Russland i Ukraina: uten logistikk skjer det lite på slagmarken

Russland i Ukraina: uten logistikk skjer det lite på slagmarken

. 15 min read

Tore Listou

(PhD) Førsteamanuensis logistikk ved FHS/SKSK

Thomas Ekström

(PhD) Forskningsledare, Avdelingen för försvarsanalys, FOI Totalförsvarets Forskningsinsitut, Sverige

Den 24. februar startet det som i russisk retorikk omtales som en «militær spesialoperasjon» for å «demilitarisere» og «denazifisere» Ukraina. Krigen er fremfor alt en forferdelig menneskelig lidelse for folket i Ukraina, en lidelse som kanskje ikke var forutsett av Russland da man startet det man trodde skulle være en ‘blitz krieg’.

Skildringene fra slagmarken danner et bilde som viser overraskende svak militær fremgang for Russland. Dette kan ha mange forklaringer, som dårlig eller manglende planlegging, manglende motivasjon og kampmoral blant russiske styrker, dårlig utstyr og sviktende logistikk. Blant annet vises det bilder av russiske stridsvogner uten drivstoff, konvoier som tilsynelatende har kjørt seg fast, og soldater uten mat. Logistikkutfordringene påpekes blant annet i en britisk etterretningsrapport fra 17.mars, som sier at russerne sliter med å forsyne styrkene med mat og drivstoff. Ukrainske angrep på forsyningsaksene binder opp russiske styrker som må forsvare egne forsyningslinjer.

Logistikk er alle krigers akilleshæl. I det følgende presenteres noen fakta om russisk militær logistikk, som en bakgrunn for å forstå hvilke utfordringer russerne har støtt på. Dette er basert på åpne kilder om russisk forsvar og militær logistikk samt nyhetsartikler fra krigen, og så langt som mulig verifisert mot åpne, vestlige etterretningskilder og ekspertanalyser. Vi legger til grunn at krigen ikke går i henhold til de forventningene den russiske øverstkommanderende hadde da han startet krigen. Vi tar for oss noen vesentlige faktorer som åpenbart ikke fungerer. Det betyr ikke at all russisk logistikk presterer dårlig. Vi påstår heller ikke at manglende fremdrift utelukkende skyldes sviktende logistikk. Men, vi mener at de logistiske utfordringene medvirker ikke bare til at Russland ennå ikke har nådd sine mål, men også til økte lidelser hos sivilbefolkningen.

Manglende fremdrift leder Russland inn i en beleiringskrig der sivil infrastruktur ødelegges. Mangel på presisjonsvåpen, som Pentagon melder om 25.mars, fører til terrorbombing med ‘dumme’ bomber som treffer mer eller mindre vilkårlig. Sultne russiske soldater plyndrer og stjeler fra en befolkning som har mistet alt.

Det mest grunnleggende om militær logistikk

Foto: Helene Sofie Torkildsen / Forsvaret. Bilde fra øvelsen Cold Response 2022.

Militær logistikk på operasjonelt og taktisk nivå handler om å planlegge, flytte og forsyne kampenheter. Mulighetene og begrensningene i logistikken påvirker hvilke enheter som kan transporteres til et operasjonsområde, i hvilken rekkefølge, hvor lang tid forflytningen tar, hvor lenge styrkene kan understøttes, og hvilket operasjonstempo det er mulig å opprettholde. Logistikken påvirker med andre ord tilgjengelighet, utholdenhet og mobilitet for kampenhetene.

Den militære forsyningskjeden kobler statens industri og produksjonskapasitet til soldaten i felt. På det militærstrategiske nivået handler logistikk om beslutninger for å sikre nasjonal beredskap og produksjonskapasitet. Det innebærer blant annet å ha et bevisst forhold til hvilken forsvarsindustri som må utvikles og beholdes nasjonalt, hvordan sikre statlig kontroll over viktige produksjonsressurser, hvordan bi- og multilaterale avtaler sikrer tilgjengelighet på forsvarsmateriell produsert i andre nasjoner, samt å bygge nasjonal infrastruktur som kan ha militær betydning. Det operasjonelle nivået designer, etablerer og drifter logistikknettverket fra industrien og til operasjonsområdet, mens den taktiske logistikken handler om å understøtte operasjoner ved å fordele forsyninger og vedlikehold til stridsenhetene, det vil si å sørge for at de riktige forsyningene kommer til rett sted og mottaker, til rett tid, i rett mengde og rett tilstand.

I hvilken grad man klarer å etterforsyne i tide avhenger av hva man skal etterforsyne med. Tilgjengelighet av forsyninger varierer avhengig av ulike krav til innkjøp, pakking, lagring, håndtering og transport, der ulike krav skyldes faktorer som sikkerhet, miljø, vekt/volum, risiko, levetid, holdbarhet med mer. For eksempel omfattes ammunisjon av andre restriksjoner når det gjelder lagring og transport enn mat og drivstoff.

Videre varierer forbruksmønster mellom de ulike forsyningsklassene. Soldater spiser for eksempel noenlunde like mye per dag, uavhengig av aktivitet. Behov for mat og vann er derfor lett å beregne. Forbruk av drivstoff, ammunisjon og reservedeler avhenger av tid, type aktivitet, tilfeldigheter eller en kombinasjon av disse faktorene, noe som gjør prognostiseringen mer komplisert. Logistikkplanleggingen må derfor ta hensyn til behovet for ulike forsyninger («demand»), avstanden forsyningene skal transporteres («distance»), hvor det skal transporteres til («destination») og hvor lenge man skal understøtte en avdeling («duration»).

Når logistikken ikke holder tritt med operasjonen, oppstår det vi kaller logistisk kulminasjon. Det kan være mange årsaker til at dette oppstår. Operasjonstempoet kan være høyere enn planlagt, slik at logistikken fremstår som underdimensjonert. Operasjonsområdet kan være større i geografisk utstrekning enn forutsatt, slik at transportene tar lengre tid og krever flere transportmidler enn planlagt. Motstanderen kan gjøre effektive fremstøt mot forsyningslinjene slik at både forsyninger og transportressurser elimineres.

Konsekvensene av logistisk kulminasjon avhenger av de operasjonene som skal understøttes og av de forsyningsklassene som ikke blir levert til riktig tid, sted og mengde. En kampenhet som ikke får nok drivstoff må stoppe og vente på at drivstoffet blir ført frem. En kampenhet som mangler ammunisjon, må enten ta en stridspause eller omgruppere og fortsette striden med andre, mindre effektive metoder. En kampenhet som mangler mat vil kanskje ikke umiddelbart stoppe opp, men soldatenes moral og kampevne eroderes i løpet av få dager.

Logistikeren må derfor delta i planleggingen av operasjoner for å kunne dimensjonere logistikk på en adekvat måte. Dette betyr at logistikkfunksjonen må være integrert i alle ledelsesnivåer.

Hvordan var opptakten til krigen i Ukraina sett med logistiske øyne?

Den russiske styrkeoppbyggingen langs den ukrainske grensen pågikk over lang tid. Da øvelsene våren 2021 ble avsluttet og soldatene sendt hjem, ble det meste av utstyret igjen. Da øvingsaktivitetene ble gjenopptatt høsten 2021 bygde man videre på de ressursene som allerede var utplassert, og supplerte med mer utstyr. Nøyaktig hvor mange soldater som etter hvert befant seg i øvingsområdene er uklart. Ifølge russiske kilder dreide det seg om opp mot 200.000 soldater.

For å gjennomføre så store øvelser er det rimelig å anta at øvingsledelsen hadde utarbeidet en detaljert øvingsplan, inkludert en logistikkplan for å sikre forsyning, vedlikehold, sanitetstjenester, transport med mer i øvingsperioden. Dersom denne planen kun omfattet selv øvelsen og ikke den kommende krigen, vil det siste planmomentet for logistikk ha vært hjemtransport av materiell og personell, samt en plan for disponering og vedlikehold av materiell ved retur til hjemmebase.

Vi vet ikke hvor mye gods som ble deployert til disse øvelsene. Men hvis man tar utgangspunkt i hvordan for eksempel deployering til FN-operasjoner planlegges, kan man få et relativt godt inntrykk av hvor mye logistikk Russland minst må ha stablet på beina (FN-operasjoner er vesentlig lettere satt opp en de russiske invasjonsstyrkene): som tommelfingerregel trenger man å flytte på gods tilsvarende en 20 fots container («Twenty-foot Equivalent Unit», TEU) per soldat under styrkeoppbyggingsfasen. Siden Russland gjennom vinteren bygde opp en styrke på inntil 200.000 pax, betyr det at de flyttet gods tilsvarende minst 200.000 containere til områdene langs den ukrainske grensen. En TEU er 6,06 meter lang, noe som tilsvarer containere stablet tett i tett fra Svinesund til Fauske. For å frakte så mye gods i ett strategisk løft trenger man ti av verdens største containerskip (containerskipet MOL Triumph tar 20.170 TEU-er). Alternativt, hvis det skal fraktes på landevei trenger man inntil 100.000 lastebiler, hvis hver bil tar to containere.

Russisk militær logistikk er i stor grad basert på jernbanetransport, med den russiske armeen som den suverent største eieren av lokomotiver i Russland. Hvor mange TEU et godstog kan transportere varierer mellom ulike land, avhengig av lokale bestemmelser og topografi. Det lengste kommersielle godstoget i Norge (Scandic Rail Express) er ca 600 meter langt og frakter 64 TEU-er per tur. Mengden gods Russland transporterte til øvelsen tilsvarer dermed 3125 norske godstog. I tillegg kommer selvsagt etterforsyning av styrkene i løpet av øvelsen.

Hvis hver soldat drikker to til tre liter vann om dagen, er det daglige behovet for drikkevann 400 til 600 kubikkmeter. En tankbil kan frakte fem til tolv kubikkmeter, avhengig av størrelse. I tillegg er det behov for vann til andre formål, som hygiene, klesvask etc som gjør at det totale vannbehovet per soldat per dag blir nærmere 20 liter. Videre, hvis hver soldat spiser 1-1,5 kg mat per dag, er behovet 200 til 300 tonn mat per dag, eller ca 20-30 lastebiler per dag. Det kan imidlertid antas at store deler av behovet for mat og vann under øvelsen kunne løses med lokale ressurser.

Kan det tenkes at krigen ikke var planlagt? Eller at logistikk ikke var en del av planen?

Russian Defense Ministry/EPA-EFE

Understøttelse i fred i hjemmebasene eller under trening i et forhåndsdefinert treningsområde er relativt enkelt. Man vet hvor man er, hvor man skal og hva man skal, og man blir ikke utsatt for væpnede overfall på lagerpunkter og transportlinjer. Avvik i et øvingselement har sjelden dødelig utfall. Visse aspekter ved logistikken øves imidlertid sjelden fullt ut realistisk, fordi det får for store konsekvenser for andre øvingselementer. Når man går fra øvelse til krig endres forutsetningene og dynamikken i logistikken. Behovet for støtte formes av hvordan kampene utvikler seg, noe som stiller uforutsigbare krav til tilgang på ammunisjon og reservedeler. Skader på soldater og materiell stiller krav til transport, medisinsk behandling og vedlikehold.

Det er antakelig kun en håndfull mennesker som vet om krigen var planlagt allerede da øvingsaktivitetene ble planlagt, om krigsplanleggingen startet under øvelsen, eller om det i det hele tatt ble gjort noen krigsplanlegging. Dersom det ble laget en krigsplan, vet vi heller ikke om tilstrekkelig logistikk-kompetanse var involvert i denne planleggingen. Logistikerens oppgave skulle i så fall vært å vurdere om det er mulig å understøtte den operasjonen som ble planlagt. Gjennom godt stabsarbeid vil man komme frem til en plan som enten er logistisk realiserbar, eller en plan der de logistiske begrensningene er kjent, men vurdert som håndterbare. Det kan imidlertid også tenkes at logistikerne ikke ble hørt, eller ikke turte å komme med sine innsigelser, fordi disse ikke var i overensstemmelse med øverste sjefs intensjon.

Hvis det forelå en operativ plan, uavhengig av om den var logistisk gjennomførbar eller ikke, må denne ha bygd på visse forutsetninger for krigens gang. Hvis forutsetningene for eksempel var å innta flyplasser nær Kiev via luft og erstatte politisk ledelse i løpet av få dager, og at russiske tropper ville bli møtt som befriere av ukrainere undertrykt av narkomane nazister, ville man antatt at krigen ville være over på noen dager. En slik operasjon stiller ikke store krav til logistikk.

På grunn av den omfattende styrkeoppbyggingen må en logistisk gjennomførbar plan ha vært basert på omfattende bruk av jernbanetransport. Og videre forutsette at jernbaneinfrastrukturen ville være intakt, og at ukrainerne ikke ville sabotere denne. Videre kan det har vært en antakelse om at alt utstyr var i god stand. I tillegg til at mye av utstyret nettopp hadde vært brukt i omfattende øvingsaktiviteter, med tilhørende slitasje, ser det ut til at mye av utstyret er relativt gammelt. Det øker vedlikeholdsbehovet. Slik krigen har utviklet seg kan det se ut til at operasjonsplanleggingen var mangelfull, og i hvert fall ikke tok tilstrekkelige hensyn logistiske begrensninger. Logistikken har i så fall ikke vært hensiktsmessig planlagt, men må reaktivt løpe etter for å forsøke å dekke behovene som oppstår.

(Hvorfor) har logistikken fungert dårlig?

Det som nok var ment å være en rask frigjøringsoperasjon har utviklet seg til en fullskala krig mot en potent motstander. Det antydes at rundt 80 prosent av styrkene som var samlet rundt Ukrainas grenser er engasjert i krigen, noe som betyr at rundt 160 000 soldater må understøttes. Til det trengs 1600 TEU-er per dag. Det vil si 800 lastebiler, eller 25 'norske’ godstog. Hver dag.

Styrker i krig kan understøttes prinsipielt på tre måter: enten bringer man forsyningene med seg, eller man etablerer forsyningslinjer fra depoter i sikre områder og frem til styrkene, eller man «lever av landet» ved å skaffe ting lokalt i operasjonsområdet. Disse tre prinsippene kombineres på ulike måter i ulike faser av krigen.

I den første fasen baserer man seg på organisk logistikk; forsyninger styrkene tar med seg inn i operasjonen. Typisk har russiske styrker med seg forsyninger for tre til fem dager (Grau & Bartles, 2016, p. 329). Drivstoff og ammunisjon er de forsyningstypene som er overlegent størst i volum. Hver MTS-brigade (Material Technical Support, som er russernes ekvivalent til logistikk-enheter) har en taktisk ‘pipeline’ bataljon som skal kunne legge ut og koble sammen rørledninger for drivstoff og vann. Det antas at disse vil bruke tre-fire dager på å koble seg til lokale drivstoff- og vannforsyninger. RAND estimerer at en typisk russisk operasjon varer i 36 – 72 timer (Shlapak & Johnson, 2016), som er minimum den tiden styrkene må klare selv før de taktiske rørsystemene eventuelt er operative.

Parallelt med at styrkene beveger seg fremover etableres forsyningslinjer mellom styrkene og depoter i bakre områder. Etter at de organiske forsyningene er spist opp, er det disse forsyningsaksene som skal sikre fremdrift i operasjonen med alt fra drivstoff, mat, vann, ammunisjon, reservedeler, blod, batterier og mye annet. Jernbanenettet i den tidligere Sovjetunionen er godt utbygd, og både Russland, Hviterussland og Ukraina har samme sporvidde på sine baner. Derfor var det et smart trekk av ukrainske styrker å sprenge jernbanestrekninger de første dagene. Det forsinker fremføring av større mengder forsyninger.

Russland har imidlertid 10 jernbanebrigader som bygger, sikrer, og reparerer jernbanelinjer (Grau & Bartles, 2016, p. 327). Det finnes derfor kapasitet til å gjenopprette infrastrukturen, men det kan ta tid, spesielt der jernbanebroer over elver er tatt ut. I tillegg må man forvente at ukrainske styrker vil fortsette å ødelegge jernbaneinfrastruktur der de trekker seg tilbake.

Alternativet til jernbanen er å frakte forsyningene på landevei. Tempo og kapasitet på landevei er vesentlig lavere enn på jernbanen. Lastebilene i det russiske forsvaret, slik som Ural-43206, er 7-8 meter lange og kan frakte gods tilsvarende en TEU hver. Tyngre beltegående vogner bør helst ikke kjøre lange strekninger på vei, men fraktes på bil (tungtransporter). Stridsvogner har et enormt drivstoff-forbruk (en russisk T-80 stridsvogn veier 42 tonn og bruker opptil 7 liter drivstoff pr km), og høy slitasje blant annet på beltesystemene. Hvis disse skal frakte seg selv trenger man dermed mer drivstoff, mer reservedeler, mer verkstedkapasitet, og flere mekanikere for å opprettholde kampkraften.

En marsjfart på 50 km/t for en kolonne vil si at en lastebil med sjåfør kan gjennomføre tre oppdrag pr dag, hvis depotet ligger 50 km bak fronten (en times kjøring hver vei og et par timer til lasting/lossing gir 12 timers arbeidsdag. I tillegg skal sjåføren hvile og bilen vedlikeholdes). Hvis avstanden fra depot til front dobles, reduseres transportkapasiteten med en tredjedel. Ifølge Alex Vershining (Vershining, 2021) har ikke Russland nok kapasitet til å etterforsyne styrkene med lastebiler hvis styrkene er med enn 150 km fra depotene. Det er ca. 150 km fra Tsjernobyl ved den hviterussiske grensen til Kyiv.

Ifølge rapporter fra Ukraina er flere russiske logistikk-kjøretøy eliminert. Det kan være noe av forklaringen på hvorfor det er observert toglaster med sivile lastebiler fra Russland i retning Hviterussland og Ukraina. På kort sikt vil denne tilførselen selvsagt øke transportkapasiteten. Det er imidlertid en viss logistisk utfordring også med dette: der militære lastebiler som Ural-43206 har 95% komponentfellesskap med øvrige modeller, er de sivile lastebilene som nå ruller inn av ulike fabrikater og typer. Behovet for ulike typer av reservedeler øker dermed dramatisk. Enkelt vedlikehold vil nok være mulig å gjennomføre, men større reparasjoner og utskifting av deler blir komplisert. Man kan dermed spørre om disse lastebilene er ment for bruk og kast; man kjører til bilene enten knekker sammen eller bombes i stykker. Det er ikke sikkert ukrainske verksteder er interessert i å drive vedlikehold på disse bilene. For lastebileiernes skyld får vi håpe at de blir tilstrekkelig kompensert av den russiske staten for dette.

Angrepskrigen har utviklet seg til en posisjonskrig med harde kamper mellom russiske og ukrainske enheter. Russland gjennomfører kontinuerlig bombardement, ikke minst med rakettartilleri. Forbruket av rørammunisjon er dermed svært høyt. De ulike russiske forbandene er oppsatt på forskjellig måte, men en armé er typisk utstyrt med fra 56 til 90 MLRS-systemer (rakettartilleri). Ammunisjonen til disse systemene er voluminøs; man trenger en lastebil pr enhet for å etterforsyne en runde. Hvis for eksempel 8. Combined Arms Army, som er i området Mariupol fyrer av alle sine enheter, trenger man 56 til 90 lastebillass bare for å etterforsyne en runde, forutsatt at man har ammunisjonsdepot i nærheten av utskytningsrampene. Ifølge Lester W. Grau og Charles K. Bartles (Grau & Bartles, 2016) utgjør dette halvparten av den transportkapasiteten en MTS-brigade har.

I tillegg skal man etterforsyne med annen type ammunisjon, mat og vann, reservedeler etc. 15.mars rapporterte IWS at de russiske styrkene sliter med forsyningsproblemer, spesielt når det gjelder ammunisjon (Clark et al., 2022b). Et eller annet sted finnes det derfor en begrensning på hvor lenge de russiske enhetene kan fortsette bombingen i dagens omfang.

Vi vet ikke hvor mye rakettammunisjon Russland har i sine lagre, hvor langt unna fronten i Ukraina disse er eller hvor lang tid det tar å frakte ammunisjonen fra lager til Ukrainas grenser. Om ikke transportkapasiteten fører til logistisk kulminasjon, vil tilgjengeligheten av ammunisjon gjøre det. En tilgjengelighet som reduseres ettersom russiske våpenprodusenter må innstille produksjon på grunn av verdenssamfunnets sanksjoner mot russisk industri.

Dersom forsyningslinjene fra hjemlandet ikke fungerer, er det tredje alternativet for understøttelse ganske enkelt å leve av landet. Hvis man kommer som en gjest kalles dette vertslandsstøtte, slik vi gir til våre allierte hvis de må komme oss til unnsetning. Er man imidlertid ikke invitert, slik som russerne i Ukraina, vil det å leve av landet bety enten å kjøpe forsyninger lokalt i operasjonsområdet, dersom det er noen som kan eller vil selge noe, eller å plyndre og stjele. Mat, vann og drivstoff kan nok skaffes på denne måten. Reservedeler og ammunisjon er vesentlig vanskeligere å skaffe lokalt. Ifølge etterretningen i the Ukrainian Directorate of Intelligence av 12.mars (Clark et al., 2022a) har russiske kommandanter beordret sine soldater om å plyndre og stjele fra lokale butikker og private husholdninger for å bøte på svakhetene i forsyningslinjene.

Dette er noen av de logistiske utfordringene russerne møter i krigen i Ukraina. Sett bort fra at opprinnelig COA («Course of Action») ikke ble realisert, er de innebygde logistiske begrensningene neppe noen overraskelse verken for russerne eller ukrainerne. Hvorfor sliter tilsynelatende likevel russerne med logistikken?

Et viktig moment er selvsagt at man undervurderte den militære motstanden man møter. Kamper som trekker ut i tid øker behovet for etterforsyninger, spesielt av drivstoff og ammunisjon (de forsyningene man ikke kan stjele av lokalbefolkningen).

For Russland betyr krigens utvikling også at forestillingen om at den ikke ville kreve enorme logistiske ressurser ikke holdt. De operative avdelingene konsumerte de medbragte forsyningene i løpet av den første uken. Noen av disse avdelingene er dypt inne på ukrainsk territorium, noe som betyr utsatte forsyningslinjer og lange ledetider. Beholdningen av ‘smarte’ bomber er begrenset, dermed må man bruke mindre presis ammunisjon og trenger flere runder på å oppnå samme effekt. Ergo større behov for etterforsyning av ammunisjon.

Videre har ukrainerne vært dyktige på å angripe akilles-hælen i alle militære operasjoner, nemlig logistikken. Ved å ta ut jernbaneforbindelsene reduseres kapasiteten til effektivt å frakte store mengder forsyninger fra Russland og Hviterussland inn i Ukraina. Ved å angripe forsyningslinjene bindes store russiske styrker opp for å forsvare disse. Ved fortsatt å holde stand i Odesa hindrer man russisk tilgang til havnekapasiteter.

Konklusjon: hvorfor det er viktig å kjenne sine logistiske begrensninger

Det kan være fristende å stille spørsmål om hvorvidt sjefene som planla krigen har tilstrekkelig kompetanse om logistikk. I det russiske systemet er det styrkesjefen, ikke staben, som bestemmer COA. Sjefens stab er mindre enn det vi finner i NATO, og baserer seg i stor grad på innøvde rutiner, skjemaer og stabstabeller over for eksempel logistikk-behov i ulike senarioer. Da ‘blitz-krieg’ ambisjonen om hurtig å innta Kyiv feilet, sto man overfor en ny situasjon som antakelig ikke passet inn i den skjematiske formen for planlegging.

Den famøse konvoien fra Hviterussland retning Kyiv demonstrerer til fulle konsekvensene av å åpne en ny operasjonell akse uten å forstå mulighetene og begrensingene i logistikken. Den 64 kilometer lange konvoien med hundrevis av stridsvogner, kampvogner og logistikk-kjøretøy tilsvarte i volum ca. en ukes forbruk for hele den russiske invasjonsstyrken. Vi kan bare spekulere i hvorfor konvoien sto stille i så mange dager. Kanskje stoppet de fordi luftlandsettelsen ved Kyiv ikke gikk etter planen. Kanskje ble de første kjøretøyene i kolonnen bekjempet av ukrainske enheter, slik at veien ble blokkert. Kanskje fikk man så omfattende problemer med gamle og nedslitte kjøretøy som brøt sammen at veien ble sperret. Kanskje noen av hjulkjøretøyene hadde så dårlige dekk at de punkterte og stoppet. Uansett årsak ble konvoien stående.

Det vi vet er at avstanden fra den hviterussiske grensen til Kyiv er ca. 150 km. Under normale forhold burde kolonnen holdt 50 km/t, noe som betyr at de skulle ha kommet frem på 3-4 timer. Så lenge de sto fast var det ingen operative styrker som fikk glede av forsyningene, de skapte ingen operativ effekt og var et åpenbart bombemål. Det eneste konvoien tilsynelatende bidro med var å forsyne seg selv. Mat og vann gikk tomt etter noen dager. Drivstoffet som skulle fraktes helt til Kyiv kan ha blitt brukt til å varme opp kjøretøyene, slik at soldatene ikke skulle fryse under de kalde vinternettene. Dermed gikk man tom også for drivstoff.

Grunnen til at konvoien stoppet var kanskje ikke logistisk, men når den først sto stille ble den raskt et logistisk problem. Det som i media omtales som Plan B; en bakkebasert marsj mot Kyiv, virket ikke veldig gjennomtenkt, spesielt ikke ved inngangen til «årstiden uten veier» i Ukraina. Lite frost i bakken, kombinert med vårløsning reduserer fremkommeligheten på allerede dårlige veier. For ikke å snakke om fremkommeligheten utenfor vei. En operasjonsplan som ikke tar høyde for slike trivielle, men viktige fakta er vanskelig å gjennomføre. En operasjonsplan som forutsetter at utstyr er godt vedlikeholdt og at man har tilstrekkelige ammunisjonsreserver faller sammen når slike logistiske forutsetninger ikke er til stede. En operasjonsplan som ikke sørger for mat til styrkene styrker ikke kampviljen blant soldatene.

En styrkesjef må beskytte sin egen akilleshæl. Derfor er det viktig at ikke bare logistikerne kan logistikk, men at også operative sjefer har god forståelse for samspillet mellom operasjon og logistikk.

Uten logistikk stopper krigen.


Kilder

Clark, M., Barros, G., & Stepanenko, K. (2022a). Russian Offensive Campaign Assessment, March 12. https://www.understandingwar.org/backgrounder/russian-offensive-campaign-assessment-march-12

Clark, M., Barros, G., & Stepanenko, K. (2022b). Russian Offensive Campaign Assessment, March 15. https://www.understandingwar.org/backgrounder/russian-offensive-campaign-assessment-march-15

Grau, Lester. W., & Bartles, C. K. (2016). The Russian Way of War: Force Structure, Tactics, and Modernization of the Russian Ground Forces. Foreign Military Studies Office. https://community.apan.org/wg/tradoc-g2/fmso/p/fmso-bookshelf

Shlapak, D. A., & Johnson, M. (2016). Reinforcing Deterrence on NATO’s Eastern Flank: Wargaming the Defense of the Baltics. RAND Corporation. https://www.rand.org/pubs/research_reports/RR1253.html

Vershining, A. (2021, November 23). Feeding the Bear: A Closer Look at Russian Army Logistics and the Fait Accompli. War on the Rocks. https://warontherocks.com/2021/11/feeding-the-bear-a-closer-look-at-russian-army-logistics/

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.