Anders Romarheim har i år bidratt til både lesning og tenkning i romjula. Hans kronikk minnet meg på at det er tynt med akademisk kompetanse i Forsvaret, i mine øyne farlig tynt.
I et samfunn som ellers vektlegger forskningsbasert viten, og der det sågar har vært hevdet at det har vært en «inflasjon» i mastergrader og doktorgrader, er jo dette påfallende. Han anslår antall offiserer med doktorgrad til å være om lag ett dusin, noe jeg synes er alarmerende.
Riktig så ille er det faktisk ikke, men det er fordi han har glemt å telle med én av Forsvarets driftsenheter, Forsvarets sanitet. Ved å telle med oss, dersom man ønsker å inkludere Forsvarets sanitet i det virkelige Forsvaret, så dobler man i alle fall tallet. Grunnen til at Forsvarets sanitet har såpass mange med doktorgradskompetanse er neppe at vi er helt annerledes mennesker, men at en doktorgrad for helsepersonell faktisk har betydning både for faglig anseelse og karriere.
Kanskje er det slik at en doktorgrad ikke meritterer i Forsvaret på samme vis. For å være ærlig, så er mitt bilde av Forsvaret at vi som helhet ikke er spesielt akademisk «anlagt», eller vektlegger akademiske kvalifikasjoner. Jeg kan ta feil, men husker dessverre godt den gang jeg skulle vurderes for tilsetting som Forsvarets overlege i psykiatri; Det var åpenbart viktigere at jeg hadde løpt 3000 m enn at jeg hadde doktorgrad. Det siste sa saksbehandleren at hun ikke hadde en rubrikk for. Dette uten å problematisere viktigheten av en vellykket 3000 m.
Forsvaret har tradisjonelt etter min oppfatning vektlagt praktiske ferdigheter og kunnskap basert på erfaring mer enn akademisk skolering. Kanskje er det slik ennå. Det kan videre virke som det er en «klokketro» på at «bedriftsintern» skolering og erfaring er best og det eneste som egentlig «duger». I kontrast til den økende spesialisering og mangfold man ser i utdannelse på master- og doktorgradsnivå på sivil side, så virker det som Forsvaret har holdt på likhet i utdannelse og bakgrunn. Doktorgrader er noe Forsvarets høyskole og Forsvarets forskningsinstitutt får interessere seg for.
En mastergrad er en forutsetning for en doktorgrad, og det å bruke tid på en doktorgrad bør være velbegrunnet. En doktorgrad gir selvstendig forskerkompetanse, noe som er viktig både for å drive forskning, veilede andre, og kanskje viktigst forholde seg til, og være kritisk til andres forskning. Uten slik kompetanse i huset blir man kun en leverandør av råvarer/ forskningsmateriale, og prisgitt den metode og de konklusjoner de eksterne forskere kommer med. Som Romarheim beskriver så vil nettopp kombinasjonen av militær kompetanse og forskningskompetanse være viktig for å møte og diskutere med akademia ellers i samfunnet. Har Forsvaret egentlig råd til å ikke ha slik kompetanse?
En militær mastergrad er knyttet til den stabsskole som er en nødvendig ingrediens i videre karriere, men er ikke primært sett på som et grunnlag for å gå videre med en doktorgrad. Denne utdanningen gjennomføres også såpass sent i karrieren, 10-15 år etter sivile institusjoner, at man ikke lenger undrer seg på hva man skal bli «når man blir stor», men har oberstnivået som mål i livet. En doktorgrad gir intet mer karrieremessig. Det går det vel an å rette på dersom man ønsker det?
Det er å håpe at den nye «Ordning for Militært Tilsatte» kan rette noe på dette, kanskje bidra til en større akademisk interesse og større akademiske krav til offiseren. Kanskje vil også den nylig innførte modellen der man rekrutterer til en ettårig offisersutdannelse basert på minimum sivil bachelorgrad, der også noen har sivil mastergrad, bidra til større kunnskapsmessig mangfold, tilknytning til ulike akademiske miljøer, metoder og tradisjoner, og derved større muligheter for doktorgrader.
Det er i denne sammenheng viktig å få med seg at den akademiske kompetansen en doktorgrad utgjør er mindre spesifikk enn mange later til å tro, det er en generell forskerskolering. Min påstand er at akademisk nivå er viktigere enn emnet for den akademiske grad.
Forsvaret har videre en dårlig utnyttet mulighet for å «hanke inn» akademisk kompetanse og mangfold. Mangelen på mangfold ble påpekt av det såkalte «Svendsenutvalget», og er vel ikke tilbakevist. Vi har gjennom mange år rekruttert prester, jurister, leger, psykologer, tannleger og farmasøyter, altså de tradisjonelle profesjonsutdanninger, gitt dem et offiserkurs, og latt dem bli offiserer.
Mange har syntes dette er en for «lettvint vei» til å bli offiser, noe som er litt pussig tidsbruken ved disse profesjonsutdanningene tatt i betraktning. Man kan lukte en manglende sans for mangfold lang vei, og kanskje er frykten for konkurranse stor. Og kanskje gjelder den frykten akademia generelt? Forsvarssjefen har derimot vært tydelig på at han ønsker å benytte denne muligheten og at dette er den «lengste veien inn».
Her har Forsvaret en gylden mulighet til å utvide mangfoldet i bakgrunn og kompetanse betydelig, og få inn folk med både mastergrad og doktorgrad innenfor «alt mulig». Dersom man vil la seg begrense av hva som fortoner seg som åpenbart nyttig, så kan starte med eksempelvis økonomi, Teknologi/ IT og HR. Hvorfor ikke benytte den muligheten?
Uansett så er dagens antall offiserer med doktorgrad alarmerende lavt, og vil dersom det ikke blir betydelig fler, faktisk medføre en synkende troverdighet i forhold til det stadig høyere utdannete sivilsamfunnet. Uten et økt antall doktorgradskompetente offiserer vil vår evne til å forholde oss kritisk til oss selv gjennom egen forskning, forskningssamarbeid med andre og forskning i verden rundt oss, etter mitt syn forvitre. Det er neppe Forsvaret tjent med.
Foto: Tim Godden Illustrations
