«Protection of civilians» i landoperasjoner

Det internasjonale samfunnet sviktet sivilbefolkningen i Rwanda og Srebrenica. Fredsbevarende styrker ble hjelpeløse vitner til de mest alvorlige forbrytelser. Erfaringene medførte en fundamental endring i hvordan det internasjonale samfunnet, og FN spesielt, tar ansvar som varetaker av siviles beskyttelse i væpnet konflikt (Ferris 2011). Dette essayet utforsker «protection of civilians»/beskyttelse av sivile (PoC) og innvirkningen på landoperasjoner i en lavintensitetskontekst. Innledningsvis diskuteres konseptet PoC. Dernest drøftes utvalgte aspekter ved PoC og innvirkningen på landoperasjoner i lavintensitetskonflikt med fokus på mandat, planlegging og gjennomføring. Avslutningsvis trekker jeg frem noen konklusjoner og betraktninger.

Konflikter har endret karakter siden den kalde krigens slutt. Mindre internstatlige konflikter, ofte mellom en statlig og ikke-statlig aktør og blanding av konvensjonelle og ukonvensjonelle stridsmidler, har dominert. Fellestrekk er at det heller enn «total krig» er «tilstander av omfattende, delvis ukoordinert vold» (Østerud 2010, s. 34), der sivile blir direkte angrepet (Kjeksrud, Beadle & Lindqvist 2016). Lavintensitetskonflikter er karakteriserende for blant annet begrenset krig og opprørskonflikt (Kitson 1971) og skilles fra høyintensitetskonflikt, der en stats eksistens trues. Militærteoretisk skilles konflikttypene ved ulik grad av målsetninger, innsatsmidler og begrensninger. Clausewitz’ (1984) treenighetsmodell beskriver hvordan rasjonalitet, tilfeldigheter og følelser, i variabelt balanseforhold, gir konflikter en dynamikk og karakteristikker som ikke nødvendigvis kan forutses eller kontrolleres (s. 89).  Således preges lavintensitetskonflikt av uforutsigbarhet, mangefasetterte aktører og varierte målsetninger. Politisk strategi er tettere koblet til militærstrategien enn i høyintensitetskonflikt (USMC 1940). De vanligste formene for lavintensitetsoperasjoner er freds- og stabiliseringsoperasjoner og opprørsbekjempning.

Beskyttelse av sivile (PoC)

Juridisk sett er beskyttelse av sivile, å hindre at sivile blir utsatt for tilsiktet skade, et statsansvar. Beskyttelse av sivile er fundert i internasjonale menneskerettigheter, krigens folkerett, i flyktningkonvensjonen og internasjonal straffelov (Ferris 2011; Eskeland 2011). I tilfeller der stater ikke er villige eller i stand til å ivareta beskyttelse av sivilbefolkningen, har det internasjonale samfunnet et ansvar for å intervenere, gjennom Responsibility to Protect (R2P) . I internasjonale konflikter har persongrupper særskilt beskyttelse gjennom de fire Genève-konvensjonene (Eskeland 2011). I praksis innebærer det, blant annet, at parter i en konflikt har ansvar for å diskriminere de som ikke er stridende. Mens dette var enklere i mellomstatlige kriger med uniformerte stridende på slagmarken, er det komplekst i nye konflikter, der stridende kan være umerket og bevisst gjemmer seg blant sivilbefolkningen.

PoC er imidlertid mer enn fysisk beskyttelse og diskriminering i strid. I dag er det først og fremst sivile som dør i krig. Krigens endrede karakter har medført økt kompleksitet og ansvar overfor sivile, noe som reflekteres i moderne doktriner. Fysisk beskyttelse handler derfor også om å redusere siviles sårbarhet, og å fremme vedvarende, lokale beskyttelsesmekanismer (Kjeksrud et al. 2016). Dette er oppgaver som tradisjonelt ligger utenfor militære styrkers ekspertise. Derfor har integrasjon mellom sivile og militære virkemidler for å oppnå politiske målsettinger blitt viktigere (Sewall 2006 & DPKO 2008).

PoC kan illustreres gjennom «beskyttelsesløken» (Williams 2010, s. 16). Den innerste sirkelen omhandler direkte beskyttelse fra fysisk vold, samt å unngå å gjøre ytterligere skade mot sivile gjennom egen tilstedeværelse og operasjoner (DNH) . Den grønne omhandler sikker tilgang til basisbehov, den blå omhandler å sikre et miljø der oppfyllelse av menneskerettigheter muliggjøres og ytterst et miljø som tilrettelegger for langsiktig beskyttelse, frihet og sikkerhet. PoC beveger seg på en skala fra minimalistisk tilnærming i innerste sirkel, mot maksimalistisk tilnærming i ytre sirkel, der aktiviteter i hele spekteret av løken kan ivaretas. Hvordan tolker sentrale militære landaktører PoC?

FN fremhever tre PoC nivå: dialog og engasjement, fysisk beskyttelse og opprettelse av et beskyttende miljø. Alle aktiviteter, inkludert maktbruk, som går på å hindre eller svare på fysisk vold mot sivile går under PoC (DPKO 2015). Mens FN som organisasjon jobber for å oppfylle PoC på alle plan (DPKO 2008), fokuserer fredsbevarende styrker på beskyttelse mot fysisk vold, innenfor den indre sirkelen. NATO presiserer at PoC er relevant for alle tre kjerneoppgaver: kollektivt forsvar, krisehåndtering og sikkerhetssamarbeid. PoC inkluderer all handling rettet mot å unngå, minimere eller forebygge negative effekter av NATO operasjoner, og når aktuelt, beskytte sivile fra fysisk, konfliktrelatert trussel om eller faktisk vold, inkludert å etablere et trygt miljø (NATO 2016). NATOs definisjon er maksimalistisk og dekker alt DNH til fysisk beskyttelse og opprettelsen av et sikkert miljø.

Den konseptuelle forståelsen befatter seg med hvordan man kan utføre PoC i militære operasjoner. Både PoC som mål, og metoder og midler for å oppnå det, varierer i henhold til typen militæroperasjon. For FN er PoC et mål i seg selv og en implisitt del av alt FNs arbeid. Men i opprørsbekjempelse (COIN), er PoC et kritisk virkemiddel for å oppnå målet (Sewall 2006; Kilcullen 2010; Ferris 2011). Befolkningssentrisk COIN, der sivile er den viktigste delen av oppdraget, er i dag normen (Sewall 2006). Når man ser på COIN-doktrine er det mange fellestrekk med kravene til PoC: forstå konteksten, allier deg med lokale, omgi deg med eller innhent den lokalkunnskapen du trenger, finn riktige ressurser m.m. (Kilcullen 2010 & Kjeksrud et al. 2016). Utfordringen ligger primært i målsettingene: PoC som middel mot målet, eller som mål i seg selv. I FM 3-24 (2006) deles COIN i offensive, defensive eller stabiliseringsoperasjoner. Doktrinen sidestiller stabiliseringsoperasjoner med fredsstøttende operasjoner og nasjonsbygging (Sewall 2006, s. xxii). Således blir operasjonstypene sammenfiltret. I møte med integrerte operasjoner, der sivile og militære aktører har felles oppdrag, men ulike virkemidler og metoder, fremtvinges flere utfordringer. For å analysere hvordan PoC påvirker landoperasjoner i lavintensitetskontekster trekker jeg frem mandat, planlegging og gjennomføring som illustrerende.

Beskyttelse av siviles påvirkning på landoperasjoner i en lavintensitetskontekst
Mandatet til en militær operasjon fastsetter de strategiske målsettingene og legger grunnlaget for hvilke midler og metoder som skal benyttes for å oppnå målene. For FN er PoC integrert i alle operasjoner som eksplisitt mål eller som en del av oppdraget (DPKO 2008). I stabiliseringsoperasjoner, så som i Afghanistan, har COIN vært viktig. Ulike målsettinger krever forskjellige virkemidler, men PoC blir avgjørende i begge typer operasjoner. Militære og sivile har ofte ulik forståelse av hvordan PoC kan oppnås. Mens FN og NATO har maksimalistiske PoC-konsept, er de militære komponentene ikke nødvendigvis opplært, utrustet eller innstilt på å benytte de virkemidler som må til (Sewall 2006). I slike tilfeller, vil det kunne oppstå negative konsekvenser som medfører ytterligere fare for sivile, heller enn å beskytte dem (Ferris 2011).

Denne utfordringen har blitt fremhevet i Afghanistan, ofte i forbindelse med ISAFs «winning hearts & minds» kampanjer (Ferris 2011). Når militæret utkjemper en kamp om siviles gunst i COIN, er fristelsen til å adoptere opprørernes taktikker med å gjemme seg blant sivile tilstede (Sewall 2006). I Afghanistan utførte militæret «humanitære» aktiviteter som utsatte mottakere for ytterligere fare, trusler og vold fra opprørerne, under eller i etterkant av aktiviteten. Militære aktører benyttet også både antrekk og kjøretøy som var umerket, for å ikke skille seg ut (Bizzarri & Porretti 2013). Det er både i strid med distinksjonsprinsippet og kontraproduktivt i COIN. Sewall (2006) fremhever at moderne COIN krever at PoC implisitt innebærer en aksept for økt risiko for egne styrker (s. xxvii). I den forstand blir sivile en brikke i et politisk spill om aksept for risiko, strategisk og operasjonell måloppnåelse. Empirien viser at tilsiktet eller utilsiktet vold mot sivile nesten alltid er kontraproduktivt for måloppnåelse. Konflikt fordrer og fostrer vold og må anvendes smalt og målrettet mot motstanderen (Kilcullen 2010). Derfor må politiske beslutningstakere vurdere nøye hvor mye risiko og tap de er villige til å ta for å oppnå målsettinger. Eksempelvis hevder Hazelton (2017) at suksess i COIN har høye moralske og menneskelige kostnader på grunn av de tvangsmidler som må til for å oppnå målene. Risikoaversjon kommer da til syne i ressurssetting og ved begrensninger. Hvor mye vold er akseptabelt for å oppnå en «bedre fred» (Fuller i Kilcullen 2010, s. 12), når målene om å beskytte sivile er ambisiøse?

Heier (2010) fremhever at hvordan styrkene skal oppfylle politikkens mål, overlates de militære selv. Operasjonsplanlegging krever årvåkenhet og kontekstforståelse for å ikke gjøre vondt verre. Det krever samsvar mellom ambisjonsnivå og ressurser (Kjølberg 2011). I flere tilfeller har svak trusselforståelse medført skade for sivile (Ferris 2011), f. eks. i Afghanistan der sivile bevisst ble angrepet på grunn av sin interaksjon med soldater etter velmente aktiviteter fra ISAFs side. Da risikerer man at soldater blir «væpnede sosialarbeidere» som benytter gulrot og kjepp, heller enn å bygge miljø som fremmer sikkerhet. I så henseende har sivile konfliktarbeidere en fordel fordi de ofte har lengre tilstedeværelse og erfaringsgrunnlag i de enkelte operasjonsmiljøer.

Mandatet kan også sette begrensninger på evnen til å beskytte sivile, gjennom ulike forbehold. I FN er det vanlig ordlyd at styrker kan intervenere for å stoppe fysisk vold når trusselen er umiddelbart forestående, innenfor rammen av sine kapabiliteter, eller uten fordom mot lokale myndigheter (DPKO 2015 & Ferris 2011). Dermed blir det tolking- og situasjonsavhengig når og på hvilken måte militære styrker agerer. I praksis setter engasjementsreglene (RoE) rammene for PoC ved å avklare akseptabel bruk av maktmidler, type omstendigheter og autorisasjoner for faktisk anvendelse (DPKO 2008). Igjen blir det avgjørende at det er en sammenheng mellom mål, middel, metode i den enkelte kontekst, for å kunne oppfylle og ikke underminere PoC. Altså er planleggingsfasen vesentlig for måloppnåelse.

Operasjonsplanleggingens utgangspunkt er et tydelig oppdrag: hva skal oppnås? Dernest kontekstforståelse. «Situasjonsforståelse er nøkkelen til beskyttelse av sivile og sikring av vårt eget personell» (Juul i Ravndal 2010, s. 130). Hvilken type konflikt skal man operere i, hvem er hovedaktørene, hvordan er de etniske og demografiske skillelinjene, hva er rotårsakene til konflikten og så videre. Etterretningens rolle er viktig, men i økende grad opererer militære styrker i områder man har lite forhåndskunnskap om og uetablerte kildenettverk. Det tar tid å produsere gode etterretninger. Det er også den enkeltes ansvar å analysere og forstå hvor man skal operere. Når PoC er en del av oppdraget, må vi vite hvem som truer, på hvilken måte og hvorfor (Kjeksrud et al. 2016). Videre er bevissthet rundt egen tilstedeværelses innvirkning på den lokale konfliktdynamikken viktig. God situasjonsforståelse avgjør evne til effektive beskyttelsestiltak uten fare for utilsiktede negative konsekvenser, samt forståelse av trusler mot egne styrker og oppdraget (Ravndal 2010).

Fredsoperasjoner krever rett type personell på rett plass. Kitson (1971) fremhever at Hærens bidrag til lavintensitetskonflikt er utdannede soldater, sjefer og stabsoffiserer som må kunne anvende ikke-militære virkemidler som en del av operasjonen. I NATO har det vært en grunnleggende profesjonell standard, tross den multinasjonale sammensetningen. FN har en helt annen utfordring. Trenden har vært at styrkebidragene kommer fra land med meget ulik standard for rekruttering, trening, utdanning, utstyr og erfaringsgrunnlag. Denne diskrepansen mellom kvaliteten på styrker (Holt & Taylor 2009) har kommet til syne i operasjoner der eksempelvis mangel av forståelse av krigens folkerett eller etiske retningslinjer har ført til overgrep mot, ikke beskyttelse av sivile (HRW 2016).

PoC er ressurskrevende. Både i COIN og fredsoperasjoner kreves en ratio på 20 soldater per 1000 innbygger (Sewall 2006, s. xxvi). DRC har en befolkning på over 85 millioner og Afghanistan nesten 35 millioner, begge land har komplekse konfliktlinjer, stort areal og mange ulike opprørsgrupper (The World Factbook).  Det vil aldri være nok soldater til å kunne oppfylle en slik ratio for suksess. Det er også tidkrevende å stabilisere et konfliktherjet område (Kjølberg 2011). En tydelig plan for å kunne trekke seg tilbake er nødvendig, men ofte fraværende i militære operasjoner fra begynnelsen. Tid-, ressursmangel og styrkediskrepans vil alltid være en utfordring, derfor er streng prioritering satt opp mot tilgjengelige ressurser og realisme vesentlig for måloppnåelse (Kjeksrud et al. 2016). Brahimi-rapporten (2000), som la grunnlaget for reform innen fredsoperasjoner, fremhever at PoC operasjoner må få ressursene til å kunne gjennomføre det (Ferris 2011, s. 134). Det har vi imidlertid til gode å se oppfylt. Hvordan kan da landoperasjoner gjennomføre PoC i lavintensitetskontekst?

Gjennomføringsfasen

Tradisjonelt har militæret forholdt seg i den indre kjernen av PoC (Sewall 2006). Kravene som stilles gjennom moderne oppdrag brer seg utover de andre sfærene, der mange sivile aktører og lokale myndigheter allerede har ansvar. Dette fordrer forventningsavklaring for ikke å underminere hverandres innsats. I FNs trenivå-tilnærming, kan militære styrker benytte avskrekking gjennom tilstedeværelse og patruljering, og tvang gjennom trussel om og/eller anvendelse av maktmidler mot overgriperne (Kjeksrud et al. 2016). I tillegg vil strategisk kommunikasjon være gjennomgående viktig for å oppnå troverdighet og legitimitet, som er viktige suksesskriterier (DPKO 2008).

På taktisk nivå kan aktivitetene bre seg over fire faser(Kjeksrud et al. 2016, s. 27):

1. preventive og
2. preemptive aktiviteter,
3. tiltak mot identifisert trussel, og
4. konsolidering etter at trusselen er tilsidesatt .

Kravene fra planleggingen faller inn under de ulike fasene. Fasene overlapper med funn fra et ekspertforum i Ghana der fem brede PoC strategier identifiseres:

1. tilstedeværelse;
2. defensiv beskyttelse så som kringvern rundt en flyktningleir;
3. ødelegge overgripernes evne til å begå overgrep, eksempelvis gjennom sjekkpunkt, veisperringer;
4. stoppe overgrep gjennom maktanvendelse; og
5. militært overvinne overgriperne.

Det siste faller ofte utenfor mandatet til fredsoperasjoner, men kan forekomme i andre operasjoner. Eksempelvis gjennom R2P-mandatet i Libya 2011. Men er en luftmaktsoperasjon uten bakkestyrker rett virkemiddel for å oppnå beskyttelse av sivile? Erfaringene i etterkant tyder på at det ikke er det. Sivile lider under ulike opprørsgruppers friområder i store deler av landet i dag. Landkomponenten er derfor en meget viktig del av PoC.

Det er utfordrende å oppnå vedvarende effekt, uten langvarig tilstedeværelse av militære styrker. Derfor er konsolideringsfasen om mulig den viktigste, og den må igangsettes før deployering. Opptrening av lokale styrker for kapasitetsoverføring er et kriterium i PoC. Lokale myndigheter har hovedansvaret for beskyttelse av egen befolkning og må istandsettes til å kunne oppfylle det. Uten konsolidering risikerer eksterne styrker å bli «plasterløsninger» som på sikt kan gjøre vondt verre for sivile. Samvirket med sivile aktører er derfor nødvendig. Sivilbefolkningen må istandsettes til å beskytte seg selv gjennom ulike tiltak. Det kan ikke militære styrker ivareta alene. Derfor er også skillet mellom fysisk og humanitær beskyttelse et kriterium, slik at humanitære aktører kan oppfylle sine mandat og komplementere de militære styrkenes innsats (Ferris 2011; Bizzarri & Porretti 2013).

PoC er alltid utfordrende, men ikke et umulig mandat å oppfylle i freds- og stabiliseringsoperasjoner. Det krever imidlertid en mangefasettert oppfatning av beskyttelse, en solid og dynamisk konfliktanalyse, en tydelig strategi som veileder beskyttelsesaktivitetene, adekvate ressurser for å gjennomføre, samt en realistisk erkjennelse av egne styrker og begrensninger. Eksempelvis vil vedvarende stans i sivile overgrep kreve en effektiv avskrekkingsstrategi med global rekkevidde (Williams 2010, s. 47).

Empirien viser ikke god måloppnåelse så langt, eksempelvis demonstrert i Rwanda, Balkan Sierra Leone, Haiti, DRC og Darfur. Det henger sammen med urealistiske forventinger, svak ressurssetting og manglende kontekstforståelse (Holt & Taylor 2009). Men som demonstrert er også risikoaversjon og modelløsninger syndebukker. Beskyttelse koster og det fins ikke én passende modell overalt. Avslutningsvis fremhever jeg to fundamentale kriterier fra Kilcullen (2010): lokale løsninger og respekt for sivile – deres sikkerhet skal komme først. I tillegg er kontekst- og trusselforståelse avgjørende for å kunne oppnå PoC, helt eller delvis. Dette er et ansvar som faller på alle og enhver som jobber med konflikter.

Konklusjoner

Kan alle beskytte? Eksterne aktørers rolle er distinkt og bør normativt være strengt delt på egnethet og kompetanse. Allikevel ser vi større krav bli stilt til militære aktører fra politisk hold og kløften mellom sivil og militær innsats synes økende, tross integrerte operasjoner og helhetlig tilnærming. Hvorfor fortsetter vi da? Fordi vi må, sier Kjeksrud (2010, s. 154). Alternativet ble demonstrert i Rwanda og Srebrenica.

PoC konseptet påvirker landoperasjoner på fundamentale sett. Det endrer måten å tilnærme seg, planlegge for og gjennomføre oppdrag, inkludert sivilt samvirke. I tillegg endrer det måten å tenke rundt egen og andres sikkerhet på. De senere år har gitt mange verdifulle erfaringer, men også store sivile og militære tap. PoC som krav og konsept blir ikke borte. Militære aktører kan bidra best i kjernen av beskyttelsesløken. Der har militæret fortrinn og kompetanse ingen andre har, men det må gjennomføres på lokale premisser og med fokus på sivile. Videre vil kapasitetsoverføring til lokale sikkerhetsstyrker være et viktig moment for å ikke bli sittende i en hengemyr. Dernest er samvirke med sivile aktører som kan bidra til oppfyllelse av de ytre lagene i løken et krav, og ikke valgfag, til tross for de utfordringer det medfører for begge sider.

Foto: FAST gruppen (Fly Away Security Team) på fot patrulje i en landsby nær flyplassen i Bamako, Mali (Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)

Litteraturliste

Bizzarri, M. & Porretti, S. (2013) Humanitarian neutrality and independence in Afghanistan: Implications for WFP and the protection of benecifiaries i Crawford, N. & Pattugalan,G. (red.) Protection in Practice: Food Assistance with Safety and Dignity. Roma: World Food Programme. Tilgjengelig på: https://reliefweb.int/sites/reliefweb.int/files/resources/wfp254460.pdf

Clausewitz, C. V. (1984) On War, Howard, E. & Paret, P. (eds). New Jersey: Princeton University Press

Eskeland, S. (2011) De mest alvorlige forbrytelser. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Ferris, E. G. (2011) The Politics of Protection. The Limits of Humanitarian Action. Washington D.C.: Brookings Institution Press

Hazelton, J. (2017) The Hearts and Minds Fallacy – Violence, Coercion, and Success in Counterinsurgency Warfare, i International Security 42, no 1.

Heier, T. (2010) Stabiliseringsoppdrag i Afghanistan: En militær gjøkunge? i Nyhamar, T. (red.) Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner. Oslo: Abstrakt Forlag

Holt, V. & Taylor, G. (2009) Protecting Civilians in the Context of UN Peacekeeping
Operations. Successes, Setback and Remaining Challenges. New York: UN DPKO &
OCHA. Tilgjengelig på: https://www.unocha.org/sites/dms/Documents/Protecting Civilians in the Context of UN Peacekeeping Operations.pdf

Kilcullen, D. (2010) Counterinsurgency. Oxford: Oxford University Press

Kitson, F. (1971) Low-intensity operations. London: Faber & Faber Limited

Kjeksrud, S. (2010) FNs strategiske dilemma: Bruk av makt for fred i Nyhamar, T.
(red.) Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner. Oslo: Abstrakt
Forlag

Kjeksrud, S., Beadle, A., & Lindqvist, P. (2016) Protecting Civilians from Violence. Oslo: FFI/NODEFIC

Kjølberg, A. (2010) Ambisjoner og illusjoner i stabiliseringsoperasjoner i Nyhamar, T. (red.) Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner. Oslo: Abstrakt Forlag

NATO (2016) NATO Policy for Protection of Civilians, Brussels: NATO. Tilgjengelig på: https://www.nato.int/cps/en/natohq/official_texts_133945.htm

Ravndal, J. (2010) Etterretning i FN: Hvordan det umulige ble mulig i Nyhamar, T. (red.) Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner. Oslo: Abstrakt Forlag

Sewall, S. (2006) Introduction i US Army/USMC, FM 3-24 Counterinsurgency. Washington D.C: Headquarters of the Army.

UN DPKO (2008) United Nations Peacekeeping Operations. Principles and Guidelines. New York: UN Department of Peacekeeping Operations

UN DPKO (2015) Protection of Civilians. Implementing Guidelines for the Military
Components of United Nations Peacekeeping Missions (February 2015). New York:
UN Department of Peacekeeping Operations. Tilgjengelig på: http://repository.un.org/bitstream/handle/11176/89597/2015.02 POCGuidelinesforMilComp OMA Feb15 Guidelines.pdf?sequence=19&isAllowed=y

USMC (1940) Small Wars. Washington D.C.: United States Government Printing Office.

Williams, Paul D. (2010) Enhancing Civilian Protection in Peace Operations: Insights from Africa. A research paper from the Africa Center for Strategic Studies. Lastet ned fra: https://www.files.ethz.ch/isn/134573/ACSS-RP1-ENGLISH.pdf

Østerud, Ø. (2010) Utfordringen: De nye krigene i Nyhamar, T.
(red.) Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner. Oslo: Abstrakt
Forlag

Digitale kilder:

CIA The World Factbook. https://www.cia.gov/library/publications/resources/the-world-factbook/

Human Rights Watch (2016, 4. mars) UN: Stop Sexual Abuse by Peacekeepers. New Report Reveals Lack of Justice, Protection for Victims. Tilgjengelig på:
https://www.hrw.org/news/2016/03/04/un-stop-sexual-abuse-peacekeepers