Det er krig i Europa. Etter en generasjon i dvale er det nå fremlagt en langtidsplan for Forsvaret som tar den sikkerhetssituasjonen som nå råder i Europa på alvor – altså stat-til-stat krig. Sverige og Finlands inntreden i NATO endrer Norges strategiske posisjon. Dette fordrer selvsagt i seg selv en grundig gjennomgang av Forsvarets tradisjonelle forsvarskonsept og -oppgaver. Norge er ikke lengre kun en frontnasjon og mottaker av forsterkninger, men også en transittnasjon. Totalforsvaret og dets evne til både å understøtte både eget forsvar samt alliertes innsats, er mer avgjørende enn noen gang.
Men når var egentlig forrige gang at Totalforsvaret øvde seg?
Svaret er 2018 og NATO-øvelsen Trident Juncture. Dette var en stor øvelse med et stort sivil-militært fotavtrykk, men samtidig så godt detaljplanlagt i forkant at det knapt kan kalles øving.
Forsvaret har ikke nok ressurser alene og må få støtte fra det sivile samfunnet kan man lese på statsforvalteren.no. Burde ikke da den sivile beredskapen øvd på lik linje med Forsvaret?
Øvelser koster penger. Ingen statlig etat har noen gang fått nok driftsmidler til å øve som nødvendig så da må noe annet vike. Hvilke tjenester som det sivile Norge leverer er den norske befolkning villige til å klare seg uten i en periode? Er det greit at sykehusene heller øver seg på å håndtere masseskader som skyldes krig, enn å gjennomføre planlagte operasjoner som folk har ventet lenge på? Dødsveien (E16) mellom Bergen og Voss, har den vært neglisjert i så mange år at vi fint klarer noen år til uten rassikring fordi samferdselsetatene skal få øve forflytning av amerikansk materiell gjennom Norge og til Sverige.
Å øve Totalforsvaret vil gi et gigantisk sivil-militært fotavtrykk. Vil befolkningen finne seg i at de ikke kan bruke E6 i dagevis i strekk, eller at togene ikke går som normalt fordi de allerede nevnte amerikanske styrkene skal fraktes på vei og jernbane? Alt over er gode unnskyldninger hvorfor den sivile delen av Totalforsvaret nesten aldri øves.
Men når Norge planlegger med at statlige etater, sivile bedrifter, ja så vel private skal bidra til å støtte Forsvaret, bør det ikke finnes en vei rundt degradering av sivile tjenester og høye øvelsesbudsjetter, og samtidig klare å sette Totalforsvaret i stand til å virke når vi trenger det?
Selvfølgelig finnes det en løsning. Både Forsvaret, våre allierte og NATO øver skarpe planer flere ganger i året, uten at det medfører hverken kaos på tyske veier eller manglende sykehuskapasitet i Polen. Ved å øve beslutningstakere, ved bruk av avanserte datamaskiner ved Joint Warfare Center i Stavanger kan NATO øve realistisk. Det er beslutninger og prioriteringer som må øves. Enkeltmannsferdigheter er svært ofte det minste problemet. Ja, jeg tør påstå at sykepleiere, leger, politi, jernbanearbeidere, sjåfører, havnearbeidere og de fleste andre som må trå til i Totalforsvaret er fullt ut kompetente og dyktige nok i jobben sin. Det er evnen til å sy ting sammen som er vanskelig. Å fatte de riktige beslutningene og gjøre de nødvendige prioriteringene må trenes på. Sentrale deltakere, lederne, deltar ikke når det øves, sier Totalforsvarskomisjonen, og påpeker at dette er et problem: At enkelte sektorer eller virksomheter velger å ikke delta i de større øvelsene, får konsekvenser for de gjenværende deltakerne i form av redusert øvingsutbytte. Det er for eksempel vanskelig å øve en funksjon som forsyningssikkerhet dersom ikke alle de relevante deltakerne deltar.
Hvorfor tillater vi oss selv å ha det slik? Hvem har besluttet at Totalforsvarets effektivitet ikke er verdt lederens arbeidstimer? Øvelser gir læring i den enkelte organisasjon og på tvers av sektorer og nivåer når det øves tverrsektorielt. Evalueringer bidrar til kunnskap om hvordan beredskapen fungerer, og identifiserer læringspunkter. Deltakende virksomheter knyttes tettere sammen gjennom øvelser og dette har en positiv effekt når uønskede hendelser skal håndteres (Totalforsvarskommisjonen). Sektorprinsippet i Norge har nok sine fordeler, men når sektorene fungerer som vanntette skott der ingenting flyter imellom er det en utfordring som må ryddes opp i.
Totalforsvarskommisjonen peker tydelig på problemene, så det er grunn til håp om bedring. Men Totalforsvaret har ikke vært skikkelig og helhetlig øvd på veldig lenge, og faren er at det også blir lenge til neste gang. DSB sikter seg nå inn på Totalforsvarsåret 2026, så håpet er der, la oss håpe vi har tid til å vente.
Foto: Daniel Netland / Forsvaret
%20mester){kind=link}