You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Om utdanning, kvalitet og
gevinstrealisering

Om utdanning, kvalitet og gevinstrealisering

. 16 min read

Er høyere utdanning viktig for Forsvaret? Sånn ordentlig ? Oppleves det så viktig at det svir når vi tenker på at vi over natten, i forbindelse med utdanningsreformen, skal halvere budsjettet og fjerne ca. en tredel av årsverkene innen nivådannende utdanning? [1]

Denne artikkelen skal fokusere nettopp på utdanning og kompetanse, fordi jeg mener den mest sentrale omstillingsprosessen Luftforsvaret står overfor for å kunne bli et 5. generasjons luftforsvar foregår i hodene våre. Artikkelen er tredelt: 1) et blikk i bakspeilet, 2) betydningen av høyere utdanning, og 3) betraktninger om veien videre.

Et blikk i bakspeilet

I februar 2017 fikk jeg anledning til å delta på et møte med Forsvarssjefen, hvor Forsvarets langtidsplan «Kampkraft og bærekraft» (LTP)[2] og ny utdanningsordning ble diskutert. Hvordan tenke nytt for å «gevinstrealisere» utdanningen i Luftforsvaret var tema. «Vi må ikke se i bakspeilet – vi må se fremover»,[3] var ett av budskapene fra Forsvarssjefen. Det hadde kanskje jeg også sagt,om jeg var i hans sko, for det er jo viktig å se muligheter i reformene som iverksettes. Men det er naturligvis ikke riktig å ikke se i bakspeilet. Det er klart vi må se i bakspeilet. Ikke hele tiden naturligvis, men vi må ta med oss akkumulert visdom og kunnskap som Forsvarets utdanningssystem har ervervet over flere hundre år. Vi må lære av historie og erfaring. Hvilken bedre metode har vi for å predikere fremtiden enn å benytte historiens laboratorium for å analysere hva som fungerer i krig og hva som ikke gjør det?

Kanskje skulle vi sett litt mer bakover når offiserer på 1990- og 2000-tallet poengterte at vi geopolitisk ligger der vi ligger, en faktor av noenlunde konstant størrelse, og at vi neppe burde ta fokuset alt for mye vekk fra vår nabo i øst. De «progressive» offiserene som allerede hadde tatt steget inn i «out of area operations» og etter hvert «innsatsforsvaret» tillot seg øyerulling og lett hoderysting over de antikvariske «kalde krigerne» som ikke evnet å forstå at verden hadde gått videre. Eller når det ble fremstilt som en god idé å stykke opp ansvaret på flystasjonene og ikke ha én felles sjef – kanskje vi burde sett litt mer i bakspeilet innimellom?

Hovedproblemet med LTP – slik jeg ser det – er selve grunnprinsippet som langtidsplanen hviler på. Jeg skal prøve å visualisere det med «et solsystem» – en slags modell over Luftforsvarets bedriftskultur som jeg vet de som var her på lederskapsseminaret har sett før – men som jeg like fullt tror kan fungere som et greit pedagogisk verktøy.

Sentrum i universet, sola, representerer det taktiske og stridstekniske nivået. For Luftforsvaret er i all hovedsak taktisk orientert. Det ligger ekstremt tungt i vår bedriftskultur. Det er vår største styrke og vår største svakhet. Vi er ofte meget kompetente på det taktiske nivået. Ressurser, fokus, hva vi er opptatt av – det handler for det meste om livet på sola. Gravitasjonen mot sola er utrolig sterk og drar mennesker, perspektiver og institusjoner mot seg.

Luftforsvarets kultur har vært dominert av flygere, og flygere har ofte hatt et veldig nært forhold til nettopp det å fly – det har medført en stolt og veldig kompetent taktisk kultur for luftoperasjoner og flysikkerhet. Samtidig har det også, historisk sett, ført med seg en langt svakere kultur for analytisk arbeid, effekttenkning og fellesoperasjoner. Jeg tror det er relativt godt dokumentert at dette ikke er et særnorsk fenomen, men et kulturtrekk ved det internasjonale luftmaktmiljøet.

Vi ser NAOC i bane rundt sola, i relativ lav høyde. Det er ikke sikkert Sjef FOH er helt enig i dette bildet, men det er altså ikke FOH som er sentrum i universet. Dessverre går også FOH i litt for lav bane rundt det taktiske nivået, noe kanskje Øvelse Gram har vist de siste årene?

Årsaken til at det taktiske nivået er sentrum i universet er mange, noe som for øvrig kan og bør vies plass i en annen artikkel, men det handler blant annet om;

  1. at Luftforsvaret fra slutten av 70-tallet hadde et definert forsvarskonsept (holdetid), operasjonsområde og et definert operasjonsmønster: 70% air defense og 30% anti-sjøinvasjon. Med konseptet på plass handlet det mer om å øve på det definerte scenarioet.
  2. deretter en periode med innsatsforsvar, hvor amerikanere og NATO i all hovedsak foresto analyser og tenkning. Norge skulle stille små deployerbare taktiske enheter som i liten grad fordret operasjonell eller strategisk involvering.
  3. Luftforsvaretsoppdragharværtåstyrkeprodusere–ikke bruken av de styrkene man styrkeproduserte. Analysen av hvordan ressursene skulle benyttes lå i første rekke til det fellesoperative nivået og ikke til Luftforsvaret som fokuserte på taktisk utøvelse av luftoperasjoner.

Et slikt perspektiv utfordres når Sjef Luftforsvaret fra og med 1. januar 2017 også skal være ansvarlig for operativ bruk av luftressursene, Russland skal håndteres nasjonalt inntil alliert hjelp ankommer og vi er i ferd med å få en plattform (F-35) og et missil (JSM) som åpner operative og strategiske muligheter vi hittil ikke har vært i nærheten av.

Selve utfordringen med å ha en bedriftskultur hvor alle egentlig er spesialister, er at kulturen i mindre grad anerkjenner at det er det balanserte «solsystemet» som sørger for klok og avstemt maktanvendelse – ikke det taktiske nivået alene. Og i en slik kultur får det taktiske nivået lov til å ha større innflytelse (definisjonsmakt) – eller sterkere gravitasjon – enn det burde ha.

Hovedpoenget mitt er at vi må ha robuste og kompetente fagmiljøer på alle disse planetene. Det er helheten som avgjør om vi lykkes i en krise eller krigssituasjon. Per i dag kommer teknologien til å overstige vår mulighet til å utnytte den: Vi er kompetansemessig og konseptuelt for svake. Faren er, for å sitere sjefen for Luftforsvarets utviklingsavdeling (LST/U) oberst Torgeir Berg, at «teknologien må ikke få senke seg til vårt nivå – det er vi som må heve oss.»

Mitt hovedproblem med LTP er at den ønsker å forsterke en allerede skjev balanse. Vi får ny teknologi ut på skvadronene for flere hundre tusen millioner, men høyere utdanning skal reduseres og stabene skal slankes. Ressursene skal skyves ytterligere mot det taktiske nivået. Den svekker størrelsen på de andre planetene som derved kommer til å trekkes enda mer mot sentrum i universet.

Jeg skal trekke frem et eksempel. Fregattene våre skal seile mer. «Sjøforsvaret styres på årsverk og økonomi [...]. Vi har måttet prioritere noe [...]. Sjøforsvaret kutter 30% i staben på land, og flytter folkene over på sjø», sier Flaggkommandør Wedervang i et intervju.[4] Det fremstilles nærmest som en gladsak.

Kanskje fordi følelsen som formidles er at en omsider får bukt med det ørkesløse militærbyråkratiet og endelig får valuta for pengene – en slags operativ kausalsammenheng mellom økt seiling av fregatter og operativ evne.

Dette er et litt merkelig resonnement. «Å seile» er neppe et godt operativt kvalitetsmål – like lite som «å fly» er det. Jeg kan jo ikke si noe om dette av graderingshensyn, men den fjerde fregatten var visstnok ute og seilte høsten 2016. De som er interessert i å høre om denne fregattens operative evne på sin ferd nordover kan kanskje ta tak i noen av representantene fra Sjøforsvaret eller FOH ved anledning for å få en usminket analyse. Den seilte jo, og på overflaten ser det kanskje klokt ut?

Det å svekke stabene for å få økt operativ evne tror jeg er en forenklet fremstilling som må problematiseres mer. Å styrke kompetansen på disse nivåene er kanskje det viktigste virkemidlet for å styrke vår felles kollektive kampkraft. Teknologien er på full fart inn, men hvordan vi skal forvalte den er vi langt dårligere på. Det er altså ikke slik at de som har deltatt på Øvelse Gram de siste årene kjenner at de omsider er operasjonsoptimaliserte.

Vi vet at NAOC kun har holdt på i 2,5 år og trenger økt fokus og ressurser for å fortsette å bygge seg opp til den taktiske kommandoen vi ønsker den skal bli. Sagt med andre ord: LTP skyver ressursene ytterligere i taktisk retning, mens behovet er et mer balansert solsystem som indikerer at ressurser, fokus og kompetanse bør gå motsatt vei.

Av og til får jeg den følelsen når vi snakker om det operasjonsoptimaliserte Luftforsvaret også. Stabskraft er i beste fall et nødvendig onde. For en tid tilbake snakket man høyt om det irriterende «utdanningsfraværet». Dette innebar en felles forståelse av at vårt mest operasjonsoptimaliserte var hvis alle satt i shelteret med stridsvesten på, klare til å dytte F-35 ut på stripa dersom alarmen gikk.

Betydningen av utdanning

Jeg skrev en bok for noen år siden om anvendelsen av luftmakt i Afghanistan.[5] Jeg hadde en del samtaler med generalløytnant Stephen Hoog som var den tilstedeværende amerikanske luftkommandøren i Afghanistan i perioden 2009-2010.[6] Han snakket nokså mye om det han kalte «airpower at the optical level of war».[7] Han sa at luftmaktmiljøet dessverre for ofte er opptatt av det vi kan se. At det vi ser får styre for mye av våre aktiviteter og prioriteringer. Jeg tror han har rett. Det ser kanskje fint ut å seile en ekstra fregatt, men i praksis lurer man bare befolkningen. Er det en riktig prioritet å svekke stabskraften med 30% for å sette opp en Potemkins kulisse?

Nå er det mulig at Sjøforsvaret med letthet kan slanke staben med 30% uten at det påvirker den operative leveransen. Jeg kjenner ikke Sjøforsvaret inngående. Det ville i så fall vært meget betimelig å sette dem på en slankekur, men jeg er ikke så sikker på at nevnte scenario er klokt. Jeg registrerer det flaggkommandøren sier: «Sjøforsvaret styres på årsverk og økonomi. Det er strenge restriksjoner med hensyn til oppretting av årsverk, og vi har ikke fått midler til mer».[8] Ordet kvalitet nevnes ikke.

Jeg er innforstått med at økonomi er viktig, men jeg registrerer at den kanskje får litt vel stor plass. I LTP står det mye om «gevinstrealisering» og lite om kvalitet. Dersom det hadde stått at LTP skulle spare en halv milliard innen utdanningssektoren, ville det ha gjort jobben enklere og mer balansert. Derimot spesifiseres det at gevinstrealiseringen skal hentes innen høyere utdanningen – det er eksplisitt høyere utdanning som skal reduseres i omfang og ressursgrunnlag.

Jeg tror alle jeg kjenner i Forsvarets utdanningssystem er innforstått med at effektivisering er en kontinuerlig prosess, og at utdanningssektoren trenger å evalueres jevnlig hva angår ressursbruk, på lik linje med Forsvaret for øvrig. Men til syvende og sist handler det også om prioritering. Vi kjøper flymaskiner for flere hundre tusen millioner kroner, men synes utdanning er litt dyrt. Den analytiske muskelen skal prioriteres ned. Det er altså ikke en lovmessighet at gevinstrealisering betyr halvering av budsjettet til nivådannende utdanning – det er en prioritering.

I samfunnet rundt oss øker andelen mennesker med høyere utdanning markant. Kontinuerlig. Forsvaret synes dessverre å gå motsatt vei. Dette blir jo spesielt merkelig, når den nye reformen skal skille mellom spesialister og offiserer, hvor sistnevnte nettopp skal fokusere på helhetsperspektivet. Da er det vel å gå litt baklengs inn i fremtiden å redusere tid og penger til å skape nettopp slike offiserer?

En utfordring for utdanning og kompetansebygging er nettopp det generalløytnant Hoog benevner som luftmakt på «the optical level». Vi ser ikke dette så godt i hverdagen. Det er for lang avstand mellom «input» og «output». Luftforsvaret har i første rekke en tradisjon for kurs. Det er synlig. Skal du bli A, så må du ta kurs B og deretter en utsjekk. Men dannelse er annerledes. Det fikses ikke på et kurs. Det er noe mer varig. Noe som trenger mer tid. En form for modning eller internalisering. Noe du gjør til en del av deg selv over tid.

Her på skolen har vi snakket en del om problemet med at dannelsen skjer så sakte at kadettene selv har problemer med å se den. Vi vurderer nå å ta vare på den første luftmaktbesvarelsen etter noen uker på skolen, for så å gi den tilbake når de drar herfra slik at de bedre skal kunne se den formidable faglige og skriftlige kompetansen de har tilegnet seg. Vi har også vurdert om vi skal be de nye kadettene holde et foredrag om sitt syn på lederskap den første uken på skolen for deretter vise det frem ved endt utdanning. Slik vil de kanskje lettere se hvilke enorme lederskapsmessige steg de har gjort i løpet av tre år?

Det er ikke så lett dette. Jeg synes ikke jeg ser spesielt eldre ut i dag enn i går, men når jeg ser bilder av meg selv fra tiden som kadett ved Luftkrigsskolen så ser jeg at aldringsprosessen forsiktig har berørt også meg.

Her ligger forskjellen på kurs og utdanning. Tror vi at Holdning, Etikk og Ledelse (HEL-kurset) som Forsvaret påla alle å ta for en tid siden, egentlig endrer våre holdninger, etiske standarder eller syn på ledelse? Vi kan alltids ta «krigens folkerett» som e-læringskurs. Det kan neppe skade. Ønsker vi at dette skal feste seg og bli forstått av den enkelte offiser, så må en Luftforsvarsoffiser i utdanning bli presentert for krigens folkerett med tydelige og gjenkjennelige luftmaktrelaterte problemstillinger som testes i praksis. Luftkrigsskolen ønsker altså ikke å måle om eleven har god hukommelse, men om vedkommende har internalisert kunnskapen når en er sliten, det er operativt trykk og kort tidsfrist. Har man da internalisert kunnskapen slik at en tar kloke etiske og juridiske valg når det stormer? Eller oppdager vi da at vedkommende enten må ha mer modningstid eller at vedkommende kanskje er uegnet som offiser?

Kompetanse defineres gjerne som evnen til å klare en oppgave eller beherske et yrke i møte med komplekse krav, situasjoner og utfordringer. Utdanningen av offiserer handler nettopp om dette. Offiserer møter vesentlig større utfordringer og mer kompleksitet enn de fleste. Det er dette som koster litt ekstra. 20-åringen må få prøvd seg som leder på vinterfjellet eller i operasjonsrommet når det stormer. Eller som forsvarsministeren sa under Luftmaktseminaret 2017: «offiserer må kunne håndtere usikkerhet og det uforutsette».[9] Det er jeg enig i, men det må også øves og trenes i praksis. Det krever nødvendigvis litt andre forholdstall mellom elever og lærerkrefter enn det historie-studenten krever på NTNU.

Jeg samlet Luftmaktsavdelingen for noen måneder siden for å diskutere hva offiserene som uteksamineres fra Luftkrigsskolen måtte kunne. Vi kom frem til følgende skisse:

Ferdighetsmål:

  • Muntlig ferdighet/fremstillingsevne (norsk/engelsk)
  • Skriftlig ferdighet/fremstillingsevne (norsk/engelsk)
  • Leseferdighet/fremstillingsevne (norsk/engelsk)
  • Kritisk og analytisk tenkning
  • Handlekraft/initiativ/selvtillit
  • Etisk utsyn/moralske handlinger
  • Sosiale ferdigheter (selvinnsikt/forstå andre)
  • Metode/metodikk («militær»/«akademisk»)
  • Grunnleggende soldatferdigheter (ICCS; FIM; fysisk form; etc)

Kunnskapsmål:

  • Forstå styrker og svakheter ved bruk av luftmakt
  • Forstå kapasiteter/prosesser/rasjonale for det norske Luftforsvaret
  • Forstå sammenhengen mellom militærmakt og politikk
  • Forstå sentral militærteori og begreper
  • Forstå luftmakten i en større sammenheng/kontekst (helhet)
  • Kunne kritisk drøfte luftmaktens effekt
  • Forstå luftmaktens kapasiteter/komponenter (ikke bare norske).

Listene er ikke uttømmende. Skissen er gjengitt her for å illustrere minst to poeng: For det første er ikke dette spesielt trendbasert. Det tror jeg det er viktig å ta inn over seg. Det er ikke slik at vi må endre dette fordi F-35 er på vei inn, eller fordi vi skal bli et 5. generasjons luftforsvar. Dette handler om det daglige, krevende og kompliserte arbeidet med å skape solide, stødige, reflekterte og helhetstenkende offiserer som fungerer godt som ledere i svært krevende situasjoner.

For det andre: Lite av dette egner seg som et kort utdanningskurs. Du tar ikke «handlekraft-kurset», «kritisk tenkning»-kurset eller «sosiale ferdigheter»-kurset og tenker stille for deg selv på vei hjem: «checked». Dette er kompetanse og erfaring som trenger tid – som må trykk-testes – og som må bearbeides over tid.

Vi risikerer å tukle med noe fundamentalt her. Noe grunnleggende. Det er ikke alltid vi ser det så godt i hverdagen. Det er kanskje på samme måte som med egen progresjon – den er vanskelig å oppdage. Organisasjonen nyter ekstremt godt av så enkle – men krevende – faktorer som at offiserene må kunne lese og skrive på to språk, og at de kan reflektere kritisk over ulike militære prosesser. Det kanskje viktigste er å kunne bidra til å bygge en organisasjon som tåler kritikk og som skjønner at det er en naturlig og ønskelig prosess som bringer oss fremover. Samtidig må organisasjonen se viktigheten av å være en lærende institusjon som kan ta grep for å sikre nettopp dette. Det er kanskje den aller beste og mest effektive forsikringen om at vi ikke må bruke enorme ressurser på å fikse det som senere ikke virker.

Noen betraktninger om veien videre

Forsvaret har en lang og svært stolt tradisjon for høyere utdanning i Norge. Krigsskolen ble grunnlagt i 1750 – lenge før nasjonens første universitet (1811). Krigsskoleutdanning oppleves å ha høy status i Norge. En slik status er berettiget. Norske offiserer har tradisjonelt sett vært meget godt skolerte. Det har bidratt til å gi respekt. Respekten fra det sivile samfunn er viktigere enn vi kanskje tenker over i hverdagen. Det sivile samfunn betror Forsvaret store ressurser, krevende oppdrag, og til syvende og sist tilliten til å verne om nasjonens frihet: Og tilliten må aldri tas for gitt. Grunnlaget for denne tilliten er grundig skolerte offiserer som settes i stand til å ta kloke beslutninger om maktanvendelse tuftet på solid politisk-, militær-, juridisk- og etisk kompetanse.

Da jeg startet min militære karriere på 1990-tallet, bestod nivådannende utdanning i Forsvaret av befalsskole; toårig første nivå på Krigsskolen (KS I); toårig andre nivå på Krigsskolen (KS II); Forsvarets stabsskole I; Forsvarets stabsskole II; Forsvarets høyskole, langkurset. Til sammen utgjorde dette ca. syv år med høyere utdanning. I tillegg kom ulike kurs og mer fagspesifikk utdanning.

På midten av 2000-tallet var KS II og Stabsskole 1 lagt ned, og en ny treårig bachelorutdanning ble etablert. Elevene på Krigsskolen ble yngre og hadde mindre erfaring. Der det tidligere hadde vært en sterk, vekselvis dynamikk mellom utdanning og operativ erfaring, var det nå større avstand mellom 24-åringene som ble uteksaminert fra krigsskolene og de gjennomsnittlige 40-åringene som ble uteksaminert fra Forsvarets stabsskole.

Nå skal det gjenværende systemet halveres i ressurstilgang. Der vi fra og med 2005 har hatt en ettårig befalsskole og en treårig bachelor, skal vi med den nye ordningen nå redusere utdanningstiden ved å slå sammen befalsskole og krigsskole. Elevene skal rekrutteres direkte fra videregående skole (eventuelt førstegangstjeneste). Krigsskoleelevene skal nå uteksamineres som 22-åringer. En deltidsmaster er etablert med samlingsuker innen ulike fag og vil kanskje videreføres. Stabsskolen har fått beskjed om at det vil bli betydelige nedskjæringer.

Alt var på ingen måte bedre før. Våre militære utdanningsinstitusjoner har fått tydeligere kvalifikasjonsrammeverk, sterkere profesjonalitet og mer skolerte lærekrefter. Forskning og utvikling knyttet til ulike aspekter ved maktanvendelse har styrket seg voldsomt de siste 20 årene, og offiserer med PhD er ikke lenger uvanlig. Samtidig er det åpenbart at det må settes tydelige krav om effektivisering innen utdanningssektoren, på lik linje med andre sektorer i Forsvaret. At LTP berører dette er både naturlig og ønskelig.

Trenden er tydelig og er et produkt av politiske prioriteringer hos skiftende regjeringer over tid. Vi ser ut til å nærme oss en halvering av tid avsatt til høyere utdanning for offiserer de siste 20 årene. Samtidig går erfaringsnivået til de som går Krigsskolen ned til et nivå hvor de ikke har et militært fundament eller referansegrunnlag å bygge kunnskapen på. Pedagogikk som tar utgangspunkt i grunnleggende bruk av militærmakt eller helt basale erfaringer med militært lederskap, blir med andre ord ukjent territorium for våre nye elever fordi de i svært liten grad vil ha denne type erfaring fra og med høsten 2018.

Det er med andre ord relativt innlysende for meg at det overordnet er en helt eksplisitt negativ trend innen Forsvarets utdanningssystem som omhandler redusert omfang, ressurser og ambisjonsnivå over tid. Det er i det hele et nokså forstemmende ordskifte om høyere utdanning i Forsvaret. Forsvarssjefen har i sitt målbilde for utdanning definert sin visjon: «nødvendig utdanning».[10] I IVB beskrives ambisjonen som å levere «god militær utdanning». Ingen av ambisjonene «river skinnet av kaldgrøten», for å bruke et mer folkelig uttrykk. Hvorfor er ikke ambisjonen større? Vi kjøper de beste flyene (F-35), vi trener sammen med de beste på de beste internasjonale øvelsene («Red Flag», m.fl.) og vi har noen av verdens beste piloter, men har altså valgt å nøye oss med en moderat ambisjon for høyere utdanning. Vi svekker strukturen som i hovedsak skal bidra til å utvide horisonten, stimulere til kritisk tenkning, bygge kunnskap og skape den reflekterte, helhetstenkende offiseren som skal ta kloke valg knyttet til anvendelse av makt.

Jeg stiller meg derfor undrende til forsvarsministerens uttalelse i Oslo Militære Samfund, hvor hun hevder at de store reduksjonene knyttet til utdanningsreformen «vil øke kvaliteten, kutte kostnader, og dermed gi mer effektive leveranser til Forsvaret».[11] For oss som jobber med å utvikle offiserer hver dag er det noe uklart hvorfor dette blir bedre. Snarere er det kanskje på tide å diskutere den systematiske svekkelsen av høyere utdanning i Forsvaret de siste 20 årene?

Min vurdering er at utdanningsreformen i all hovedsak er økonomidrevet. Og konsekvensen er at ambisjonsnivået senkes til det man opplever som akseptabelt. Det kan virke som om det råder en holdning om at nå skal utdanningssektoren ned til noe som er «godt nok». Jeg tviler sterkt på at det nye utdanningssystemet vil ivareta Luftforsvarets behov fullt ut, spesielt når det kommer til behovet for analytisk, lederskapsmessig og luftmaktsfaglig påfyll underveis i karrieren. Dette må utvikles når vi ser det konkrete resultatet av utdanningsreformen. Generelt må vi bli flinkere til å se utdanning av offiserer i sammenheng mellom fagskoler, operativ erfaring og nivådannende utdanning. Behovet for å tenke mer fleksibelt rundt dette vil tvinge seg frem.

Når vi nå setter oss ned og ser på hva vårt 5. generasjons luftforsvar skal håndtere, så blir det tydeligere hva slags utdanning og kompetanse vi trenger. Jeg tror det er en nyttig øvelse å sette seg ned og definere hva en offiser skal kunne gjennom hele karrieren. Hvilken kompetanse trenger han eller hun som skal håndtere usikkerhet og det uforutsette? Få om noen forutså «murens fall», oppløsningen av Sovjetunionen, «11. september» eller «den arabiske våren» dager/uker før det skjedde. Jeg tviler sterkt på at noen så for seg at Norge skulle involvere seg militært i Afghanistan 10. september 2001, og vet at ingen så for seg at Luftforsvaret skulle slippe nærmere 600 bomber i Nord-Afrika i løpet av noen få måneder i 2011. Hvordan skal vi skape offiserer og organisasjoner som er fleksible nok til å kunne håndtere oppdrag som strekker seg langt ut over det vi opplever som sannsynlig? Generelt så bør vi diskutere utdanning og kvalitet mye mer enn det vi gjør. Det er noe flatt og lite ambisiøst over utdanningssektoren, noe som gjenspeiles i LTP. Forsvarssjefens ambisjon om «nødvendig utdanning» er i grunnen lite egnet til å skape entusiasme. For hva innebærer den egentlig?

Vi tenker litt annerledes rundt dette her på Luftkrigsskolen. Vi tenker ikke å nøye oss med å besørge «nødvendig utdanning». Vi vil være blant de beste utdanningsinstitusjonene i verden når det gjelder luftmakt og luftmilitær ledelse. Vi kjøper noen av de beste flyene, vi har noen av de beste pilotene – hvorfor skulle vi ikke da også være blant de beste i verden innen utdanning?

Avslutning

Jeg tror jeg har fått frem mitt poeng om at den kosteffektive operasjonsoptimaliseringen ikke nødvendigvis innebærer at vi skal tasse rundt i stridsvest, men at den handler om balanse i solsystemet. Et stjernebygg på Rygge, NAOC eller FOH med prosesser som fungerer enda bedre enn det gjør i dag, er et avgjørende bidrag for å gjøre oss mer operasjonsoptimaliserte. Kanskje vi bør akseptere at den erfarne og svært kompetente stabsoffiseren får konsentrere seg om det han eller hun er god på, i stedet for å sitte med redningsvesten på halv tolv på en fregatt på tur nordover fordi noen mener det gir inntrykk av «kampkraft og bærekraft»?


Foto: Forsvaret


  1. Forsvarsdepartementet (2017) Prosjektmandat for utdanningsreformen, 24. januar 2017.
  2. Prop. 151 S (2015–2016) Kampkraft og bærekraft (LTP), s. 95.
  3. Haakon Bruun-Hanssen (2017) Møte med Sjef Luftforsvaret og Luftkrigsskolens ledergruppe, Luftkrigsskolen, 2. februar 2017.
  4. Susanne Rislå Andersen (2016) «Nå skal de sende fregattene ut for å seile», Sysla.no, 5. februar 2017. Kan lastes ned fra https://sysla.no/maritim/na-skal-de-sende-fregattene-ut-for-a-seile/.
  5. Dag Henriksen (red.) (2014) Airpower in Afghanistan 2005-2010. The Air Commanders’ Perspectives. Air University Press.
  6. Generalløytnant Stephen L. Hoog var US Central Command Deputy Combined Force Air Component Commander fra juli 2009 til august 2010.
  7. Dag Henriksen (red.) (2014) Airpower in Afghanistan 2005-2010. The Air Commanders’ Perspectives. Air University Press, kapittel 10, ss. 235-257.
  8. Susanne Rislå Andersen (2016) «Nå skal de sende fregattene ut for å seile», Sysla.no, 5. februar 2017. Kan lastes ned fra https://sysla.no/maritim/na-skal-de-sende-fregattene-ut-for-a-seile/.
  9. Ine M. Eriksen Sørreide (2017) Åpningsforedrag på Luftmaktseminaret, Luftkrigsskolen, 7. feb- ruar 2017.
  10. Det Kongelige Forsvarsdepartement (2016) Iverksettingsbrev til forsvarssektoren for langtidsperioden 2017–2020, 20. desember 2016, s. 45.
  11. Ine M. Eriksen Søreide (2017) «Kampkraft og bærekraft i usikkerhetens tid», Forsvarsministerens tale i Oslo Militære Samfund, 9. januar 2017. Kan lastes ned fra https://www.regjeringen.no/no/ aktuelt/forsvarsministerens-oms-tale-9.-januar-2017/id2526665/.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.