Det er romjul. Så vi legger munnhuggeri og kritikk til side og skriver heller noe hyggelig om en liten gruppe som sjelden hylles. Det er den sjeldne kombinasjonen av en offiser med bestått doktorgrad. Det er per i dag et drøyt dusin tjenestegjørende offiserer som besitter førstekompetanse. De er nok ikke en utrydningstruet art. Men forekomstene av dem er så lave, at de i alle fall befinner seg på gul, om ikke rød, liste.
Få offiserer rekker å skrive en PhD. Det er greit nok. Forsvaret trenger ikke mange førstekompetente offiserer. Men det er viktig å ha noen. For de doktorale offiserene ivaretar viktige funksjoner. Som gruppe utgjør de et bindeledd mellom ganske ulike komponenter: akademisk og militær tenkning, operativ virksomhet og det politiske forvaltningssporet. La oss kort kikke på hvor i forsvarssektoren vi finner de akademisk toppskolerte offiserene, og vi begynner på toppen i Forsvarsdepartementet (FD).
Det er en myte at å gjennomføre doktorgraden er uforenlig med å stige til de høyeste nivåer i sektoren. Enn så lenge er Kontreadmiral (p) Røksund departementsråd i FD. Han har hatt nytte av sin forskerutdanning både som sektorens øverste embetsmann, og som leder for utredninger av blant annet politiet, og deres samhandling med Forsvaret. Forut for dette bekledde Røksund tunge poster i Forsvarets utdanningssystem som Sjef Stabsskolen og deretter Sjef Forsvarets Høgskole (FHS).
Etter å ha ledet FHS gikk Røksund inn som som sjef FD IV, avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging. Der utvikles og forvaltes Forsvarets utredningskapasitet. Interessant nok har generalmajor Dr. Frantzen denne høsten foretatt nøyaktig samme reise, over Festningsplassen og inn i FD IVs gemakker. Som sivilt akkreditert høgskole er det en fordel at sjefene iblant besitter førstekompetanse. Og det er uten tvil rundt FHS – med sine sju underliggende skoler – at de doktorale offiserene sitter tettest, selv om de per tid også jobber steder som Forsvarets operative hovedkvarter.
Du finner minst én doktoral offiser ved hver av de tre forsvarsgrenenes krigsskoler. En av dem trer snart av som dekan for FHS. Stabsskolen og Institutt for forsvarsstudier er også steder der slike jevnlig er innom. For tiden beriker to nylig hjemvendte doktorer fra attachee-korpset miljøet på indre festning, med erfaring og høy kompetanse. Mens en annen nettopp har forlatt oss og skal tjenestegjøre i Tyskland. Flyt inn og ut er viktig for å få utnyttet kompetansen godt. FHS arbeider med et bredt spekter av uensartet tematikk, og har utviklet doktorale offiserer innenfor blant annet etterretning, gender og idrett, samt det viktige undervisningsfaget militær ledelse.
Rundt om på Akershus festning finnes doktorale offiserer som engasjerer seg mye i samfunnsdebatten. Dr. Høiback ved Forsvarsmuseet har markert seg med mangt et innlegg, ikke minst her på Strategem. Tormod Heier mottok også Ossietzkyprisen i 2017, mye basert på standpunkter han inntok i den offentlige debatt. Med en doktorgrad i sekken utvikles evnen til kritisk tenkning og en vilje til å utfordre etablerte sannheter. Jeg er uenig i en del av standpunktene til Heier, men synes det er viktig at også uniformert personell bidrar i offentlig debatt om forsvars- og sikkerhetspolitiske veivalg og utsikter. Vår sikkerhetspolitikk må tåle motargumenter.
Offiserers meningsytring er viktige bidrag fordi forsvarsviljen i samfunnet kan råtne på rot, om forsvarsdebattene blir for monotone, ensrettede eller esoteriske. Bred deltagelse er avgjørende. En kløft mellom militærvesenet og det folk og samfunn de skal beskytte og slåss for er alltid bekymringsverdig. Det ligger et stort potensialet for de doktorale offiserer til å være brobyggere som utvikler gode sivil-militære relasjoner og at folke-forsvaret og samfunnet i tilstrekkelig grad marsjerer i takt.
For Forsvaret må aldri utvikle seg til noe samfunnet ikke vil at det skal være. En viss samstemthet om de grunnleggende føringene utgjør et godt sikkerhetsnett. Dette innebærer ikke at alle er enige, men at man kan kommer fram til løsninger og retninger i forsvars- og sikkerhetspolitikken etter åpne meningsutvekslinger. Og der vil evne til å utforme gode og sammenhengende argumenter stå sentralt, som igjen er en forutsetning for å bestå et doktorgradsstudium. Meld dere mere på, Doctores!
Sivilt ansatte med førstekompetanse vil også kunne gi substansielle bidrag til en opplyst forsvarsdebatt. Men det er noe med å kjenne etaten på kroppen – taktilt, i form av en uniform – som gir en merverdi til innspillene. I Forsvaret utgjør det operative på mange vis et ideal. Så et innspill vil tidvis få en litt annen klangbunn når det fremmes av noen som også innehar erfaring fra operativ tjeneste. Det er uansett et stor rom for sivilt ansatte til å bidra i samfunnsdebatten. Skjønt, den største ansamlingen av førstekompetente i sektoren, utenom Forsvarets Forskningsinstitutt og FHS finner man nok i etterretningstjenesten. Og de hører man naturlig nok lite fra.
Men helt tyst er det ikke fra etterretningens doktorer. De er med på å reise faglige debatter om den moderne etterretningens modus, innretning og fremtidsutsikter, både nasjonalt og internasjonalt. Boken Etterretningsoperasjoner i den digitale tidutgjorde en milepæl for å sette etterretning som fag – ikke bare profesjon – på kartet her til lands. Og den utmerkede boken til Dr. Hatlebrekke The Problem of Secret Intelligenceer i ferd med å bli en klassiker internasjonalt.
Trenden i samfunnet er større åpenhet, både fra etterretningsmiljøer og offiserskorpset. De gode ideer tåler gjennomgående dagens lyd og å underlegges offentlighetens lupe. I et endret sikkerhetspolitisk landskap vil behovet for nytenkning bare øke i tiden som kommer. Da må alle kloke forsvarhoder, doktorale eller ikke, uniformerte eller ei, innta en aktiv rolle. Du trenger heller ikke være doktor for å utvikle vårt felles kunnskapsgrunnlag. Hammersmarks banebrytende studie av spesialstyrkenes (spesielt FSK) historiske utvikling og fremvekst demonstrerer at en utmerket masteroppgave kan flytte forskningsstatus.
Offiserer og Forsvarets akademiske miljøer vil ofte lede an i forsvarsdebatten. Men det sivile samfunn må også bidra. Ikke minst gjennom rammen av totalforsvaret, kan sivil sektor komme mer i inngrep med Forsvaret og være med på å videreutvikle det. Vi må ta innover oss at i en verden preget av Putin, Trump og Xi Jinping trenger ikke de sikkerhetspolitiske svarene vi hadde i går å utgjøre en eksakt formel for å kontre nye sikkerhetsutfordringer. Vi må våge å ta debatten, før utviklingen raser fra oss.
Illustrasjon: Høgskolen i Innlandet
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat
