You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Overvåking ved hjelp av ubemannede systemer - en ny epoke i norsk luftmakt

Overvåking ved hjelp av ubemannede systemer - en ny epoke i norsk luftmakt

. 5 min read

I hvilken grad kan ubemannede systemer som overvåkingsverktøy dekke Norges overvåkingsbehov i fremtiden, og hva slags konsept vil være det beste for Norge?

Norges land og interesseområder strekker seg over store områder, og det er en av Forsvarets oppgaver å sørge for overvåkning i disse områdene for å ivareta Norges interesser. I forrige fagmilitære råd (FMR) ble det foreslått å bruke ubemannede systemer til å gjøre deler av den jobben P-3 Orion har gjort siden 1969. Norge er også tungt inne i samarbeidsprosjektet NATO AGS (Alliance Ground Surveillance) som i fremtiden vil bidra med bakkeovervåking for koalisjonen ved hjelp av ubemannede systemer.

Norge har store områder å dekke. Northrop Grumman påstår at det kan dekkes med en HALE UAS på 14 timer (High-altitude long-endurance) (Foto: Northrop Grumman)

Utfasing av P-3 Orion

I forrige FMR ble det foreslått av økonomiske grunner å fase ut P-3 Orion fra 2020, hvorpå evnen til langtrekkende undersjøisk overvåking nedprioriteres. Om dette er en riktig eller gal vurdering drøftes ikke nærmere i denne artikkelen. For å ivareta nødvendig maritim overvåking ble det foreslått at det skulle innføres nye bemannede og ubemannede luftfartøy, samt satellittkapasiteter, hvorav den ubemannede kapasiteten (UAV/UAS) ble vurdert til å bestå av seks stykker Medium Altitude Long Endurance (MALE) UAVer. Vi kan lese videre i fotnotene i FMR at Predator B nevnes som en referanse for hva slags type farkost man ser for seg. Det siktes nok her til den maritime versjonen Guardian, som har en sensorpakke bestående av radarer og elektrooptisk/infrarødt kamera spesielt beregnet på maritime operasjoner.

Medium eller High Altitude?

En annen UAV som finnes på markedet og burde være med i vurderingen når Norge skal anskaffe et UAS er MQ-4C Triton. Riktignok er denne UAV en High Altitude Long Endurance maskin og derfor ikke i samme klasse som FMR antyder at er mest aktuelt. Den store forskjellen mellom MQ-4C Triton og tidligere nevnte Guardian er at Triton drives av en jetmotor, mens sistnevnte drives av en propellmotor. Dette er også grunnlaget for ytelsesforskjellene i de to maskinene; en jet vil prinsipielt være raskere og kunne fly høyere enn en turboprop, men på den andre siden også bruke mer drivstoff og være dyrere i innkjøp og drift. Når det gjelder hastigheten til de to forskjellige flytypene, vil Triton tilbakelegge en avstand på 6130 km på ti flytimer mot Guardians 4440 km. Triton vil i tillegg kunne overvåke et større område på grunn av at dens sensorer vil ha en høyere elevasjon og dermed ha et bredere synsfelt. Den store ulempen med Triton versus Guardian er den store kostnadsforskjellen. En Triton vil ha en enhetskostnad på 120 mill. USD, mot Guardians enhetskostnad på 16,9 mill. USD. Sett bort i fra de nevnte forskjeller er disse to UAS sammenlignbare ved at de i stor grad kan tilby like typer sensorer.

NATO AGS

Norge er en tung bidragsyter i NATO AGS som skal operere fem RQ-4B Global Hawk ut fra Sicilia, Italia. NATO AGS systemet vil stå til rådighet for hele alliansens 28 medlemmer. Det vil for øvrig være SACEUR gjennom NATO som har oppdragsgivende autoritet over NATO AGS. Norske beslutningstakere på operasjonelt og strategisk nivå vil kunne få en tilnærmet sanntids informasjonsstrøm gjennom NATO AGS, men kun ha en indirekte påvirkning gjennom NATO til å bestemme hva som skal overvåkes. Altså vil NATO AGS på ingen måte alene vil dekke Norges behov for nasjonal overvåking i fremtiden, men heller være et supplement til nasjonale kapasiteter ved behov, samt gi en økt overvåkingskapasitet i resten av NATOs interesseområder.

Det vil være naturlig at Forsvaret bruker NATO AGS som et læringsverksted for å høste erfaringer og kunnskap som kan brukes i innfasingen av en nasjonal UAV kapasitet. Selv om det er forskjellige typer UAVer som skal benyttes i de forskjellige prosjektene så er det likheter mellom hvilke roller de skal fylle, personellkategorier som trengs og generell erfaring med å operere ubemannede luftfarkoster. Det burde derfor være en helhetlig og gjennomgående tanke fra Luftforsvarets ledelse om hvilke personellkategorier som beordres inn i NATO AGS, og disse burde være på en to-trinns beordring til å jobbe med den kommende nasjonale UAV kapasiteten. Norge har per i dag liten erfaring med å operere ubemannede farkoster utover lette, små systemer til taktisk bruk, og en tanke vil kanskje derfor være å sørge for å få erfaring på operatører gjennom NATO AGS så snart som mulig, slik at disse kan fungere som mentorer og ressurspersoner i den fremtidige nasjonale strukturen. Det kan også tenkes at det finnes et potensial i å samkjøre utdanning og trening av personell med NATO AGS. Om Norge i tillegg skulle bestemme seg for MQ-4C Triton som sensor i sitt fremtidige UAS, ville det vært enda flere muligheter for synergieffekter mellom de to prosjektene, da flygemaskinene i de to prosjektene er tilnærmet like. Tidsaspektet som FMR legger opp til, innfasing i perioden 2020-2028, er ambisiøst og gjør derfor viktigheten av å oppnå synergier med NATO AGS større.

Bemannet og ubemannet i kombinasjon

Australia er et land i en lignende situasjon som Norge; de skal erstatte aldrende P-3C Orion med nye systemer. Australia har landet på en løsning hvor man anskaffer P-8 Poseidon og MQ-4C Triton. Australias beregninger viser at de økte kostnadene for et ubemannet versus bemannet fly vil knytte seg til personell, oppdragsdrift, satellittkommunikasjon og trafikktjenester, mens de vil senkes for vedlikehold, livsløpskostnader, basestruktur og trening. Ut i fra det som er belyst i denne artikkelen kan vi oppsummere med at et nasjonalt UAS i stor grad vil dekke Norges behov for overvåking i våre interesseområder, men at det ikke vil være et godt nok alternativ alene og bør derfor kombineres med bruk av andre, bemannede luftkapasiteter. Dette har vi sett allerede er skissert i FMR, og er også i tråd med det konsept Australia har valgt når det skal fornye sin maritime patruljekapasitet.

NATO AGS dekker ikke det nasjonale behovet

Jeg har også belyst hvordan Norge vil få en utvidet overvåkingskapasitet gjennom NATO AGS samarbeidet, men at dette alene ikke vil kunne dekke Norges behov for overvåking. For øvrig bør Norge trekke erfaringer ut av dette prosjektet, som kan tas med inn i en nasjonal UAS anskaffelse, og det ligger potensielle synergieffekter der som bør utforskes. Når det gjelder hva slags UAS konsept som vil være det beste for Norge, har jeg nevnt to typer som bør diskuteres, Guardian og MQ-4C Triton, hvor begge antagelig vil tilfredsstille Norges behov. Sistnevnte utpeker seg som den kandidaten med klart best ytelser, men er også den klart dyreste. Norge må derfor stille seg selv spørsmålet om vi har råd til det beste, eller om vi har råd til å la være å ha det beste. Det viktigste poenget å ta med seg inn i den løsningen Norge lander på, er at UAS bør kombineres med en annen, bemannet luftfarkost for å få et helhetlig etterretningsbilde. Vår nordlige beliggenhet og arktiske klima vil også ha betydning for hvilken løsning man velger.


Foto: NATOs første Global Hawk avbildet i Palmdale, California (Northrop Grumman)


Denne artikkelen ble først publisert i Luftled 2 – 2016.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.