Hans Hellmut Kirsts Offisersfabrikken er en bok som skaper refleksjon rundt hvordan utdanning av offiserer gjennomføres og viktigheten av faglig integritet. Med utgangspunkt i andre verdenskrig er perspektivet fra tysk side en spennende vinkling som gir sympati for tyske offiserer og kadetter, som deltar på den tapende siden. Som arena for refleksjon rundt det å være soldat og offiser er Offiserfabrikken utmerket. Den tar opp dagsrelevante temaer innen blant annet ledelse og tilnærming til utdanning. Temaer som er særlig aktuelle nå som både utdanning og offiserens rolle er i endring. Dette er en bok som bør leses av yrkesutøvere innen begge personellkategorier.
Handlingen i Offisersfabrikken er lagt til en offiserskole mot slutten av andre verdenskrig, historien utvikles rundt et mulig mord og etterforskningen av dette. Samtidig som mordetterforskningen pågår blir en som leser introdusert for skolen, utdanningsmetodene, lederskapet og de bakenforliggende motivene og ambisjonene som finnes blant skolens ansatte.
Hans Hellmut Kirst vervet seg som soldat i 1933 og ble sersjant i 1937. Han tjenestegjorde som soldat gjennom hele andre verdenskrig og ble i 1943 utnevnt til fenrik og sendt på offiserskurs. Han ble forfremmet til løytnant i 1944 og avsluttet krigen som instruktør ved en offisersskole i Bayern. Hans bakgrunn og erfaring bidrar til å skape troverdighet for det systemet som beskrives i romanen.
Selv om boken er fiksjon fremstår handlingen og temaene som tas opp som virkelighetsnære og tidvis dagsaktuelle. Gjennom beskrivelsen av kampen mellom fagligintegritet, karriere og politisk posisjonering blir offiserskolen ett godt eksempel på uønskede konsekvenser av manglende yrkesforståelse kombinert med overdrevet fokus på måltall og kvantitet i deler av offisersstanden.
Offiserene ved skolen kan utover i boken grovt deles inn i to grupperinger. Den prøysiske offiseren fra den gamle skolen fremheves gjennom fagligintegritet og ett ønske om å bygge gode offiserer som kan bidra ved fronten. Offiserene i denne gruppen har gjerne fått beordring til offisersskolen etter å ha utmerket seg i krigen, mange også med betydelige krigsskader. Den andre grupperingen er partioffiseren med politisk og personlig ambisjon, som benytter offisersskolen som et trygt tjenestested i en ellers farlig krig.
Den tiltakende konflikten mellom disse gruppene er en effektiv ramme for å få frem ytterpunktene i to gjenkjennelige grupperinger som ofte polariseres når offiseryrket skal diskuteres. At handlingen da er lagt til et gjennom militarisert Tyskland, hvor en stor andel av offiserene heller kan betegnes som politikere, skaper en utmerket arena for refleksjon rundt militærmaktens funksjon som et politisk verktøy.
Når én leser Offisersfabrikken er det også lett å trekke paralleller til dagens utdanningsreform og de utfordringene Forsvaret i dag står ovenfor. Særlig oppbygningen av offisersutdanningen og det stadige presset om å få ned utdanningstiden slik at kadettene rasket mulig kan brukes ved fronten, har mange likhetstrekk med utdanningsreformen. I boken er det mangelen på personell i et utarmet Tyskland som er drivkraften, hos oss er det kostnadsbesparelse og interneffektivisering.
Der jeg føler Offisersfabrikken virkelig bidrar til egenutvikling og refleksjon er i beskrivelsene av utdanningen, bruken av taktiske beslutningsspill, og generelt refleksjonene rundt det å utdanne offiserer for en pågående krig. Sistnevnte i en stadig konflikt mellom kvalitet og kvantitet som oppleves som gjenkjennbar til egne erfaringer med soldatutdanning.
Er vi som yrkesutøvere tilfreds med å kun gjennomføre grunnleggende soldatutdanning med viktigste resultat og oppnå soldater som tilfredsstiller kravene i henhold til krigens folkerett. Eller ønsker vi å utdanne personell som identifiserer seg med det å være soldat og som innehar nødvendige ferdigheter, kunnskaper og holdninger til å bidra positivt i en eventuell konflikt?
Som konkrete læringspunkt er særlig delen hvor generalen leder gjennomføringen av besluttningsspill på brannvernsinstruksen blant skolens ansatte, ett godt eksempel på hvordan det er mulig å nytte boken i daglig tjeneste. Kravene generalen stiller til sine ansatte og den praktiske gjennomføringen av seansen med alle ansatte og konkrete krav om kunnskap rundt ansvarsområder og plikter, er noe som enkelt kan adopteres inn i alle avdelinger som benytter instrukser og stående ordrer. Gevinsten kan være mange og en slik aktivitet vil mest sannsynlig resultere i bedre forståelse for instruksene samt kunne identifisere eventuelle behov for revidering.
Offisersfabrikken er en lettlest bok som tar opp gode moralske, etiske og faglige problemstillinger. Kirst klarer å bygge opp en god historie som setter konflikten mellom kvantitet og kvalitet på spissen. Boken skaper grunnlag for videre faglig diskusjon og refleksjon om blant annet motivasjonen og drivkraften bak yrkesvalget som soldat og offiser. I en tid hvor utdanningen i Forsvaret reformeres uten at vi nødvendigvis har en klar formening om retning, oppfattes Offisersfabrikken som en relevant bok.
