P1118: Standardiserte fartøy – Fra en plattformsentrisk flåte til et «system av systemer»

Dagens sikkerhetssituasjon krever at Sjøforsvaret har høyere operativ tilgjengelighet, teknologisk relevante kapabiliteter og bedre samvirke – over og under havoverflaten. Vi trenger fartøy som er ute blant fiskere, oljeplattformer og undervannsinstallasjoner til enhver tid. Dette er ikke en fortelling om å erstatte spydspisser som ubåter og fregatter. Snarere handler det om å bygge volum og pålitelighet rundt dem. Med fartøy som er enklere og mer kostnadseffektive, og som kan være der ute – hver dag.

Norge er en maritim stormakt. Vi sikrer store deler av Europas energibehov, forvalter enorme fiskeressurser og har en av verdens største handelsflåter. Samtidig har vi verdens nest lengste kystlinje og disponerer et havareal som er fem ganger større enn landterritoriet vårt (Gjelsten & Kristiansen, 2023). Det er nettopp her – i havet og langs kysten – at store deler av landets verdier ligger. Og det er her de må beskyttes.

Rundt oss kjemper Russland en storskala invasjonskrig i Ukraina, maktkampen i Nordområdene intensiveres og den internasjonale rettsordenen er under tungt press.

Dette bakteppet krever at Sjøforsvarets flåte har økt volum, utholdenhet og tilstedeværelse i norske havområder, samt evnen til å avskrekke og forsvare våre grunnleggende verdier og interesser.

Regjeringen har igangsatt den største fornyelsen av flåten siden 1960-tallet. Gjennom Prosjekt 1118 skal norske verft erstatte syv spesialiserte fartøysklasser med 28 nye standardiserte skip. Skipene skal i samspill med resten av Forsvarets ressurser øke tilstedeværelsen, forbedre bildebygging og styrke den operative evnen til sjøs (Regjeringen, 2025).

Prosjektet omfatter to standardiserte skrog: en kystnær variant på rundt 55 meter og en havgående modell på om lag 90 meter. Fartøyene skal ha en fast fartøysbesetning og stor kapasitet for å ta ombord moduler, inkludert bemanning med spesialkompetanse. Den kystnære versjonen besetninger vil variere mellom rundt 25 til 45 personer totalt og skal leveres i 18 eksemplarer. Den havgående varianten får større utholdenhet, bemannes med rundt 45 til 70 personer, og planlegges i 10 eksemplarer. Begge fartøysvariantene fordeles mellom Kystvakten og Marinen.

En flåte som må tilpasses dagens krav

Den norske flåten har høy kompetanse og betydelige kapasiteter, men står også i en klassisk felle: for få plattformer tilgjengelig for kontinuerlig nærvær, og for stor system- og klassevariasjon til at drift, vedlikehold og oppgraderinger kan skaleres kostnadseffektivt.

Samtidig endrer trusselbildet seg. Russland har satset tungt på undervannsdomenet og har mange kapable enheter, samt en aktiv skyggeflåte. De har demonstrert evne til å bruke hybride virkemidler som både er vanskelig å beskytte seg mot og utfordrende å attribuere til en konkret aktør (Etterretningstjenesten, 2025, s. 30–31). Sabotasje mot undersjøisk infrastruktur utgjør i dag en av de mest alvorlige sikkerhetstruslene mot Norge (NSM, 2025, s. 14–15). I tillegg må Russlands Nordflåte innom norske farvann for å nå Atlanteren. Dette gir Sjøforsvaret en nøkkelrolle i å sikre NATOs nordflanke.

I denne situasjonen blir «tilgjengelighet» og «fleksibilitet» en strategisk valuta. Det er krevende å overvåke, skape trygghet eller avskrekke med få fartøyer og lav teknisk tilgjengelighet i hverdagen.

Flere andre nasjoner har tidligere forsøkt å bygge standardiserte eller modulære fartøyer med varierende suksess. Norske verft er verdenskjent for å bygge gode spesialskip og sammen med norsk maritimindustri og forsvarsindustri har de unike forutsetninger for å lykkes med dette prosjektet. Dette er nok noe av grunnen til den store internasjonale interessen for prosjektet. Sjøforsvaret forsøker å se på erfaringer fra tilsvarende prosjekter i allierte mariner for å ha så gode forutsetninger som mulig. 

Når teknologien løper fra forsvarsplanleggingen

Et annet premiss er teknologisk. Utviklingen går raskere enn tradisjonelle anskaffelsesløp tåler. Banebrytende innovasjon kan gjøre et system utdatert før det er levert, og øker risikoen for feilinvesteringer. For overflatefartøy med lang levetid er dette særlig krevende. Hvis du bygger et skip med for mange integrerte systemer som ikke enkelt kan oppgraderes, låser du inn gårsdagens sensor- og våpenteknologi i flere tiår (Terjesen, 2023). Dermed blir «moderniseringsmuligheter» mer enn et teknisk krav – det blir en strategisk forsikring. Det legges derfor opp til at standardiserte fartøyer skal kunne kontinuerlig oppdateres for å kunne være teknologisk og operativ relevant.

Hvordan skal overgangen fra en plattformsentrisk flåte til et «system av systemer» lede til økt tilgjengelighet og fleksibilitet?

Ambisjonen er tydelig: Standardisering av skrog og systemer skal erstatte syv klasser i dagens flåte for å redusere variasjon. Standardiseringen skal forenkle drift gjennom felles systemkontroll, vedlikehold, oppdateringer og opplæring. Dette skal lede til økt fleksibilitet gjennom flere kapabiliteter, samt forbedre tilgjengeligheten gjennom en større, mer forutsigbar og pålitelig flåtestruktur.

Fartøyene vil leveres så sivile som mulig og så militære som nødvendig – dette for å sikre at Sjøforsvaret har råd til å kjøpe et stort volum og holde dem operative gjennom hele levetiden. Skipene vil leveres med integrerte evner for sikker drift i norske havområder og evne til egenbeskyttelse – spesielt mot hybride trusler. Utover visse integrerte effektorer og sensorer skal både de kystgående og havgående skrogene kunne motta og bytte ut en rekke ulike moduler som vil gi ekstra kapasiteter. Per i dag inkluderer dette moduler som forbedrer styrkebeskyttelse, muliggjør minelegging og minerydding, gir anti-ubåt-kapabiliteter, evne til overflatekrigføring og tilføyer ubemannede systemer i alle domener.

Sjøforsvaret har i dag noen av de mest avanserte teknologiske fartøyene i verden. Fartøyene er, i likhet med F-35, eksempler på svært høyteknologiske plattformer med spesielle signaturtilpasninger der sensorer, våpen og verktøy er sentrum for oppdragsløsningen – i tråd med femtegenerasjons krigføring. Fremtidens flåte skal bevege seg inn i sjettegenerasjons maritime krigføring der de ubemannede systemene tar en mer aktiv rolle. De bemannede plattformene blir i større grad en tilrettelegger for å løfte ut ubemannede systemer som beveger seg inn i de farlige områdene og løser oppdrag uten at mennesker utsettes for unødvendig risiko.

De ubemannede kapabilitetene er spesielt viktige og et direkte resultat av lærdommer fra Ukraina. Ukrainas sjøforsvar har stor suksess ved å nekte den russiske svartehavsflåten seilingsfrihet, primært ved bruk av landbaserte missiler og ubemannede systemer (Diesen et al., 2024, s. 47). Fremtidens Sjøforsvar skal bruke disse lærdommene til å sikre tett samvirke mellom bemannede og ubemannede systemer. I tillegg vil det gi Norge en økt evne til å monitorere og beskytte kritisk infrastruktur på havbunnen, som er avgjørende for europeisk energisikkerhet og norsk suverenitet.

Fartøyene skal designes med utgangspunkt i sivile standarder, med enkle militære modifikasjoner. Dette medfører at operative taktikker må utvikles for å i større grad skjerme hovedplattformen og la de ubemannede systemene ta risikoen i farlige områder. I tillegg utrustes fartøyene med kapable samvirkesystemer slik at man enkelt kan utnytte sensorer og effektorer fra andre deler av flåten, Forsvaret eller allierte. Man kan dermed gå bort fra tanken om at alle plattformer må utrustes for krigføring i alle domener, og i stedet utnytte kapabiliteter på tvers av domenene. Sjøforsvaret vil dermed kunne bruke fartøyene i en langt større variasjon av oppdrag og i hele konfliktspekteret. Fartøyene vil enkelt flettes inn i Forsvarets og alliertes multidomenenettverk.

Modularitet som grunnlag for fleksibilitet og fremtidssikring

Et modulært design er ment å tilføre prosjektet tre primære og tett sammenkoblede hensikter. For det første skal det fungere som en variert «verktøykasse» som dekker behovene Marinen og Kystvakten har i sine daglige oppdrag. De modulære systemene gjør at plattformene kan støtte en bred og skiftende oppdragsportefølje.

For det andre gjør modulariteten at fartøyene raskt og enkelt kan tilpasse sine kapabiliteter til et skiftende situasjonsbilde. Når oppdrag, trusler eller prioriteringer endrer seg, skal modulene kunne byttes ut relativt fort – ikke bare via etablerte baser, men også fra sivile havner og andre egnede steder langs kysten. Dette muliggjøres av at fartøyene er utstyrt med egne kraner og et unike dekksdesign som legger til rette for fleksibel utskifting av systemer. Modulariteten gjør fartøyene i stand til å øke og redusere krigføringsevnen etter behov. Sjøforsvaret kan variere styrkeprojiseringen ved å endre sammensetningen av sensorer, beskyttelsessystemer og effektorpakker.

For det tredje handler modulariteten om fremtidssikring. Skip er konstruert for å leve lenge, og et modulært konsept skal sørge for at skrogene ikke «låses» til gårsdagens teknologi. I stedet skal fartøyene kunne oppdateres enkelt og kostnadseffektivt med fremtidens sensorer og effektorer. De skal også kunne integrere helt nye, banebrytende teknologier gjennom neste generasjons moduler. På denne måten forblir fartøyene relevante langt inn i fremtiden.

Konklusjon og veien videre

Sjef Sjøforsvaret, Oliver Berdal, har omtalt fartøyene som «store, seilende verktøykasser» (Olsen, 2024), var det nettopp dette han mente: en plattform som ikke er låst til én oppgave, men som kan konfigureres, forsterkes og fornyes. Dette skal resultere i strategisk valuta i form av tilgjengelighet, fleksibilitet og fremtidig bærekraft.

Det skal ikke standardiseres for standardiseringens skyld, men standardiseres der det finnes gevinster for Sjøforsvaret. De viktigste gevinstene er økt fleksibilitet og interoperabilitet, lavere innkjøps- og levetidskostnader, enklere bemanning og kompetanseproduksjon, samt raskere integrasjon, oppgradering og innovasjon gjennom levetiden. Sist, men ikke minst, er hovedmålet økt operativ tilgjengelighet. Det er mange områder som bør kunne standardiseres, for eksempel plattformsystemer, våpen, sensorer og alt av understøttelse.

I løpet av 2026 skal det utlyses konkurranse for design av fartøyene og deretter byggekonkurranse. Det er politisk besluttet at fartøyene skal bygges ved norske verft og planen er at Forsvarsmateriell skal signere kontrakt for bygging i starten av 2027. De første fartøyene skal leveres i 2030.

Det er stor interesse blant norske verft og norsk maritim industri for prosjektet. Flere verft, som Ulstein og Vard, samt teknologi- og forsvarsindustrigiganten Kongsberg har utviklet konsepttegninger. Utover Sjøforsvaret er det også betydelig internasjonal interesse for å kjøpe standardiserte fartøyer, noe som gir et stort økonomisk potensial for norsk maritim industri. Alt ligger til rette for at prosjektet kan bli en suksess for Sjøforsvaret og allierte, samt norsk forsvars- og maritim industri.

Toppbilde: Konseptskisse av standardiserte fartøyer laget av LMG Marin i forbindelse med konseptvalgutredningen.