Kraken: Et strukturelement for fremtidens Sjøforsvar

Utviklingen innen militære enheter generelt, og maritime enheter spesielt har gått i retning av stadig færre og større, men samtidig mer kapable enheter. Ved å stadig utvide kapasiteten på nybygg basert på eksisterende design, øker også enhetsprisen(Why Has the Cost of Navy Ships Risen?). Denne observasjonen reiser spørsmål om i hvilken grad er en eventuell kapasitetsøkning per enhet tilstrekkelig til å kompensere for reduksjonen i antall, og i hvilken grad er disse enhetene levedyktige i et moderne trusselscenario? Denne artikkelen er en replikk til Krister Lervågs artikkel Er fremtidens Sjøforsvar allerede utdatert.

I sin artikkel skildrer Lervåg en naturlig og ikke veldig fremskrevet utvikling av de truslene militære enheter står ovenfor i konfliktscenario som kan være i nær fremtid. Denne beskrivelsen sår på en tankevekkende måte tvil om overlevelsesevnen til enhver plattform som enkelt lar seg detektere og befinner seg innenfor våpenrekkevidde av en potensiell motstander.

Hvordan skal man besvare de spørsmål denne tvilen reiser knyttet til våre fremtidige investeringer? En mulig løsning, som på papiret kan virke fristende, er å oppgi enhver tradisjonelt forankret investering, se bort fra hele den eksisterende strukturen og tenke fullstendig nytt. Denne tilnærmingen gir det største teoretiske potensialet for å realisere den gevinsten som ligger i å være den som driver gjennom den omtalte “Revolution of Military Affairs” (RMA), med tilhørende aktivt generert asymmetri i din favør versus en potensiell motstander.

I praksis har en slik tilnærming flere ulemper, spesielt fra et småstatsperspektiv. For det første genereres da i vår mening en struktur som ikke lett lar seg integrere med andre allierte enheter da den er fundamentalt forskjellig. Videre tar man en risiko ved at man satser alt på å ha lest utviklingen “riktigere” enn andre aktører for å realisere gevinst. For det andre blir overføringsverdien av eksisterende personell og kompetansebeholdning redusert, noe som vanskeliggjør oppbyggingen av en tenkt ny struktur. Og for det tredje løper man en risiko for å satse på teknologier som på beslutningsstidspunktet er på et modenhetsnivå som medfører en betydelig risiko for at de til sist ikke evner å levere de kapasiteter som blir forespeilet.

Vi foreslår derfor heller en tilnærming der man analyserer den eksisterende strukturen med tanke på hvilke kapasiteter den besitter, og hvor stort volum den har av plattformer og effektorer. Ut fra dette sikrer vi en tilstrekkelig kjennskap til egne svakheter, som representerer de asymmetriene i vår struktur vi må anta at en kompetent motstander vil søke å utnytte. Deretter ser vi på hvordan vi kan tilføre økt volum innen for de mest kritiske kapasitetsområdene, med plattformer basert på kommersielt tilgjengelig teknologi som samtidig ivaretar de krav til overlevelsesevne som stilles av et fremtidig operasjonsområde.

Men hva skal man tilføre? Og i forlengelsen av dette, hva skal man ta ut av strukturen dersom man ikke har ubegrenset med ressurser? Dette er spørsmål som dukker opp i det vi snakker om endringer av strukturelementer. Hvilke formål skal disse elementene faktisk tjene?

I og med at forsvaret skal være et verktøy i den politisk-strategiske verktøykassen, slik som i det ofte misbrukte sitatet fra Clausewitz om at “krig er fortsettelse av politikken med andre midler”, er et naturlig sted å se etter svar på dette spørsmålet i våre politisk definerte oppgaver. Disse blir regelmessig bekreftet, blant annet i forbindelse med Prop. 14 S (2020–2021), Evne til forsvar – vilje til beredskap Langtidsplan for forsvarssektoren

Allerede på punkt 1 finner vi en dimensjonerende oppgave for strukturen. Sikre troverdig avskrekking. I lys av de problemstillinger knyttet til den enkelte enhets overlevelsesevne i et moderne konfliktscenario, stiller denne oppgaven indirekte krav til enten enhetens utforming og kapasitet på individnivå, eller volumet i strukturen.

En troverdig struktur for å løse dette oppdraget må enten ha tilstrekkelig motstandsdyktige enheter i lavt antall, eller et tilstrekkelig antall enheter, til å opprettholde strid inntil alliert hjelp kan ankomme slik at strukturen og forventningen om alliert bistand i fellesskap sikrer troverdig avskrekking.

Norge har i dag over mange år valgt å vri vår maritime kapasitet til en mer havgående marine gjennom utfasingen av et høyt antall MTBer og den kraftige reduksjonen i ubåtstrukturen i årene etter den kalde krigen. Byggingen av Nansen Klassen fregatter ga Norge en vesentlig øking av anti-luftkapasitet og en mer havgående moderne marine. Dette passet godt i en verden etter den kalde krigen med et Russland mer opptatt av interne problemer enn å se ut. Dette svarer samtidig godt på oppgavene forsvaret er gitt med å forsvare Norge og allierte mot alvorlige trusler og angrep, innenfor rammen av NATOs Kollektive forsvar Artikkel 5 operasjoner, samt delta i flernasjonal krisehåndtering, herunder fredsoperasjoner.

Norske bidrag til “Operation Active Endeavour og Operasjon Atalanta” er eksempler på dette. Tilførsel av ekspedisjonær kapasitet som kan understøtte en alliert operasjon i de nevnte områder var vurdert hensiktsmessig.

Dette er en gjentagelse av de trender som var dominerende i norsk marineplanlegging i perioden 1945-60, frem til utarbeidelsen av flåteplan av 1960 hvor man kom frem til at man på en langt mer kostnadseffektiv måte kunne utnytte kystens egenskaper og løse våre primære oppgaver med et større antall mindre enheter (forsvarets museer.no).

Men etter en periode med dyp fred kombinert med rivende teknologisk utvikling, ser vi at NATO i sin egen maritime strategi erkjenner behovet for utvikling av medlemslandenes kapabiliteter dersom man skal beholde troverdig evne til kollektiv avskrekking og maktprojeksjon fra sjø. (NATO.int). Dette må sees i sammenheng med en økende spenning mellom ulike aktører som kan ansees som likeverdige eller nær likeverdige konkurrenter (defence.gov).

Denne kombinasjonen kan utløse et rustningskappløp som stiller langt strengere krav til hurtig teknisk innovasjon enn det vår nåværende anskaffelsesmodell og struktursammensetning legger til rette for (Prop. 14 S). For å understreke poenget kan man her se på de brytningene som tidligere har oppstått i sjøkrig. Ta for eksempel utviklingstempoet som inntreffer fra sjøsettingen av HMS Warrior i 1861 til sjøsettingen av HMS Dreadnought i 1906. Der man i perioden fra ca 1650 frem til Warrior hadde orlogsfartøyer som var i tjeneste i 50-60 år, kun begrenset av levetiden på treverket, fikk man nå en sekvens med minst tre distinkte fartøysfamilier som hver gjør den forrige utdatert over natten.

Gitt den generelle fordyringen av forsvarsmateriell som har funnet sted som følge av den strukturelle utviklingen i sektoren utover normal prisstigning i samfunnet for øvrig, er det for en moderne stat ikke bærekraftig å skulle gjenta noe liknende (FFI rapport 17/00629). Denne utfordringen er også anerkjent på et konseptuelt nivå i langtidsplan for forsvaret (Prop. 14 S (2020-2021)). Like fullt ser vi en planlagt struktur og projisert anskaffelsesprosess som ikke tar høyde for dette, da denne er en videreføring av eksisterende praksis.

Basert på denne tilsynelatende disharmonien mellom erkjente utfordringer og foreslått løsning er det betimelig å stille noen fundamentale spørsmål:

• Hva er vårt primære oppdrag?
• Når det skisseres ulike oppdrag for forsvaret som stiller motstridende krav til en plattform, er det da hensiktsmessig med kun en plattform?
• Hva er realistisk teknologisk levetid for en plattform?
• Hvordan kan vi holde en plattform teknologisk levedyktig?
  

Svaret på det første spørsmålet ligger tilsynelatende i oppgavelisten som er presentert tidligere. Men vi vil hevde at en hensiktsmessig løsning på disse oppgavene må sees i sammenheng med neste spørsmål, nemlig hvilke krav hver enkelt oppgave stiller til plattformen, og hvordan konflikt mellom disse skal vektes. Dette er som tidligere nevnt ikke uten historisk presedens, da det var denne typen vurderinger som tilsynelatende førte frem til det doktrinelle bruddet representert ved flåteplan av 1960.

I sin artikkel beskriver Lervåg noen mulige løsninger på dette dilemmaet. Disse gjøres gjeldende både på et organisatorisk nivå i forbindelse med anskaffelse og utvikling, og på et plattformnivå i form av hypotetiske strukturelementer.

Når det gjelder anskaffelser og utvikling, så er forsvarssektoren i Norge som helhet allerede i utakt med utvikling og praksis. Dette blir påpekt av Svendsen-utvalget i deres rapport, under punkter knyttet til anskaffelse og teknologiutnyttelse. Videre indikerer trenden innen kampflyutvikling også at til og med meget ressurssterke aktører som USA er på vei bort fra eksisterende praksis. (tu.no “USA bekrefter at de flyr superhemmelige jagerfly av 6. generasjon”) Her skisseres en situasjon der man både har redusert utviklingstiden drastisk, redusert kostnaden til hver enkelt enhet gjennom et økt antall spesialiserte plattformer som sammen skal kunne løse hele oppdragsporteføljen og redusert forventet levetid på luftrammen til under det halve for å sikre teknologisk relevans.

I dette ligger det en klar oppfordring til en gradvis endring av vår eksisterende tenkning omkring anskaffelse og prosjektering, der det kan være fornuftig å anskaffe et større antall ulike plattformer som hver for seg er enklere, men som i fellesskap løser de pålagte oppgaver. Videre ser vi her en tilnærming der nytt utstyr ikke representerer et brudd med eksisterende struktur, men heller et supplement som gradvis overtar i takt med planlagt utfasing, og som mitigerer noe av risikoen knyttet til satsing på et teknologisk kort som vi drøftet tidligere.

Så hvordan kan en slik tilnærming konkretiseres innenfor de rammer vi har skissert og med fokus på å løse en eller to primæroppgaver?

Grunnet vår erfaringsbakgrunn vil vi se på hvordan vi kan svare på enkelte av oppgavene fra St.prop 1, i et nasjonalt, maritimt perspektiv. Vi velger her de to første oppgavene. Videre kommer vi med følgende basert på geografi: Norge er et land der store troppeforflytninger enten må skje på sjøen, eller langs kjente akser innenfor troverdig effektor rekkevidde fra sjøen. Alle store befolkningssenter og andre strategiske tyngdepunkt befinner seg også innenfor 50 km fra sjøen (Strategisk tenking med utgangspunkt i strategiske røyndomar).

Ut fra dette bryter vi ned følgende avledede primære egenskaper/krav for en potensiell plattform som skal svare på de to første oppgavene på en ressurseffektiv måte:

• Maktprojeksjon fra sjø til land-domenet i kystsonen.
• Sjønektelse innenfor norsk territorialfarvann
• Kanalisere motstanderen ut i det dype havet
• Påføre en motstander stor usikkerhet med lav ressursinnsats gjennom å operere skjult

Sekundært er følgende egenskaper ønskelige:

• (Gatekeeper) evne å detektere, og engasjere motstanders undervannsfarkoster før man selv er detektert.
• Kunne stå “alene” på Natos Nordflanke (kunne operere uten alliert støtte)
• Arbeid bak bastionen (kunne bestride en nektelsesboble)
• Strategisk mobilitet
  

For eksempelet over vil vi så stille oss spørsmålet om hvilke effektorer, innenfor hvilke domener og i hvilke mengder trenger hver enhet for å være troverdig og å kunne utføre de skisserte oppgavene?

• Tungvektseffektor med evne til å stanse fiendtlige skip og ubåter
• Våpen med evne til å maktprojisere med stor rekkevidde
• Effektor med evne til å maktprojisere mot land taktisk
• Selvforsvar
  

Det logiske neste spørsmålet blir så: Hvordan ser så en enhet som kan bære disse effektorene og løse de pålagte oppgavene ut? Gitt utviklingen som vanskeliggjør skjul og forsvar av tyngre militære enheter (fartøy/stridsvogner/artilleri/) både på land og sjø er det kanskje i fremtiden i større grad det maritime domenet som tillater disse å være skjult i et område over tid ved å være neddykkbare. Fysikk gjør jakten på undervannssystemer langt vanskeligere enn for tilsvarende enheter i overflaten eller på land. Når disse samtidig er små og i større antall vil det være svært utfordrende for en motstander å håndtere. Slik som Kay Norheim forklarer i sin. (Masteroppgave: Norske ubåter Et relevant sikkerhetspolitisk verktøy i fremtiden?). “I krig er det særlig ubåters evne til sjønektelse som er fremtredende. Ved å nekte fienden fri bruk av havet, minskes hans evne til å utøve press mot Norge”

Forslag: kompakt undervannsbåt

I vårt eksempel kan et logisk svar på spørsmålene over være en kompakt undervannsbåt i størrelsesorden 250 tonn, dvs ca 25% av størrelsen på dagens Ula-klasse, og som velger bort deler av dennes oppdragsportefølje, men som samtidig kan anskaffes til en relativt betydelig lavere enhetskostnad som en del av en komplementær familie av systemer som sammen dekker hele oppdragsporteføljen, og dekker opp for hvert enkelt systems svakheter. Vår tenkte grunnstamme består av en kompakt ubåt med disse effektorene.

Med en liten farkost kan man bygge langt flere enheter og dermed ha muligheten til å lage  spesialiserte versjoner etter behov. Eksempelvis kan man på samme plattform lage en dyphavsversjon, versjon for spesialoperasjoner, artilleri-versjon og drone-versjon, uten at man trenger å bygge veldig forskjellige båter kun endret hovedeffektor. 30mm kanon (Murena Kanon)-kapasitet til å erstatte 1 eller flere torpedoer/sjømålsmissiler med lettvekts anti-luft missiler er eksempler på alternativer.

Noen vil kanskje hevde at en undervannsbåt ikke kan gjøre norsk suverenitetshevdelse uten å være synlig på overflaten. Russlands bruk av angrepsubåter de seneste årene og Nato sitt ressursbruk for å overvåke dette viser tydelig hvor mye fokus og ressurser som skal til for å håndtere skjulte effektorer. Vi hevder ikke at Norge ikke kommer til å trenge landmakt, fly og kystvakt i fremtiden, men maktprojeksjon på og fra havet trenger derimot ikke gjøres synlig. Dette fordrer derimot at usikkerhetsellipsen på hvor ubåten befinner seg er tilstrekkelig stor. Rekkeviddene for en Kraken-størrelse ubåt vil kunne være noe slikt ut i fra hvor høy energitetthet man klarer å realisere i batteripakkene:

I dette eksempelet har vi brukt batteripakker fra 2 leverandører som finnes i dag. 25MWh og 40MWh, mens 70MWh er batteripakken som Naval Group reklamerer med to av i sin hel-elektriske undervannsbåt på UDT 2019 SMX 31.

Kostnadene ved å bygge ubåter er i stor grad knyttet til størrelsen på fartøyet, og antall sammenkoblede systemer i undervannsbåten. Hvis man bare ser på størrelsen så vil en slik liten ubåt kunne bygges i prisområdet 1 milliard kroner stykket. Til sammenligning koster en fregatt i størrelsesorden 15 milliarder.

Å redusere antallet sammenkoblede systemer i undervannsbåten er vanskelig da mange av systemene på en slik liten ubåt trenger å være automatisert for å ha minimal besetning ombord. Det man derimot bør gjøre er å se på hvilke systemer som egentlig er nødvendige.

Designkonseptet vi kom fram til, viser nye teknologier som kan utnyttes for å

• Redusere størrelse
• Redusere signatur
• Redusere kompleksitet
• Bevare kampkraft
• Bevare sensorrekkevidde

En slik tilnærming benyttet på de utfordringene forsvaret står ovenfor, fremfor en videreføring av eksisterende tilnærming, mener vi vil sette oss i stand til å realisere de vesentligste av de gevinstene, uten å kaste vrak på det vi har av eksisterende struktur, og uten å forhåndsbestemme seg for å satse på en teknologi som ikke er tilstrekkelig moden på beslutningstidspunktet. Norge har derfor et alvorlig og øyeblikkelig behov for å endre forsvarsdebatten bort fra det nåværende sporet der man diskuterer antall innenfor en tilnærmet automatisk videreføring av eksisterende strukturelementer og heller returnere til de grunnleggende oppgavene strukturen faktisk skal løse og hvordan dette best kan gjøres med tilgjengelige ressurser. Å unnlate å gjennomføre en slik vridning av diskusjonen er å invitere til en gjentagelse av gamle feil. Det siste forsvaret trenger er en ny Kong Sverre.

Vi ønsker med denne artikkelen å problematisere den praksis i forsvarsanskaffelser som har vært påpekt tidligere, nemlig at strukturelementer erstattes en til en, eller med et tilsvarende formet (Åge Vetaas,Skjoldklassen – en kamp Sjøforsvaret burde tapt?). Denne praksisen er ikke lenger bærekraftig og bør endres til en praksis mer lik den som allerede skisseres for kampfly, noe som i vårt tilfelle er å bygge små båter med liten signatur og stor slagkraft. Med et kortere livsløp blir det mulig for et mindre land å følge teknologiutviklingen ved å ha en nær kontinuerlig bygging og utvikling av sine små modulære fartøy. Dette vil være en nisje-effektor som vil gjøre Norge som nasjon ettertraktet i et bredt spekter av operasjoner.

Hvis det ønskes mer informasjon om konseptet og bakgrunnsdata for teknologiene vi har valgt kan man ta kontakt med artikkelforfatterne.

Foto:

Kilder

• Krister Lervåg, 2020: Er fremtidens Sjøforsvar allerede utdatert
• Mark V. Arena, Irv Blickstein, Obaid Younossi, Clifford A. Grammich 2006 :Why Has the Cost of Navy Ships Risen?
• Alliance Maritime Strategy (2011)
• Revolution of Military Affairs
• Operation Active Endeavour
• Operation Atalanta
• David Vergun (2020): Near-Peer Threats at Highest Point Since Cold War, DOD Official Says
• Prop. 14 S (2020–2021), Evne til forsvar – vilje til beredskap Langtidsplan for forsvarssektoren
• Kjetil Hove, Tobias Lillekvelland (2017): Kostnadsvekst i forsvarssektoren
  
• Kjetil Hove, Tobias Lillekvelland (2017)
• Tor Ivar Strømmen 2020 Strategisk tenking med utgangspunkt i strategiske røyndomar
• Kay Norheim 2015:Norske Ubåter
• Jan Ingar Hansen (2014): Flåteplanen av 1960
• Svendsen-utvalget, 24. juni 2020 : Økt evne til å kombinere menneske og teknologi
• Åge Vetaas (2011): Skjoldklassen – en kamp Sjøforsvaret burde tapt?
• Per Erlien Dalløkken (2020): USA bekrefter at de flyr superhemmelig jagerfly av 6. generasjon: – Imponerende at de har klart dette på kun ett år