Putins vedvarende trussel om mer krig

Putins vedvarende trussel om mer krig

. 3 min read

Arne Bård Dalhaug

Generalløytnant (P). Tidligere avdelingssjef FD IV, sjef Forsvarsstaben, Norges representant i NATOs Militærkomité, Commandant NATO Defense College.

Så langt har Europa god grunn til å være fornøyd med amerikansk diplomati.

Ingen vet om Putin utvider den pågående krigen mot Ukraina eller ikke. Likevel må det være lov til å si at amerikansk ledet diplomati har gitt grunn til litt forsiktig optimisme. USA har tydeligvis lært av bl.a. den kaotiske tilbaketrekningen fra Afghanistan. Alle møter og alle utspill har vært svært nøye koordinert med andre NATO-land, og også med Ukraina. Selv Sverige og Finland har vært holdt godt informert. På mange måter minner alt om «det gamle NATO», USA sitter i førersetet og sørger for at all fremdrift er koordinert.

Intet diplomati kan virke uten et ris bak speilet. Det er nå en veldig tydelig europeisk enighet om at Russland faktisk er en trussel, og at dette krever kraftige tiltak. Flere land har økt våpeneksporten til Ukraina betydelig. NATO forsterker det militære nærværet i områdene mot Russland og USA har besluttet overføring av 2 000 soldater til Europa. Det er vestlig enighet om særlig kraftige økonomiske sanksjoner. Russland må også ta i betraktning et mulig økt permanent amerikansk styrkenærvær i Europa og at Sverige og Finland kan ende opp som NATO-medlemmer.

Den vestlige diplomatiske offensiven inneholder også «gulrøtter», en omfattende invitasjon til å diskutere hvordan USA/NATO og Russland kan forbedre forholdet dem imellom. Forutsetningen er at dette må hvile på prinsippene fra Helsingforsavtalen og senere avtaler som bygger på denne, dvs. alle land har rett til selvstendig å gjøre sine egne valg og ingen land har rett på innflytelsessfærer, for å nevne noe. USA/NATO har avvist Russlands krav om å endre sikkerhetsarkitekturen i Europa, men er villig til å snakke om tillitsskapende tiltak generelt, militærøvelser (varsling om, størrelse og hvor disse skal finne sted), begrensninger på enkelte særlig offensive våpensystemer, deployering av styrker (hvor og størrelsen på disse) og konvensjonell og kjernefysisk nedrustning. Ingenting av dette går utover rekken av avtaler som allerede har vært fremforhandlet over mer enn tre tiår, altså innenfor nåværende sikkerhetsarkitektur.

Det er derfor ingen mangel på avtale-modeller som kan brukes til å gjenopprette et bedre forhold mellom Russland og NATO. Russland har vært med på og er en del av alt dette, men har valgt å gradvis ikke etterleve mesteparten av det landet selv har signert på. Denne prosessen startet for alvor med angrepet på Georgia i 2008, Ukraina i 2014, økte trusler om å utvide krigen mot Ukraina 2021/22 og i samme tidsrom fremme politiske krav som ville skru europeisk sikkerhetsarkitektur godt tilbake inn i den kalde krigens dager.

Det vanskelig å se for seg noen sluttavtale uten at Russland må akseptere å trekke seg ut fra områder i Europa landet i dag ulovlig okkuperer. En tilnærming kunne være at USA/NATO tilbyr å garantere Russlands internasjonalt anerkjente grenser, og Moskva gjør tilsvarende. El Pais skriver onsdag kveld at USA skal ha tilbudt «at USA og Russland begge fraskriver seg å kunne deployere offensive bakkebaserte missilsystemer og permanente kampstyrker på ukrainsk territorium». Dette er en formulering som ligger innenfor det som har vært brukt i tidligere avtaler. For Russland vil det bety å oppgi okkupasjonen av ukrainske områder, men det er vanskelig å avfeie forslaget med at deres «bekymringer» ikke er blitt tatt hensyn til.

Inneværende uke startet med at Russland forsøkte å blokkere møtet om Ukraina i Sikkerhetsrådet, sekundært at møtet skulle være lukket. Bare Kina støttet dette. Møtet ble som ventet stormfullt. Det viktigste var trolig at Russland opplevde å stå nesten alene. På tirsdag snakket igjen Blinken og Lavrov sammen uten at det kom frem noe av betydning. Mer interessant var at Putin for første gang siden jul holdt pressekonferanse. I grove trekk fremførte han de kjente russiske synspunktene. Likevel var Putin klar på at videre dialog var nødvendig. Denne gangen snakket ikke Putin om mulige russiske «militær-tekniske» tiltak. Trolig var dette bevisst da hele seansen fremstod som nøye koreografert. Et annet enhetlig budskap i denne uken har vært at Russland ikke har noen planer om å utvide krigen mot Ukraina. Også i samtalene med Macron har Putin sagt det samme.

Dette betyr ikke at vi kan se bort fra den økte krigsfaren, men Putin kan ha innsett at en mer omfattende bruk av militærmakt ikke vil tjene landets interesser. Enhver rasjonell analyse tilsier en slik konklusjon, men en kan aldri se bort fra et element av irrasjonalitet i politiske beslutninger. En forhandlingsprosess som trekker ut over tid kan gi en mulighet til en trinnvis deeskalering uten at Putin føler at han har tapt for mye prestisje. I alle diktaturer er regimets overlevelse det mest sentrale. Et sammenbrudd i det bestående styresettet er lite å trakte etter, særlig for Putin personlig. En utvidelse av krigen mot Ukraina medfører mange usikkerheter. En langtrukken diplomatisk forhandlingsprosess kan totalt sett være å foretrekke.


Foto: Secretary of State Antony J. Blinken meets with Russian Foreign Minister Sergey Lavrov, in Reykjavik, Iceland, on May 19, 2021. [State Department photo by Ron Przysucha/ Public Domain]


Kronikken er finansiert av Eckbos Legat og første gang publisert på DN.no i samarbeid med Stratagem.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.