen må omgruppere og planlegge mer konsentrerte offensiver. I denne fasen er tempoet lavere enn under det initielle kaoset, men intensiteten kan være like fullt høy – ofte kjennetegnet av artilleriduell, stadige fremstøt og motangrep over et relativt fast frontavsnitt.

For Norges del vil utfordringen i en slik fase være å holde viktige linjer til enhver pris, samtidig som man kjøper seg tid for forsterkninger. Det norske landforsvaret er i utgangspunktet lite i volum, så utholdenhet langs en lang front er krevende, selv med alliert deltagelse. Dog vil Norges geografi kunne gi fordel til forsvareren ved å kanalisere en fremrykkende fiende inn i visse akser. Forsvarslinjene kan for eksempel etableres langs store elver eller trange dalfører, hvor få styrker kan dekke relativt bred front. Det norske konseptet for områdeforsvar tilsier også et forsvar i dybden. Etter initielt kaos vil norske og allierte styrker søke å stabilisere situasjonen og få kontroll. Kommandolinjer reetableres, man får oversikt over hvilke områder som er tapt eller holdt, og det internasjonale samfunnet vil på dette tidspunktet mobilisere diplomatiske og militære tiltak.

Krigens videre gang avhenger av styrkeforholdet når frontene har satt seg. Dersom vi sammen med våre allierte har klart å nekte fienden avgjørende gjennombrudd i første fase, vil frontlinjene kunne holdes og etter hvert presses tilbake i favør av forsvareren gjennom lokale motangrep. For Norges tenkte scenario betyr sluttfasen at allierte styrker ankommer i stort nok omfang, slik at man kan gå fra forsvar til angrep og gjenerobring. Dette beskrives ofte i militærteorien som å skifte fra den sterke defensiven til en avgjørende offensiv når betingelsene tillater det. Denne fasen kan være svært blodig og langvarig, men er nødvendig for å gjenopprette suvereniteten.

En mellomstatlig krig vil typisk starte med en kaotisk åpningsfase hvor utfallet er i spill, før den går inn i mer stillingspreget kamp langs frontlinjer, og til slutt ender med at forsvarerne gjennomfører en offensiv for å vinne tilbake territorium og tvinge frem fred. For planleggere og strateger gjelder det å forberede seg på alle disse fasene – man må ha en plan både for hvordan håndtere det initielle sjokket og for hvordan føre en utholdenhetskamp over tid.

Nasjonal motstandskraft og strategisk handlefrihet: forberedelser i fredstid

Et gjennomgående tema i Norges sikkerhetsstrategi er at forberedelser i fredstid er helt avgjørende for å kunne møte krig eller kriser på en god måte. Nasjonal motstandskraft – evnen til å tåle påkjenninger og opprettholde samfunnsfunksjoner under angrep – må bygges lenge før skuddene løsner. Dette handler om alt fra solide forsvarsplaner og øvde militæravdelinger, til beredskapslagre, sivilforsvar, og ikke minst befolkningens psykiske beredskap. Strategien påpeker at hele samfunnet må med i sikkerhetsarbeidet. Å øke samfunnets motstandsdyktighet innebærer blant annet å redusere kritiske sårbarheter, sikre forsyningslinjer, og øve på krisescenarioer i fredstid. Under pandemien fikk nordmenn en forsmak på betydningen av beredskapslager og egenberedskap, ved en konflikt vil disse faktorene være enda viktigere. Hvis strømmen skulle bli kuttet eller kommunikasjon svikte, vil tidligere øvelse og informasjon til befolkningen kunne utgjøre forskjellen på orden og panikk. Derfor har myndighetene de siste årene gjenopplivet informasjonskampanjer om egenberedskap.

Fra et strategisk ståsted gir god forberedelse i fred økt strategisk handlefrihet i krise og krig. Med det menes evnen til å ta rasjonelle valg og iverksette effektive tiltak, i stedet for å bli handlingslammet eller tvunget inn i et hjørne. Hvis Norge allerede har bygget forsvarsstyrker og allianser som gjør oss sterke, kan vi velge en fast linje overfor en motstander uten umiddelbar frykt for kollaps. Har vi på forhånd klargjort flyplasser, havner og forsyningsruter, og sikret disse, vil forsterkninger kunne ankomme hurtig og trygt når krisen oppstår. Dette indikerer at dersom vi klarer å holde deler av vårt territorium under egen kontroll, står vi langt friere i forhandlinger og vi kan nekte betingelser som undergraver vår suverenitet. Uten forberedelser vil derimot fienden raskt kunne sette premissene.

Historien viser også at nasjoner som forbereder samfunnet på krig i fredstid, står langt sterkere når krig truer. Finland og Sveits er ofte trukket frem som eksempler. Der er befolkningen gjennom verneplikt og totalforsvarskonsept mentalt og praktisk rustet for krise, noe som i seg selv virker avskrekkende på potensielle angripere. For Norges del er gjenopplivingen av Totalforsvaret et viktig tiltak for å bygge motstandskraft. Myndigheter, næringsliv og frivillige organisasjoner øver nå sammen på alt fra cyberangrep til invasjonsscenario. Slik integrasjon tar tid og må gjøres før krigen kommer på dørstokken. Det er mange strateger og militærteoretikere som fremhever moral og vilje i krig. En nasjon med sterk moralsk motstandskraft kan fortsette kampen selv under store påkjenninger. Ved å forankre forsvarsviljen i befolkningen i fredstid, sikrer man at fienden ikke enkelt kan vinne gjennom psykisk krigføring eller politisk press. Statsminister Støres klare kommunikasjon om alvoret er en del av denne bevisstgjøringen.

Forberedelser i fredstid gir også diplomatiske fortrinn. Et land som tar sikkerhet på alvor, vil lettere få allierte og partnere til å støtte seg. NATO-land som Norge forventes å investere i eget forsvar. Gjør vi vår del, øker sjansen for at USA og andre kommer oss til unnsetning. Beredskap handler dermed ikke bare om materiell og planer, men om troverdighet. I internasjonal politikk gir troverdig forsvarsevne en stat større handlingsrom. Man kan føre en mer selvstendig politikk uten å frykte at trusler eller utpressing lammer en. Dette er kjernen i begrepet strategisk handlefrihet. Norge ønsker å beholde friheten til å bestemme sin egen skjebne, selv under press – enten det gjelder å stå imot krav fra en fiendtlig stat eller å kunne avvise ultimatum. For å ha denne friheten må grunnmuren i nasjonalforsvaret og samfunnsberedskapen være på plass før krisen inntreffer. Som strategien nøkternt konkluderer: “Budskapet i denne strategien er likevel at mer må til. Det norske samfunnet i bredt må ta innover seg at det sikkerhetspolitiske alvoret har økt (Statsministerens kontor, 2025, s.4).

Det norske Forsvaret har fått oppdrag om å gjenreise sin operative evne. Politikerne har satt kursen, bevilget penger og forventer snarlige resultat. Så kan det selvfølgelig hende at siste tanke ikke er tenkt innenfor forsvarsplanleggingen heller! Forsvarsløftet er først og fremst en plan for å gjenreise Forsvarets kampkraft i alle domener. Tette hull og styrke svakheter i strukturen. Den må derimot ikke oppfattes som en militærstrategi som også omfatter selve krigføringen, herunder forsvars- og gjenerobringsfasen. Til det kreves ytterliggere styrking av reaksjonsevne og utholdenhet. Reaksjonsevne krever blant annet høyt treningsnivå og tilgang på operativt materiell. Utholdenhet krever tilgang på kritisk logistikk, som ammunisjon, drivstoff og reservedeler. Samtidig vil en gjenerobringsfase kreve betydelig etterfylling av personell, materiell og sannsynligvis etablering av nye avdelinger. Det krever en egen redegjørelse og behandles ikke videre i denne artikkel.

Avslutning

Norges nye nasjonale sikkerhetsstrategi reflekterer en tidsalder der mellomstatlig krig igjen er tenkelig. Gjennom å erkjenne risikoen og planlegge deretter, tar Norge et viktig steg bort fra etterkrigstidens kanskje noe selvtilfredse tro på evig fred. Analysen over har vist hvordan strategiens hovedbudskap om beredskap for krig henger sammen med klassiske strategiske prinsipper. Avskrekking, forsvar og eventuell gjenerobring utgjør et kontinuum. Fra å hindre krigen, til å utkjempe den hvis den kommer, til å vinne freden på egne premisser. Den røde tråden er behovet for styrke og motstandskraft. Clausewitz’ innsikt om at krigførende parter må mobilisere “folkets vilje, hærens evne og statens politiske formål” i en treenighet, er like gyldig i dag (Clausewitz, 2020. s.72). Norge trenger et sterkt forsvar, en forent befolkning med vilje til å tåle påkjenninger, og kloke politiske mål som guider bruken av makt.

Ved å forberede oss i fredstid - styrke Forsvaret, øve totalforsvar og informere borgerne - bygger vi den nødvendige nasjonale motstandskraften som kan gjøre forskjellen mellom å miste eller bevare vår politiske handlefrihet og territorielle suverenitet. Strategiens vekt på samfunnsmotstandskraft og økonomisk sikkerhet illustrerer at sikkerhet ikke lenger kun er militært. Det omfatter forsyningskjeder, energisikkerhet, teknologisk suverenitet m.m. Dette helhetssynet ruster Norge bedre mot både gråsonetrusler og åpen krig. Samtidig er det klart at norsk sikkerhet er uløselig knyttet til alliert samarbeid. Alene kan vi ikke avskrekke en stormakt, men som del av NATO står vi sterkt.

For militære strateger betyr den nye linjen at alle faser av krigføring må tenkes gjennom. Ikke bare hvordan vi drifter i fred for å avskrekke, men hvordan vi skal håndtere de første kaotiske døgn av en konflikt og hvordan vi skal forsvare oss og gjenerobre tapt territorie, sammen med våre allierte. Vi må være tydelige på hva som kreves av det sivile samfunn. Stater tilpasser sin strategi når omgivelsene blir farligere. Sikkerhet er dynamisk, ikke statisk. Til syvende og sist er målet med alle tiltak i fred å unngå at krig faktisk skjer. En troverdig evne til å ta opp kampen er ofte det beste midlet for å sikre at man slipper å gjøre det i praksis. Norge signaliserer gjennom sin nasjonale sikkerhetsstrategi at landet tar ansvar for egen sikkerhet i en usikker tid. Det er et nødvendig om enn urovekkende budskap i 2025. Så gjenstår det å se om Norge som nasjon er villige til å ta konsekvensen av en slik strategi og bevilge og prioritere ressurser som gjør at målsetningene er realistiske.

Foto: Privat