Replikk: Om å rette baker for smed

Replikk: Om å rette baker for smed

. 5 minutter å lese

Ole Jørgen Maaø

Norsk historiker og førsteamanuensis ved Luftkrigsskolen i Trondheim.

Bjørn Berge har lest min anmeldelse av hans bok Luftens tyranner, og den har falt han tungt for brystet. Ikke rart det, det var ikke noen nådig dom jeg felte.

Men hans tilsvar tillegger meg meninger jeg slettes ikke har – og ikke skrev jeg om noe slikt i anmeldelsen heller. I sin replikk skriver Berge blant annet at jeg «hevder at [Berge] tar grundig feil både når [Berge] hevder at de militære resultatene av strategisk bombing alltid har vært magre, og at det selv i moderne bombekampanjer oftest er sivilsamfunnet som må betale prisen.»

For den som er i tvil om Berges omgang med tekst, så anbefaler jeg å lese min anmeldelse en gang til og deretter hans replikk. Saken er enkel: det Berge hevder at jeg skriver i min anmeldelse har jeg verken skrevet der – eller så vidt jeg kan erindre verken ment eller skrevet noen gang. Om hans replikk til min anmeldelse derfor er representativ for hans måte å lese tekster på, forklarer det jo en hel del hva gjelder hans bok og dens mangler.

Bare så det er helt klart: Også jeg mener at resultatene av strategisk bombing i all hovedsak har vært magre. I tillegg: også jeg er helt enig i at sivilsamfunnene oftest må betale prisen, også i moderne bombekampanjer.

Men min anmeldelse angikk altså ikke disse forholdene. Det jeg kritiserte Berges bok for var i all hovedsak tre ting, og ingen av de adresserer han i sin replikk. Så med fare for å trøtte lesere som har lest og fått med seg det jeg skrev i min anmeldelse, så gjentar jeg det her:

For det første: boken inneholder en hel mengde faktafeil, noen på helt banalt nivå. Jeg påpekte den ene; der Berge altså påstår at det er Genevekonvensjonene som gir hjemmel for at FN kan autorisere maktbruk (s. 321). Det gjør de altså ikke, det er det FN-traktaten som gjør.

For det andre: Berge påstår i boken at bombingen av sivile under andre verdenskrig bidro til den motsatte effekten av hva bombeprofetene hadde spådd. Påstanden er at i stedet for at ofrene for bombingen vendte seg mot sine egne myndigheter (slik teorien delvis var), så førte bombingen til økt oppslutning om egne myndigheter (se s. 14). Det er dette som er myten. Jeg tar på ingen måte bombingen av sivile under andre verdenskrig i forsvar, eller hevder at den virket etter hensikten (hva nå enn den var). Men at bombingen hadde en rekke konsekvenser på særdeles mange plan, ja det er nettopp hovedpoenget i det siste og bredeste vi har av forskning på området, et stort internasjonalt forskningsprosjekt med Richard Overy i spissen. Der analyseres bombingen i Europa på bredt vis, man forsøker å forstå hvordan og hvorfor man gjennomføre kampanjene og man forsøker å analysere deres effekter. Jeg anbefaler Overys oppsummeringsbok på det varmeste (The Bombing War, Europe 1939-1945). Det er lite eller ingenting som tyder på at bombingen førte til mer støtte til egne myndigheter, slik Berge hevder. At bombingen heller ikke ga de effekter Douhet hadde sett for seg, kan man naturligvis også lese i Overys bok. Men det var altså ikke poenget.

For det tredje så skriver Berge i sin bok faktisk at «strategiene» bak bombekrigene – til alle tider – har vært å ramme sivilbefolkningen. En slik påstand er simpelthen heller ikke riktig, noe da Berge i sin replikk også bekrefter ved å hevde at han aldri har ment noe sånt om krigen i Libya. Leseren får da selv bedømme presisjonen i Berges bok (som var det jeg opprinnelig kritiserte) gjennom følgende utdrag:

  • Etter en kjapp gjennomgang av det vi kan kalle Douhetismen, skriver han (s. 13): «Ideene ble snart stuerene og har siden blitt praktisert i de fleste krigene i det 20. århundre.»
  • Etter en utlegning om at dronene vil overta for bombeflyene i framtiden, skriver han (s. 15): «Strategiene vil likevel forbli de samme: å slå ut sivilsamfunnene, gjerne ved å ødelegge kommunikasjon, energiforsyning og annen infrastruktur.»
  • Etter en utlegning om den totale krig, skriver han (s. 27): «Dermed ble Peter Strasser den første talsmannen for en krigføring som helt fram til i dag har innbefattet systematisk bombing av sivile mål.»

Disse påstandene er grunnleggende gale. Her må Berge skille mellom den valgte strategien bak bombingen og konsekvensene av bombingen. Berge og jeg er åpenbart helt enige om at bombingen av Libya i 2011 hadde vidtrekkende konsekvenser for den libyske sivilbefolkningen. Men i de fleste moderne kriger angripes ikke sivilbefolkningen direkte (her finnes det beklageligvis unntak), slik man gjorde under andre verdenskrig (og i en rekke andre kriger før og noen også etter det). I mange av de moderne bombekrigene er det derimot et uttalt mål ikke å ramme sivilbefolkningen.  Det lykkes man imidlertid sjelden med, det ligger på sett og vis – som Berge påpeker i sitt tilsvar – i bombekrigens natur. Så lenge mange av målene er både sivile og militære på en og samme tid, og så lenge mange lovlige militære mål geografisk er plassert sammen med annen sivil infrastruktur, ja så blir det dessverre slik. Her er Berge og jeg helt på linje. Men dette var da heller ikke mitt poeng i anmeldelsen. Der poengterte jeg – ved å sitere Berge – at påstanden om at de sivile var selve målet med bombekampanjene – og alltid hadde vært det og alltid kom til å forbli det – var noe sludder. Og det er det ennå, replikk eller ikke.

I min bokanmeldelse var jeg kanskje ikke så presis de jeg omtalte den luftmaksteoretiske utviklingen, det beklager jeg. Jeg hadde på ingen måte Warden og hans fem ringer i tankene, så det lar jeg ligge. For å klargjøre; det jeg siktet til var den utvikling som hadde skjedd innen selve forståelsen av krigen; der mange nå ser for seg og drøfter kriger i fremtiden nesten uten risiko, spesielt for angriperen, men også i betydelig grad for den som blir angrepet, inklusive dens sivilbefolkning. Bombenes presisjon og kunnskapen om det har medført et krav om å unngå sivile følgeskader så langt det lar seg gjøre. Prinsipielt sett er dette naturligvis en positiv utvikling. Men en slik utvikling må også nyanseres. Risikofri krig, især for en av partene, er kanskje ikke noe verden trenger?

At Berge mener jeg er offer for vrangforestillinger hva gjelder luftmaktens historie, eller at jeg har et lemfeldig forhold til luftmaktens historie og således leter etter «teknologiske svar på langt mer komplekse problemstillinger», faller imidlertid på sin egen urimelighet. Her retter Berge baker for smed. Jeg tror de som kjenner undertegnede som fagmenneske verken vil påstå at jeg er noen bombeflytilhenger eller teknologioptimist. Men det er det naturligvis ikke å forvente at Berge skal vite (selv om heller ikke det er så veldig vanskelig å finne ut av). Men jeg anbefaler han å lese bokanmeldelsen en gang til og faktisk se hva jeg kritiserer – og ikke tillegge meg synspunkter jeg aldri har hatt, verken i den bokanmeldelsen eller noe annet sted.

PS! Forøvrig har Pape vært på pensum ved Luftkrigsskolen hvert eneste år siden 1997. Men vi mener ikke boken er den «ubestridte nøkkelkilden til effekten av bombeflyets herjinger» slik Berge hevder. Papes bok var og er viktig, fordi den nyanserer annen amerikansk litteratur på feltet, der en del jo er langt mer positiv på bombekrigens vegne. Og bare så det er sagt: ved Luftkrigsskolen går vi såpass seriøst til verks når vi forsøker å forstå og lære om krig at vi ikke holder oss med en nøkkelkilde til noe som helst.